Buenos Aires er en av verdens store havnebyer. Den brer seg ut over det
flate slettelandet om lag 280 kilometer opp fra munningen av den store
bukten som kalles Rio de la Plata. To femdeler av Argentinas befolkning bor
i denne byen. De kalles porteños, menneskene fra havnen.
I det ytre har Argentinas hovedstad en viss likhet med Paris, med brede,
rette bulevarder og monumentale bygninger fra begynnelsen av 1900-tallet da
byen var en av verdens rikeste. Arven fra denne tiden er mest tydelig i
bykjernen Capital Federal. Omkring sentrum ligger byens mange «barrios»,
bydeler med ulikt preg og personlighet, som det eksklusive Recoleta, det
bohempregede San Telmo og La Boca, der hus og lyktestopler er malt i det
lokale fotballagets farger.
Historie
Den første europeeren som seilte opp Rio de la Plata, var spanjolen Juan
Dias de Solis. Juans karriere som oppdagelsesreisende fikk en brutal slutt
da han ble drept og spist av lite vennligsinnede indianere.Noen år senere, i 1636, ankom adelsmannen Pedro de Mendoza med et følge
på 1600 mann. Stedet de gikk i land på, ble kalt Nuestra Señora de Santa
Maria del Buen Aire, etter skytshelgenen for god vind. Siden har man
forkortet navnet til god vind, Buenos Aires. Ellers var det stedet lite
godt. Indianerne var fiendtlige og mattilgangen elendig. Etter fire år
flyktet de gjenlevende.
Først i 1580 lyktes det å opprette en permanent bosetning. Utviklingen
gikk langsomt. Byen lå helt i utkanten av riket og hadde verken gull eller
andre rikdommer som kunne trekke til seg lykkejegere og investeringer. Så
sent som i 1810 hadde byen fremdeles ikke mer enn 45 000 innbyggere.
På denne tiden, mens kolonimakten hjemme i Europa var svekket av
napoleonskrigene, fikk frihetsbevegelsen i landet vind i seilene. Kampene
ble ledet av San Martín. Han er gravlagt i byens katedral. Uavhengigheten
ble erklært i 1816. De neste sytti år var preget av borgerkrig.
Først i 1880-årene begynte det å bli skikk på statsstyret og
økonomien. Den tekniske
utviklingen, med dampskip, jernbaner og muligheter for nedfrysing av kjøtt,
som dermed kunne eksporteres til Europa, ga store inntekter. Og Buenos Aires
vokste, fra 280 000 innbyggere i 1880 til 800 000 i 1900, og videre til 1 300 000 i 1910.
Byens gamle kvartaler ble revet. Etter modell av Paris vokste et nytt
Buenos Aires frem. Rundt 1940 var Argentina en av verdens mest velstående
nasjoner. Jordeierne, med tusener på tusener av kveg på pampasen, var blant
klodens rikeste.
I en kort periode levde Argentina opp til navnet «Sølvlandet». Det
kommer av den sølvglinsende overflaten på La Plata-munningen nedenfor Buenos
Aires. De gode tidene skulle ikke vare. Krise fulgte på krise, og mens byen
har mottatt stadig flere fattige innvandrere fra landsbygda og nabolandene,
har den økonomiske utviklingen gått fra galt til verre.
Landets midtpunkt
I hjertet av byen, hvor hovedgaten Avenida Nueve de Julio krysser
Corrientes, står Obelisco. Den 67 meter høye obelisken ble reist i 1936 for
å markere 400-årsdagen for det første forsøket på å etablere byen Buenos
Aires.
Obelisken markerer nasjonens sentrum. Den står på stedet der det
argentinske flagget ble heist første gang i 1812. Siden den tid har alle
avstander i Argentina vært målt med utgangspunkt i obelisken på Avenida
Nueve de Julio.
Avenyen har navn etter nasjonaldagen den 9. juli. På tross av bredden,
den hevdes å være den bredeste bulevard i verden, er den alltid tettpakket
av trafikk. Ekstra tett blir det etter hver gang Argentina vinner en
avgjørende fotballkamp og hele byen drar inn til sentrum for å feire
seieren.
Casa Rosada
I filmen Evita spiller Madonna rollen som Evita Perón, en ung jente fra
landet som ble statsministerfrue, turnerte Europa som en dronning, og døde
av leukemi i 1952, bare 33 år gammel. Et høydepunkt i filmen er scenen hvor
Madonna synger Don¹t cry for me, Argentina fra balkongen på Casa Rosada.
Presidentpalasset Casa Rosada, i sentrum av byen, står på stedet hvor
byens første fort ble oppført i 1594. Etter flere ombygninger fremstår
palasset i en blanding av fransk og italiensk renessansestil. Navnet kommer
av fargen. Bygningen ble malt rosa omkring 1870, og siden har man holdt seg
til rosa. Fargen var opprinnelig en blanding av
hvittekalk og okseblod.
Oksekjøtt og uteliv
Argentinas rikdom kom av oksekjøtt, og fremdeles rir gauchoen, den
argentinske cowboy, omkring på pampasen og passer flokker på titusener av
okser som tygger sitt gress i lykkelig uvitenhet om at meningen med livet er
å ende opp på en middagstallerken.
Mens andre byer skryter av sitt internasjonale kjøkken, er den jevne
porteño mer stolt av sine parrillas, restauranter for oksekjøtt. De finnes
overalt. Og selv om kjøttet serveres med lite tilbehør, kan menyene være
lange. I den kostbare enden av spisekartet er bife de lomo, som tilsvarer
mørbradbiff. Bife de chorizo er skåret ut fra ribbeinet nær halestykket.
Bife de costilla er T-beinsteik.
Det mest alminnelige tilbehøret er en enkel salat. Poteter og grønnsaker
er det lite av.
En populær kryddermiks, mye brukt blant
gauchoene på pampasen, er salsa chimichuri.
Man spiser sent i Buenos Aires. Først ved titiden om kvelden begynner
restaurantene å fylles. Etter å ha spist går man på kaffebar før turen går
videre til en nattklubb. Da er klokken blitt to eller tre, og natten er ennå
ung.
Teatro Colón
Byggingen av operahuset Teatro Colón, like nord for Obelisco, begynte i
1890, en tid da Buenos Aires var inne i en eksepsjonell vekst og rikdommene
fra oksekjøttet strømmet inn til byen. Etter en byggeperiode på 18 år ble
operaen innviet med Verdis Aida.
Selve operasalen er i seks etasjer. Den har 2500 sitteplasser, og dertil
1000 ståplasser. Interiøret er ytterst luksuriøst med rød plysj og forgylte
detaljer. Gjennom snart hundre år har verdens fremste operasangere skiftet
på å stå på scenen. Den er så stor at et fullt symfoniorkester og et
ballettensemble kan øve på samme tid, atskilt av et lydtett jernteppe.
Teatro Colón er ikke bare opera, men også tilholdssted for byens
filharmoniske orkester og Colón Ballet.
På dagtid går det guidede turer gjennom bygget. I tillegg til de
påkostede salene og korridorene får man se verkstedene hvor man lager
scenedekorasjonene, samt lagerrommene der man oppbevarer 16 000 kostymer og
30 000 par sko.
Kunne vært norsk ...
I den sørøstlige delen av byen, i sentrum av bydelen La Boca, ser man hus og
lyktestolper malt i gult og blått. Her ligger byens viktigste
fotballstadion, La Bombonera. Navnet betyr «Sjokoladeboks». Den bør oppleves
under en avgjørende kamp, spesielt i lokaloppgjør mellom Boca Juniors og
River Plate, med latinamerikansk lidenskap, jubel, smerte, sorg og ekstatisk
seiersrus.
Er det ikke kamp, er det likevel mulig å komme innenfor og se stedet
hvor så mye følelser får fritt utløp. Spesielt i helgene er det mange som
oppsøker La Bombonera for å gjenoppleve noen av livets store øyeblikk.
Ved inngangspartiet er et stort maleri: Orígen de la bandera de Boca.
Det viser opprinnelsen til Bocas gule og blå flagg. Det hadde seg slik at da
man ikke kunne bli enige om farger til flagget og draktene, ble det bestemt
at man skulle ta fargene til flagget på det neste skipet som seilte inn på
havnen. Det neste skipet var fra Sverige.
I sentrum: Trafikken er tett i sentrum av byen, spesielt som her over Avenida Nueve de Julio, som skal være verdens bredeste aveny. Foto: Scanpix
Annet av interesse
Kirkegåden Recoleta, i bydelen med samme navn, har gjennom generasjoner vært
siste stopp for Argentinas overklasse. Der er storslåtte gravmonumenter,
statuer og mausoleer formet som antikkens templer. I den mest besøkte graven
ligger Evita Perón.
Museo de la Policía, i sentrum av byen, stiller ut et stort antall
gjenstander knyttet til ulovlig spill, omsetning av narkotika og svart magi.
Farmacia de la Estrella i bydelen Montserrat ble grunnlagt i 1834. Apoteket
har en praktfull takfreske, og interiøret er holdt uforandret i gammel
overklassestil.
Café Tortoni, ved Perú-stasjonen, er kjent for sin tilknytning til landets
litterære og kunstneriske miljøer. Interiøret er i art nouveau.
Plaza Dorrego, i bydelen San Telmo, er kjent for sine markeder og butikker
for kuriositeter og antikke gjenstander.
Museo Histórico Nacional, i San Telmo, gir en god oversikt over argentinsk
historie. Høydepunktet i samlingene er et skjold i gull og sølv fra Potosí i
Bolivia, en gave til Argentina for hjelp med å bli kvitt det spanske
overherredømmet.
Feria de Mataderos, markedet i bydelen Mataderos, er kjent for sine
halsbrekkende gauchoopptredener. Ellers er markedet en herlig blanding av
folkemusikk, tradisjonell mat og gamle håndverkstradisjoner.
Bar Sur, i bydelen San Telmo, er et av de beste (og rimeligste) stedene å
oppleve tango. I timen før stengetid oppfordres publikum til å delta.
Tigre, en times togreise nord for Buenos Aires, er kjent for sitt fargerike
fruktmarked, der det også selges kurver og andre produkter laget av vidje.
(Tekst og kart er hentet fra boka «Verdens viktigste byer - 52 magiske reisemål» av Jens A. Riisnæs og Ragnar Hatlem. Gjengitt med tillatelse av Kagge Forlag.) Her finner du samlesida for alle byene. Neste by ut: Dublin.