Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Øystein Stene

Foto: Scanpix

Foto: Scanpix

Boka: «Ventemesteren», roman, Aschehoug Begynnelsen: Mangelen på drømmer kan ha vært årsaken til det hele. Jeg kan ikke huske å ha hatt en drøm. Når jeg sover, sover jeg helt uten drømmer. Det er ingenting der. Man kan alltid finne egenskaper man burde være i besittelse av. Man kan til og med, ved hardt arbeid eller tilfeldigheter, komme i besittelse av disse egenskaper. Likevel er det ikke sikkert man blir noe annet. Kanskje var det av en sånn grunn jeg begynte å vente. Jeg var ganske sikker på at venting var en annerledes egenskap. At det var en egenskap som skapte en helt annen tilstand. En tilstand annerledes enn alle andre tilstander. At venting, virkelig venting, skaper en tilstand nesten helt fri for annet enn seg selv. Kanskje den eneste rene tilstand som finnes, siden den ikke har noe annet mål enn seg selv. Begrunnelsen: Den eneste måten man kan lage en god begynnelse på, er ved å fjerne den. En god begynnelse begynner bare, den gjør ikke noe av seg, etter min mening skal du ikke engang merke den: før du rekker å tenke over det, er begynnelsen over, og du befinner deg i midten. De beste romaner jeg kjenner, har ingen begynnelse, de begynner et helt annet sted, gjerne midt i et resonnement. Derfor var det viktig for meg å komme til saken med en gang. Av denne grunn begynner hovedpersonen og jeg-fortelleren, Even Huuk, umiddelbart å snakke om de eneste tingene han synes er betydningsfulle: sitt venteprosjekt og sin mangel på drømmer. Noe han fortsetter å trette leseren med til siste side. Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider!
 

Les også