D'Sound-vokalist Simone Larsen (33) ble kalt Mini-Hitler som liten og kommer aldri til å føle seg helt norsk. Selv om hun synger jula inn med Prøysen.

- JEG TRODDE IKKE jeg hadde et forhold til Alf Prøysen. Men bor du i Norge lenger enn et halvt år, får du sangene hans inn i bakhodet, sier Simone Larsen. På samleplata «Nå har vi vaska golvet», hvor norske artister tolker Prøysens juleklassikere, synger hun «Romjulsdrøm».

- Første gang jeg sang den med D'Sound og Kringkastingsorkestret, ble jeg skikkelig rørt. Prøysen er flink til å få fram hvordan det er å være barn.Vi er på Kunstnernes Hus i Oslo. Fotograferingen er unnagjort. D'Sound-vokalisten er selverklært ekshibisjonist, men hater å stå foran kamera. I dag har hun vært hos stylist for å fikse hår og sminke. Hun har lyse jeans, svart Puma-trøye og et hvitt, iøynefallende smykke med pels og perler. Afroen fra «Talkin' Talk»-plata er erstattet med en feminin, Elvis-aktig sveis.- Jeg ble så lei afroen. Til slutt tok håret kontroll over meg. Jeg er forfengelig og liker å leke stjerne. Men ikke hele tida. Det er gøy å være i rampelyset når du føler deg fresh og trygg og glad, men ikke i perioder når du føler deg stusslig.SIMONE LARSEN HAR tysk mor og tyrkisk far. Hun vokste opp i den lille tyske landsbyen Bischoffingen sammen med moren og besteforeldrene. Da hun var åtte år, giftet moren seg med en nordmann, og familien flyttet til Volda på Vestlandet.- Jeg lærte norsk fort. Likevel kicka folk på at jeg kom fra Tyskland. Jeg ble kalt Mini-Hitler og tyskersvin på skolen. Barnetull selvfølgelig, men det satte spor. Du får det tyskerne kaller kollektiv dårlig samvittighet. I 1979 var annen verdenskrig nærmere enn den er nå, men det var vanskelig for en åtte- ni-åring å forstå hvorfor du skulle bli forhåndsdømt fordi du var tysk. - Har du kontakt med din tyrkiske far?- Jeg møtte ham da jeg var 18 år. Da fløy jeg alene til Saudi-Arabia, hvor han bodde på den tida. Jeg så ham på andre sida av glassveggen på flyplassen, og visste med en gang at det var faren min. Det var som å se seg selv i speilet. Siden har han og familien flyttet til Tyrkia. En gang feiret jeg jul med dem. De er muslimer, så jeg fikk alle julegavene. Hun smiler bredt og fortsetter.- Jeg liker min tyrkiske familie. Jeg merker at vi er fjær av samme fugl. Og jeg håper jeg kan holde kontakten med faren min. Men forholdet til ham vil aldri bli som det jeg har til min norske stefar. Det er han som har oppdratt meg, forsørget meg og støttet meg. Det er han som er pappa.I fjor leverte hun inn sitt tyske pass og fikk et norsk. Da gråt hun.- Det som gjør meg melankolsk, er at jeg har røtter litt overalt. Jeg kommer aldri til å bli helt norsk. Men jeg er ikke tysk heller. Jeg er ikke hundre prosent noen nasjonalitet.- Gjør det noe?- Noen ganger synes jeg det er dødsbra, for jeg tror det gjør meg mer åpen for fremmede ting. Andre ganger blir jeg trist, for det er ikke enkelt å ha familien sin i Tyskland og Tyrkia. Jeg kan ikke stikke over på en kaffe, liksom. DET ER TI ÅR SIDEN Simone Larsen traff trommisen Kim Ofstad og bassisten Jonny Sjo. De var rutinerte musikere, den ene avholdsmann, den andre kristen. Hun var en uskolert sanger og låtskriver som hadde sunget på gata, spilt i julebordband og likte å feste. Sammen startet de popbandet D'Sound. Hittil har de gitt ut fire plater, den siste i rekka er «Doublehearted» fra i år. Neste år kommer et best of-album. Bandet har hatt en rekke hiter siden gjennombruddet med «Real Name» i 1996. - Det jeg liker best med D'Sound, er at jeg føler vi er blitt en familie. Etter så mange år kjenner vi hverandre veldig godt. Vi er kjempeforskjellige og har kranglet masse, men jeg er veldig glad i dem. - Du omtaler deg selv som det svarte fåret i bandet?- Ha-ha! På mange måter er jeg det. Hun nøler litt.- Men det handler egentlig ikke om at jeg forlater festen bedugget mens Kim er avholds og Jonny åpent kristen. Sånne ting henger andre seg opp i, for oss er det ikke viktig. De store forskjellene ligger på følelsesplanet. Gutta er røffere i kantene enn meg. Jeg er mørkere til sinns. Det har tatt dem mange år å akseptere at jeg er så følsom og har så lite selvtillit.- Du? Som alltid har hatt et tøff i trynet-image?- Har jeg? Jeg ser jo ikke meg selv utenfra. Jeg tror at alle ser usikkerheten min. Det skriver jeg om i låten vi har med i «United»-filmen, «I Give Myself Away». Som betyr å røpe seg. DEN LETT AVSLEPNE Volda-talestrømmen stopper opp en kort stund. Hun virker tenksom og taletrengt på samme gang. - Jeg har sterke «ups and downs». Er enten veldig glad eller veldig lei meg. Jeg kan bli trist uten at jeg kan forklare hvorfor. - Trenger du profesjonell hjelp for å takle det?- Jeg har gått i forskjellige terapier, men det som hjelper mest, er å være tålmodig med seg selv. Jeg har et bilde av meg selv som førsteklassing, og det har jeg alltid for hånden. Slik at jeg skal huske at den lille jenta fremdeles bor inni meg. Mens D'Sound var i startgropa, prøvde Simone Larsen seg som programleder i «U-natt» på NRK.- Jeg intervjuet kjente, gamle menn. Om følelser. I ei seng. På direkten.Hun smiler selvironisk.
- Jeg var 23 år og hadde bare intervjuet prøvekaniner tidligere. Og her kom de sluggerne; Kåre Willoch, Tor Erling Staff, Carl I. Hagen, Gudmund Hernes. Det var mye vanskeligere enn jeg hadde trodd. Jeg følte virkelig at jeg ikke fikk det til. Men Hans-Wilhelm Steinfeld dempet seg og hjalp meg gjennom intervjuet med ham. Jeg holdt på å få blackout, men han puset i vei med meg. To uker etterpå gikk jeg gjennom NRK-messa, og syntes fremdeles det var rart å se alle kjendisene fra tv. Steinfeldt satt ved et bord med Dagsrevyen-gutta. Så ropte han gjennom lokalet: «Hon der har eg vært til sengs med!»Eksprogramlederen gjemmer ansiktet i hendene.- Jeg var så flau. Nå kan jeg le av det, men der og da følte jeg meg bare mislykket. D'SOUND HAR EN STOR fanskare på Filippinene og et par andre land i Sørøst-Asia. Men de har aldri slått gjennom for alvor i utlandet. Til tross for vidløftige planer. På et tidspunkt fikk bandet en engelsk hotshot av en manager som hadde jobbet med stjerner som Oasis. Uten at det hjalp. - Å, nei! Ikke den historien. Man burde aldri prate med pressen om mulige utenlandslanseringer. For som regel skjer det ikke noe. I begynnelsen trodde vi at vi skulle ta av, men det tok ikke lang tid før vi lærte realitetene i denne bransjen. De færreste blir lansert i utlandet. - Er du skuffet?- Ikke nå lenger. Jeg liker statusen jeg har opparbeidet meg i Norge. Jeg vil heller være en stor fisk i den lille dammen enn å svømme rundt som en liten makrell i det store havet.
    bente.froytlog@dagbladet.no