Å gå på thailandsk go-go-bar er omtrent som å samle på frimerker, mener romandebutant Yan Friis (52).

NYLIG SATT YAN FRIIS, journalist i Vi Menn og Finn Bjelkes makker i «Herreavdelingen» på P1, på bar i Bangkok. Thailandske ungjenter danser og synger foran øynene på ham, iført bikini og silkeslåbrok. De kjenner ham. Han spanderer villig drinker når de framfører de tradisjonelle sangene fra nordøst. Men nå har han begynt å miste tellingen. - En, to, tre, sier han høyt og teller glassene framfor seg. Så hører han plutselig, på norsk: - Fire, fem, seks.Ei smekker jente smyger seg ned ved siden av ham og hvisker i øret hans:- Hardangerjøkulen. - DET VISTE SEG at hun hadde reist til og fra Norge i en fireårsperiode, helt til fyren gikk lei og gjorde det slutt på telefonen. Da bar det tilbake til baren, forteller Yan Friis. Han sitter på en høyst ordinær pub i Oslo og er sitt sedvanlige ugredde jeg. Ansiktet bærer ingen spor etter Østens sol, tvert imot er han mer vinterblek enn de fleste i lokalet. Det garvede uttrykket må vike for et smil idet han oppdager et askebeger og tenner en sigarett. Foran oss ligger «Hanumans maske», en thriller fra Thailand. Boka er Friis' romandebut. Den handler om journalisten Carl Meyer som kommer til Bangkok for å identifisere liket av sin bror. I kjølvannet følger en mordgåte, skråblikk på masseturismen og en norsk-asiatisk kjærlighetshistorie. Samt en rekke scener inspirert av go-go-jentene som Friis er blitt talerør for de siste åra.- Det er litt for mange norske journalister som reiser til Thailand for å avsløre sexturismen. Den ble jo avslørt for tjue år siden! Dessuten utgjør den bare en liten prosent av den totale prostitusjonen i Thailand. Den største brukergruppa består av thaiene selv. Og det har pågått siden tidenes morgen.- Hva synes du selv om akkurat det?- Jeg kan ikke bli oppbrakt over prostitusjon, for den er et resultat av det dårlige utdanningssystemet de har i Thailand. Bare noen år av grunnskolen er gratis. I de fattige områdene i nordøst er det guttebarna som prioriteres, mens døtrene i huset blir pisket ut i arbeidslivet. Da er alternativene rismarkene eller syfabrikken, hvor du nesten ikke tjener noen ting, eller bartilværelsen i turistbyene, hvor pengene renner inn. YAN FRIIS' FASCINASJON for Thailand begynte for sju år siden, da han reiste til Bangkok for å lage en reportasje for Vi Menn. Siden har turene blitt hyppigere og reportasjene flere. Friis kan nå smykke peishylla med prisen «Friends of Thailand», som han fikk av landets turistråd. Han reiser østover fire- fem ganger i året.- Men ikke mer enn tolv dager av gangen, ellers får jeg kjevla i hodet når jeg kommer hjem.- Hva synes kona di om at du går på disse barene?- Hun liker det ikke. - Men hun stoler på deg?- Nja, hun er veldig skeptisk. Jeg er så fascinert av å kommunisere med disse jentene, å høre deres historier. Ofte griner de litt mens de forteller meg om sine opplevelser. Det er ganske spesielt å få lov til å ta del i dette. - Hva med å invitere kona med?- Jeg gjorde det en gang, men hun likte seg ikke. Jeg vil helst reise dit alene. Selv om man er gift, deler man ikke nødvendigvis alt. Jeg sammenlikner det å gå på thailandsk bar med å samle på frimerker eller bedrive en form for sport som kona ikke er interessert i. Å gå på bar i Thailand er blitt ganske viktig for meg. Jeg synes det er veldig givende.YAN FRIIS' KJÆRLIGHET til Østen begynte imidlertid ikke med Thailand, men med kona Lin. Hun er kinesisk og Yan traff henne i - ja, nettopp - en bar i Kirkeveien en gang han var ute med journalistkollega Tor Milde.- Jeg fylte 38 år den dagen og hadde tatt med meg Kafkas dagbøker under armen for å virke interessant. Og så sa jeg til Tor Milde at jeg ville gifte meg med en kineser.- Hvorfor en kineser?- Jeg har alltid vært svak for asiater, og nå ville jeg gjøre alvor av det. I baren i Kirkeveien jobbet det ei usedvanlig søt kinesisk jente. Tor Milde var veldig full og brølte til henne: «My friend wants to marry you.» Hun ble rasende og kastet oss ut. Da jeg kom hjem, oppdaget jeg at jeg hadde glemt igjen Kafka. Neste dag kom jeg for å hente boka og forsøkte å overbevise henne om at jeg var ålreit. Siden var jeg der hver dag for å prate med henne. Historien kunne ha endt der, men skulle vise seg å bli langt mer dramatisk. Så dramatisk, faktisk, at den i ettertid ble presentert over to nummer i Det Nye, og seinere i bokform. Friis var journalist i nevnte magasin på den tida. Det er her han befinner seg en dag Lin plutselig ringer.- Hun var på Fornebu, i ferd med å bli sendt ut av landet. Sjefen hennes, som drev en ganske snuskete geskjeft, likte ikke at Lin hadde fått så nær kontakt med meg. Friis kaster seg i bilen og kjører til flyplassen. Lin har fortalt at hun skal fly via Stockholm, han håper å nå henne igjen der. Scenen er som tatt ut av et romantisk drama: Lin står ved gaten og knuger boardingpasset i hånda, mens Friis kommer løpende imot henne. Han får telefonnummeret hennes og lover å besøke henne i Kina. Det skal vise seg å bli vanskelig. Ambassaden oppdager at han har intervjuet den kinesiske opprørslederen Chai Ling og nekter Friis visum. - Da ble jeg fortvilet på alvor. Men så ringte jeg Jens Riisnæs som rådet meg til å kjøpe visum i Hongkong. Jeg kom til Shanghai klokka tolv om natta. Lins familie hadde ikke telefon, så jeg måtte ringe onkelen hennes som deretter syklet for å hente Lin. Jeg sa jeg hadde to gode nyheter. Den ene var at jeg hadde fått visum. Den andre var at jeg befant meg i Shanghai. Like etterpå kom hun ned og møtte meg. Jeg var der i tre uker. Vinteren 1991 kom jeg tilbake for å gifte meg. Vi har tretten års bryllupsdag i dag. PARETS DATTER er mektig imponert over farens meritter. Etter flere runder med et stort norsk forlag bestemte Friis seg for å gi ut «Hanumans maske» i egen regi, på det nystartede Saranya forlag. - Jeg må si at motstanden det store forlaget ga meg var veldig lærerik, sier Friis diplomatisk.- De mottok førstemanuset med stor begeistring, men samtidig var det en annen konsulent som reagerte stikk motsatt. Til slutt rokket de ved prosjektets grunntanke, og da steilet jeg. - Og grunntanken var?- Jeg ville skrive ei bok som kan leses som en spenningsroman, men som også er et møte med en del av verden folk flest ikke kjenner. Særlig var jeg opptatt av dette med sexturismen. Jeg ønsket å gå bak de medieskapte holdningene og skildre noe som ligger dypere.- Du har kalt forlaget Saranya. Hva er forklaringen på navnet?- Det er et fint navn. Og ganske sentralt i boka.- Et kvinnenavn, formoder jeg?
 

Les også