Aksel Hennie (28) er det heteste skuespillernavnet i norsk film. I høst debuterer han som regissør.

SIKTER HØYT: Aksel har aldri laget film før. Nå debuterer han med hovedrolle, manus og regi. - Jeg gjorde masse feil. For eksempel glemte jeg å være med på et bilde en gang.

SIKTER HØYT: Aksel har aldri laget film før. Nå debuterer han med hovedrolle, manus og regi. - Jeg gjorde masse feil. For eksempel glemte jeg å være med på et bilde en gang.

OVERTID: - Jeg må bare jobbe litt, jeg, sier Aksel mens vi venter på å få komme inn og skyte.

OVERTID: - Jeg må bare jobbe litt, jeg, sier Aksel mens vi venter på å få komme inn og skyte.

CRUISER: - Jeg kunne aldri hatt en sånn sykkel som går i 300 kilometer i timen. Da hadde jeg kjørt meg ihjel. Nei, det må bli en cruiser som dette, sier Aksel.

CRUISER: - Jeg kunne aldri hatt en sånn sykkel som går i 300 kilometer i timen. Da hadde jeg kjørt meg ihjel. Nei, det må bli en cruiser som dette, sier Aksel.

PANG! Aksel fyrer løs. Patronene spruter, kulene treffer, og Aksel får skryt av instruktøren.

PANG! Aksel fyrer løs. Patronene spruter, kulene treffer, og Aksel får skryt av instruktøren.

- ÅH, HERREGUD!Norges skuespillerstjerneskudd og Amanda-vinner Aksel Hennie står med en ladet 9 mm pistol i hånda og ser på oss med skrekkblandet fryd. Så skyter han femten skudd på ti sekunder. Bam, bam, bam, bam! Beina står langt fra hverandre, det rykker i kjeven. Patronene spruter, og kruttrøyken legger seg som en sky over hodet hans.- Jeg er sånn tvangstankefyr, så jeg begynner så klart å tenke at over alle valg det er mulig å ta, så har jeg 100 muligheter, men 99 av dem er helt feil. Det eneste rette er å skyte rett fram.Han har gledet seg som en unge. Sier han ble varm i hele kroppen. Adrenalinjunkien Hennie har aldri prøvd å skyte før han ble med Magasinet på Villmarkshusets skytebane i Oslo. Han klarer nesten ikke å stå stille.- Drømmen er å eie en pistol, som ligger sammen med 100000 dollar i en safe hjemme hos meg. Det skal jeg få meg en dag. Har du det, eller?Han ser bort på skyteinstruktør Lasse Sagdal (34) med svarte øretelefoner og gule briller. - Nei. Jeg mangler 99000 dollar, sier han.- Ha, ha, ha!NOEN TIMER TIDLIGERE. Magasinet treffer Aksel på Filmparken, hvor han jobber med lyden til spillefilmen «Uno», som allerede er nominert til Amanda i kategorien Nordisk Debutantpris - før den er ferdig.- Helt sinnssykt kult, sier Aksel.28-åringen har regi, manus og hovedrollen. Han jobber på spreng for å bli ferdig til Filmfestivalen i Haugesund, hvor «Uno» er åpningsfilm. I tillegg spiller han Osvald i Ibsens TanGhost for tida, og kan sees i tangosteg på flere scener i Norge gjennom sommeren. Nå er han sulten og strener mot kantina. - Hei, hei - neimen hei - er du her rg! Aksel klemmer samtlige rundt bordene utenfor kantina. Så henter han seg gryterett og salat. Kaster innpå. Forteller om filmen, som er basert på hendelser i hans eget liv. Handlingen utspiller seg i Oslos kroppsbyggermiljø og handler om fyren David (Hennie), som blant annet mister faren sin, tyster på kameratene og arver ei narkogjeld. Største inspirasjonskilde er den danske filmen «Pusher». Ut fra traileren Magasinet får se, blir det tårevått familiedrama, samt brutal vold og pur faenskap.- Filmen handler om å tørre å stå alene og ta ansvar for folk rundt deg, sier Aksel, som begynte å skrive historien i 1996. - Jeg har tatt utgangspunkt i eget liv, men akkurat historien vil jeg ikke si noe mer om før du har sett filmen, sier han og smiler plutselig ikke så bredt lenger.- Jeg er opptatt av frykten for ensomhet. Og for meg handler filmen om å gi lojalitet til dem rundt meg som fortjener det.- Hvem er det, da?- Nei, venner og familie, så klart. Mora og faren min spesielt og lillebroren min på 22 år. Ham hadde jeg ikke klart meg uten, sier han og ler igjen. Ser lurt på oss.- Vet du hva broren min heter, eller?- Nei.- Annan Crocifissio Forbes Hennie!- Det er ikke sant.- Jo, han ble døpt Andreas, men så begynte alle å kalle ham Annan etter oldefaren hans, og Crocifissio er kallenavnet, som i alle italienske mafiafamilier. Lillebroren min hopper i fallskjerm og er mye kjekkere enn meg. Jeg er liten og lys, mens han er høy og mørk. - Men har dere samme foreldre, da?- Nei, vi har ikke samme mor.AKSEL VOKSTE OPP på østkanten i Oslo med moren sin, som jobber med layout i et ukeblad, og innrømmer at han var et typisk enebarn. Sta og egen med tilgang på uendelige mengder kjærlighet. Etter fire forsøk kom Aksel inn på Teaterhøgskolen, og etterpå har det gått veien. I år er han aktuell med hele tre filmer, men du husker ham sikkert best fra publikumssuksessene «Buddy» og «Jonny Vang».- Mamma har alltid støttet meg i mine valg, selv om hun ikke alltid har vært enig.Aksel forteller om faren, som jobber med eiendom og er «verdens beste fyr». I «Uno» har han til og med fått en rolle. - Har du lyst til å se scenen med meg og faren min?Vi har forflyttet oss inn til lyddesigner Christian Schaanning i Filmparken. Han henter opp klippet hvor faren til Aksel ligger i ei seng og spiller at han ligger for døden. Aksels rollefigur sitter og våker engstelig ved siden av ham.- Det var utrolig fjernt. Det ble på en måte dobbelt «real», hvis du skjønner, sier han og viser oss noen flere klipp. Et av dem er fra treningsstudioet, hvor Nicolai Cleve Broch og Aksel står og pumper jern. De trente i seks måneder før innspillingen, og alle snakker om hvor svære de blei - men i filmen får du bare se 15 sekunder med muskelfleksing.- Vi måtte kutte masse. Blant annet en scene i dusjen hvor jeg og Nico står nakne og snakker om følelser. Det ble for pretensiøst og døvt, ler han og legger kjapt til at den blir med på DVD-versjonen, da.Aksel ser ikke så veldig stor ut i dag i sine baggy jeans, nye hvite joggesko og grønn T-skjorte.- Hallo, du, jeg skal vise deg at jeg er trent. Finn fram scenen hvor jeg står opp av senga, Christian.MONITOREN VISER EN muskuløs Hennie i bar overkropp med tjukk sølvlenke rundt halsen.- Se på den armen'a! Aksel er gira nå, drar opp T-skjorta for å bevise at det er spor av sixpacken ennå. Så ringer telefonene for attende gang. Aksel er ettertraktet. Alle vil ha en bit av ham. Det tok Magasinet nesten ei uke med oppringninger før avtale var i boks. Og som hevn for alle beskjedene på telefonsvareren hans, ringte han like godt undertegnede klokka seks lørdag morgen bare for å si hei.- Jeg er på vei til Danmark, skjønner du, ville bare gjengjelde litt telefonterror. Hahaha. Åh, sov du?- Er Aksel litt gæren?Christian nøler ikke.- Ja, han er det.- Men du må være litt sprø for å lage en spillefilm når du ikke engang har laget en ett minutt lang kortfilm før. At én person har manus, regi og hovedrolle, er utrolig spesielt. Men Aksel har en utrolig styrke, sier Christian.- Du kan godt si at jeg er krevende, sier Aksel.- Ja, du har en mening om hver eneste minste ting, men det er ikke negativt.ETTER JOBBINGEN bærer det ned til byen. Trafikken begynner å bli tett. Plutselig vrooomer Aksel forbi Magasinets bil på sin cruiser av en Harley. Vinker og tuter. Vi tar ham igjen på gata utenfor skytebanen. Og etter en time med en meget oppspilt Hennie og pistol er det ut i sola igjen. - Herregud, det var fett! Sier han.Aksel setter seg på sykkelen sin, cruiser bort til bakgården til Harald's Gym. Fotografen knipser, mens Aksel sitter henslengt på sykkelen sin og snakker om kjæresten, som han er utrolig glad i, men som han helst ikke vil snakke om. Og hvordan filmen «Uno» handler om de gode og dårlige valg.- Hva er det beste valget du har tatt i livet, da?- Nei, det har jeg ikke tatt ennå.- Åh?- Nei, fordi det er å si ja til å oppdra et barn. Men det har jeg ikke tid til nå.- Og ditt dårligste valg?- Nei, det kan jeg ikke si noe om. Jeg har gjort altfor mange.- Si ett, da.- Nei, eh, eh.Den ellers så sprudlende Aksel blir stille. Nøler. En halv time etter intervjuet tikker det inn en tekstmelding.«Jeg angrer alltid når jeg har vært i et intervju... Fordi jeg som regel har hatt det veldig hyggelig og som oftest blir intervjuet av fine folk, så angrer jeg på ting jeg har sagt og gjort, eller ikke sagt og gjort... Og selv om det som regel går fint, er følelsen like alvorlig hver gang... - a.»kine.b.hartz@dagbladet.no