Bjørn Rune Gjelsten (47) har det tungt, selv om han tjener mer penger enn noen gang og har fått seg ny kjæreste.

COUNTRYPRINSESSA Liv Marit Wedvik kommer ut i gul bikini, hun er våt i håret, hun smiler, hun har ikke sko på.- Hei, jeg er på besøk her nå, sier hun, og lister seg på tå over platten.- Bjørn Rune er i dusjen. Han kommer snart. Bare bli med meg. Det står isvann og frukt og litt av hvert til dere der nede. For meg blir det et bad til. Fyterakkern så varmt det er.Hun kjæler med Bjørn Rune Gjelstens to fuglehunder, de vakre, brune bikkjene som bjeffer når det kommer fremmede. De bjeffer ikke på Liv Marit Wedvik.Bjørn Rune ringer innenfra. - Dere kan bare ta en runde, se dere om, ta en titt på eiendommen. Så kommer jeg straks.DET ER EN HIMMEL av en eiendom. Før, for noen måneder siden, bodde Solveig, kona hans her, og datteren Ingrid (3). Gjelsten bor her alene nå. I palasset som kostet ham 62,5 millioner kroner. Han satte prisrekord for boliger i Norge da.Bjørn Rune Gjelsten kommer gående ned Norges dyreste plen. - Ikke for å skryte, sier Gjelsten, han ser ut over herligheten, det er årets heteste dag.- Men det er noen som sier at jeg har den lengste strandlinja her på Bygdøy. Jeg har vært heldig, sier han.Men så skifter han tone.- Det er mange ting jeg skulle ha gjort annerledes. - Som hva da?- Jeg skulle prioritert meg selv og Solveig tidligere. Det jeg angrer mest på, er at jeg ikke innså før at jeg burde investert mer tid i vårt felles følelsesliv. Ikke minst i Solveigs egenutvikling. Hun var og er veldig oppofrende rundt min karriere og mine muligheter. Uten hennes støtte hadde det vært vanskelig for meg å oppnå det jeg har gjort. Men man ønsker å utvikle seg selv i perioder av livet. Det fattet nok jeg altfor seint. At man har slike behov. Bjørn Rune snakker om ungdomskjæresten han skal skille seg fra. Han har et urolig drag over ansiktet, det er ikke spor av den tøffe racerbåtkjøreren der, ikke spor av den fryktløse milliardæren.- Det rører dypt ved deg. For meg, og for Solveig, har det vært en ekstremt krevende prosess, med mye sorg og depresjon. Vi er preget. Vi har jo vært gift i 18 år, og vært sammen i 25 eller 26 år.- DET KAN VÆRE AT noen av dine kolleger tar bilde fra båter akkurat nå. De ligger utenfor her med telelinsene sine. Jeg blir satt ut. I forhold til andre kamper jeg har kjempet, er dette uten sammenlikning den tyngste. Utfordringene er av en helt annen dimensjon. Følelseslivet er komplekst. Jeg har ingen god medisin mot det. Men man lærer av det. Vinner selvinnsikt. Uansett utfall, har vi gått livets skole, Solveig og jeg.- Hva har du lært?- At kommunikasjonen og den gjensidige respekten aldri kan bli god nok.- Når tok dere beslutningen om å bryte opp?- Vi har hatt en prosess som har vært utfordrende helt siden 2002. Mye lengre tid enn det som har vært kjent. Det blir ikke en enkeltbeslutning, det blir en prosess. Og så må en gjøre noen valg om hva som er best for hver enkelt. Per i dag har vi konkludert med at vi går hver til vårt. Vi er i en prosess for å skilles. Så får vi se hva livet bringer videre.- Du kalte henne en forretningsenke en gang?- Ja. Solveig betalte en høy pris for å være gift med meg. Hun var veldig mye alene. Men hun har også vært privilegert sammen med meg. Vi har opplevd sammen. Vi har skapt sammen.- Dere var ett i alt. En enhet, sa du?- Vi var det. Har du noe annet å spørre om?MÅKENE SKRIKER over Bygdøy. Sola er lav. Båtene bråker.- Mitt største mål nå er å få et litt mer balansert liv. Bli en mer komplett person. Og fortsette å kunne prioritere som jeg har gjort siste året. Jeg skulle til å si, prioritere meg selv. Jeg tror du blir en bedre forretningsaktør, sportsutøver og kanskje partner i mange sammenhenger. Det er fire år siden Bjørn Rune Gjelsten trakk seg som konsernsjef i Aker RGI. For å bygge seg et nytt liv.- Det var et par ting som gjorde at jeg valgte å slutte. Det ene var at Kjell Inge Røkke ønsket å eie Aker 100 prosent. Da kom jeg til et veiskille. Skulle jeg forandre livsstil, så måtte det bli nå. For jeg var sliten. Psykisk hadde jeg ikke energi til å stå på sånn som jeg burde for å være god nok. Jeg var ikke mentalt til stede.Han skjelver litt i stemmen når han sier det.- Det å bli en vinner krever så mye, sier Bjørn Rune Gjelsten.- Det du lærer raskt i forretning, er at det er et veldig dårlig alternativ å bli nummer to. Det er ikke slik at det er hyggelig å delta. En 90 prosents jobb er på en måte det alle andre gjør. En vinner blir ikke definert ut fra de første 90 prosentene, men de siste ti. Den ekstra kvelden på kontoret, den ekstra weekenden du valgte jobb istedenfor hygge. Som en konsekvens av det, ble jeg en sosial særing. Vår verden var sånn .Gjelsten former en tunnel med hendene.- Andre goder enn framdrift i forretningslivet var aldri et tema. Da jeg kom i andre lag, i selskaper, ble jeg satt ut. Visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det. Sånn smalltalk . Det blir ikke tid til det som leder, stå i et hjørne og drikke champagne og jatte. Det var ikke livet. Jeg hadde et attraktivt liv, syns jeg. Rett på sak. Rett på banen.Han hadde aldri evne til å glede seg. - Når andre drakk og feiret, så var Kjell Inge og jeg ikke med. Vi var allerede videre. Det å leve i nået var jeg veldig dårlig til. Nå holder jeg på å lære en del sånne ting. HAN VIL LÆRE å leve. Noe av alvoret innså han etter å ha mistet to av sine nærmeste venner i løpet av kort tid.- Reaksjonen kom i etterkant. Det var veldig mange paralleller til meg selv, fant jeg ut. Kroppen jukset. Jeg hadde direkte blackouts. Etter perioder med lite søvn, mye arbeid, ekstremt mye reise, fra kontinent til kontinent. Jeg hadde et par episoder der lyset gikk, faktisk.Han segnet om.- Jeg brente lyset i begge ender uten å innse det. DA HAN TRAKK seg tilbake, ble han rastløs, han hadde abstinenser, fikk panikk om han kom til steder uten faks, han fiklet med mobilen.- Problemet er å skille mellom den scenen du står på når du er næringslivsleder og når du går av scenen, og kommer hjem. Jeg sleit med å være meg selv, helt og fullt. Jeg hadde noen unoter som gikk på at jeg ble formell, ikke så spontan.Bjørn Rune Gjelsten sier at han har spilt et spill i 20 år.- Jeg tror at enhver leder i et stort konsern som påstår at han er seg selv, bløffer litt. Du opptrer. Spiller på en scene. I den settingen opptrer du helt til du sitter alene med din egen sekretær. På forretningssida har Bjørn Rune Gjelsten det utmerket i dag.- I den grad vi skal snakke om det, gjør selskapet mitt Gjelsten Holding det veldig bra. Jeg har tjent mer penger de tre- fire siste åra enn jeg har gjort de foregående 15, faktisk.- Hva med den nye kjærligheten? Liv Marit og du? Dere har det åpenbart veldig fint?- Ja... Vil dere ha mer kaldt vann?HAN REISER SEG, «Vil dere ha noe annet? Kaffe kanskje...?»Han kommer tilbake, han har datteren Ingrid med seg.- Til det spørsmålet deres... Altså, dere leser mellom linjene. Det jeg kan si, er at Liv Marit er en positiv person som jeg er imponert over. Hva hun har fått til i livet i forhold til jobb, musikk-karriere. Ja, og ellers. Bjørn Rune Gjelsten gjør nå en ny manøver, han begynner å snakke om datteren sin.- Føler du deg forelsket, Gjelsten?- Som sagt, når det gjelder mitt privatliv har jeg ikke ønske om å kommentere det. Ikke sant, Ingrid? Han ser på datteren, som sier ingenting.- Men Liv Marit snakker, hun sier til og med at hun er oppetter ørene forelsket?- Liv Marit har en litt annen karrierebakgrunn og relasjon til media. Det kommer litt mer naturlig for henne, i forhold til oss i næringslivet som har fått så mye juling.- Så dere er kjærester da?- Ja, det blir jo rart å ikke si noe. Men jeg kan ikke. Jeg må være forsiktig. Jeg må vise litt respekt. - Men du liker countrymusikk?- He-he-he. Vel...- Hva liker du av musikk, egentlig?- Mine favorittartister... Skal vi se... I sum, over tid, må det bli Elton John. Og Joe Cocker. Og ta med Freddy Mercury. De enkle. De med gode tekster.HAN STRYKER DATTEREN INGRID over ryggen.- Det viktigste for meg, er å ha fått Ingrid. Hun er frisk og rask, hun har rundet tre år nå. Både for Solveig og meg var det et stort høydepunkt og vendepunkt i livet. Vi begynte å bli godt voksne. Derfor var det helt spesielt. Men vi skulle gjerne hatt barn lenge før. Ingrid var en liten baby da hun kom til oss. Da hun først kom, hadde vi både frihet og økonomi til å bruke mer tid på barnet.Gjelsten sier at hjertet hans banker annerledes nå.- Jeg har hatt stor glede de siste åra av å dele med andre, mer trengende. Å lykkes i livet om en ikke har noen å dele med, er rimelig meningsløst. Han ramser opp flere veldedighetsprosjekter han er med og støtter aktivt.- Problemene vi driver og snakker om, blir plutselig ikke så store, da, sier han.BJØRN RUNE GJELSTEN traff den to år yngre moldenseren Kjell Inge Røkke under et terrengløp på Hjelset. Han var ti, Kjell Inge åtte. Guttungene vant hver sin klasse.Kjell Inge Røkke så opp til Gjelsten, som inviterte ham på ferie og treningssamling i Tomrefjord. De kunne konkurrere om alt. Da de ble voksne, la de inn små konkurranser på kontoret hver dag.«Det er få andre som forstår hva vi driver med,» sa Gjelsten en gang.- Når snakket du og Kjell Inge sammen sist?- Det er veldig lenge siden vi hadde en god prat. Det var på hytta hans i Oppdal i påska. Kjell Inge har vært gjennom en ekstrem periode. Det samme har jeg, på en litt annen måte. Men jeg er takknemlig for tida med Kjell Inge. Han er veldig givende og dyktig. Jeg har hentet mye godt ut av hans væremåte, hans måte å fokusere og tenke enkelt på. Og jeg har ikke tenkt over det før Kjell Inge sa det nylig. Vi har faktisk aldri kranglet. PARHESTENE KJØPTE den engelske fotballklubben Wimbledon i 1997. De hadde en drøm om å skape en norsk toppklubb i England. Egil «Drillo» Olsen ble hentet inn som trener, laget var spekket med norske spillere. Resultatene var katastrofale, Gjelsten kjørte hjem til Drillo en aprilmorgen, og overbrakte beskjeden: «Vi må sparke deg.»Klubben rykket ned likevel. De bestemte seg for å flytte Wimbledon til Milton Keynes, åtte mil unna London. De ville bygge nytt stadion der. Følelsene gikk over styr. På et punkt ble Gjelsten truet på livet av supportere.- Det var alle mulige varianter av trusler. Telefoner. Brev. Direkte konfrontasjoner.Det var et mareritt. Gjelsten og Røkke hadde i fjor tapt en halv milliard kroner på klubben.- Både økonomisk og emosjonelt skulle jeg vært det foruten. Hjertet har nok styrt meg i livet. Jeg er svak sånn. Jeg har tatt for mange avgjørelser med hjertet. Det kan koste penger.EN GANG PLUKKET Gjelsten fram et sitat av Churchill. «The prize of greatness is responsibility» sa han, det var like etter han hadde lost i land tidenes industrifusjon, Aker-RGI.- Hvor mye betyr penger for deg?- Skal dere ha nøtter? De er gode, sier Gjelsten, han løfter fram skåla til oss.- Det er vel tosidig det med penger. Det ene er trygghet og frihet. Så kan du trekke det langt og si at det er et måleparameter for suksess i forretning. Men det blir også veldig mye bekymringer. Alt skal forvaltes med omtanke. Og det er ganske vanskelig. Men for penger kan man kjøpe så mangt. I sommer, for eksempel, har Gjelsten kjøpt eksklusiv rett til julifisket i den mest ettertraktede delen av elva i Målselv. Han har kost seg.Når Gjelsten vender hjem fra naturen, sies det at han, fortsatt, er nær sykelig systematisk i alt han foretar seg. - Har du fortsatt tellekanter i stresskofferten?- Ja. Det er sånn du blir. Hjemme og på jobben. Og ja, jeg blir mobbet for det, spesielt av Solveig.- Jeg holder på og lese ei bok som jeg har fått. Den heter «På seg selv kjenner man ingen andre». Den er interessant. Jeg er i starten. Jeg er opptatt av selvinnsikt. Jeg har den siste tida interessert meg litt for transcendental meditasjon. TM, altså. Alt som går på andre måter å fokusere og konsentrere seg på. Og frigjøre energi på.Det var osteopaten og fysioterapeuten Jacques Caluwe som lærte ham det.- Det viktigste han har lært meg, er å ta vare på meg selv. Bli mer egoistisk. Han føler at jeg bruker mer tid og energi på andre. Det er bra. Men det er en grense. Og det med å ha tro på en selv. Når du kjører båt i en hastighet opp mot 300 km/t, må du være fast i troen i det du driver med. GJELSTEN SPISER en plomme. Ser ut over fjorden. Tenker på de to minuttene han lå under vannet i Travem|nde, Tyskland. Han tok sikkerhetsgrep, han talte til 10, for å klarne hodet. Han tok oksygenslangen for å få luft. Den var revet av. Han klarte å åpne luka, og kom seg ut. Og så var det havariet i Bosporosstredet i Istanbul i 1999.I dag, lørdag, raser han bortetter Oslofjorden, stadig på jakt etter sin fjerde strake VM-tittel i offshore.- Det er mange som ikke kjører båt etter det jeg opplevde. Jeg lå opp ned under vann i et par minutter, uten luft. Du rekker å tenke en del spesielle ting da. Jeg vet at dette er en risikosport. Det koster såpass mye tid, krefter og penger at skal jeg være med, er det bare for å vinne. Men den viktigste leveregelen jeg har forsøkt å leve etter i livet, er at ydmykhet må være omvendt proporsjonalt med suksess. Men Bjørn Rune Gjelsten har aldri valgt å ha mange venner.- Jeg, som en del andre, har hatt en overflatisk omgangskrets. Når du teller opp nære venner, har jeg ikke mange. Om noen. For meg ble Solveig en venn. I tillegg til å være min kone. Det håper jeg at vi til en viss grad kan opprettholde. Men alt er vanskelig i en sånn periode. Jeg får noen klapp på skuldra om dagen. «Det er flere som opplever slikt,» sier de. Det er faktisk liten trøst for meg.- Tror du på ekteskapet etter det du har gått gjennom?- Ja, det gjør jeg. Vi har hatt fantastiske år. Jeg beundrer Solveig for den hun er. Hun er en spesiell person for meg. Et flott menneske. Ja, jeg tror på ekteskapet. Den nærheten det gir. At du kan dele med noen, ikke bare goder. Men alt. Bjørn Rune har sittet i tre timer og tømt seg, idet han sier: - Vi må ikke gå i samme fella som fotballspilleren som etter en lang karriere scorer selvmål i siste kamp. Vi må ikke huske det vanskelige. Vi må se på helheten. Vi har hatt et rikt og flott ekteskap.Han har tatt av seg gifteringen.bok@dagbladet.no
 

Les også