I Tromsø samles seks poeter fra Dagbladets nettsider jevnlig. Det har gitt resultater.

Tekst: Maria Børja | Foto: Truls Brekke

FRA NETT TIL BOK: Tove Myhre og Olava Bidtnes møtes over en kopp kaffe i Tromsø.

FRA NETT TIL BOK: Tove Myhre og Olava Bidtnes møtes over en kopp kaffe i Tromsø.

OVERHØRT PÅ CAFÉ midt i Tromsø sentrum en mandag kveld:
- Aaaaaaaaii!
- Å nei!
15-20 gubber glaner på teve. Direkteoverføring Tromsø-Vålerenga, høy stemning, Tromsø presser søringan. Men lytter du bak fotballpreiket og surret fra teven, kan du høre dette:
- Jeg skulle ønske jeg hadde skrivi det her.
- Dette kunne vært starten på en roman. Et ølglass slås i respatexbordet.
- Jeg kjente det i nakken.
- Men jeg er usikker på de to første linjene.
Knasking i nøtter. Blafring i papirer.
- Ja, jeg kan ikke se noe tårn her. Pause.
- Det handler om å tale i tunger.
- Du har vært for lite i bedehus, Olava. Latter.

DET ER MÅNEDLIG MØTE for de seks jernbanepoetene som etter hvert har blitt småberømte i Tromsø. Mellom hvert møte er de ivrige deltakere i Dagbladets nettjeneste Diktkammeret. Dit kommer det inn om lag 5 000 innlegg i måneden. Nettskrivinga har gitt resultater, Olava Bidtnes og Tove Myhre har de siste månedene utgitt diktsamlinger. «Strupesong» og «napp» er ute i butikkene og opphavskvinnene er stolte. Klart de er det.
 - Er det viktig å utgi bok? Er ikke nettet bra nok?
- Jeg er mest opptatt av å skrive, ikke hvor jeg skriver. Men det er klart det er artig å komme ut i bok. Det er jo en anerkjennelse av svært personlig stoff, sier Olava.
- Hadde det ikke vært for internett, ville jeg ikke gitt ut bok, istemmer Tove. Hun ler, husker tilbake på det første diktet hun sendte inn til Diktkammeret:
- Jeg var helt skjelven da jeg klikka «send». Jeg visste ikke hva jeg gikk til. Det kunne jo blitt både slag og spark. Hun forteller at nettet har gitt henne større selvtillit på skrivinga.
- Gleden over å få beskjed om at boka ville bli utgitt, var like stor som å bli månedens poet første gang. På veien har alle stegene vært like lykkelige. Også to andre poeter fra Diktkammeret har bokdebutert det siste halvåret, nemlig Jon Ståle Ritland og Kjell Ivar Sandvik. Olava og Tove understreker at de har lært mye av diktlærer Helge Torvunds leksjoner.
- Betyr det at alle kan lære å skrive?
- Det tviler jeg på. Man må ha forutsetningene, og ikke minst interesse og behov for å skrive, sier Olava.

 

INSPIRASJON I NORD: Nå er det bare minutter til vi skal møte opp på Jernbanecafeen, sola har gått ned og Tove og Olava geleider oss ut i høstkvelden, over fiskebrygga, forbi båtene. Her får de sin inspirasjon.

INSPIRASJON I NORD: Nå er det bare minutter til vi skal møte opp på Jernbanecafeen, sola har gått ned og Tove og Olava geleider oss ut i høstkvelden, over fiskebrygga, forbi båtene. Her får de sin inspirasjon.

SOM ET TRYKK INNENFRA. Slik beskriver de skrivebehovet.
- Det kan ikke planlegges, forklarer Olava.
 - Det banker på døra, og så åpner det seg et nytt rom. Det utvikler språket. Og hva annet har vi annet enn språket? Tove forteller om da hun skulle på en ukes ferie med familien på fem. Hun hadde ikke tatt med pc'en («jeg er avhengig av pc'en, jeg skaper på pc'en»). Og presset kom allerede på flyet sørover.
 - Jeg gleda meg ei uke på å skrive det ned da jeg kom hjem, smiler hun. - Kanskje det er det som heter inspirasjon, undrer Olava. Hun har hatt det sånn i mange år, men Diktkammeret har gjort henne ivrigere.
- Men Diktkammeret var et sted å gjøre av diktene. Det var først der jeg lot andre få se dem. Det var mye mer inspirerende.
 - Ja, Diktkammeret har vært en pådriver til å skrive mer, istemmer Tove.
- Å vise fram det man har skrevet og få tilbakemelding, ett eller annet. Sånn kan man eksperimentere, og møtes på tekstene, bare tekstene. For eksempel er alder irrelevant, man slipper unna fordommene. Så er jeg heller ikke ute etter å få venner, sier Olava.
- Jeg har slutta å bruke mitt eget navn. Er det feigt? Ja, kanskje, men det gir mer frihet, sier Tove.
Hun har fått frihet til å skrive på nynorsk. Da Tove begynte med det sommeren 2003, var hun, som hun sier, «på bleiestadiet». Nå har hun bokdebutert på nynorsk.

- HVORDAN TROR DERE ETABLERTE forfattere ser på Diktkammeret?
- De kan kanskje synes det er litt «tapersk» og tror det bare er amatører som driver på der, sier Olava. En etablert poet som ikke kimser av Diktkammeret, er Finn Øglænd. Han har utgitt et stort antall bøker, men brukt Diktkammeret i perioder. Under pseudonym ble han månedens poet i august, og flere av «kammerdiktene» han er med i samlinga «Opphav» (2004).
- Jeg har brukt Diktkammeret mye til å prøve ut tekster og få rask respons. Å skrive dikt rett inn på nettet og få svar så raskt synes jeg var inspirerende, forteller han. Tove og Olava er enige i nettets fortrinn.
- Ja, på kammeret trenger ikke ting å være fiks ferdige, sier Olava.

 FIKS FERDIGE, NEI. Før møtet på Jernbanecafeen har de seks tromsøpoetene sendt e-poster seg imellom, med to tekster de er usikre på eller vil prøve ut. Nå skal vi videre i teksten om tungetale og de tårnene Olava ikke kunne se.
- Du har gjort det litt lettvint mot slutten, mener Kjersti Kollbotn.
- Men det er jo veldig poetisk, da, sier Olava.
- Det er nesten to forskjellige dikt, sier Lene Westerås.
- Men den setningen, sier den noe nytt? spør Kristin Lauritzsen. Irene forklarer setningen. Tar en pause:
- Men æ ska tenk på det.

MÅNEDEN ETTER BLIR Tove Myhre, under pseudonym, kåret til septemberpoeten i Diktkammeret med diktet «Så skal eg famle meg fram». Irene Larsen kommer til finalen med «Hva er det som klemmer deg sammen?».

Denne artikkelen er skrevet for Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.
 

Les også

Publisert tirsdag 19.10.2004 kl. 13:00, oppdatert 13:45