KrFs Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson (41) kan et og annet om seksuelle posisjoner.

-  HEY JOHN, HOW ARE YOU! Vi sitter i utviklingsministerens leilighet på Bislett, da det ringer fra Afrika. Det skal ringe mye denne kvelden.

-  Are you in Nairobi? That's good. How was your meeting with Ali? That was on monday, yeah? Mm. Ali is in Mombasa? On vacation? Oh, that's good. That's very good. And you discussed ...

Statsråden forlater kjøkkenet og middagen, går inn i et annet rom, og lukker døra. Ti minutter seinere kommer hun ut igjen.

-  Det var Garang.

John Garang, Sør-Sudans beryktede geriljaleder. Mannen hun i tre år har forhandlet med, sammen med Khartoum-regimets Ali Osman Taha, for å få til en fredsavtale i Sudan.

-  Jeg er mye på telefon med ham. Det er så pass viktig at jeg måtte prioritere det.

-  Vi begynte å spise, vi.

-  Det skulle bare mangle. Nei, dette skal bli deilig.

HUN HADDE IKKE BEHØVD Å si ja til et portrettintervju denne kvelden. Hun var så sliten. Siden flodbølgen slo inn over Asia 2. juledag, hadde Hilde Frafjord Johnson jobbet døgnet rundt. De siste dagene hadde hun reist tur-retur Nairobi, for å underskrive fredsavtalen for Sudan. På vei hjem hadde hun stoppet i Genève, for å delta på FNs giverlandskonferanse. Så hadde hun holdt innlegg på et seminar om idrettens samfunnsansvar , i Kristiansand. Og det var etter dette foredraget, etter å ha landet på Gardermoen og blitt kjørt hjem i regjeringsbil, at hun hadde funnet to ledige timer. Hun hadde til og med gått med på å gjøre intervjuet hjemme i Obos-leiligheten. Vi hadde spurt pent, og lovt å ta med thailandsk take-away, noe vi visste ministeren var svak for. Og her satt hun, allerede godt i gang med kongerekene, da telefonen ringte igjen.

SOLA STO HØYT da Hilde Frafjord Johnson kom til verden i Arusha, Tanzania, august 1963. Faren var lærer for Det Norske Misjonsselskap, moren sykepleier. Fire år gammel hadde hun lært seg å snakke swahili, og tre år seinere flyttet familien hjem. Ni år seinere fikk Hilde sitt første verv i Kristelig Folkepartis Ungdom. Hun forsøkte seg som journalist i Stavanger Aftenblad, og var redaktør for KrFUs medlemsmagasin Ny Veg. Hun reiste til Oslo og studerte historie, statsvitenskap og sosialantropologi. Ble rådgiver for partileder Bondevik, kom på Stortinget, og satt i energi- og miljøkomiteen. Før hun i 1997 fikk sin plass i regjeringen som utviklings- og menneskerettighetsminister, og senere som utviklingsminister i 2001. Kanskje ikke den heteste ministerposten, men perfekt for Frafjord Johnson. Helt siden den gang har folk snakket om at Hilde Frafjord Johnson sikter seg mot en toppjobb i FN, eller i Verdensbanken.

-  Jeg ble skjelt ut av noen i Klassekampen. De mente at den viktigste grunnen til det jeg gjør, er at jeg vil ha direktørjobb i Verdensbanken. Det hadde ingenting med at jeg var engasjert i verdens fattige.

Hun forsyner seg med mer kongereke.

-  Det var en form for demonisering. Men det er jo en kjent sak i politikken.

Da Frafjord Johnson gikk ut av Stortinget i 2001, sa hun at hun framover ville jobbe med internasjonalt utviklingsarbeid. Og da journalistene spurte henne om framtida, nevnte hun både FN og Verdensbanken.

-  Det er ingen hemmelighet. Men når, hvor og hvordan, det vet ingen. Ikke jeg heller.

-  Nå sies det at du er aktuell som sjef for FNs utviklingsprogram?

-  Det er noe jeg ikke kan kommentere.

KOFI ANNAN. TONY BLAIR. Colin Powell. Hilde Frafjord Johnsons internasjonale nettverk er det lite å si på. Hun liker ikke at vi ramser dem opp slik, men kan ikke nekte for at hun har møtt Colin Powell noen ganger de siste åra. Han er ingen personlig venn, virkelig ikke. Men hun liker ham godt.

-  Det er en kjekk kar. Stram og kjekk kar.

-  Hvordan stram?

-  Stram. Du skjønner hva jeg mener. Flott type. Sympatisk. Han har vært veldig engasjert i Sudan-konflikten.

-  Og Tony Blair?

-  Jeg har hilst på ham, og vi plantet et tre i Johannesburg. Men ikke mer. Det er på statsministernivå det skjer, vet du. Det er Gordon Brown jeg kjenner best.

-  Kofi Annan?

-  Altså, jeg vil ikke drive noen name-dropping, jeg håper ikke du inviterer til det. Som om jeg skal fortelle om alle kjendisene jeg kjenner. Det blir for patetisk.

-  Det er jo store, mektige menn?

-  Jo da.

En annen størrelse som skal ha latt seg imponere over Frafjord Johnson, er tidligere fredsprisvinner José Ramos-Horta. Under et seminar på Nobelinstituttet i Oslo, der Frafjord Johnson også var til stede, skulle han holde en tale. Men da han reiste seg opp, for å gå løs på talen, kom han aldri skikkelig i gang. I stedet snakket han om Frafjord Johnson.

-  Det var fryktelig pinlig.

-  Hva var det han sa?

-  Han sa jeg liknet på en eller annen filmstjerne. Men hvis du skal ta med denne episoden, så må du ta med spørsmålet, det må være tydelig at det er du som spør.

-  Han var fascinert av deg?

-  Hvis jeg kan være litt indiskré, så tror jeg han er fascinert av kvinner generelt. Jeg tror ikke det skal så mye til.

SOSIALANTROPOLOG FRAFJORD JOHNSON er norsk statsborger, men er altså født i Tanzania. Da hun skulle skrive sin hovedfagsoppgave, reiste hun til Rukva i Tanzania, for å gjøre feltarbeid. Med en slik bakgrunn kjenner hun både nordmenn og afrikanere godt. Hun er likevel forsiktig med å si noe om de mest tydelige forskjellene mellom nordmannen og afrikaneren.

-  Som antropolog er jeg ikke begeistret for sånne stereotypier. Det finnes ei bok som heter «Den norske væremåten», en samling artikler om hvordan nordmenn er. Der har noen antropologer våget seg utpå, med å snakke generelt om nordmenn. Så jeg kan vel prøve meg, jeg også.

Hun smiler.

-  For å begynne med afrikanerne, så er de mer fysiske og levende. De spiller på et større register, det er lov å le veldig høyt. For dem er det et pluss å være levende, mens i Norge er det fort et minus. Jeg legger alltid bånd på meg i Norge.

I Afrika derimot, føler utviklingsminister Frafjord Johnson seg hjemme. Hun kaster seg likevel ikke ut i afrikansk dans, slik statsministeren og de kongelige gjerne gjør.

-  Jeg gjør det aldri når det er norske medier til stede, for jeg vet hvordan jeg vil bli sett på hjemme. Nordmenn vil synes at jeg gjør meg til. Hvis jeg er alene, kaster jeg meg ut i det. Men ikke tale om, hvis det er norske journalister på slep. Jeg har ikke noe behov for å være hula-hula-statsråden på tur. Det er ikke det jeg skal kjennetegnes ved.

AT EN KVINNELIG NORSK statsråd skulle få så mye å si for fredsavtalen i Sudan, har vakt oppsikt. Men Hilde Frafjord Johnson har lenge hatt et hjerte for Sudan. Blant annet var hun der i 1998, under den store sultkatastrofen. Da snakket hun med dem som jobbet der, og prøvde å forstå hvorfor det hadde utviklet seg til en slik katastrofe.

-  Årsaken var ikke regnet som ikke kom. Den viktigste årsaken var krigen, som førte til at folk måtte legge på flukt. At sultkatastrofen var menneskeskapt, gikk opp for meg da folk døde foran øynene mine. Da tenkte jeg: Dette går ikke an. Dette går virkelig ikke an. Vi må gjøre noe med det. For selv om dette kanskje vil gå over, vil det komme en ny katastrofe, og enda en, og sånn vil det fortsette. Det eneste som kan løse situasjonen, er at vi løser konflikten.

9. januar i år, etter nesten sju år, ble den endelige fredsavtalen undertegnet. I den forbindelse uttalte John Garang, geriljalederen, at Hilde Frafjord Johnson fortjente Nobels fredspris for sin innsats.

PÅ STUEGULVET HJEMME i Oslo står et salongbord, formet som en enorm edderkopp. Statsråden er veldig glad i bordet, som er en kenyansk kikuyu-dør, med en glassplate over. Kikuyu-stammen er blant annet kjent for sine treskjærere, forklarer statsråden. Det er mye som kommer fra Afrika i statsrådens leilighet. Statuer av ibenholt. Masker. Et cd-stativ formet som en gnu. I et intervju for halvannet år siden fortalte hun at hun savnet spisestuestoler. Det har hun tydeligvis gjort noe med, for rundt spisebordet står de legendariske Scandia-stolene, tegnet av Hans Brattrud. Plutselig snur ministeren seg mot Graff, og sier:

-  Nå driver du og tegner meg i profil.

-  Halvprofil, svarer han.

-  Uff, da får jeg sånn spiss hake. Det liker jeg ikke.

I 2003 BLE MISJONÆRDATTER Frafjord Johnson intervjuet under tittelen «Misjonærstillingen». Det var det mange som syntes var gøy, ikke minst statsminister Kjell Magne Bondevik. Under en tale på KrFs landsmøte sa han at han hadde lest et intervju med Frafjord Johnson med en slik tittel. Men han «hadde ikke sett noen resultater av det».

-  Det er sikkert noen som mener jeg burde være fornærmet over den type kommentarer. Men jeg blir ikke det, altså. Nå har jo en sånn kommentar visse undertoner, men jeg prøver å anstrenge meg for å se stort på det. I dette tilfellet tok jeg det med en god latter.

-  Vet statsråden hvor ordet kommer fra, altså misjonærstillingen?

-  Selvfølgelig vet jeg det.

-  Ja, hvor da?

-  Hva mener du?

-  Hvorfor heter det misjonær stillingen?

-  Å, sånn ja. Det vet jeg ikke. Jeg trodde du trodde at jeg var helt ignorant om seksuelle posisjoner.

Statsråden bryter ut i latter, før hun henter seg inn.

-  Hvorfor det heter misjonærstillingen, ja. Det tror jeg vi ikke skal gå inn på. Da synes jeg vi beveger oss litt over grensen.

-  Det har vel ikke med misjonærvirksomhet å gjøre?

-  Nei, det tror jeg neppe.

PÅ UTENRIKSDEPARTEMENTETS hjemmesider på nettet finner man Hilde Frafjord Johnsons cv. Den er svært innholdsrik, helt til man kommer til punktet sivil status . Der står det bare ett ord: «Enslig».

-  Ja, og det har jeg reagert på. Jeg lager bare cv-en min på engelsk, og der står det single. Det er oversettelsesenheten som har lagt det over til norsk. Jeg har bedt om at det skal stå single.

Hun smiler.

-  Jeg aner ikke hvorfor det står enslig. Jeg føler meg ikke hjemme i det uttrykket.

-  Hvordan er det å være enslig i et parti som er så opptatt av kjernefamilien?

-  Jeg har det veldig bra. Jeg har ingenting å klage over.

-  Kristelig Folkeparti er jo et familieparti?

-  Ja, det er riktig. Det er en av de viktigste oppgavene, det. Det betyr ikke at sånne som meg skal føle oss ekskludert. Jeg har ikke noe behov for at noen går rundt og klapper meg på hodet hele tida og sier «stakkars deg, er du ikke i familie, du»? Det er ikke sånn familiepolitikken vår er. Dessuten skal vi lage ny singelpolitikk, det har du kanskje fått med deg.

-  En venn av deg sa: «Det Hilde egentlig trenger, er en skikkelig kone?»

-  Ja, det er helt sant. Det er jo mye å administrere, når man lever et liv som meg. Plutselig ryker strømpene.

I et intervju for et års tid siden sa utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson at hun savnet «det aller nærmeste fellesskapet i hverdagen». Det gjør hun fortsatt.

-  Jeg savner det ikke intenst. Men når man er sliten ... ikke bare da, men det å dele et nært fellesskap, det er en del av det å være menneske. Det er ikke noe jeg lider veldig under, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg savner det, men jeg har veldig gode nære venner. De er mitt nære fellesskap. Det er en ganske god erstatning, av og til bedre.

-  Men du er jo vennlig. Utadvendt. Alt ligger vel til rette for at du treffer en mann?

-  Nja ... jeg vet ikke.

-  På grunn av all jobbingen?

-  Dette har jeg ikke så veldig lyst til å utbrodere, men det er ikke det det kommer an på.

MINISTEREN SKYTER HAKEN FRAM i et smil. Hun sier hun har det fint nå. Hun var sliten da vi kom, men nå går det bedre. Hun har snakket om sitt kjære Afrika, om hvordan antall mennesker i ekstrem fattigdom har gått ned. At stadig flere barn i Tanzania og Uganda får gå på skole nå. Det nytter, sier hun. Det er dette hun helst vil snakke om. Og her sitter vi og plager henne med spørsmål om å finne den rette. Hun ser ut i rommet. Glemmer at Graff får anledning til å tegne henne fra siden.

-  Du kan treffe interessante, spennende, flotte, flinke menn, det har jeg også truffet. Men det må klaffe.

-  Det høres ut som om du setter høye krav?

-  Jeg vet ikke ... jeg vet bare at jeg har det bra nå. Og hvis jeg skal inn i et forhold, skal jeg ha det bedre, ikke verre. Det kan du sitere meg på.

KONGEREKENE ER SPIST. Kamskjellene borte. Den marinerte anda? Forsvunnet. Finn Graff har tegnet utviklingsministerens hake i profil, og snart lander geriljaleder John Garangs kone på Gardermoen. Et bud har levert et manus på døra, og Hilde Frafjord Johnson har smilt og ledd og passet på at departementets båndopptaker fungerer. Nå begynner hun å se på klokka. Kanskje trenger hun søvn likevel.

thh@dagbladet.no

 

Les også