Thorbjørn Harr (30) er hundemishandler og nazist. Privat er han bare snill.

THORBJØRN HARR KASTER bilen inn til siden og hopper ut. Han kikker seg fortvilet om på fortauet etter en mann han nettopp har passert. En perfekt, naturlig og ekte mann i en kjeledress som var kjempeskitten foran og ganske ren bak. Harr finner ham til slutt og spør ham med vennlig og håpefull stemme:

-  Unnskyld, jeg kunne ikke spørre om å få låne overallen din? Det er til en film ...

Harr blir plutselig usikker. Kanskje mannen tror han er gal?

Det er femten år siden han første gang hadde en stor rolle på tv, og fortsatt er Thorbjørn Harr usikker på om folk vet hvem han er. Fortsatt venter han på å bli avslørt som en dårlig skuespiller.

Han har ikke dårlig tid med det store gjennombruddet.

-  Blir du kjent igjen på gata?

-  Nei, ikke så mye. Faren min mente at jeg ikke var kjent før jeg hadde vært på «Først & sist». Men nå har jeg vært der. Så nå er jeg anerkjent som kjendis innad i familien, i hvert fall.

MANNEN I KJELEDRESS kjente igjen Harr og ble smigret over at dressen passet på film. Nå kan du se den i familiefilmen «Venner for livet», der Harr spiller skurken.

Ser man bort fra de gammelmodige klærne, ser Thorbjørn Harr ut som en litt forvirret, rastløs guttunge med lys bustete lugg og ivrige brune øyne. Han fikler ustanselig med en liten mutter og en skrue.

-  Fint slips.

-  Jeg kommer rett fra prøver på teateret. Ser det dumt ut? Jeg kan godt skifte! Jeg har med en annen genser hvis det passer bedre?

Thorbjørn Harr er høflig, vennlig, men litt stressa.

Han har lange og intense dager som nazist, med øving på rollen som Albert Speer, Hitlers arkitekt og rustningsminister, i stykket «Speer». Premieren er bare uker unna.

I «Venner for livet» med premiere 18. februar spiller han den hundemishandlende bilmekanikeren Roger.

-  Er det å spille slemme roller det beste skuespillere vet?

-  Hvis man skal spille slem, har man mer frihet til å skape noe spesielt. Å være sjarmerende ung mann, det er ikke så vanskelig.

-  Nei, for det er du fra før?

-  Ja. Han smiler det avvæpnende smilet sitt.

HARR HAR ET godt rykte. Hans far Christen sier det er en fornøyelse å være Thorbjørns pappa, bestevenninna Solveig Kloppen sier han er fin og omtenksom, barndomsvennen Håkon Hustad sier han alltid har vært et skolelys med draget på damene, og Jo Strømgren sier han er den mest ambisiøse mannen han noensinne har jobbet med.

-  Han veldig snill og ordentlig, opptatt av å være frisk, blid og fornøyd. Han ville ikke vært en bra realitydeltaker, mener Harald Eia.

Det begynte med en liten tryllekoffert i familieselskaper. I filmen «Frida» ble han fjortisjentenes favoritt. På videregående skole spilte han teater med Nicolai Cleve Broch og Ane Dahl Torp, og som 17-åring fikk han spille teatersport med gamlingene Helén Vikstvedt, Harald Eia og Jan Paul Brekke. Etter tv-serie-roller kom han inn på Teaterskolen på andre forsøk.

-  Jeg må innrømme at etter teaterskolen så hadde jeg kanskje venta meg at folk skulle være

nysgjerrige på meg, litt sånn «Oi, der er en ny skuespiller». Så ble det ikke sånn. Mange av de jeg kjenner har hatt et større gjennombrudd. For meg har det gått sakte oppover. Men det er jo litt deilig også. Da gjør man flere sidekarakterer som ofte er mer spennende, og så slipper man litt av forventningspresset.

MAN SKULLE TRO han koketterer. Han har jobbet ved Nationaltheatret siden 2000. Da han fikk hovedrollen i «Figaros bryllup», ble han klistret opp på Nationaltheatrets fasade på et 60 kvadratmeter stort lerret.

Hvis vi skal tro Jo Strømgren, er den egentlige Harr en mann med fett, rufsete hår, bart og skjegg, slik han hadde i filmen «Mot Moskva». Når de to jobber sammen, legger Harr av seg vestkantgutten øst for Halden. Da drar han til morsomme, skumle steder og snakker med mennesker de andre ikke tør kikke på engang. I Moskva ble hele kompaniet til Strømgren nektet adgang til en restaurant, angivelig på grunn av Harrs hårvekst.

-  De trodde vi var tsjetsjenske terrorister. Vi var kanskje litt høylytte. Og alle hadde svære skjegg og det rare språket norsk.

I «Mot Moskva» ble han Amanda-nominert for hovedrollen som Vassi. Filmen gikk ikke så bra på kino.

-  Er du skuffet over det?

-  Det var en kjempeskuffelse at den gikk så dårlig. Men jeg er stolt av filmen. Det er en av de filmene som virkelig forsøker å gjøre noe nytt. Men Amanda-nominasjonen, den var deilig. Jeg trodde alle hadde glemt den filmen.

Harr er virkelig oppglødd nå. Han har ikke tenkt å la seg stoppe, ikke av kelnere som fyller på kaffe, ikke bekjente som stadig hilser på.

-  Og oppsetningen vår av «John Gabriel Borkman» på Nationaltheatret! Jeg skjønner at ikke absolutt alle kunne like den, men den var virkelig nyskapende. Så står det i avisa at Wenche Foss reiser seg midt under forestillingen og går, og det verste er at unge mennesker, mine venner, ikke gikk og så den oppsetningen fordi ei dame på alder med bestemoren min ikke likte forestillingen!

Thorbjørn Harr tenker seg om to sekunder før han legger til.

Jeg har stor respekt for Wenche Foss som skuespiller altså, men hun er over åtti år. Hennes mening burde ikke være like relevant for alle lenger.

-  VENNENE DINE SIER at du egentlig er en gammel mann selv?

-  Er jeg det? Nei.

-  De sier du kan være litt streng og gammeldags og opptatt av tradisjoner.

-  Ja, jeg er kanskje en gammel mann. Men en tøysete gammel mann.

Kameraten Håkon påstår at de to er venner fordi de planlegger å bli gamle menn sammen, som sitter på en benk og prater.

-  Ja, det er drivkraften vår, det. Kanskje jeg får det store gjennombruddet mitt da, når jeg er 80 år.

-  Du har blitt tretti, du har vært på Nationaltheatret i fem år, og snart blir du pappa. Har du blitt etablert?

-  Nei, jeg føler ikke at jeg er etablert i det hele tatt. Hver gang jeg gjør noe, tenker jeg at nå er det den siste rollen jeg gjør. Nå må de seriøst gjennomskue meg snart og oppdage at jeg ikke kan noen ting.

 

Les også