- JEG BLE GLAD i dem.

Kristin Hestad ser ut som en helt vanlig skuespiller. Hun er blond, slank og har moteriktige klær. Men det er en del ting som skiller henne fra den vanlige tv-, film- og teaterskuespilleren. En av dem er valget av motspillere.

- De het Åse og Marte og de trodde jeg var moren deres. Jeg fikk dem da de var ganske nyklekkede og levde tett sammen med dem i fire måneder.

- Dere jobbet også tett sammen?

- Veldig tett. Vi opptrådte i en monter på Zoologisk museum. Spørsmålene jeg stilte i forestillingen var «Hva er død?», og «Hva er liv?». Utgangspunktet mitt var å redde gjessene fra å bli servert som mortensgås, fra å havne på middagsbordet 11. november. Jeg hadde lest i «Den tibetanske boken om livet og døden» at hvis et menneske redder et dyr fra døden, forlenger det sitt eget liv. Men ironisk nok endte Åse og Marte sitt liv nettopp på mortensmesse 11. november.

- Det ble et bra måltid?

Hestad ser sjokkert ut.

- Nei, de ble spist av reven.

- Hva tenkte du da?

- Flott dramaturgi, uansett hvem som har regien. Men det var samtidig litt trist, å oppdage kjærligheten - at jeg faktisk var blitt veldig glad i dem - først da det var for seint, da de var borte. Så derfor handler mitt neste prosjekt om møter. Om å våge å møte noen. Jeg har oppdaget at det er lettere å kle seg naken for en fremmed enn å hvile naken i blikket til en jeg kjenner.

- Som betyr?

- At det faktisk er skremmende å møte folk ordentlig. Å la noen virkelig komme nær. Det er så skremmende at jeg bestemte meg for å bevege meg et trinn ned i næringskjeden for å trene på dette.

Derfor er det premiere på «Rambukk» på Black Box Teater i Oslo 3. mars, «starring»: en spill levende geitebukk.

DET VAR I DE dype skogene på Kongsberg Kristin Hestad vokste opp. Først drømte hun om å bli gardkjerring, så veterinær, og så hadde hun lyst til å studere på Ås. I stedet gikk veien til NTH i Trondheim.

- Noe av drivkraften i livet mitt har vært å oppsøke det jeg har vært redd for. Jeg studerte bygg i to år, lenge nok til å skjønne at jeg kunne greie det.

- Da var det ikke noe spennende lenger?

- Når redselen er borte, er også mye av drivkraften det. Så jeg dro til Paris for å studere teater.

- Det skremte deg?

- Ja. Og det gjør det ennå. Teater vet jeg aldri om jeg helt greier.

Hestad tilhører det Teater-Norge som sjelden får spalteplass i de store avisene og aldri er gjester i NRKs gullrekke på fredagskvelden. De fleste av dem tilhører organisasjonen Danse- og teatersentrum, og reiser landet rundt. Der opptrer de for skoleklasser og lager egne forestillinger som spilles andre steder enn i de tradisjonelle og etablerte teaterinstitusjonene.

- La oss være ærlige: Mange opplever «frie grupper» og «Black Box» som sært og smalt. Hvorfor?

- Jeg har lyst å unngå det spørsmålet og heller spørre: Er det ikke fint at det er sånn? Er det ikke fint at vi har forskjellige kunstuttrykk? Det der blir et spørsmål basert på enten-eller-logikk. Noen synes nye ting er skumle, andre synes det er spennende. Jeg har turnert mye og spilt en god del for barn og ungdom. Etterpå har vi ofte samtaler, og spesielt på videregående skole-nivå er det alltid elever som sier at de ikke skjønte noen ting. «Men hva så du da?» spør jeg. Og så forteller de om opplevelsene sine. Så er det alltid noen som spør: «Men hva betyr det egentlig?» «Hva tror du at det betyr?» svarer jeg da. Og så er de i gang.

- De lar seg engasjere?

- Ja, absolutt. Noen tror at verden skal gi svar med to streker under. Følelser og opplevelser er ikke sånn - i hvert fall ikke hvis en virkelig ønsker å gå det i møte.

- DU HAR OPPHOLDT DEG en god del i Frankrike, på hvilken måte er holdningene til kultur annerledes der?

- Altså, sier Hestad og trekker pusten. - Hvis jeg i Frankrike forteller at jeg er skuespiller får jeg ofte respons av typen: «Det er interessant!» Når jeg forteller det her hjemme, blir jeg ofte møtt med spørsmålet: «Kan du leve av det, da?»

- Og hva svarer du da?

- Her er jeg! Jeg lever!

- Men rik blir du ikke?

- Å jo, jeg er rik. Men kanskje ikke på penger. Det er en holdningsforskjell til kunst i Frankrike og i Norge. Her er det dessverre slik at så lenge man ikke synes på tv, eller er tilknyttet et institusjonsteater, eksisterer man ikke.

Hestad tenker seg om et øyeblikk.

- På den annen side, jeg har en kollega fra Frankrike som er kjempelykkelig når hun får lov å komme hit og besøke Black Box. Hun synes det er mye spennende som skjer der. Det er flere norske scenekunstgrupper det store publikum knapt har hørt om som er veldig profilerte i utlandet.

HESTADS KOMMENDE MOTSPILLER holder hus i stallen på Akershus, sammen med alle politihestene. Så er hun helt sikker på at den ikke blir røvet eller at det skulle tilstøte den noe. Akkurat nå driver hun og blir kjent med geitebukken, men å dressere den er det ikke snakk om.

- Hele poenget er at bukken er det uforutsette elementet i forestillingen. Jeg skal møte bukken på scenen, den skal være seg selv og jeg skal være meg selv. Spenningen ligger i hvordan vi møter hverandre.

- Er det frekt å si at det høres litt vagt ut?

- Nei. Selve møtet vet jeg ikke så mye om sjøl. Men alt rundt vet jeg mer om. Jeg har lest mye, drevet mye research og vært innom naturvitenskapen. Og jeg har skrevet en tekst. «Rambukk» handler om å slå inn noen dører, lufte ut litt og slippe inn noe nytt.

- Å manne seg opp til å takle møtet, som igjen kan føre til kjærlighet?

- Min forrige forestilling handlet om døden, så litt flåsete kan du nok si at denne skal handle om kjærligheten.

- Og din neste forestilling?

- Nei, etter døden og kjærligheten er det vel bare havet igjen?

- Og den skal spilles på Black Box?

Hestad tenker seg om.

- Nei. Jeg tror jeg skal forsøke å få spilt den på en oljeplattform.