Siv Jensen (35) snakker ofte med faren sin. Han har vært død i femten år.

-  JEG NEKTER Å LA MEG TRUE til stillhet. Jeg finner meg ikke i det.

Siv Jensen - Fremskrittspartiets kronprinsesse - er bestemt. Hun skal holde 1.-maitale i Odda. Og ingen skal stoppe henne. Verken fra det eller fra andre ting.

For det er nok av dem som har prøvd.

LENGE VAR FRP egg- og tomatpartiet framfor noen. Det er bedre nå. 1. mai-talen Jensen holdt i Narvik i 2002 var nesten helt tomatfri. I 1998 derimot, ble hun truet på livet da hun nærmet seg talerstolen i Spikersuppa i Oslo. Første mai er liksom ikke Jensens dag.

-  Det er skremmende å stå bak politiskjold mens det hagler med stein og flasker. Ikke morsomt. Noen ganger har jeg vært vettskremt. Som regel er jeg ikke det. Vi lever i et demokratisk land, og jeg har rett til å bli hørt.

Og i morgen skal altså: Odda. Arbeiderklassens høyborg. Hun skal heve blikket og se utover et forsamling av industriarbeidere som ønsker henne dit pepperen gror.

-  1. mai tilhører ingen spesielle, annet enn folk som er i jobb. Og jeg synes det var skikkelig tøft gjort av de lokale LO-menneskene å bryte med tradisjonene og invitere meg. Jeg sa ja på flekken, smiler Siv.

Men de lokale LO-folkene garanterer på ingen måte at ikke en enkelt tomat eller to finner veien fram til podiet.

DE SIER HUN ER blitt mildere med åra, tross alt. Mer tålmodig. Det er faren som lærte henne det. Da hun var liten, satt de timevis og spilte sjakk. Han ga henne appetitt på tall, og lærte henne toleranse.

-  Jeg savner ham forferdelig mye. Han hadde vært en god rådgiver for meg nå. Han var veldig engasjert i oss barna.

Faren døde da hun var 20. Like før en viktig eksamen. Hun gjorde som hun ofte gjør. Tar ansvar i situasjonen, så får følelsene komme etterpå.

-  Nei, jeg er ikke ferdig med å sørge. Ofte snakker jeg med ham i drømme.

Siste gangen han kom var i påsken.

-  Han kom med lys rundt seg og smilte mot meg. Så sa jeg, neimen pappa. Er du her? Han så på meg og så sa han: Jeg ville bare fortelle at jeg er stolt av deg. Det går veldig bra med deg. Det var så virkelig at det var helt ... For meg var det nok et bevis på at det er mer mellom himmel og jord enn vi kan forklare. Jeg tror på Gud, selv om jeg har litt problemer med jomfrufødsler og sånne ting. Men hver gang jeg blir lei meg tenker jeg at pappa sitter på en sky eller noe sånt og ser ned på meg.

-  Tror du at du noen gang slutter å savne?

-  Nei. Jeg tror det aldri går over.

SIV JENSEN HAR GJORT karriere på å gjøre ting som ville skremt vannet av de fleste. Noen ganger henne selv også. Som da hun som 20-åring skulle holde sitt aller første innlegg på et møte i Frp.

For sikkerhets skyld hadde hun fått leamus på det venstre øyet. Knærne skalv sånn at hun et øyeblikk var usikker på om de ville bære henne opp på talerstolen. Men opp skulle hun. Idet hun grep tak i bordplata, registrerte hun at leamusen hadde spredd seg til overleppa også. Og det som skjedde da, er blitt historie i Frp.

-  Hun hadde alt. Alt, sier partikollega Svenn Kristiansen som fremdeles blir rørt når han forteller historien. Siv var bare jentungen. Like fullt hadde hun kombinasjonen av talegaver, glimt i øyet og den rette ideologiske plattformen. Alle i salen så det. De valgte henne rett inn i sentralstyret. Gubbepartiet med rebeller og utskudd hadde fått mer enn de noensinne hadde tort å håpe på.

-  Nei, nei, nei. Du kan ikke kalle det gubbeparti. Ah, det er så mange myter. For det første er det mange flere damer i Frp enn man tror. Og mennene er ikke gubber. Tvert imot, de er utrolig galante. Det finnes ikke ett parti, sier Siv Jensen og nå mener hun alvor, for hun har løftet seg helt fram på stolen og vifter med fingeren.

-  Det finnes ikke ett parti der mennene er så høflige og skikkelige mot kvinner. For meg var valget enkelt.

SIDEN DET MØTET gikk det oppover, og oppover. Stortinget. Nestlederposten. Hun virket ustoppelig. Helt til en 16 år gammel jente fortalte at Terje Søviknes hadde hatt sex med henne på landsmøtet til partiet. Ledelsen benektet all kjennskap til saken, helt til bevisene var så soleklare at de ikke lot seg bortforklare lenger. På direktesendt tv brøt Siv Jensen sammen i gråt. Kilder nær henne mener ledelsen sviktet, da hun skulle forsvare partiets troverdighet.

-  Det var så mange beskyldninger. I avisa skrev de om mine krokodilletårer. Hvordan i all verden kan de sitte der og føre sånt ondsinnet dritt i pennen når de ikke aner noe om mine beveggrunner for å gråte?

-  Hvorfor gråt du?

-  Jeg var sliten. Lei meg. Oppriktig frustrert. Jeg følte meg lurt av mange av aktørene. Jeg har en grunnleggende greie med meg i livet, og det er ærlighet. Hvis jeg ikke kan se meg i speilet hver dag, da er jeg på tynn is.

-  Ble du sviktet av partiet?

-  Jeg følte det ikke sånn. Vi ble forsøkt drevet fra skanse til skanse, og fikk aldri arbeidsro. Jeg følte det som jeg sto foran en sulten hyeneflokk da alle landets medier krevde svar på sine spørsmål og sine vinklinger. Jeg ble slått i bakken, rett og slett. Det var veldig skremmende. Vi måtte låse oss inne på kontoret og slå av telefonene for å få tid til å diskutere strategi.

Etterpå var det stille. Hun trengte tid og hjelp fra sine nærmeste.

-  En periode følte jeg meg som en stein. Iskald. Hard, helt uten følelser. Det er livsfarlig. Jeg trengte hjelp fra familie og venner til å pirke borti de knappene som gjorde at jeg kunne slippe ut følelser. Og da kom alt. Jeg hadde aldri hatt tid til å bearbeide alt som hadde skjedd fra jeg ble valgt inn i partiet. Men jeg lærte hvem jeg var, hvor langt jeg vil gå selv og hvor langt jeg vil la meg presse.

-  Og etterpå?

-  Etterpå var jeg trygg. Jeg gikk fra å være usikker, til å kjenne meg selv. Da er det mye enklere å smile. Naturlig.

NOE AV DET FØRSTE Siv Jensen husker er lukten av sko. Hyllemeter på hyllemeter med lisser, såler og skokrem. Det var en gang tidlig i livet da lykken var å få slå inn priser på kassa og skrive ut kvitteringer med blått gjennomslagspapir.

Mor og far drev skobutikk i Majorstuekrysset i Oslo. Der lekte Siv og to yngre søsken.

-  Butikken er nedlagt nå. McDonald's har overtatt. Men det hender jeg går opp der for å mimre og spise burger. Hvis du går opp i andre etasje, og svinger til høyre på toppen av trappa, sitter du på mitt gamle soverom. Det var et fint sted å vokse opp, men vi hadde mange innbrudd.

Tyver var en høyst reell frykt da Siv var liten. Som tiåring fakket hun en helt alene. Hun kastet seg rundt beina på stakkaren og skrek febrilsk til noen voksne kom til stedet. Ikke alltid gikk det like bra.

-  Jeg sover veldig lett og hørte ei natt noe snike ute i gangen. Jeg sto opp, jeg kan ikke ha vært så gammel. Da jeg la øyet inn til nøkkelhullet, stirret jeg rett inn i et annet øye. Fy søren, jeg ble så redd. Kroppen på den andre siden begynte å sparke inn døra. Jeg tror ikke den hadde holdt så mye lenger.

Fobien for nøkkelhull har hun kommet over, men hun tør fremdeles ikke gå ned i kjelleren alene.

-  Det er helt tåpelig, ikke sant? Nå er jeg snart 36 år, men jeg er livredd for å gå ned i kjelleren alene. Noen ganger tvinger jeg meg til det, bare for å bevise at jeg klarer det, men da er jeg skjelven. Aller helst vil jeg ha følge.

I MØRKE KJELLERE hadde det ikke vært så dumt å ha en å holde i hånda. En som kom med oppmuntrende tilrop under revisjonen av budsjettet, som ventet om kvelden og sier at hun var mye flinkere enn Kristin Halvorsen i tv-debatten. På tv er Siv Jensen hard. En som får menn til å knekke sammen i debatter, som kaller Per-Kristian Foss arrogant og ufyselig fra Stortingets talerstol. Problemet er at du skal ha et rimelig godt selvbilde, før du sjekker opp Jensen.

-  Vet du hva? Jeg er så drittlei det spørsmålet.

Og der var den gode stemningen over. Vi måtte bare spørre. Slik utallige journalister har gjort før. Aviser har brettet det ut, skrevet side opp og side ned om hun ikke snart skal få seg mann og barn. Media begynte å interessere seg for hennes sivilstatus i det forrige århundre. Nå har spørsmålet nærmest tatt form som et folkekrav.

-  Jeg synes det er sprøtt, jeg synes virkelig det. Det er opplest og vedtatt at politikere skal presses inn i et A4-format med mann, barn og hund. Har du ikke det, er du avviker. Jeg sier det igjen: I det samfunnet vi lever i, er det utstrakt vanlig at jenter på min alder lever alene. Stortinget skal avspeile samfunnet. Da må vi ikke bli overrasket over at det sitter single menn og kvinner der.

DET ER NESTEN LITT TRIST å tenke på. Sivs oldemor, Betzy Kjeldberg, kjempet for kvinners rettigheter og likestilling. Men fremdeles er det vanskelig å finne menn som kan matche en kvinne av hennes kaliber.

-  Jeg tror ikke de føler seg skremt. Menn liker å være midtpunkt. Hvis dama er midtpunkt, skal hun være hans midtpunkt. Jeg tror mange menn misliker det sterk. Og jeg skjønner det. Rollemønstrene ligger dypt nedarvet i oss. Det tar tid å forandre.

Siv går i bresjen. Noe ufrivillig.

-  Gutta må forholde seg til at stadig flere kvinner er i posisjon. At de er smarte, flinke og pene og alt på en gang. Og da må de gjøre noe med sitt mannsego. Mannen vil beskytte kvinnen. Helt fint det. Beskytt i vei! Men balansen må forskyves. Ting er i endring. Og jeg har ikke behov for å annonsere hver gang jeg dater en mann.

Ei venninne hevder de fleste trenger en drink eller fem før de nærmer seg.

-  Jeg har møtt masse hyggelige karer på byen, jeg, som jeg har gått ut med etterpå. Men trykket endrer seg når promillen stiger, jeg skal ikke legge skjul på det. Stort sett er det hyggelig. Folk har så mye fint å si. Men jeg er jo på jobb hele tida. Jeg blir observert. Gjør jeg noe dumt, står det i avisa dagen etterpå. Derfor er det så deilig å være i utlandet. Hvis noen sier noe hyggelig da, vet jeg at de mener det.

Det er den tvilen som aldri helt slipper taket. Når hun møter nye mennesker, vil de da selge historien til Se og Hør?

-  Jeg lurer alltid litt på motivene til folk, men det finner du fort ut. Jeg har bestemt meg for å tore å stole på folk. Hvis ikke blir livet mitt fattigere. Og jeg lover dere, den dagen jeg gifter meg, eller skal ha barn, får dere vite det.

Sånn. Nå har hun lovet det. Og vi har vitner.

DET KAN HENDE verden er bygd på menns premisser, men hun har noen skitne knep i håndveska hun også. Effektive grep, som hun kaller det. Som når en mannlig motstander er i ferd med å vinne debatten, kan den observante tilhører noen ganger se at hun lett kokett klapper ham litt på armen eller hånda.

-  De mister helt kontrollen.

Dette er arven fra Gro Harlem Brundtland. Dagens kvinnelige politikere bare viderefører de skitne taklingene.

-  Forrige gang jeg gjorde det, var på Per Olaf Lundteigen. Det var ikke akkurat sånn at jeg gikk inn i intimsonen hans. Jeg tok ham bare på armen. Han eksploderte. Ikke ta på meg. Ikke ta på meg, skrek han.

Både Siv og programlederen lo. Han virket hysterisk. Hun fikk roet ham ned. Touché.

-  Enkelte menn prøver å gjøre det samme, men det virker ikke, sier Jensen

-  De kan ta meg på armen så mye de orker. Jeg bare snakker videre.