Trente norske kommunister med våpen? - Ja, hevder historiker i ny bok.

 Internasjonale helter:  Sigurd Allern og Pål Steigan foran partiets helter i 1975: Marx (t.v.), Engels, Lenin, Stalin og Mao. Det var det året Allern måtte vike plassen som partiformann for Steigan etter å ha erkjent «høyreavvik».

Internasjonale helter: Sigurd Allern og Pål Steigan foran partiets helter i 1975: Marx (t.v.), Engels, Lenin, Stalin og Mao. Det var det året Allern måtte vike plassen som partiformann for Steigan etter å ha erkjent «høyreavvik».
Foto: Tor Gulliksrud

-  JEG HAR SIKRE KILDER når jeg hevder at AKP (m-l)-bevegelsen selv drev med overvåking av politiske motstandere i Norges Kommunistiske Parti, blant nynazister og i politiet. Dessuten har jeg belegg for å hevde at det ble drevet militær fostring med våpentrening.
 Bildebeviset:  Pål Steigan håndhilser på en av verdens-historiens største bødler, Kambodsjas Pol Pot, i 1978.

Bildebeviset: Pål Steigan håndhilser på en av verdens-historiens største bødler, Kambodsjas Pol Pot, i 1978.

 Ny bok:  Hans Petter Sjøli avslører ml-bevegelsen, men skildrer en viss kjærlighet og respekt. Sjøli er historiker, men også journalist i Klassekampen.

Ny bok: Hans Petter Sjøli avslører ml-bevegelsen, men skildrer en viss kjærlighet og respekt. Sjøli er historiker, men også journalist i Klassekampen.

FAKTA

AKP (m-l) - Arbeidernes Kommunistparti, stiftet i 1973. Kalt ml-bevegelsen (marxist-leninistene), men støttet seg mest på Mao Tsetungs tenkning (mlm). Hadde sterk innflytelse i studentorganer og fagforeninger på 70-tallet og gjennom Klasse-
kampen, som den gang var et propagandaorgan.

SUF - Forløperen til AKP var Sosialistisk

Ungdomsforbund, ungdomsorganisasjonen til Sosialistisk Folkeparti (SF). Brøt med moderpartiet i 1969 og ble hetende SUF (m-l).

NKP - Norges Kommunistiske Parti, stiftet i 1923 av en fraksjon i Det norske Arbeiderparti. Gammelkommunistene var kjent for å være mer Moskva-tro.

Dette hevder Hans Petter Sjøli (31) i boka «Mao, min Mao» som tar for seg AKP (m-l)s vekst og fall. Boka kommer ut på Cappelen tirsdag.

Dermed er det klart for en ny runde med diskusjoner om den tapte sak. Sjøli, som er historiker og journalist i Klassekampen, hevder i boka at enkelte medlemmer (også kalt kadrer) innenfor AKP (m-l) bar våpen på 70- og 80-tallet. Han påstår også at partiet drev aktiv overvåking av «potensielle femtekolonister» i NKP i tillegg til overvåking av nynazister og politiet. Det siste punktet bekreftes overraskande nok av tidligere AKP-doldis, Kjell Skjærvø, i Magasinet i dag

-  Hva bygger du disse to omstridte påstandene på?

-  Jeg er klar over at AKP-ledelsen kategorisk har tatt avstand fra beskyldninger om at det var våpen i bevegelsen. Ingen har heller offentlig innrømmet at det ble drevet overvåking av medlemmer av NKP. Gjennom samtaler med ulike og, i mine øyne, sikre kilder på forskjellige nivåer, er jeg likevel nokså sikker på at begge påstandene er riktige, sier Hans Petter Sjøli.

DET ER IKKE MER ENN to år siden professor Bernt Hagtvet startet en voldsom debatt i Dagbladets spalter med de samme påstandene om våpentrening. Gemyttene kom i kok, og striden var like ved å havne i retten da lederen i AKP, Jorun Gulbrandsen, trakk trusselen om injuriesøksmål tilbake.

Hans Petter Sjøli frykter ikke nye søksmål.

-  Det er selvsagt vanskelig å forutsi hvilke reaksjoner boka vil møte. Jeg er ikke ute etter å «ta noen», og jeg håper det går fram at jeg har skrevet denne boka i respekt for mye av det bevegelsen og folkene sto for. Blant annet hadde de et politisk engasjement som mange kan lære av, selv om deres praksis og sans for det totalitære er en arv vi ikke ønsker.

-  Hvorfor kommer du med denne boka nå?

-  Jeg har lenge hatt både en personlig og historisk interesse for ml-bevegelsen, forklarer Sjøli.

For to år siden la han fram en hovedfagsoppgave om hvorfor folk på venstresida ble medlemmer av AKP (m-l). Nå har han strukket opp et større lerret og trekker opp utviklingslinjene fra de Mao-inspirerte sufferne som brøt ut av SFs landsmøte i 1969, til kadrerbevegelsen smuldret bort på 80-tallet.

-  Det er et forsøk på en historisk gjennomgang, bygd på både åpne og skjulte kilder. Men jeg understreker at dette er mitt forsøk på å sammenfatte det som skjedde. Det gjenstår mye forskning før noen kan skrive AKP (m-l)s egentlige historie. De ledende koryfeene i bevegelsen må åpne sine arkiver og overlevere dem til Arbeiderbevegelsens arkiv.

DET ER FØRSTE GANG historien fortelles av en som står utenfor bevegelsen, og som dertil er for ung til å ha kjent den på kroppen.

-  Jeg ser på ml-bevegelsens utvikling som en slags seksualakt uten forløsning. Alt stemte, med hjemlig kamp mot EEC og internasjonalt engasjement for Vietnam, Kambodsja og Kina, og kadrene jobbet iherdig og intenst for saken, men så stoppet det hele opp. De internasjonale forbildene forvitret foran øynene på dem, og her hjemme ble de avkledd av politiske motstandere. Kadrene mistet troen på prosjektet og mange meldte seg ut eller gikk i passivitet. Høyrebølgen avløste 70-tallets marxistiske tidsånd og alt de jobbet for ble diskreditert og latterliggjort. Mange ble desillusjonerte.

-  Du har oppsøkt mange kilder. Har folk vært villige til å snakke?

-  Ikke alle. Men mange har åpenbart et refleksjonsønske. Det er menneskelig å være selvopptatt, folk vil gjerne snakke om seg selv, kanskje også for å forstå. Det er et godt tegn, synes jeg. Men hovedkildene mine har vært arkivene til Klassekampen og Røde Fane.

-  Hvilke konkrete beviser har du for at det foregikk «væpnet fostring?»

-  I boka nevner jeg en hemmelig vaktstyrke under ledelse av såkalt Teknisk utvalg. De bar våpen på møter i sentralkomiteen, i «forsvarsøyemed». Det ble lagt press på utvalgte folk til å gå inn i forsvaret, for å infiltrere og for å lære våpenbruk. AKP (m-l) hadde mange FN-soldater i Libanon, og også i Nicaragua, som fikk instruks om hva de skulle undersøke og rapportere om. Sjøli påpeker at det også var et annet halvt illegalt apparat, en gruppe av folk fra Militærpolitisk utvalg (MPU), Sikkerhetsutvalget/Etterretningsutvalget (SU/EU) og to lokallag i Oslo.

-  Jeg regner mine kilder på dette som sikre, understreker Sjøli.

-  DET BLE GITT muntlig direktiv om at man skulle registrere alle NKP-ere. Dette har jeg fått bekreftet av to høyt oppe og flere lenger nede i systemet, mens andre aldri har hørt om det. Det er typisk slik de drev. Medlemmene, eller kadrene, visste knapt om hva de andre drev med, mens toppen hadde full kontroll. Dette med registrering av NKP-medlemmer er kanskje den mest skamfulle delen av virksomheten. Men hvor ble listene av? Kan det til og med hende at AKP (m-l) samarbeidet med Politiets overvåkingstjeneste? spør forfatteren.

-  Hvorfor anså de NKP som fiender?

-  AKP (m-l) mente Sovjetunionen var den mest aggressive supermakten og at verden sto foran en tredje verdenskrig. Denne analysen slo igjennom i partiet i andre halvdel av 70-tallet, og teorien om den kommende krigen ble på en måte limet i organisasjonen. NKP-erne ble ansett som potensielle femtekolonister, som russernes allierte, mens AKP (m-l) skulle være geriljahæren som skulle frigjøre det norske folk.

-  Hvorfor gjorde de det? Forberedte de en væpna revolusjon?

-  Egentlig var ml-erne nokså snille og harmløse, de tilhørte til de grader den norske tradisjonen. De drømte ikke om kupp og terror. Men de ønsket seg en frigjøringsoppgave, der de skulle bli folkets helter.

-  En pussig påstand, vil noen si, når du i boka kaller Einar Gerhardsen for Norges Mao. Hva mener du med det?

-  Ml-erne levde i en naiv forestilling om at den kinesiske arbeiderklassen støttet opp om Mao og ville bli frigjort gjennom Maos politikk. I Norge var arbeiderklassens oppslutning om Gerhardsen svært sterk, og Ap-staten frigjorde og løftet fram klassen på en måte som mangler sidestykke i verdenshistorien. Ml-ernes analyse av Gerhardsen og Arbeiderpartiet var grunnleggende gal: Det var ingen folkelig motstand mot politikken. Misnøyen kom hovedsakelig fra akademiske og intellektuelle miljøer, mens folket - som ml-erne elsket og satte sin lit til - trodde på Gerhardsen og Bratteli. Det var med andre ord ingen grunn, ikke noe ønske, ikke noe behov for en revolusjon i Norge. Jobben var allerede gjort, mener Hans Petter Sjøli.

OM ML-BEVEGELSEN skulle klare å ri av en eventuell storm i kjølvannet av Sjølis bok, er det mer i vente. Flere hovedfagsstudenter i historie arbeider nå med ungdomsopprøret og det norske politiske ytre venstre. Blant annet er Jon Rognlien og Nik Brandal i gang med en innsamling av «de små historiene» - mange stemmer fra ml-rørsla - som skal samles i det såkalte kadrer-prosjektet.

-  Dette skal bli en rikt illustrert bok som skal komme på markedet neste høst, forteller Rognlien.

Det skal komme mer salt i sårene.





Magasinet har konfrontert noen av dem som satt i ledelsen for AKP (m-l) med Hans Petter Sjølis påstander om væpnede grupper og om overvåking av politiske motstandere. Disse seks tilhørte den såkalte «diamantgjengen» i partiet, mer eller mindre hemmelige medlemmer av sentralkomiteens arbeidsutvalg.

Pål Steigan , som i dag er selvstendig næringsdrivende, svarer slik under forutsetning av at han ikke blir redigert:

«De siste 25 åra har denne typen påstander kommet opp foran hvert eneste valg, noe som har bidratt til å avspore debatten om kapitalismens elendighet i dag og hva som kan være et sosialistisk svar på markedsliberalismens ødeleggelse av planeten.

Men som jeg har sagt hundre ganger før: Påstander om at AKP drev våpentrening og «en storstilt overvåking og registrering» er rent oppspinn. Dette ble også bekreftet av Lundkommisjonen.

Jeg og tusenvis av andre har vært utsatt for ulovlig overvåking i en menneskealder. Hvis det hadde eksistert bare en flik av sannhet i disse påstandene, ville politiet helt opplagt ha reist tiltale. Det har aldri skjedd, av den enkle grunn at det ikke var sant.

AKP hadde en sikkerhetspolitikk der medlemmene ble delt i fire kategorier: Offentlige talspersoner, andre offentlig kjente medlemmer, mindre kjente medlemmer og helt hemmelige medlemmer. Man kan godt diskutere om dette var lurt, men grunnen var i alle fall at vi visste at vi ble overvåket, og vi visste at NATO drev stabsøvelser der internering av kommunister var en del av opplegget. Og det var mange eksempler på at kjente kommunister mistet jobben, eller ikke fikk jobb i det hele tatt.

Jeg har naturligvis ingenting imot at nye generasjoner forsker i vår historie. Det er helt utmerket. Men det er jo ikke sjelden at en forsker tolker sine funn inn i sin egen tolkning av samfunnet. Hagtvet-debatten for to år sia viser jo hvordan en professor ble en korsfarer med en klar politisk agenda.»

Tron Øgrim, i dag forfatter og journalist:

Til påstanden om våpen og militær fostring svarer jeg:

- Nei, jeg veit at sånt ikke forekom. Sånne påstander dukker stadig opp, men blir aldri verifisert. At det fantes medlemmer som ikke hadde synlige bånd til partiet, er derimot riktig. Dette er på grunn av en mulig sovjetisk invasjon, og på grunn av folks mulighet til å få jobb.

Finn Sjue , i dag høyskolelektor ved journalistutdanningen i Oslo, avviser blankt Sjølis påstander om det skal ha foregått organisert våpentrening blant ML-erne.

- Disse ryktene har gått og gått siden slutten av 60-åra. Det som er tilfellet, er at vi oppfordret folk til å gjennomføre militærtjeneste og kanskje også å melde seg inn i skytterlag. Det fantes tross alt noen mørke politiske skyer på himmelen rundt den tida, og da kunne det være greit å mestre et våpen.

Sjue mener POTs iherdige overvåking av AKP (m-l) gjennom flere årtier taler for seg.

- Den politiske avdelingen i POT jobbet energisk med å avdekke om vi bedrev våpentrening, men fant aldri ut av noe. Jeg har et så avslappet forhold til så vel nåtid som fortid at om jeg hadde visst noe, så hadde jeg sagt det.

Kjell Skjærvø , nå organisasjonsmedarbeider i Fellesforbundet, svarer kategorisk nei på spørsmålet om våpentrening blant ml-medlemmene, men bekrefter at det ble drevet overvåking av NKP-medlemmer, nynazister og politi. I likhet med Pål Steigan bekrefter han at medlemmene ble delt inn i fire grupper (1.1, 1.2, 2.1 og 2.2), der 2.2-erne var de som skulle gå under jorda og være en slags «stay behind»-gruppe på ml-sida.

Han understreker at han har bistått Sjøli og andre historikere med opplysninger.

- En av Sjølis åpne kilder i boka sier at «Lundkommisjonen gjorde et litt dårlig arbeid, for i visse miljøer skjedde det ting som ikke tålte offentlighet». Kan du tenke deg hva han sikter til?

- Veit ikke, svarer Skjærvø kort.

Sverre Knutsen , i dag professor i økonomisk historie på BI, avviser overfor Magasinet alle påstander om overvåking og våpentrening innenfor AKP (m-l).

- Du er selv historiker. Når kommer din versjon av ml-bevegelsens historie?

- Kanskje en gang når jeg blir pensjonist. Det er ikke dette som opptar meg i dag.

Jon Michelet , forfatter og libero, aldri med i «diamantgjengen»:

- Selv har jeg verken vært med på våpentrening eller å overvåke andre. Dette er rykter som har gått i årevis. Det hele begynner å bli utrolig fjernt for meg, og jeg har egentlig ikke mer å si.