FULLSATT SAL: Et stort antall studenter, forskere og Midtøstenkjennere troppet opp på universitetet i Oslo for å høre den israelske historikeren Avi Shlaim fortelle hvorfor Oslo-prosessen endte i fullstendig fiasko.
Foto: LINE FRANSSON

- Det eneste håpet for framtiden mellom Israel og palestinerne, er at Europa kommer på banen og spiller en avgjørende rolle. Økonomiske sanksjoner er et middel. 40 prosent av Israels utenlandshandel er med EU. Ikke USA, understreker Shlaim.

BEGGE PARTER har skuslet bort mange muligheter for fred og forsoning, mener professoren. Men i motsetning til israelere flest, legger Shlaim hovedskylda på Israel, som han mener bryter menneskerettighetene hver dag, i kampen mot palestinerne. Derfor vil ikke partene finne en løsning alene.

- Bare en tredjepart kan være med og tvinge fram en avtale. USA har makten som skal til, men ikke viljen. Her kan Europa spille en viktig rolle, sier Shlaim, som mener boikott er et steg i riktig retning.

Spesielt stort håp om at Europa vil ta særlig grep, har imidlertid ikke professoren.

- Willy Brandt sa en gang at Tyskland var en økonomisk kjempe, men en politisk dverg. Det samme kan sies om EU, sier israeleren, i sin tid født i Bagdad.

SHLAIM BLIR RASENDE når han hører George W. Bush omtale Israels nåværende statsminister, Ariel Sharon, for «en fredens mann».

- Jeg har aldri kommet over et eneste bevis som kan støtte Bush' ord. Sharon er en krigens mann. En jødisk rambo. En hensynsløs og brutal mann. Utad later han som at han ønsker fred, men Sharon er en mann som står for en doktrine om permanent konflikt, sier Shlaim og fortsetter:

- Det er konsensus om at det ikke finnes noen palestinsk partner. Jeg mener at det er en palestinsk partner, men ikke en isralsk partner.

HAN HAR IKKE MYE HÅP for sitt fedreland. Den israelske professoren er nådeløs i sin kritikk.

- Den nåværende regjeringen fører Israel mot selvutslettelse. Den ødelegger også det palestinske samfunnet og muligheten for samkvem mellom de to folkene. Jeg ser ikke lys i enden av tunnellen. Kanskje er det en tunnel i slutten av lyset. Nei, jeg øyner ikke håp, avsluttet han på en av forelesningene i Oslo denne uka.

EN AV DE NYE HISTORIKERNE, kalles Shlaim, sammen med sammen med Ilan Pappa og Benny Morris. Akademikerne baserer forskningen sin på dokumenter fra den israelske regjeringen, som ble offentliggjort i slutten av 1980-årene.

De nye historikerne endrer virkelighetsoppfatningen av hva som egentlig skjedde i perioden før - og etter - opprettelsen av staten Israel, i 1948. Deres nye historiesyn går mot mye av det israelere flest tradisjonelt har lært i skolen og i det militæret.

- De nye historikerne kritiserer Israel i å være for ivrige i å bruke våpen, og ikke dialog, for å oppnå løsninger. Israel har mistet mange muligheter på grunn av dette, sier Shlaim til et fullsatt publikum i Røde Kors' lokaler i Oslo denne uka.

VOLD MED VILJE. Det tradisjonelle israelske synet er at det ikke var nødvendig å tvinge bort noen palestinere for å få opprettet staten Israel: Palestinerne bare dro av seg sjøl, har israelere flest blitt lært på skolen.

De nye historikerne mener imidlertid at grunnleggerne av staten Israel var helt inneforstått med at mange palestinere måtte fjernes - selv om det betydde bruk av voldelige midler fra Israels side.

- Jeg er ikke en outsider som ser på Israel fra utsiden. Jeg lærte også den tradisjonelle versjonen på skolen. Og trodde på den. Jeg tjenestegjorde i den israelske hæren og var en israelsk patriot, sier Shlaim til Dagbladet.no.

Han fortsetter:

- Det var ikke før jeg begynte å gå i de israelske arkivene at øynene mine ble åpnet for realitetene: den israelske historien om at «Israel alltid har strukket ut hånda for fred, men at det ikke var noen snakke med» er grunnløs. Araberne hadde gjentatte ganger en utstrakt hånd for fred, men Israel avslo alltid. Hver gang med en annen unnskyldning, sier Shlaim.

SOM HISTORIKER ønsker han å være et speil til Israels befolkning:

- Noen israelere sier at jeg gir et urettferdig bilde, men jeg sier nei til det. Jeg holder bare opp et speil. Hvis de ikke liker det de ser, må de ikke klage til meg. De må gå til Israels ledere og kreve endring, sier professoren.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.