Åse Kleveland (56) har kjøpt seg bondegård og rød traktor.


Foto: SCANPIX

-  I VÄRMLAND?

Ja, hvorfor ikke? Det var en hustrig førjulsdag, og Åse Kleveland hadde tatt telefonen på det store direktørkontoret i den grå betongklossen i Stockholm sentrum. Sjefen for Svenska Filminstitutet hadde annonsert sin avgang, og tida var kommet for intervju. Det passet ikke, sa hun. Hun skulle til Värmland. Värmland? Ja, hun og Oddvar hadde kjøpt en gård der. En fritidseiendom.

-  Gård? Men kan vi ikke treffe deg der, da?

Hun svarte at det måtte hun tenke litt over, og la på. Kanskje tok hun en telefon til mamma i Lillestrøm, kanskje til samboeren i Oslo. Uansett, tjue minutter seinere ringte hun tilbake.

-  Det er Åse. Dere er velkommen til Värmland. Følg skiltene mot Stockholm og ring når dere passerer Esthers Kafé.

-  DET TOK OSS fire år å finne dette stedet, sier hun. Det dufter kaffe og kanel på det romslige kjøkkenet. Frosne kjøpewienerbrød ligger i ovnen. Målrettet og effektivt romsterer hun rundt, og er mye høyere enn på TV. Mye høyere. Håret er satt opp bak ørene. Hun har på seg ei svart jakke med broderier, og under der en hvit bluse med spisse snipper. Det mest oppsiktsvekkende, er likevel buksene. Jo, Åse Kleveland har bukser. Mørke bukser. Innimellom har hun et smil som kommer som kastet på henne. Det er først da vi ser rynkene.

-  Det er nesten ikke et hus i Värmland og Bohuslän vi ikke har vært i. Vi har sett på alt fra husmannsplasser til gods.

-  Gods?

-  Ja, du vet at her borte kan du kjøpe store herregårder for mindre enn du betaler for en toromsleilighet på Majorstua, sier hun. I stedet for et gods kjøpte de gård. To og en halv time i bil fra Oslo, den siste timen gjennom et grantungt, grågrønt - og denne dagen - vått Värmland. Men så, plutselig, etter en kilometer på smal grusvei, åpner skogen seg himmelvidt, og nede på et gresskledd nes mot en grå innsjø ligger gården som de kjøpte for to år siden. For en idyll, for en beliggenhet! På den 520 mål store eiendommen er det skrivestue, låve, og fra det røde hovedhuset kan de noen morgener se rådyr og elg. Ved vannet ligger en ospeskog som er vernet, for kanskje en dag vil en hvitrygget hakkespett bygge reir der.

-  Jeg nevnte for mamma at dere skulle komme, sier Åse Kleveland. Hun har båret wienerbrødene inn i den innerste stua. Nå sitter hun rak i ryggen og heller traktekaffe i krus.

-  Mamma er 85 år og meget oppegående. Og det er én ting som er viktig for henne: Dagbladet Magasinet. Hun begynner å glede seg allerede på torsdag. Det er så sterkt. Så kjøper hun det på lørdag, men leser ikke alt. Nei, hun porsjonerer det ut gjennom uka.

-  Jøss.

-  Ja. Mamma og jeg er begge sånne som legger oss seint, og hver eneste kveld klokka halv tolv ringer jeg henne, uansett hvor jeg er. Og da er hun alltid oppfylt av et eller annet hun har lest i Magasinet og forteller det til meg. Så det skal du vite: Det finnes i hvert fall ett menneske for hvem Magasinet gjør livet mer rikt.

-  Nå må vi ikke skuffe henne?

-  Det må vi ikke.

DET VAR AKKURAT her, forteller hun, ved dette bordet som vi sitter nå, at hun bestemte seg for at nok var nok. Etter seks år i Sverige ville hun hjem til Villaveien i Oslo.

-  Oddvar har hele tida vært opptatt av at jeg ikke skulle gjøre noe overilet. Jeg lider ikke av alderen, men man blir ikke yngre. Og etter hvert er det blitt litt for mange ganger som jeg har sagt: Nei, det kan jeg gjøre siden .

-  Nå er du kommet til siden ?

-  Før eller siden må siden inntre. Så vi satt her en sein vårnatt.

-  Og drakk rødvin?

-  Nei, ikke rødvin. Jeg er allergisk mot rødvin. Men vi drakk hvitvin og snakket sammen, og gikk gjennom argumenter for og imot, og til slutt konkluderte jeg med at jeg vil hjem . Men en ting er hva man bestemmer seg for der og da.

-  I fylla?

-  I fylla, nei. He-he. Det var ikke i fylla. Men en ting er å bestemme seg for å slutte i løpet av halvannet år. En annen ting er å gjøre det. Men da jeg først hadde bestemt meg, fikk jeg akutt hjemlengsel. For seks uker siden ga jeg beskjed. Og det var deilig. Kjempedeilig.

-  Hva sa mamma?

-  Å, hun ble så glad! Hun synes jeg jobber altfor mye.

Hva Åse Kleveland nå skal gjøre vet hun, men hun vil ikke si det. Ikke ennå. De siste ukene har hun fått mange forespørsler. Og til høsten begynner hun i den nye jobben. Ny full jobb, som hun sier.

-  Det er mange her i Sverige som er forbauset over at jeg gyver løs på en ny jobb. Hvorfor ikke nøye meg med noen styreverv, litt konsulentvirksomhet og ta grønt kort i golf.

-  Ja, hvorfor ikke?

-  At jeg nå skulle førtidspensjonere meg, låter skremmende. Jeg har lyst på mer luft i kalenderen, men jeg kan ikke slutte å jobbe. Jeg synes det er moro, og føler at for hver jobb jeg har hatt, så er jeg blitt bedre. Og så er jeg kanskje et barn av 60-70-tallet og føler at jeg må bidra til å gjøre verden litt bedre.

-  Være til nytte?

-  Ja, det ligger dypt i meg. Være til nytte.

DE SISTE SEKS ÅRA har hun vært til nytte for Svenska Filminstitutet. Ifølge statuttene skal det bidra til at det produseres og distribueres et bredt repertoar av svensk kvalitetsfilm i alle mulige kanaler, både innenlands og utenlands.

-  Hvis du er i et selskap og noen spør om hva har gjort i Sverige. Hva svarer du da?

-  Ja, da vil jeg kort si eh... Nei, fader, hvordan skal jeg si dette kort, da? La meg si det sånn: Jeg fikk et tydelig oppdrag. Et forandringsoppdrag som gikk på at filminstituttet var et lukket, byråkratisk og lite synlig system. Det har vi gjort noe med. Andre viktige stikkord er internasjonalisering og digitalisering.

-  Gjesp.

-  Ja, mye av dette kan låte som det rene gjesp, men det er store ting på gang. En revolusjon. Vi har jobbet for å få felles globale standarder for digitale kinoer. Når du får digitalisert kinoene blir mulighetene for å distribuere film helt annerledes.

-  Det betyr at noen kan sitte i USA og trykke på en knapp, og så vises den samtidig i New York og Karasjok?

-  I prinsippet, ja. Grensene mellom kino, TV og data viskes ut. Det vi i dag ser på TV, som idrettsmesterskap og direktesendte konserter, kan vi like gjerne se på kino sammen med andre. For å si det kort, og dette kommer til å høres enda mer ut som en offentlig utredning: Det viktigste er å ta den nye teknologien i bruk for å nå de kulturpolitiske målene som er økt distribusjon og økt produksjon.

Etter det vi skjønner av svenske aviser har hun lyktes overmåtelig godt. Da det ble kjent at hun gikk av skrev Dagens Nyheter: «Den svenska filmbranschens drottning lämnar tronen».

-  Drottning? Det var ikke dårlig?

-  He, sier hun forlegent og løfter kaffekoppen. Hun liker ikke å lese om seg selv.

-  Like lite som jeg liker å se meg selv på TV. Jeg synes jeg låter rart og at jeg ser besynderlig ut. Den samme følelsen får jeg når jeg hører på de gamle platene mine. Det låter mørkt og så går det så laaangsomt.

-  En annen avis skrev: «Hon har bland annat genom sin tjusiga gestalt satt svensk film på den internationella kartan». Hva betyr tjusiga gestalt?

-  Ja, det er sånn eh... tjusiga er flott, flotte fremtoning , kan man vel si. Jeg må si de siste ukene har vært en fantastisk opplevelse. Jeg har fått en sånn enorm, varm respons.

-  Man får en forsmak av nekrologen ved sånne anledninger?

-  Ja, det er som om man skulle sluttet oftere.

-  Men det var noen som var kritiske også?

-  Ja, ja. Det er alltid noen. Sånn er det bare. Hvis ikke er det grunn til bekymring.

JULAFTEN 1943 gikk en 22 år gammel setesdøl gjennom Stockholms gater. Olaf Kleveland fra Evje var kommet til Sverige som flyktning. I hånda denne ettermiddagen holdt han en papirlapp.

-  Det var jo sånn at mange svenske familier inviterte hjem disse unge norske guttene så de ikke skulle sitte alene på sine hybler, forteller Åse Kleveland.

-  Og pappa ble tildelt en lapp hvor det sto at han skulle til «Nils Hansson, Folkungagatan 144». Så gikk han dit og møtte sin skjebne.

-  Var det sånn kjærlighet ved første blikk?

-  Jeg tror nesten det. Vi vil tro det.

-  Men du ble til på anstendig vis?

-  Å ja. Helt på anstendig vis.

To år seinere forlovet Olaf seg med den ett år eldre grossistdirektørdatteren Eva Maria. I 1946 giftet de seg, og fredag 18. mars 1949 ble Åsa Maria født. De først åra bodde de i Stockholm, mens faren utdannet seg til kjemiingeniør. Da Åse var sju, flyttet familien til Norge og etter hvert til Romerike der faren jobbet på Institutt for atomenergi på Kjeller.

Siden er hun blitt dratt som en vandrepokal mellom Norge og Sverige. Hun debuterte i Hylands Hörna, turnerte verden rundt, et par år spilte hun teater i Stockholm, deretter gitar i Norge. 23 år gammel giftet hun seg med den 22 år eldre svenske billedkunstneren Svenolov Ehrén. Det varte i ti år.

-  Med de siste seks åra, så har jeg bodd i Sverige i til sammen 20 år.

-  Hvilket språk føler du deg mest hjemme i?

-  Norsk. Vanligvis har jeg et rikere ordforråd på norsk, men jeg har alltid vært tospråklig. Da vi flyttet til Norge sa mamma: «Jag er inte musikalisk, og kommer aldrigt læra mig att tala norska». Og derfor ble vi enige om at vi skulle snakke svensk hjemme. Fremdeles snakker jeg svensk med mamma og søsteren min. Selv med pappa snakket jeg alltid svensk.

TIL Å VÆRE EN kvinne uten en eneste akademisk eksamen, har Åse Kleveland hatt en svimlende karriere. Å lese hennes CV er som å rase gjennom norsk kulturhistorie på tampen av det forrige århundre. Det begynte med klassisk gitar, og 3. plass i Melodi Grand Prix. Med det var fundamentet lagt, og siden har hun lagt stein på stein og vært brukt til det meste. Hun har ledet Norsk Musikerforbund, innsamlingsaksjoner, prisutdelinger og lørdagsunderholdning. Hun hadde en finger med i utviklingen av Aker Brygge og var direktør for Tusenfryd. Inntil Gro Harlem Brundtland en dag ringte henne og tilbød posten som kulturminister. Det varte i seks år. Så kom Thorbjørn Jagland. Han ringte ikke.

-  Er du sint på Jagland fremdeles?

-  Nei, sier hun etter et sekunds betenkningstid.

-  Nå nølte du?

-  Men ærlig talt: Jeg er ikke noe langsint menneske.

Da statsminister Thorbjørn Jagland satte sammen sin nye regjering ble Åse Kleveland erstattet av Turid Birkeland.

-  Ringte han deg i etterkant og forklarte hvorfor ting ble som det ble?

-  Nei.

-  Det er litt rart?

-  Ja, det er litt rart. Det er det. Men det er en statsministers suverene rett å velge sin egen regjering. Det var mer måten det ble gjort på.

-  Har du snakket med ham siden?

-  Nei, det har jeg ikke gjort. Våre veier har ikke krysset.

Siste sprell i politikken var da hun stilte som ordførerkandiat i Oslo for Arbeiderpartiet. De tapte valget og hun endte i Stockholm.

-  Er du ferdig med politikken nå?

-  Jeg har aldri hatt noen planer om å komme inn i politikken før, og har det heller ikke nå. Hva livet fører til, får vi se.

OG NÅ TIL DET alle som kjenner Åse Kleveland har ventet på. Billene, Sonetten og kjolene. Først det siste.

-  Jaa, sier Åse Kleveland langsomt. Ikke oppgitt langsomt. Mer avventende. Hun ble nylig kåret til årets best kledde i Sverige.

-  Årets best fest kledde, presiserer hun.

-  Det var vel et skulderklapp etter alt peset du har fått for kjolene i Norge gjennom 20-30 år?

-  Det har aldri vært noe mål for meg å bli kåret til noe som helst, men det var hyggelig det. Det er jo en av fordelene ved å flytte til et nytt land. Man kan resirkulere garderoben.

-  Det er en ting jeg lurer på: Når man går med lange kjoler hele tida, blir man fanget av eget image?

-  Nei. Fremdeles er det sånn at kjolene jeg har, er dem som jeg synes kler meg best. Jeg går med dem av ren forfengelighet. Av og til prøver jeg å ta på meg på noe annet, men synes jeg ser steike rar ut. Når det er sagt: Hva vi synes er pent og stygt, er veldig mye en vanesak. Så man kan jo si at jeg er fanget av mine egne vaner. Og av og til, begynner hun.

-  Av og til synes jeg at jeg kommer i skyggen av mine egne kjoler. Hvis man har en lett, i anførselstegn, glamorøs fremtoning , må man i visse sammenhenger jobbe med å vise at det er noe bak kjolene. I Sverige har jeg bevisst ikke stilt opp i en eneste motereportasje. Jeg har et visst artistimage her fra gamle dager, og det har vært viktig å tydeliggjøre at nå er jeg her som noe annet. Jeg snakker bare om jobben og det jeg holder på med.

-  Hvis ikke vi hadde kommet hit i dag. Ville du kanskje gått i joggedress?

-  Ikke joggedress, nei. Problemet med å bo på mange steder, er at man sjelden er der de mest anvendelige klærne er. Så i og med at jeg ikke hadde noen joggesko for hånden, løste jeg det ved å ta på meg min gamle, broderte ungarske yndlingsjakke.

-  Er det å snakke om kjoler, biller og Saab Sonett en måte for deg å være personlig på, men samtidig ikke privat?

-  Kanskje det. Men det er ikke jeg som begynner å snakke om disse tingene. Det er journalister som gjerne vil skille et menneske fra alle de andre. Og da trekker de gjerne fram de litt sære tingene. Jo særere det er, jo mer medievennlig er det.

-  Hvor lenge siden er det du fanget din siste bille?

-  Jeg fanger dem ikke. Jeg kjøper, og preparerer dem. Det er sikkert ti år siden sist. Og min Saab Sonett er nå hos en gudbenådet bilmekaniker som skifter kasse på den. Girkassa er et svakt punkt på Sonetten. Dette er min fjerde girkasse.

TELEFONEN RINGER. Det er Aftenposten som forteller at jobben som kinodirektør i Oslo er ledig og lurer på om det er en jobb hun kunne tenke seg. Åse Kleveland sier at hun ikke har en kommentar til det. Ingen kommentar, gjentar hun. Hun legger på. Smiler fort. Hun snakker mer om sonetten, mer om kjolene og om billene, og hun har lett for å snakke om de tingene. Og så viser hun sommerfuglsamlingen sin, og forteller at hun har lyst å begynne å ri. Hun har sett noen fjordhester fra kajakken. Hun forteller om traktoren de har kjøpt og at hun vil grave en gullfiskdam til våren. Hun sier at hun alltid tenker worst case og dermed tar høyde for at det kan komme til å gå galt.

-  Et annet utslitt ord er kvalitetssikring. Jeg vil ikke overlate for mye til tilfeldighetene.

Og på oppfordring forteller hun om vanlig kveld i Stockholm. Først mellom ni og halv ti om kvelden låser hun seg ut og vandrer gjennom Vallhallavägen der hun kjøper med seg mat, gjerne noe orientalsk som sushi eller wok. Og når hun kommer inn i leiligheten bretter hun alle avisene ut over bordet og fråtser.

-  Har du det bra da?

-  Da har jeg det så kjempebra! Og hvis det er tirsdag, er det rallyaften på svensk TV mellom halv tolv og ett. Da er man jo glad for at man bor alene. Men så blir det litt ensidig etter hvert. Plutselig blir veggene litt trangere. Jeg har hatt lite sosialt liv i Sverige, og har jobbet lange dager for i beste fall å kunne reise til Oslo torsdag kveld. Så er det plutselig blitt søndag ettermiddag, hele familien er samlet, sola sildrer gjennom syrinbuskene, og jeg må til Gardermoen.

-  Synes du synd på deg selv da?

-  Nei, nei. Nei, ikke i det hele tatt. Jeg har ingen grunn til å synes synd på meg selv. Det kan i visse sammenhenger være lett å se seg selv som et offer for omstendighetene. Det tror jeg ikke noe på. Så lenge man er frisk og er et voksent menneske, må man være motoren i eget liv. Alt jeg har gjort er selvvalgt og jeg har ingen grunn til å klage. Jeg har ikke lidd et sekund, sier hun.

-  Det er jo ikke smerten over livet nå som er problemet, men lengselen etter Oddvar og lysten til noe mer enn det som er nå.