Søstrene Nora og Hedda mener navnene deres har vært belastende.

 Minner: Søsterne tar en titt i fotoalbumet.

Minner: Søsterne tar en titt i fotoalbumet.

 Juvelen: Denne brosja kjøpte Henrik Ibsen til sin kone.

Juvelen: Denne brosja kjøpte Henrik Ibsen til sin kone.

 Dørskilt: Ikke prangende.

Dørskilt: Ikke prangende.

 Minner: Søsterne tar en titt i fotoalbumet.

Minner: Søsterne tar en titt i fotoalbumet.

 Juvelen: Denne brosja kjøpte Henrik Ibsen til sin kone.

Juvelen: Denne brosja kjøpte Henrik Ibsen til sin kone.

 Dørskilt: Ikke prangende.

Dørskilt: Ikke prangende.

-  DET ER ÉN FORDEL ved å hete Nora Ibsen og Hedda Ibsen. Det er bare en av hver i hele Norge, sier Nora Ibsen.

Og kanskje kan vi føye til; i hele verden.

Ikke rart da, at det vekker oppsikt at Ibsenåret 2006, som innledes neste lørdag, har Nora Ibsen som produsent, headhuntet av direktør Bentein Baardson.

Søstrene Hedda og Nora Ibsen, tippoldebarn av Henrik og Suzannah Ibsen, medgir at det ikke bare har vært lett å leve livet med så litterært berømte navn.

AT DE OGSÅ ER tippoldebarn av Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson, er ikke offentlig kjent. For Noras del avsløres det gjennom mellomnavnet hennes, Bergliot. For slik holdt de sammen, forfattergeniene fra 1800-tallet; Ibsens eneste sønn, Sigurd, giftet seg med Bjørnstjerne Bjørnsons datter, Bergliot.

Og det er bare begynnelsen på et anegalleri som kan blåse de fleste av banen:

Sigurd Ibsen ble statsminister, Bergliot berømt sangerinne.

Sammen fikk de sønnen Tancred, vår første store filmregissør med et imponerende antall gode filmer på merittlista, blant andre «Fant» med Alfred Maurstad i hovedrollen. «Store-Tancred» giftet seg med danserinnen og skuespillerinnen Lillebil Ibsen, som for sikkerhets skyld var datter av en annen stjerne i teaterhistorien, Gyda Christensen.

Lillebil og Tancred fikk sønnen Tancred. Han «skled ut» og ble diplomat. Hans kone Ellinor «Dikke» Ibsen kunne også fått en karriere i film, hvis det ikke hadde vært forbudt for diplomatfruer å ha lønnet arbeid. Og det var Tancred og Dikke Ibsen som ble foreldre til Nora og Hedda.

For ikke å plage leserne ytterligere og gjøre artikkelen til et rent oppslagsverk, skal vi bare blant Bjørnstjerne Bjørnsons andre etterkommere, nevne sønnen Bjørn, Nationaltheatrets første sjef.

SØSTRENE NORA OG HEDDA synes selv de har mer enn nok med navnene sine, knyttet til to av Ibsens mest kjente dramaer; «Et dukkehjem» og «Hedda Gabler», som er ustoppelig spilt over hele verden. Etternavnet tilhører verdens mest spilte dramatiker, kontroversiell og faktisk livsfarlig i enkelte land, der demokrati og likestilling er ukjente begreper.

14. januar innledes Ibsenåret 2006, som verden rundt skal markere at det er hundre år siden Henrik Ibsen døde.

For Nora blir året svært hektisk. Ikke bare fordi hun er produsent. Hun inviteres også jorda rundt til nye Ibsen-premierer. Sist var hun i Kina, der ordet for likestilling er «noraisme». Overalt hvor hun kommer, blir skuespillerne lett nervøse over at det sitter en Ibsen blant publikum, til og med Nora Ibsen.

Her hjemme har hun opplevd at folk slenger på røret når hun ringer og presenterer seg. De tror det er fleip.

Hun har også måttet tåle at en journalist ringte henne og spurte hvordan det føltes å få en jobb, høyt oppe i Ibsen-årets ledelse, bare på grunn av navnet. Da tente Nora. Og det gjør hun ganske ofte, selv om hun og søsteren er oppdratt som diplomatbarn og har dannelse.

-  Jeg er ikke havnet innen teater fordi jeg har et navn, men fordi jeg kan noe. Jeg har arbeidet med teater hele mitt voksne liv, sier Nora iltert.

Hun er blitt tilbudt jobb etter jobb i norsk teater, av blant andre Bentein Baardson.

Hissig løfter hun røykeskrinet sitt og ruller seg enda en sigarett. Skrinet er så stort at hun også kan bruke det som fotskammel. Men som støtte for føttene blir det ikke utslitt. Det står mest i fanget hennes. Røykfrie soner er det verste hun vet.

Lillesøster Hedda røyker ikke.

-  Hun er den sunne i familien, sier Nora.

HEDDA HAR, som faren deres, diplomaten, fjernet seg fra teatret som profesjon. Hun valgte økonomiutdannelse med lang arbeidserfaring og ønsker seg nå en jobb som personalsjef etter at hun har videreutdannet seg innen coaching.

-  Det skal være én fornuftig i hver generasjon, sier Nora.

-  Jeg har et avslappet forhold til å være en Ibsen, forteller Hedda.

-  Han er allemannseie, og for oss er han tross alt som tippoldefar ganske fjern. Det er grenser for lenge vi kan leve på det. Jeg må innrømme at jeg som ung hadde lyst til å bli skuespiller. Men tenk om jeg var blitt B-skuespiller med det navnet? Og dertil med en bestemor som Lillebil Ibsen? spør hun.

-  Jeg begynte først som tenåring å lese Ibsen, skjønt hvilken tenåring leser Ibsen frivillig, hvis det ikke er lekser? Jeg startet med «Hedda Gabler». Da skjønte jeg hvorfor folk ustoppelig hadde sagt «Tenk det, Hedda!» til meg.

-  Og jeg ble ustanselig spurt om jeg likte makroner, sier Nora, som sneiper en ny sigarett i askebegeret, selvfølgelig tjoret til armlenet på den vinrøde lenestolen.

NORAS HJEM I OSLO er en sjelden sveitservilla, like ved huset der Tancred Ibsen laget sin siste, store film, «Vildanden» i 1963. I nærheten bor Hedda i oldemor Gyda Christensens gamle hjem.

Noras hjem har mange minner fra den litterære fortida. En Henrik Ibsen-byste fungerer som bokstøtte over Noras skrivepult, som av søsteren karakteriseres som «en katastrofe av rot». Bjørnsons byste er også til stede på en noe mer synlig plass. På veggen i en av tre storslagne stuer henger et silketeppe, kreert av Bergliot Ibsen. Fra henne kommer også et overdådig fruktfat, eller hva det nå måtte være, laget av jade med inskripsjonen «3. april 1899 Signora Bergliot Ibsen L'accademia di Santa Sicilia». Det er antakelig et trofé fra hennes sangkarriere.

Enorme bilder av Bjørnstjerne Bjørnson, datteren Bergljot og Henrik Ibsen, hører også til tippoldebarnas arv. Søstrene bærer dem med stort besvær inn i stua fra soverommet for avfotografering.

Men selveste juvelen, bokstavelig talt, blant familieminnene, må være den vakre brosjen Henrik Ibsen kjøpte til sin Suzannah da han fikk honoraret for «Et dukkehjem». Og «Mindeutgaven» av Henrik Ibsens samlede, som «Store-Tancred» flittig noterte i og brukte som kladd til sine filmmanus.

-  Jeg hadde også en større byste av Ibsen, laget av Gustav Vigeland, men den ga jeg til Ibsen-museet. Jeg ble simpelthen nervøs av å være omgitt av meget Ibsen, sier Nora.

-  HVIS IBSEN-NAVNET har vært en belastning, fortoner det seg som selvplageri å velge Ibsen som levebrød?

-  Jeg må innrømme at kassa på Rimi iblant virker forlokkende, sier Nora.

-  Du har valgt det helt frivillig, sier Hedda.

Ibsen som arv, Ibsen på jobben, Ibsen privat. Det var klart at Nora også måtte gifte seg med en Ibsen-spesialist, Jarle Bjørklund, som var bestyrer av Ibsen-museet i Grimstad.

-  Jo, da han tilbød meg jobb som leder av «Ibseniana» i Grimstad. To år seinere giftet vi oss.

Ekteskapet med Jarle er hennes andre. I det første valgte hun å være hjemmeværende mor med sine to sønner. Med bakgrunn i en omflakkende tilværelse som diplomatbarn, ønsket hun en mer stabil oppvekst for guttene sine.

-  Er dere som komponisten og ambassadørsønnen Olav Anton Thommessen pleier å si; vokst opp på kanapeer?

-  Vokst opp på og vokst opp på, sier de og ser på hverandre.

-  Vi lærte i hvert fall å servere dem som småjenter. Og etikette. Vi vet hvilken gaffel vi skal begynne med, og at vi ikke skal drikke av skyllebollen.

-  Begynn alltid med bestikket som ligger ytterst, sier Hedda tørt.

-  Og vi har lært konversasjonens kunst. Vi har gått løs på den med en okses kraft. Og du verden hvor mye bla-bla man kan presse ut av seg. Men det er ikke alltid like lett å passe kjeften sin, sier Nora.

Å være diplomatbarn er ingen spøk. Nora er født i New York, har hatt barndom i Paris, Israel og Sveits, og byttet skole tre ganger i løpet av ett år. Hedda er laget i Genève, født i New York og døpt av en tysk prest i Italia. Hedda gikk på 13 forskjellige skoler, Nora på 15.

-  Det var nesten ingen vits i å skaffe seg venner. Vi skulle jo skilles likevel, sier Nora.

-  Men de flestes barndom har noe negativt og noe positivt, sier Hedda. -  Vi har lært språk og sett verden.

DE TO SØSTRENE har ikke flere søsken.

-  For å sitere vår far: Det er mer enn nok.

Selv er de også blitt mødre. Nora har to sønner. De har også Ibsen-navn. Sigurd, den eldste, er oppkalt etter oldefaren, som igjen hadde navnet etter helten i Ibsen-dramaet «Hærmendene på Helgeland». Yngstesønnens navn fant Nora i «Rosmersholm»; Ulrik.

-  Jeg har alltid likt Ulrik Brendel. Han er sjarmerende og småforfyllet.

Og Heddas datter heter Gina, som Hedvigs mor i «Vildanden».

De har ikke akkurat styrt unna Ibsen-arven.