Forrige uke fikk hun en Mercedes Kabriolet. Denne uka gjør hun comeback som fotomodell. Er det rart Anette Stai (44) smiler?

 Storfamilien:  Fra venstre: Alexander, Nicolas, Anette, Jan-Eric og Cristopher i Paris i fjor.

Storfamilien: Fra venstre: Alexander, Nicolas, Anette, Jan-Eric og Cristopher i Paris i fjor.

 Fotofjes:  Anette anno 2006 har fått nye modelloppdrag.

Fotofjes: Anette anno 2006 har fått nye modelloppdrag.

 Liten pike:  Anette på et av sine første besøk hos fotografen.

Liten pike: Anette på et av sine første besøk hos fotografen.

 Covergirl:  Anette ble kåret til «The Face of the 80's».

Covergirl: Anette ble kåret til «The Face of the 80's».

 Første ekteskap:  I dag er Torstein Bieler en av Anettes beste venner.

Første ekteskap: I dag er Torstein Bieler en av Anettes beste venner.

 PR-fjes:  Lansering av kvinnebladet Red sammen med Dorthe Skappel i fjor høst.

PR-fjes: Lansering av kvinnebladet Red sammen med Dorthe Skappel i fjor høst.

PÅ BYGDØY HERSKER en døsig stillhet. Helt ytterst på den fornemme halvøya, der cruisebåtene senker farten før de svinger inn i Oslos indre havn, er det kanskje aller mest stille. Men plutselig er det stemmer som surrer. Langs en sti, mellom millionvillaene i strandkanten, går ei gruppe nysgjerrige pensjonister. Og idet de nå stopper opp et øyeblikk, ser de rett på et digert, hvitt trehus. Og hvis de konsentrerer seg og myser mot stuevinduene, skimter de kanskje konturene av en kvinne der inne. En kvinne som fortsatt har et av landets vakreste ansikter. Det venstre øret er riktignok litt utstående, og fingrene hennes er for korte i forhold til den svært lange kroppen, men slikt glemmer man raskt hvis man sitter rett ovenfor Anette Stai - the face of the eighties, og hvorfor ikke the nineties? Og nå, over 20 år etter at hun forlot livet som fotomodell, er hun igjen blitt fotografert, til en brille- og solbrillekampanje.

Hun smiler, til tross for at hun hater å bli intervjuet.

-  Men jeg har tatt en halv valium. Jeg håper bare den snart begynner å virke.

HUN KRØLLER DEN LANGE kroppen sammen i stolen. Forteller om hvor glad hun ble da de spurte om hun ville gjøre en modelljobb igjen. «Den hyggeligste henvendelsen i hele min karriere», sier hun.

-  Nå er det jo glamooor å jobbe med dette, for det er så sjelden. Den gangen det var to jobber hver dag, da var det bare slitsomt. Å måtte gå rundt med tupert hår og sminke hele tida, leave me alone. Men nå! Jeg blir sminket og gjort vakker og alle er rundt meg for å gjøre meg pen. Jeg synes det er helt fantastisk.

-  Hva er viktig når man gjør reklame for briller?

-  Hva mener du?

-  Man må kanskje huske på å klippe nesehårene?

-  Det har de folk som gjør. De plukker deg overalt, everywhere. De napper og drar, det er ikke et hår som er der det ikke skal være. Og jeg er blitt sminket på de mest intime steder, for å si det mildt.

-  Er det rart å slippe folk løs på kroppen din på den måten?

-  Det kommer veldig an på hva slags mennesker det er. Dem jeg har jobbet med nå er utrolig flinke. Du står jo naken og kler av og på deg, og man vil helst slippe kikkere. Jeg har født to barn og er snart 45 år, så jeg ser absolutt ikke ut som en fotomodell hele tida.

Hun legger hodet på skakke, smiler.

-  Men det er greit.

TENK ÅTTITALLET. Se for deg en 21 år gammel hesteinteressert kvinne fra Nesodden som er blitt kåret til «The Face of the 80's», som spiser kålrabi for å holde vekta, og blir bedt om å skjule sitt venstre og utstående øre når det tas bilder. En kvinne som flyr Concorde mellom Paris og New York, som har kolleger med så mye kokain i nesene at de noen år seinere må få nye neser. Se for deg at denne kvinnen setter seg ned og skriver i dagboka si, lørdag 17. desember 1983:

«Monterey, Carnel, Pebble Beach golf resort. Raser nedover Californias vestkyst i solnedgangen i en rød Ferrari, med Joe. Is this a dream? Vi ler, gråter, erter, snakker, diskuterer - og utforsker hverandre - slowly and not too scary. I love him. Er skolegangen i Norge viktigere enn dette, vårt forhold? spør jeg meg selv daglig. Vi hadde en herlig natt sammen. Stjerner og eksplosjoner, hot, rennende blod, strøm, bølger og haavvv...»

Anette Stai sitter i villaen på Bygdøy og tenker tilbake. To uker etter den kvelden i 1983 da hun kjørte inn i solnedgangen med den amerikanske fotballstjernen Joe Montana, reiste hun hjem til Nesodden. Hun ville ikke lenger leve på kålrabi. Anette Stai ville hjem til mor og far. Hun hadde jobbet tre år som modell.

-  Man brenner fort ut, det er det som er så synd. Jeg jobbet sju dager i uka i mange år. Reiste tur-retur Europa en gang i uka. Det er ikke meningen å sutre, men siden du spør, kan jeg si hvordan tempoet var. Man brenner jo ut.

Hva ville ha skjedd dersom Anette Stai hadde fortsatt som modell? Hvilke muligheter kunne åpnet seg? Da hun kom hjem, tok hun et års pause. Men så, i åra fram til 1989, sa hun ja til å gjøre noen mindre jobber for L'Oreal-produktene Vichy og Phas. Da hadde hun sagt nei takk til en stor kontrakt med dem, verdt halvannen million dollar for 20 arbeidsdager i året.. Kontrakten gikk i stedet til amerikanske Andie MacDowell, i dag mest kjent som filmskuespiller.

-  Jeg husker hun var Jane i Tarzan, sier Anette.

-  Det kunne ha vært deg?

-  Ja. Det kunne ha vært meg.

HUN LENER SEG TILBAKE i stolen. Sier hun har det godt her på Bygdøy. Fantastisk. Kunne ikke tenke seg noe annet. Den nydelige utsikten. Lange, deilige turer med hunden Soya. Vennlige naboer. Jan-Eric Arnesen, kiropraktormannen hun første gang traff over en salatbar i 1985 og ble kjæreste med sju år seinere. De fire gutta hun er så glad i, tre av dem bor i huset. Alexander (12) som hun og Jan-Eric har sammen. Nicolas (16) som hun har med eksmannen Torstein Bieler, og Chistopher (17) og Oscar (23) som Jan-Eric har fra et tidligere ekteskap.

-  Jeg er så glad for at jeg bor i Norge, er gift med en norsk mann, har fått barn og lever dette A4-livet. Men jeg er også glad for at jeg har fått leve det andre livet. For da vet jeg at det ikke er lykken for meg. Jeg tror ikke jeg kunne hatt det bedre, jeg. Og hvis jeg får en modelljobb i ny og ne, så kan jeg ikke be om mer. Sånn tenker jeg.

Anette Stai smiler et lurt smil, forteller at hun fikk en presang av mannen sin i går. Men hun vil ikke si hva.

-  Hvorfor ikke?

-  Nei, det er altfor flaut.

DET SISTE ÅRET HAR inneholdt både det ene og det andre. Ikke alt har vært like moro for Anette Stai. Hun antydet det så vidt over telefon, før intervjuet. «Tøffe tak», sa hun.

Men nå er hun taus.

-  Jeg har ikke lyst til å snakke om det. Etter hvert har man et ansvar ut over seg selv, også. Ikke minst overfor sine barn, som også leser aviser.

-  I boka du ga ut for et par år siden, skrev du at du og din mann gikk i familieterapi. Gjør dere fortsatt det?

-  Vi har ei fantastisk dame... som er en ventil på trykk-kokeren. Jeg tror alle burde gjøre det, jeg. Det er fint å ha et sted å gå hvor det er nøytral grunn. Når vi er der kan vi diskutere så busta fyker, og når vi går derfra holder vi hverandre i hendene. Det er godt å få lagt igjen litt skit hos henne, men vi er ikke der så ofte lenger.

-  Forholdene dine er blitt ganske eksponert i mediene. Hvordan har du opplevd det?

-  Kanskje jeg er naiv. Men jeg ser ikke på mediene som uvenner.

-  Heller ikke når de skriver om ekteskapsproblemer?

-  Jeg har ikke følt det som noe belastning. For når man har det vondt, og det kommer ut, så har jeg opplevd å få utrolig mye støtte tilbake. Og så har jeg sluppet å måtte fortelle Gud og hvermann hvorfor jeg har det vondt.

Hun sukker. Sier at de fleste i hennes alder har opplevd vonde ting, at hun vil bli ei klok gammel dame, men hun visste ikke at det å bli klok innebar så mye smerte.

-  Men det gjør det. Akkurat nå hviler jeg på jordbærene, som jeg pleier å si.

Hun snakker om sin kiropraktormann, om den uendelige dype kjærligheten. Hun har aldri vært så gæern etter noen som ham, sier hun, og forteller at de kliner hele tida, at barna sier æsj, men at hun synes det er deilig.

-  Men barn... Jeg elsker barna mine, men du verden som jeg synes de er slitsomme og gir meg bekymringer til tider.

Hun setter seg litt opp i stolen.

-  Har du barn? Ett? Og det kommer ett til? Stopp sier jeg! Stopp mens leken er god.

Lener seg tilbake igjen.

-  Jeg har jo vært skilt en gang tidligere, Torstein - ja, Bieler, han musikeren. Vi var sammen i åtte år, og det tok søren meg åtte år å komme over det. Så jeg vet hvor tøft det er å skille seg og gå fra noen, spesielt når man har barn. Men i dag er han en av mine aller beste venner.

HUN SIER AT HUN BEGYNNER å bli gammel. Hun kan ikke jogge lenger, kroppen tåler det ikke. Hun har begynt å se dårlig, hørselen er ikke hva den en gang var. Hun sier, med et smil, at det går raskt nedover. At hun begynte på toppen, face of the eighties, og siden har det bare gått én vei. Og hun er redd merkelappen «eksmodell» vil henge ved henne resten av livet.

-  Jeg har jo forsøkt meg på andre områder, men det er det ingen som vil høre om. Jeg har arrangert seminarer, for eksempel. Men folk var ikke så interessert i at jeg skulle drive med det.

Seminarene handlet om ting som tidsklemme, sexlyst og lykke.

I 1983 ga hun ut boka «Crazy Business - fotomodellens dagbok». Der skrev hun om tennisstjernen Vitis Gerulaitis, som hun ble kjæreste med. Om nachspiel i hotellsuiter der «alle de store tennisidolene snortet coke». Og hun beskrev hvor glad hun er i å pille nese: «Jeg elsker å pille nese. Det er ett av mine første foretagende når jeg våkner om morgenen. Rett inn på badet for å få det ut.»

«Crazy Business» solgte 10 000 eksemplarer. 20 år etter, på den tida da hun holdt på med seminarer, kom boka «Midt i livet: Å leve med seg selv og andre». Den solgte knapt noe som helst.

-  Jeg syntes det var synd, fordi boka var fin. Og jeg følte jeg hadde mye mer fornuftig å si denne gangen enn 20 år tidligere.

For åtte år siden begynte Anette Stai å studere igjen. Først på friundervisningen, der hun tok forberedende sammen med en gjeng godt voksne kvinner og menn. Så begynte hun på Blindern for å studere spesialpedagogikk og sosiologi.

-  Det var ikke like gøy. På friundervisningen var vi en liten klasse på ti elever og en lærer. Så kommer jeg opp på Blindern, og det er svært og man blir helt borte. Jeg syntes det var litt skummelt, jeg.

Hun trivdes dårlig, merket hvordan folk kjente henne igjen og glante.

-  Det var litt pinlig, syntes jeg. Ingen snakker med deg, så du blir sittende alene... Jeg tror det er ganske mange ensomme på Blindern. Mange som ikke har noen å prate med.

Av forskjellige årsaker fikk hun aldri tatt sosiologi-eksamenen. Det var alltid noe som dukket opp på eksamensdagen, og dermed måtte hun utsette gang på gang. Da hun meldte seg opp for tredje gang, fikk hun beskjed om at hun snart måtte prøve seg på et annet fakultet.

-  Men jeg har tatt andre eksamener, altså, i pedagogikk og spesialpedagogikk, med ganske ålreit resultat. Jeg kan hvis jeg vil.

ANETTE STAI ER REDD hun har skuffet mange som har møtt henne. At hun ikke er halvparten så glamorøs som folk tror, at hun antakelig burde gå mer med frekke utringninger og korte skjørt.

-  Men vennene til sønnene dine, er det litt sånn at de kommer innom for å...?

-  Ja! Hva heter det uttrykket... Mother You Want to Fuck? MYWF? Det er noe sånt noe, fire bokstaver de drar sammen. Det er litt morsomt da, men hva var det igjen...

Hun tenker så det knaker.

-  Christopher er jo her, jeg kan spørre ham!

Hun går opp trappene, roper på han.

-  Nei, han var ikke der. Hm, vi må komme til bunns i dette.

Hun tar fram mobiltelefonen, slår nummeret til stesønnen.

-  Nå føler jeg meg teit, men dette må vi finne ut av. MILF? Mother I Like to Fuck? Kan det være det?

Han svarer i andre enden.

-  Hei Christopher, hvor er du? Du, nå skal jeg stille deg et rimelig spesielt spørsmål. Hva er det uttrykket... Mother I Like to Fuck, hva? MILF? OK. Tusen takk. Ha det.

Hun legger på, smiler.

-   Klovner! sa han. Hva er det dere driver med!

VI SNAKKER OM VÅR TIDS mest omtalte modeller, de såkalte glamourmodellene. Anette Stai sier hun har fått det med seg, at det er tøffe jenter, men at de bør passe seg litt for hva de sier. Det er fort gjort å si noe man angrer på når man blir eldre, sier hun.

Anette Stai snakker av erfaring. Hun forteller om en episode fra det ville 1980-tall, et Se og Hør-intervju der hun fortalte at hun hadde prøvd narkotika. Og for et par år siden, da sønnene hennes rotet i kasser med gamle utklipp, fant de det intervjuet.

-  De ble helt sjokkert. Mamma! Har du prøvd narkotika, liksom. Det var ikke noe hyggelig da det sto i bladet, den gangen. Og at det kommer opp 20 år seinere fordi barna mine finner det...

-  Hva sa du til dem?

-  Jeg måtte innrømme at jeg hadde prøvd det. At jeg bodde i New York, der det var mange som prøvde ting. Men de ble jo sjokkert, mødre skal ikke drive med sånne ting, og de snakker om det ennå. Men jeg har valgt en veldig åpen linje med barna. Jeg vil at de forteller meg alt de holder på med, og så får jeg heller svelge det unna.

YNGSTESØNNEN ALEXANDER har kommet inn i stua, han legger seg ned på gulvet for å kose med Soya, familiens snille, gamle hund, så forsvinner han ut igjen.

Alexander har slitt lenge med epilepsi, og det har til tider vært svært krevende, forteller Anette. De første ordene han uttalte, kom da han var tre år gammel.

-  Vet du hva han sa? «Jeg føler meg ikke bra».

Men det går bedre nå. Alexander har vært gjennom en hjerneoperasjon, som har fjernet det som utløste de epileptiske anfallene. Anette synes det går stadig framover, og skryter av spesialpedagogen som hjelper ham.

-  Kanskje det er en gave å ha et barn som ikke fungerer optimalt. Jeg velger å se det sånn. At det gjør meg mer tålmodig, mer fokusert på å være mor. At jeg legger egne behov mer til side.

Hun virker rørt. Dette er vanskelige ting å snakke om, sier hun. Og hun vil ikke at Alexander skal føle seg som «gutten med epilepsi». Men det går mye bedre nå. Han har begynt å mestre ting på en helt annen måte enn før.

-  Men du?

Anette Stai rødmer litt.

-  Skal jeg si deg hva jeg fikk av Jan-Eric i går?

Hun smiler, vil altså si det likevel. Kanskje er det valiumen.

-  Jeg fikk en Mercedes CLK Kabriolet.

-  Oj.

-  Mm. Og jeg hadde ikke engang bursdag.

-  Hvorfor fikk du en sånn bil, tror du?

-  Jeg hadde vel fortjent det, da.

Hun ler.

Snart kommer cruisebåten Color Fantasy til å fylle hele utsikten hennes, og hun må begynne på middagen, men nei da, det er ikke alle som får kabriolet, hun er klar over det. Men hun gleder seg til den, og når hun først er i gang med å snakke om biler, forteller hun at hun nettopp sneiet inni en taxi, på grunn av all snøen på veiene.

Men det gikk bra. Og en av dem som satt bak hadde en bra kommentar. Han sa at det var helt greit at jeg krasjet i ham. For, som han sa: «Det er ikke alle som blir tatt bakfra av Anette Stai».

 

Les også