Den onde latteren lærte hun av et romvesen. Og business av Donald Trump. Så sjekket Saunet Sparell (35) inn på «Hotel Cæsar».

 Hei sveis:  «Hotel Cæsar»-stjerna Saunet justerer hatten i bruktbutikkspeilet.

Hei sveis: «Hotel Cæsar»-stjerna Saunet justerer hatten i bruktbutikkspeilet.

 Gullfunn:  -  Du er enig i at den er verdt1 000 kroner, vel? Saunet Sparell holder overbevisende fram Vogue-veska hun bare måtte kjøpe.

Gullfunn: - Du er enig i at den er verdt1 000 kroner, vel? Saunet Sparell holder overbevisende fram Vogue-veska hun bare måtte kjøpe.

 Veskekjær:  -  Jeg bare elsker gamle håndvesker, sier Saunet. Og strekker seg etter enda en.

Veskekjær: - Jeg bare elsker gamle håndvesker, sier Saunet. Og strekker seg etter enda en.

 Null reklame:  -  Nei, nå skal vi ikke reklamere for Dolce & Gabbana, ler Saunet og skjuler logoen med to fingre.

Null reklame: - Nei, nå skal vi ikke reklamere for Dolce & Gabbana, ler Saunet og skjuler logoen med to fingre.

 Byvandring:  Skuespilleren er glad i å rusle gjennom gatene på Grünerløkka i Oslo.

Byvandring: Skuespilleren er glad i å rusle gjennom gatene på Grünerløkka i Oslo.

 Dyr Jesus:  -  Ha-ha, den kunne jeg aldri gått med, utbryter Saunet. Jesus-genseren butikkinnehaver Eva Britt Ytterland viser fram, kostet 7 000 kroner ny.

Dyr Jesus: - Ha-ha, den kunne jeg aldri gått med, utbryter Saunet. Jesus-genseren butikkinnehaver Eva Britt Ytterland viser fram, kostet 7 000 kroner ny.

-  OJ, JEG TAR DEN! Den er jo fra 70-tallet!

Saunet Sparell er svensk. Hun er skuespiller og hun rusler nedover Markveien på Grünerløkka i Oslo. Bruktbutikkene med klær fra 60- og 70-tallet ligger der som perler gjennom hele gata. Saunet er ofte innom for å beundre stilen. Nå har hun funnet veien til en liten butikk som heter Trabant. Innerst inne ved disken ligger det ei veske som ser ut som et sammenrullet Vogue-blad. Den koster tusenlappen.

-  Denne her er veldig spesiell!

-  Men er den virkelig fra 70-tallet?

-  Å ja, ja. Fra 197... eh, jeg tar den!

I FJOR HØST sjekket Saunet inn på «Hotel Cæsar» på TV2 som den iskalde, svenske forretningskvinnen Nadia Selam Tefari.

Hjemme i Stockholm hadde hun fått telefon fra et castingbyrå. De ville gjerne ha henne til å prøvespille for rollen som Nadia. De hadde ikke funnet en eneste skuespiller i Norge som passet inn. I Sverige fant de kvinnen de søkte etter. En programleder med utdanning fra Sveriges Radio.

Nadia er en dame som ikke lar seg pille på nesa. Av noen. Karakteren kommer inn i det skakkjørte Anker-Hansen-konsernet for å få det på rett kjøl.

-  Jeg måtte forandre kroppsspråket mitt totalt for å gå inn i rollen. Nadia og jeg er veldig forskjellige. Men jeg har tvunget meg selv til å lokke fram det tunge arsenalet som trengs for å hente fram Nadia'en i meg. Det har for eksempel vært vanskelig å få henne til å le, fordi hun er så ekstremt kontrollert, gestikulerer Saunet.

FRA DEN GRÅ sofaen inne på restauranten Fru Hagen, hvor skuespilleren har slått seg til ro med veska fra syttitallet og ei suppe fra 2006, forteller hun hvor hun fant inspirasjon til rollen.

-  Jeg har sett på Donald Trump, kommer det kjapt.

Saunet har studert businesspillet i tv-serien «The Apprentice» og plukket opp en del grums derfra. Nadias onde latter tok hun fra science fiction-filmen «V.» - fra det fæle romvesenet Diana.

-  Noen ganger er det ubehagelig å spille Nadia. Selv om det lyner i øynene og ryker av ørene hennes, klarer Nadia å beherske seg. Det gjør ikke jeg. Det er interessant i et psykologisk perspektiv å lete fram sider i seg selv som man kanskje ikke vet om, eller som man ikke bruker ellers. Men først og fremst er det veldig morsomt.

TIDLIGERE HAR Saunet Sparell spilt i det svenske bandet Basic Element. Til sammen har de solgt over én million plater på verdensbasis. I løpet av sin tre år lange karriere som eurodance-artist rakk Saunet og de andre i bandet å turnere i Japan, Holland, Finland og Spania. Men så sa Saunet stopp.

-  Jeg sluttet i 1997 fordi jeg ikke orket å jobbe med kollegaen min (Peter Thelenius, journ.anm.). Han ville bli popstjerne for enhver pris, mens det viktige for meg var å opptre. Jeg er et scenemenneske, men det ble for mye sirkus. Vi skulle egentlig til Riga det året for å spille, og vi ble spurt om vi ville varme opp for Michael Jackson. Jeg sa nei. Verken Michael Jackson eller all verdens penger kunne få meg til å fortsette, sier Saunet bestemt.

I stedet laget hun tv-show på svensk tv, om popmusikk. Og for to år siden laget hun reklameinnslag for egyptisk radio. På engelsk.

-  Jeg dro egentlig dit på ferie. Men i en by som heter El Goua møtte jeg ei jente som kjente alt og alle, og ettersom jeg har programlederutdannelse fra Sveriges Radio ble det plutselig til at jeg laget reklameinnslag for de merkeligste ting. Det er mye rart som skjer i livet, men jeg er ikke redd for nye ting.

Hun fikler med den nye veska si. For hundrede gang vil hun ha bekreftelse på at det var et lurt kjøp.

-  Prisen på et klesplagg betyr ikke noe for meg. Derfor går jeg ofte i second hand-butikker. Ser jeg noe jeg synes er fint, kjøper jeg det. Men tusen kroner er jo ikke dyrt for et samlerobjekt, er det vel?

ETIOPISKFØDTE Saunet Ulrika Helen Sparell ble adoptert av sin svenske mamma Gunilla da hun var fire måneder. I oppveksten var hun med på lasset da moren - som er malariaekspert og jobber med tropisk medisin - reiste rundt i Etiopia for å hjelpe syke mennesker. Til sammen har hun bodd i Etiopia i seks år mens mora jobbet som lege. De flyttet hjem til Sverige for godt da hun var 17 år. Først for fem år siden reiste hun tilbake for å finne sitt biologiske opphav. Hun fant ut at både mora og faren var døde.

-  Da jeg ble født fikk min biologiske mor, som da bare var 17 år gammel, et ultimatum: Stikk - eller bli kvitt barnet. Men hun fødte meg likevel. På fødselspapirene sto det bare «father unknown». Men hvem som var faren, var kjent. Han ble sendt i militæret da jeg kom til verden og kunne ikke komme tilbake før tre år seinere. Da møtte foreldrene mine hverandre igjen og fikk min lillesøster, forteller Saunet.

Hun har seks søsken i den etiopiske hovedstaden Addis Abeba, hvorav én er hennes helsøster. Men selv om hun har besøkt dem, synes hun det er vanskelig å betrakte dem som familie. De siste åra har Saunet hjulpet søsteren økonomisk, slik at hun har kunnet få seg en utdannelse.

-  Jeg er hennes sikkerhetsnett. Men jeg føler ikke at alle søsknene mine er familien min, selv om det var spennende å se hvilke biologiske trekk jeg har fra dem. Jeg fikk svar på en del spørsmål jeg har hatt opp igjennom, sier Saunet.

Mellom suppeskjeene på Fru Hagen forsøker hun å sette ord på forskjellen på sin svenske familie og seg selv. Med venstre hånd tegner hun en rett linje i lufta. Det er sånn det svenske gemyttet er, forklarer hun med et bredt smil.

-  Da jeg var i Etiopia for fire år siden skjønte jeg hvorfor jeg er som jeg er. Jeg er mer sånn ...

Saunet lager en formidabel bølgedal med hånda.

-  Har du hatt besøk av søsteren din?

-  Nei, kommer det raskt.

-  Ville du hatt det?

-  Nei, svarer Saunet etter å ha tenkt seg om. Mer hoderysting.

-  Det hadde ikke bare blitt en kræsj mellom to verdener, men også en kræsj i min egen identitet. Dette har jeg ikke funnet ut av ennå, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å gjøre det...

Hun kikker ut i rommet og leter etter ordene. De er vanskelige å finne.

-  Miljøet har spilt en større rolle for meg enn genene. Men jeg har forstått hvorfor jeg er som jeg er. Å være adoptert kjennes som et puslespill hvor den første biten er borte. De fire første månedene av livet mitt, vet jeg ingen ting om.

HVER DAG SPILLER hun inn en ny «Hotel Cæsar»-episode, men Saunet holder også på med mye annet. Når hun er ute og reiser eller har fri, skriver hun. Både litteratur og musikk.

-  Jeg har begynt på to bøker. Egentlig var det én bok, men det er så mye der at jeg tror det blir to. Den første er fiksjon basert på personer jeg har møtt og situasjoner jeg har vært i. Jeg har jo levd et ganske annerledes liv. Den andre er mer eksistensiell. Den handler om menneskets natur, om hvordan vi er og hva vi gjør. Jeg skriver hele tida. Og jeg gjør det for min egen del. Jeg har alltid vært flink til å uttrykke meg med ord, selv om jeg merker at ordforrådet mitt er blitt dårligere. Jeg er tospråklig, og nå er jeg i tillegg her i Norge, så jeg er blitt språklig schizofren.

-  Hvordan er det å komme hjem i stua til nordmenn hver kveld?

-  Når du sier det sånn, høres det helt sykt ut. Det var først i januar at det gikk opp for meg at «Oj, dette skal jo vises på tv!» Men jeg skjønner ikke at de tekster meg. Nordmenn forstår jo svensk betydelig bedre enn svenskene skjønner norsk. Vi burde hatt norsk tv i oppveksten sånn som dere har svensk.

-  Hva synes du egentlig om å spille i en såpeserie?

-  Nationaltheatret ville aldri ha sluppet meg inn uansett! He-he. Nei da. Det å gi uttrykk for noe, er like viktig som å puste for meg. Får jeg ikke det, er jeg farlig å ha i et møblert rom. Det er ingen som kan ta fra deg talentet ditt. Du må kanskje sparke inn noen dører, men så lenge du har noe som kommer innenfra, går det. Uansett hva andre måtte mene. Det å få jobbe med dette hver dag, betyr mye mer for meg enn å være på tv. En av de beste sidene ved å jobbe i «Hotel Cæsar» er det gode arbeidsmiljøet. Ingen av skuespillerne anser seg som høyere i rang enn de andre. Det er jeg fortsatt sjokkert over. Cæsar er litt som en familie: Det er klart det krangles i korridorene, men det ordner seg til slutt.

SOM BUSINESSKVINNEN Nadia i «Hotel Cæsar» er hun blitt utsatt for mye oppmerksomhet på grunn av hudfargen. Den ubehjelpelige portieren Svein Krogstad kom for eksempel farende med en svær sekk fordommer da hun først entret hotellet. I virkeligheten har ikke Saunet vært særlig preget av hudfargen sin.

-  Jeg har jo møtt noen fordommer, det har jeg. Både fra dem med samme hudfarge som meg selv og fra dem med ulik. Det finnes mange omvendte fordommer, og en del mennesker har sagt til meg at jeg burde oppføre meg «mer afrikansk».

Plutselig eksploderer det vanligvis blide ansiktet:

-  Fy på dere nordmenn for at dere fortsatt bruker n-ordet! Det er ikke ok! «Neger» ble brukt av karakteren Rolv i «Hotel Cæsar» og jeg ble veldig overrasket over at det ikke kom reaksjoner.

-  Hva kan man si?

-  Om det er veldig viktig, kan du spørre hvor jeg er født. Jeg er mørkhudet, men å bli kalt «eksotisk» synes jeg blir helt teit. Eksotisk, hva skal det bety? What am I, a mango? Når man hører et sånt ord brukt om seg selv, er det som å høre jungeltrommene i det fjerne. Det er tragisk.