Kom Treholts penger fra KGB eller Irak?

PENGEBEVISET: Politiet fant disse dollarbunkene i Treholts attachékoffert i leiligheten hans i 1983. Fotografiene er fortsatt hemmeligstemplet, men ble offentliggjort av Treholts gamle advokat Arne Haugestad. Han mener politiet har tuklet med dette beviset, og tror ikke det var plass til så mange dollarsedler av lav valør i konvoluttene som politiet hevdet.

PENGEBEVISET: Politiet fant disse dollarbunkene i Treholts attachékoffert i leiligheten hans i 1983. Fotografiene er fortsatt hemmeligstemplet, men ble offentliggjort av Treholts gamle advokat Arne Haugestad. Han mener politiet har tuklet med dette beviset, og tror ikke det var plass til så mange dollarsedler av lav valør i konvoluttene som politiet hevdet.
Faksimile: Aschehoug/SCANPIX

SIDEN ARNE TREHOLT ble dømt for spionasje i 1985 har det såkalte pengebeviset blitt diskutert. Nå kommer det opp igjen, i forbindelse med at Treholt-saken er krevd gjenopptatt.
ETTER SPIONDOMMEN: Arne Treholt i 1985. Han fikk 20 års fengsel.

ETTER SPIONDOMMEN: Arne Treholt i 1985. Han fikk 20 års fengsel.
Foto: SCANPIX

POLITIET BILDER: Treholt hevdet disse pengene var betaling fra Irak, ikke KGB. Advokat Harald Stabell støtter nå Arne Haugestad, og mener pengebeviset kan være jukset med.

POLITIET BILDER: Treholt hevdet disse pengene var betaling fra Irak, ikke KGB. Advokat Harald Stabell støtter nå Arne Haugestad, og mener pengebeviset kan være jukset med.
Faksimile: Aschehoug/SCANPIX

KREVER GJENOPPTAKELSE: Advokat Arne Haugestad under lanseringen av sin bok «Kappefall» i 2004. I boka ble store deler av den hemmelige dommen mot Treholt offentliggjort.

KREVER GJENOPPTAKELSE: Advokat Arne Haugestad under lanseringen av sin bok «Kappefall» i 2004. I boka ble store deler av den hemmelige dommen mot Treholt offentliggjort.
Foto: SCANPIX

TREHOLT TATT: Pressemeldingen om pågripelsen av byråsjef Treholt, sendt ut av riksadvokat Magnar Flornes 21. januar 1984.

TREHOLT TATT: Pressemeldingen om pågripelsen av byråsjef Treholt, sendt ut av riksadvokat Magnar Flornes 21. januar 1984.
Foto: NTB arkivfoto

BRØT SEG INN FLERE GANGER: Politiet overvåket Treholt i sju år, og var inne leiligheten flere ganger før pågripelsen. Han bodde i Oscarsgate 61 sammen med sin sønn og kona Kari Storækre.

BRØT SEG INN FLERE GANGER: Politiet overvåket Treholt i sju år, og var inne leiligheten flere ganger før pågripelsen. Han bodde i Oscarsgate 61 sammen med sin sønn og kona Kari Storækre.
Foto: NTB arkivfoto

LANSERTE SIN SELVBIOGRAFI: I «Gråsoner» forklarer Treholt hvorfor han møtte KGB, hvorfor han først forklarte seg falsk i avhør, han skriver om jobben han gjorde for Irak og hvorfor han forsøkte å rømme fra fengselet.

LANSERTE SIN SELVBIOGRAFI: I «Gråsoner» forklarer Treholt hvorfor han møtte KGB, hvorfor han først forklarte seg falsk i avhør, han skriver om jobben han gjorde for Irak og hvorfor han forsøkte å rømme fra fengselet.
Foto: Tor Arne Dalsnes

TREHOLT OG FORSVAREREN: Forsøkte allerede i rettssaken å velte pengebeviset, men lykkes ikke.

TREHOLT OG FORSVAREREN: Forsøkte allerede i rettssaken å velte pengebeviset, men lykkes ikke.
Foto: SCANPIX

MØTET MED TITOV: Hele bildeserien fra møtet mellom Treholt og KGBs Titov ble offentliggjort i «Kappefall». Haugestad mener dette ikke er et hemmelig spionmøte. Latteren og den avslappede stemningen mener advokaten tyder på det motsatte.

MØTET MED TITOV: Hele bildeserien fra møtet mellom Treholt og KGBs Titov ble offentliggjort i «Kappefall». Haugestad mener dette ikke er et hemmelig spionmøte. Latteren og den avslappede stemningen mener advokaten tyder på det motsatte.
Faksimile: Aschehoug/SCANPIX

NEKTER FOR Å HA MOTTATT PENGER SOM SPION: Treholt selv sa dollarsedlene kom fra Irak, fra hans private reisekasse og fra Titov, men at han bare betalte kost- og losji.

NEKTER FOR Å HA MOTTATT PENGER SOM SPION: Treholt selv sa dollarsedlene kom fra Irak, fra hans private reisekasse og fra Titov, men at han bare betalte kost- og losji.
Foto: SCANPIX

LITE NYTT: Journalist Harald Stanghelle er en av dem som har fulgt Treholtsaken lengst.

LITE NYTT: Journalist Harald Stanghelle er en av dem som har fulgt Treholtsaken lengst.
Foto: TORE SANDBERG



Advokat Harald Stabell hevdet denne uka i Brennpunkt at politiet kan ha tuklet med det sentrale pengebeviset i saken. I gjenopptakelsesbegjæringen åpner han for at det kan ha funnet sted alt fra feiloppfattelser, slurv, til store konspirasjoner i saken både fra politiet og dommernes side. Men lite av det dokumentaren brakte er egentlig nytt.

- Veldig mye av dette har vært oppe før. Jeg tør ikke utelukke noe, men konstaterer at man til nå ikke har greid å bevise at det ble fusket med pengebeviset, sier Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle til Dagbladet.no.

Han er en av dem som har fulgt Treholt-saken lengst. Stanghelle var journalist i Arbeiderbladet da han dekket Norges mest kjente spionsak.

DET BLE FORETATT flere hemmelige ransakinger i leiligheten til Arne Treholt og kona Kari Storækre i Oscarsgate i Oslo før han ble arrestert i januar 1984. Politiet fant 62 000 dollar hjemme hos den tidligere byråkraten, nesten 400 000 kroner.

I mai 1983 fant Overvåkingspolitiet 10 000 dollar i Treholts attachékoffert på soverommet. I august samme år fant de 30 000 dollar i samme koffert. De hadde like før overvåket ham i et av de hemmeligholdte møtene med KGB i utlandet. Påtalemyndigheten la fram dette pengebeviset i retten og hevdet de her hadde motivet for spionasjen: Penger fra KGB.

MEN VAR PENGENE FRA SOVJET? Det har Treholt alltid nektet på. Han innrømmet i avhør å ha tatt i mot 40 000 dollar, men påsto at han hadde fått disse pengene for opplysninger han hadde gitt til Irak. En del av pengene sa han var den faste reisekassa hans på 3 - 5000 dollar.

Han forklarte at han ved en anledning hadde fått 20 000 dollar av sin kontakt i Irak, Rahidi Mohammed, og at han deretter reiste direkte for å møte KGB. Han sa at hans KGB-kontakt Titov bare betale reise- og oppholdsutgiftene hans, og at han vant et beløp på Casino i Wien som han vekslet om til dollar. Treholt innrømmet at han var nervøs for å passere tollen med så store mengder dollar. Han tok derfor noen penger ut av kofferten og plasserte  i en lomme.

MANGE UKLARHETER knytter seg fortsatt til pengebeviset, og det har vært diskutert de siste 20 årene.

Et element Stabell fokuserer på i gjenopptakelseserklæringen har imidlertid ikke vært kjent før. Det er innfløkt stoff. I Treholt-dommen står det at Overvåkningspolitiet fant 20- og 50-dollarsedler hjemme hos ham, mens polititjenestemenn sa i retten at de fant 50- og 100-dollarsedler.

Dette er en vesentlig forskjell fordi Sovjet-agenter vanligvis fikk utbetalt 20- og 50-dollarsedler, og ikke så store sedler som ble funnet hjemme hos Treholt. Og selv hevdet han hele veien at pengene kom fra Irak. Kan dette bety at han ikke var kjøpt og betalt av KGB? Kan det bety at dommerene har vært med på å endre valøren i dommen for å møte kritikken mot pengebeviset?

Av de 40 000 dollarene som ble funnet i mai og august var det 15 000 i hundredollarsedler, 25 000 i mindre valører. Av de 30 000 Treholt hadde i august mente retten retten at 10 000 stammet fra Irak, 20 000 fra Sovjet. Kunne det stemme?

Treholt og hans krets mener dette viser at pengene ikke kunne være betaling for spionasje til fordel for Sovjetunionen. At Treholt leverte informasjon og fikk penger fra Irak har han innrømmet. Iraksaken var uungåelig for Treholt, for dette kunne politiet bevise. 

Irak var ingen god utvei for å bli renvasket. Å levere informasjon til Irak var uhørt oppførsel for en toppdiplomat som Treholt. Likevel er dette blitt viktig i saken, siden politiet aldri direkte har klart å bevise at Treholt gjorde tilsvarende overfor Sovjetunionen. Treholt fastholder at pengene kommer fra Irak.

HEMMELIGHOLD. Bildene av pengebunkene som politiet tok da de ransaket leiligheten er fortsatt hemmeligstemplet, sammen med deler av dommen. Mye av dette materialet ble likevel offentliggjort av Arne Haugestad, Treholts forsvarer, i hans bok «Kappefall» i 2004.

Haugestad mener at pengene politiet påsto de hadde funnet hos Treholt umulig kunne ha fått plass i konvoluttene som var en del av bevismaterialet. Dette mener han, siden det tildels dreide seg om gamle sedler, som er tykkere enn nye, og at politiet påsto det var lave valører. Hvordan få plass til 20 000 dollar i 20- og 50-dollarsedler, spurte han. Haugestad mener at politiet kan ha konstruert opp at en av konvoluttene inneholdt gamle 20 og 50-dollarsedler, og ikke nye 100-dollarsedler, og argumenterer med at småsedlene ikke ville fått plass.

Det ble foretatt millimetermålinger for å vise dette. Haugestad vant ikke fram i retten, men mener fortsatt, sammen med advokat Stabell, at politiet kan ha tuklet med bevisene. Det er sterke beskyldninger. 

Mange har siden forsøkt å gjenskape situasjonen ved å plassere samme seddelantall i samme antall konvolutter. Konklusjonene har vært helt forskjellige. Noen har fått plass til alle sedlene, andre ikke. Dagsrevyen klarte det i sin tid helt fint.

Haugestad mener politiet gikk så langt som å fabrikere bevis fordi saken var omhyllet med så høy prestisje i Makt-Norge. Politiet  forfalsket pengebeviset da spionsaken de hadde bygd opp over så mange år holdt på å rakne.

For eksempel kan bildene av pengebunkene like gjerne være tatt et annet sted enn hjemme hos Treholt og til et annet tidspunkt. Advokaten mener også at ransakingsrapporter ble laget først to år etter og at politiet brøt lover og regler under avhørene av Arne Treholt.

TREHOLT BLE ARRESTERT på Fornebu 20. januar 1984. Til kona hadde han sagt at han skulle til Paris, men han var i virkeligheten på vei til Wien for å møte sin føringsoffiser, KGBs Gennadij Titov. Han kom aldri så langt. Politiet hadde overvåket ham i sju år på jakt etter bevis før pågripelsen.

Treholt sa først i avhør at han skulle til Wien for å treffe en annen kvinne. Senere måtte han gå tilbake på det, og innrømmet at han har gitt fra seg graderte dokumenter og mottatt penger. Det han fortsatt nekter på er at han har vært spion og for å ha gitt høyt gradert informasjon til russerne.

Møtene med KGB kunne han ikke nekte for, men han hevdet dette dreide seg om nettverksbygging og vennesamtaler. Han var, uten at han visste det, fulgt tett av politiet på alle disse møtene. Han ble blant annet fotografert sammen med Titov på gata i 1983.

I sin biografi «Gråsoner» forklarer Treholt inngående om samtalene med russerne, og forklarer han opptrådte som en slags selvoppnevt utenriksminister på fritiden for å forbedre forholdet mellom Norge og Sovjetunionen. Han skriver samtidig at han var skyldtynget, han skjønte at han opererte på grensen. At han brøt taushetsplikten sin som byråsjef i Utenriksdepartementet er det heller ingen som er i tvil om.

Mot god betaling innrømmet han også at han dumdristig lot seg friste til å utføre oppdrag for Iraks handelsattaché i Aten, Rahdi Mohammed. Selv sa han at det viktigste arbeidet han utførte for Irak var knyttet til handel, men «konsulentvirksomheten» står fortsatt igjen som svært lite flatterende for Treholt.

Treholt ble tatt med 66 dokumenter fra UD i stresskofferten på Fornebu. Selv hevder han dette bare var dagens post og dokumenter han skulle lese på turen. Ingen av dem inneholdt heller opplysninger som av hensyn til rikets sikkerhet måtte holdes hemmelig, og for dette ble han frikjent i retten.

Et av de store problemene til politiet var at sju års etterforskning ikke hadde ledet fram til håndfaste bevis for at Treholt hadde levert topphemmelige dokumenter til Sovjetunionen. Og spørsmålet mange har stilt seg er om bevisene i saken virkelig holdt til å dømme ham som spion.

PENGEBEVISET ble derfor så viktig for påtalemakten. Det har vært omstridt siden dommen i 1985 og er det fortsatt over 20 år etter. Gjentatte ganger har Treholt selv og folk rundt ham krevd saken gjenopptatt, og pengebeviset har alltid vært et sentralt punkt i disse kravene.

Advokat Harald Stabell mener blant annet at Treholt, som tilhørte venstresida i Arbeiderpartiet, ble dømt av en partisk domstol, som besto av tre høyrefolk.

Han skriver at det ikke er samsvar mellom det Overvåkingspolitiet rapporterte etter å ha ransaket leiligheten til Treholt og det som er kommet fram i den originale dommen. Det er brukt korrekturlakk på flere steder i dommen, og det er skrevet over med en annen skrivemaskin på side 65 og 66 som gjelder det sentrale pengebeviset.

- Jeg har vanskelig for å tro at det sitter sju dommere og vet at de deltar på fusk, sier Harald Stanghelle.

Allerede i 1993 påviste Arbeiderbladets mangeårige journalist Bengt Calmeyer at det var brukt ulike skrivemaskiner ved rettelsene i dommen. Etter først å ha avfeid dette, bekreftet riksadvokat Tor-Aksel Busch et drøyt år senere at det stemte.

Han sa da at det dreide seg om ordinær ordretting gjort av en sekretær. Calmeyer, derimot, mente rettelsene kommet i etterkant av dommen for å tilpasse seg til kritikken som kom etterpå.

EKSPERTENE ER UENIGE. I en kronikk i Dagbladet i 1993 forklarte VGs mangeårige krimjournalist Michael Grundt Spang at dommen av sikkerhetsgrunner ikke ble skrevet inn på data. Deler av den var topphemmelig, og er det fortsatt i dag. Tre - fire damer skrev den inn på elektriske skrivemaskiner.

Korrekturlakken forklarer han slik: På side 66 omtales dollarfunnet hos Treholt som fordelt på femti-dollar og tyve-dollarsedler. I første korrektur skrev sekretæren 50- og 20-dollarsedler med tall, som så ble rettet til «femti» og «tyve» med bokstaver. Dette krevde fire ekstra tegn, og for å få plass til dette, måtte sekretæren endre «pitch» på skrivemaskinen, det vil si innstille den på litt tettere anslag.

I originalen kan man imidlertid ifølge Grundt Spang skimte et 20-tall svakt under korrekturlakken.

Haugestad derimot, mener dommen ble endret i hemmelighet etter at han selv beviste at pengebunkene som påtalemyndigheten hevdet ble gitt Treholt, ikke fikk plass i konvoluttene som de angivelig skal ha blitt oppbevart i.

ALDRI SPION. Den gamle advokaten til Treholt mener også dommen må ses i lys av den kalde krigen, og et ønske om å holde venstresiden i norsk politikk i sjakk. I Bengt Calmeyers bok, «Forsinket oppgjør» fra 1993 beskriver forfatteren om den kalde krigs hat-kamp mellom høyrefløyen og venstrefløyen i Arbeiderpartiet som et viktig bakteppe i saken.

- Problemet med denne teorien er at om Arne Treholt hadde gjort det samme i dag, altså det han selv sier han har vært med på, ville han ha blitt møtt med nøyaktig samme fordømmelsen. En norsk toppdiplomat og politiker som fikk flere hundre tusen for å levere fortrolige notater til Irak, det ville blitt ramaskrik. Slik sett er ikke dette noe politisk sak, men selvsagt preges en hver spionsak av den tid den oppstår i, og dette var under den kalde krigen, sier Stanghhelle, som mener Haugestads vurdering av saken som småtteri er feil.

Haugestad er selv med på at Treholt har opptrådt klanderverdig, men som flere andre, synes han dommen er altfor streng. Han kaller det hele for et justismord, og mener Treholt burde vært dømt for brudd på taushetsplikten i Iraksaken, men aldri for spionasje. Mens Treholt fikk 20 år, mener hans tidligere forsvarer at en reprimande eller en liten disiplinærsak, ville vært mer passende.

To ganger tidligere har Treholts begjæringer om gjenopptakelse av saken blitt avvist. De er behandlet i fire omganger av tolv ulike dommere uten at man har nådd fram med sin argumentasjon. Nå er saken oppe til vurdering igjen, vi får antakelig ikke svar fra Gjenopptakelseskommisjonen før neste år.

Mange er enige i at dommen er for streng, og at bevisene kan diskuteres. Stanghelle synes også 20 år var mye, og Treholt selv har sagt det dreier seg om småtteri.

- Men det er vanskelig for oss som fulgte saken å være med på at dette er småtteri. Også jeg mener at dommen er for streng, men det betyr ikke at Arne Treholt er en forfulgt uskyldighet. At det ikke er bevis nok til denne straffen, behøver ikke å bety at han er uskyldig, avslutter Stanghelle.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.