Professor Per Fugelli (62) beste helseråd til nordmenn er å kvitte oss med Frp.

-  SKAL DU HA JULING?!!

Øynene lyner, de vannkjemmede tustene på toppen av hodet synes å reise seg - ja, selv tversoversløyfen ser ut til å innta en slags på tå hev-posisjon.

-  Hva mener du med «fascinerende»? Hæ?

Per Fugelli, til nå smørblid og godslig, er forbanna. Det som skulle til for å snu medisinprofessorens humør, var et eneste ord fra undertegnede. Fas-ci-ner-en-de, fem små stavelser. Et fyllord på linje med «jøss» eller «sier du det?», noe man nærmest bare slenger ut for å vise at man følger med i samtalen.

-  Når du sier sånt, blir jeg forbanna. Ja, det blir jeg. Det vitner om et reaksjonsmønster jeg er veldig lei av. Ja, drittlei, er jeg!

EN TIME TIDLIGERE. Professor Fugelli tar imot på kontoret på Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin på Ullevål i Oslo. Pene bukser, nystrøket hvit skjorte og den obligatoriske tversoveren i halsen. Professoren har gjort synlige forsøk på å sette et mer personlig preg på kontoret. De byråkratgrå arkivskapene er dekorert med hundrevis av klistremerker av sommerfugler og blomster. At maisol og lyden av parringskåte småfugler strømmer inn gjennom det åpne vinduet, hjelper også til. Ja, det er nesten koselig hos professor Fugelli i dag.

Hovedpersonen er også blid, og utseendet kler den behaglig avslepne stavangerdialekten. Skulle han en gang ønske å skifte karriere, er det bare små endringer som skal til. Et hvitt skjegg, en rød drakt og en ti-tjue kilo rundt midten, så kunne han begrenset sin aktivitet til desember. Noen hadde nok syntes det var helt greit. Men, nei. Fugelli er for glad i rampelyset. Eller?

-  Nei. Jeg har ikke noe personlig behov for å ha lys på meg som skikkelse. Jeg trives i det offentlige rom, først og fremst fordi det gir mening å være en budbringer der. Tv- og radiostudioer er på mange måter den sosialmedisinske operasjonsstue. Det å skrive bøker, kronikker og innlegg - å legge mitt milligram i det jeg opplever som den rette vektskålen - er veldig mye av meningen med mitt liv.

Per Fugelli har vært en kilde til forargelse og glede siden han tiltrådte stillingen som professor i sosialmedisin i 1992 og liksom ble hele det norske samfunnets fastlege. Han forbannet røykeloven, påsto at de «vellykkede» besteborgerne på Oslo vest var ensomme, at antidepressiva skapte en illusjon om at livet er uten risiko, at helsetilstanden til nordmenn ville bli drastisk redusert hvis vi gikk inn i EU, og så videre. De siste åra har han nærmest startet en hellig ordkrig mot Fremskrittspartiet.

-  Jeg blir litt besatt av å prøve å gjøre Fremskrittspartiet bittelite, innrømmer han.

Det kan kanskje se ut som en kamp mot vindmøller, men ikke helt. For professoren blir hørt.

1. MAI, VÅLERENGA KIRKE i Oslo - og ved frokostbord over hele landet. Fra prekestolen, og radioen, var budskapet adressert til det norske folk tydelig. Fremskrittspartiet, for tida Norges største parti, er den største trusselen mot velferdsstaten.

-  Hør her, sier professoren, roter gjennom en mappe og drar fram et anonymt brev. Han leser: «Etter å ha hørt den kommunistiske kloakken som rant ut av kjeften din, meldte jeg meg ut av statskirken. Du er en landssviker og en folkeforræder. Jeg ønsker deg evig lidelse, sorg og smerte. Ditt avfallsprodukt!»

Fugelli smiler, legger hodet litt på skakke. -  Nei, det er ikke småtterier.

-  Forventet du så sterke reaksjoner på talen din?

-  Vel... Da jeg var distriktslege på Værøy og Røst i Lofoten, kom jeg virkelig i nærheten av det Hagen kaller «folk flest». Det var der jeg fikk respekt for mangfoldet og hvert enkelt menneskes rett til å bli godtatt som seg sjøl. Det er en fisker på Røst som har et herlig uttrykk: Framoverrettet tankegang. Han mener at alle ville hatt det bedre hvis vi ikke var så opptatt av å planlegge, gardere og tenke konsekvens.

-  Og du er enig med ham?

-  Ja. Jeg tenker aldri på hvilke reaksjoner jeg vil få. Det er kanskje uklokt, men jeg vil ikke bevege meg inn i en sånn strategi-taktikk-tenkning. Som om det eller det lønner seg i forhold til nettverksbygging, venner og fiender. Nei, sier Fugelli bestemt. -  Vi ville fått mer vitale og lekne debatter hvis vi var litt mer spontane.

Professoren tar en slurk kaffe.

-  I 1. mai-appellen syntes jeg det var naturlig å snakke om velferdsstaten og hvilket underverk den faktisk er. Vi skal være jævlig stolte av at vi, som et av få samfunn i verden, har klart å lage et samfunn hvor det styrende prinsipp er å ville hverandre vel. Det logiske skrittet videre i appellen var å se på hvilke farer vi må beskytte velferdsstaten mot.

-  Fremskrittspartiet?

Fugelli nikker. Reaksjonen fra den rammede part var som forventet. Carl I. Hagen gjorde overleppa enda mindre, skjøt fram underleppa og snakket om «mobbing». Fugelli ler.

-  Jeg håpet at talen kunne være et bidrag til en vital debatt om sak. Den har vært fraværende i lang tid. Gro innledet en slags avpolitisering av politikken og en prioritering av administrasjon, teknikk og metode. De verdipolitiske motsetningene blir kamuflert. På en slik bakgrunn blir det naturlig at Hagen prøver å avspore det hele ved å snakke om mobbing.

-  Hvorfor gjør Frp det så bra?

-  Jeg har lett etter de gode grunnene. En del av det er et svært forståelig cry for freedom , at mange føler seg satt i bur, båndlagt og gjennomregulert av byråkrater, regler og eliter. Det er også bra at Frp har klart å mobilisere et samfunnsengasjement i grupper av folket. Det tredje som er bra er at de har pekt på dette med ansvar. At vi alle har et ansvar og at ikke alt må overlates til offentlige etater og profesjoner.

-  Og de mindre gode grunnene?

Fugelli trekker pusten og retter ryggen.

-  Fremmedfrykten. Hvordan Frp bit for bit, uke for uke, år for år, systematisk har bygget opp fordommer, fiendebilder og mistenksomhet. I 1987 holdt Hagen en tale hvor han leste opp fra et brev, angivelig skrevet av en muslim. I brevet sto det at muslimene hadde en hemmelig plan om å overta Norge. Like etter ble det avslørt at brevet var et falskneri. For å vise endepunktene i den neverending story i å pushe fremmedfrykt, er det bare å se på Per Sandbergs ferske uttalelser om at det i meget nær framtid vil herske sharialover i Oslo. Og nylig advarte igjen Hagen om det verdensomspennende kalifatet, altså at det foreligger planer om muslimsk verdensherredømme. Dette er ren paranoia og vrangforstillinger. Men det skumle er at Frp ganske motstandsløst får lov til å prøve å smitte det inn i den norske folkesjela. Og de lykkes et stykke på vei! sier han og setter kaffekoppen hardt fra seg på bordet.

-  Vet du, sier han og lener seg fremover. -  Vet du at for en kort tid tilbake ble det gjennomført en seriøs meningsmåling som avslørte at fire av ti ikke liker at det finnes muslimske trossamfunn i Norge. At nesten halvparten av voksne, norske mennesker er motstandere av at andre skal få bygge en moské, få dyrke sin gud, få lete etter meningen på sin måte, sier han og ser avventende på meg.

Det var her jeg kom med det uheldige valget av responsordet «fascinerende». Og ble truet med juling av professoren.

-  «Fascinerende?» Du burde ikke sagt «fascinerende», men «fare, fare! Her må vi danne motmakt!». Jeg opplever at den reaksjonen er ganske utbredt i din generasjon av intellektuelle, journalister, kunstnere, ja, også et stykke på vei blant politikere. En litt distansert, analytisk holdning til det som skjer. Som om det hele var noe som skjedde på et teater. På scenen foregår underlige og morsomme ting det er artig å diskutere.

-  Jeg ser poenget, men...

Professoren ignorerer forsøket på protest.

-  Nå skal vi ikke trekke dette for langt, men den tyske forfatteren Günter Grass har sagt at den eneste forklaring på nasjonalsosialismens framgang på 30-tallet var at bra borgere betraktet det hele med undring, som et skuespill frakoblet virkeligheten. Nei, folk bør innta barrikadene i stedet for å sitte i losjen og analysere!

SÅ, LIKE BRÅTT som det startet, er det over. Solen skinner fortsatt, Fugelli også. Han lener seg tilbake i stolen med en selvtilfreds mine i fjeset.

-  Hvordan var du som barn?

-  En liten engel. Genuint snill. Jeg plukket blomster til folk, spurte om jeg skulle hjelpe dem å vaske gulvet. Jeg var naiv og ganske sikkert enfoldig. Så, jo, jeg ble helt sikkert utnyttet. Men lykkelig, det var jeg.

Per Fugelli snakker om sin barndom i Stavanger, en himmelsk tid uten problemer av noe slag. Så hadde familien også adresse Paradisveien.

-  Ingen mørke skyer på horisonten?

-  Nei. Men, Gud bevare meg, det kunne være røffe tilstander. Like ved lå Paradisskogen, og der kriget vi mot en annen gjeng unger. Noen ganger var det spontant, andre ganger var krigene planlagt og avtalt i god tid. En gang hadde vi gjemt oss oppe i trærne, bevæpnet med murstein. Hensikten var å treffe fienden i hodet.

-  Traff du?

-  Jeg kan ikke huske det, det var i hvert fall ingen som døde. Men det var blod. Og hjernerystelser.

-  Er dagens barn overbeskyttet?

-  Den siste boken min heter «0-visjonen» og tar for seg spørsmålet om vi overbeskytter barn i så stor grad at det gjør dem mer utsatt. Øvelse gjør mester, heter det.

-  Sagt på en tabloid måte: Gi barna kniv?

-  Ja. Barn må få kniv når de fyller fem. Vi hadde det, og se hvor kloke og modige vi er blitt. He-he. Hvis man aldri får prøvd seg i livets faresoner, hvordan skal en da bli «fit for fight» i jungelen?

Nostalgi er deilig. Men graver du litt dypere i professorens minner, var det selvfølgelig ikke bare hygge i paradiset.

-  Jeg lider av amusi , jeg er fullstendig umusikalsk og er ikke glad i musikk. I følge medisinprofessor Hans Jacob Ustvedt er amusi noe som kan være medfødt, eller noe en utvikler som følge av en skade senere i livet. Jeg tror kanskje min amusi er påført. Jeg hadde en ond pianolærerinne som underviste med en stor trelinjal. Spilte jeg en feil, fikk jeg et lite kakk over fingrene. Hun var rene spøkelset. Jeg husker hun hadde helt blekblå, nesten glassaktig hud. Det var et helvete.

Professoren grøsser.

-  Gikk du der lenge?

-  Jeg gikk der i tre år. Og led. Til slutt kunne jeg spille en vals av Richard Strauss. Fullstendig mekanisk, jeg var som en liten robot.

Han rister stille på hodet.

-  Nei, vi må ikke snakke mer om dette.

DE FLESTE LEGER har skjeletter i skapet. Frp-refseren også. Hans heter Unge Høyre.

-  Det var en veldig potent politisk ungdomstid i Stavanger den gangen. Gymnassamfunnet var en praktfull arena til å få utvikle engasjement og trene diskusjon. Debattene var ekstremt vitale, ja nesten voldelige iblant. Og det var viktige saker det handlet om. Å hindre atomkrig, som lå der som en nærliggende trussel, og å skape en mer rettferdig fordeling mellom den fattige og rike verden.

-  Høres ikke akkurat ut som Unge Høyre anno 1960?

-  Jeg levde nok et dobbeltliv. Medlemskapet i Unge Høyre skyldtes et rent anfall av seksualdrift.

-  Bar medlemskapet i Unge Høyre frukter?

-  Om jeg fikk noen damer? Ja. Det var verd det. He-he.

Det var ikke en jente fra Unge Høyre som i 1968 utvekslet gullringer med Fugelli. Hun heter Charlotte, og de møttes på en dans på Blindern. Hun studerte fransk, han medisin. Akkurat det siste var ingen bombe. Fugelli kan ikke skryte av nytenkning når det gjelder yrkesvalg. Både hans far og farfar var leger.

-  At jeg valgte legeyrket tror jeg er tilfeldig. Det virket jo som far hadde et arbeid med mening. Noe som kunne være verdt å gjøre sjøl. Skal jeg være helt ærlig, tror jeg ikke jeg har tatt så mange planmessige beslutninger. Jeg har vært et naturbarn som bare har gjort ting som føltes naturlig.

-  Stemmer myten om at alle leger i varierende grad lider av hypokondri?

-  På ingen måte. Men... Det som er ganske sant er at leger ofte er bisarre pasienter. De går fra forstanden, bokstavelig talt.

-  Hvordan da?

-  De går inn i irrasjonelle mekanismer av fortrengning. For eksempel venter de alt for lenge med å erkjenne at her kan det være en kreftutvikling. Mens de ville sendt pasienten til spesialundersøkelse øyeblikkelig, velger de sjøl helt håpløse faglige fortolkninger som alle går i retning bagatellisering. Jo, det er skummelt når legen sjøl blir syk.

-  Gjør du også det?

-  Jeg har så langt vært heldig og har ikke vært i nærheten av noe farlig. Men det er meget mulig jeg vil melde meg inn i denne underlige gjengen når det en gang blir alvor.

DET ER INGEN HEMMELIGHET at professor Fugelli har høy stjerne blant journalister. Mens de fleste akademikere er kjent for å luske rundt grøten i evigheter før de kommer til poenget, sies det at Fugelli «snakker i ingresser».

-  Er du like fornøyd med alle debattene du har stelt i stand?

Professoren vrir litt på seg. Legger armene i kors over brystet. Så legger han den ene foten over den andre.

-  Det er noe jeg angrer på. Vi snakket tidligere om framoverrettet tankegang, og et stygt resultat av min bevisste mangel på det, er utspillet om EU-sykdommer.

-  At et eventuelt EU-medlemskap ville medføre dårlige helsetilstander for kongeriket Norge?

-  Den gang var arbeidsledigheten i de fleste EU-land mye høyere enn i Norge. I tillegg var forskjellen mellom de sosioøkonomiske gruppene mye høyere. At begge deler skaper sykdom er sosiomedisinsk ABC. Det jeg mente var i og for seg klokt, det var at jeg valgte å kalle det for «EU-sykdommer» som ble feil. «Nam, nam», sa Dagblad-journalisten inni seg og løp ned i dette røverreiret i Akersgata. Det ble et helvetes rabalder. Og lenge etterpå skrev Dagbladet slike små, ekstremt begavede og ondskapsfulle miniledere som skulle destabilisere all tillit til denne gale professoren. Hvis det er saker jeg synes er viktige, kommer uttalelsene ofte rett fra leveren. Da går det ikke så ofte veien om hjernen.

-  Ikke det, nei?

-  Eller, de går ikke alltid gjennom sensurinstansene i hjernen, retter Fugelli.

-  Utspillene dine er ofte ekstremt velformulerte, i hvert fall til å ha kommet rett fra leveren?

-  Når jeg skriver ting, bruker jeg mye tid til å flikke og pusse. Der er jeg nesten nevrotisk og investerer enormt mye i å gi det en form som bringer budskapet fram. Det er veldig viktig.

Fugelli tenker seg om.

-  Jeg vil jo aller helst treffe folk midt mellom øynene, slik at det vekker gjenklang, debatt - og, hvem vet, kanskje frelser noen.

-  Fra en framtid med Frp?

Professoren smiler, øynene blir igjen til smale streker.

-  For eksempel.

 

Les også