BRUKTE NASJONALISMEN: Slobodan Milosevic spilte på nasjonalistiske følelser for å oppnå makt, mener forskere. Følgene ble katastrofale.
Foto: Petar Kujundzic/Reuters

Les også:Leiesoldatenes tiår
Blodig kamp om verdens olje

TALEN I KOSOVO POLJE: På denne balkongen holdt Slobodan Milosevic den talen mange mener var startskuddet for den serbiske nasjonalismen, og de etniske rensningene i det tidligere Jugoslavia.
Foto: Valdrin Xhemaj/EPA

OVER 100 000 DØDE: Krigen i Bosnia fikk katastrofale følger. Bildet viser fanger i det serbisk-kontrollerte Nordvest-Bosnia sommeren 1992. Over 2 millioner mennesker ble fordrevet.
Foto: Reuters

MANGFOLD KAN FUNGERE: Kanskje må man venne seg til å leve i fred, dersom det er veldig mange ulike etniske grupper i et land, mener Aage Borchgrevink.
Foto: Foto: Cornelius Poppe/Scanpix

RWANDA: En overlevende bærer et kors som skal plasseres på gravene til noen av de drepte tolv år etter folkemordet. I verste fall kan demoniseringen av andre etniske grupper føre til tragedier som den i Rwanda.
Foto: Arthur Asiimwe/Reuters

RASISMEN ØKER: Amensty rapporterer om en økning i antallet rasistisk motiverte drap og overgrep i Russland.
Foto: Alexander Zemlianichenko/AP

---

- INGEN SKAL TØRRE

Folkemengden begynte å rope «Slobo, Slobo», og ble oppildnet av presidentens nasjonalistiske tale.

Mange anser uttalelsene som startskuddet for de grusomste krigshandlinger i Europa etter annen verdenskrig. Den serbiske nasjonalismen, og den omfattende demoniseringen av de andre folkegruppene i det tidligere Jugoslavia, viser hvor grusomme følger konflikter mellom etniske grupper kan få. Milosevic ble tiltalt av krigsforbryterdomsstolen i Haag, før han ble funnet død i fengsel 11 mars i år.

Ifølge Ian Traynor i Guardian ble to millioner fordrevet i Bosnia, og 800 000 i Kosovo. Korrigerte tapstall fra krigen i Bosnia alene, basert på undersøkelser av en bosnisk kommisjon, setter antallet drepte til i overkant av 100 000.

- DET VIRKER SOM om Milosevic mer eller mindre snublet over det som ble hans karriere. Han fanget opp serbernes følelser av usikkerhet, og av å være truet, i en tid hvor det kommunistiske prosjektet falt sammen og det kom til syne store spenninger mellom republikkene i Jugoslavia, sier Aage Borchgrevink til Dagbladet.no.

Borchgrevink er forfatter og arbeider som rådgiver for Den norske Helsingforskomité, og har jobbet med krigene i det tidligere Jugoslavia i en årrekke. Han mener de etniske motsetningene mellom serbere og kososvoalbanere, kroater og bosniske muslimer i stor grad var manipulert ovenfra.

- Det dreide seg om å konstruere en situasjon hvor serberne fikk følelsen av at de sto på randen av katastrofe. I kritiske situasjoner, som den i Jugoslavia, er det gjerne noen tett ved makten som ser seg tjent å spille på nasjonalistiske følelser, forklarer Borchgrevink.

I HUMAN SECURITY REPORT 2005, kommer det fram at antallet borgerkriger i verden har sunket siden tidlig på 90-tallet. I 2004 startet eller gjenoppsto 28 væpnede konflikter som dreide seg om selvbestemmelse rundt omkring i verden, mens 43 ble konflikter ble løst eller stoppet opp.

Antallet interne konflikter ligger nå på nivå med det de var på 70-tallet, etter å ha steget jevnt fra 2. verdenskrig og fram til 1992.

De fleste krigene i verden i dag er interne konflikter med lav intensitet, ofte mellom rivaliserende etniske grupper eller i kamp om selvbestemmelse.

- Politiske overgangsfaser, fattigdom, mangel på vekst, og noen geografiske faktorer, er det de fleste forskere mener har størst betydning for om det blir interne voldelige konflikter i et land, sier Håvard Hegre ved PRIO til Dagbladet.no.

Han mener at etniske forskjeller ikke er så viktige som økonomiske faktorer, men betoner det mange hevder: at etnisitet blir brukt som mobiliserende kraft av folk som har spesielle formål.

FLERE UNDERSTREKER AT ETNISITET kan få økt betydning, og begrunne vold, i perioder med omfattende endringer og usikkerhet.

- Det er mange ting som kan gjøre at det med identitet og tilhørighet blir et eksistensielt anliggende. Hvis det forekommer raske og omfattende samfunnsendringer og stor usikkerhet, kan det utvikles en ideologi der gruppetilhørighet gis en forrang, og sorterer tilværelsen for mennesker. Grupper kan utvikle en ide om at alt vi trenger å gjøre er slutte rekkene og sikre det som er spesifikt for oss, sier Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, til Dagbladet.no.

Han viser til konfliktene i det tidligere Jugoslavia:

- På slutten av 80-tallet utviklet serberne en lang historisk fortelling om hvordan tyrkerne, det ottomanske imperiet, muslimene - alt dette brukes synonymt - påførte serberne et ydmykende nederlag i 1389. Nåtidens vanskelige situasjon ble satt i sammenheng med historien for 600 år siden, for å plassere de bosniske muslimene som en historisk overgriper og undertrykker av det serbiske folk. Poenget med sånne fortellinger om de andre, der en selv er den truede, er at det kan brukes for å rettferdiggjøre angrep, forklarer han.

På bakgrunn av en ide om at en selv er truet, kan et angrep på en annen gruppe betraktes som et nødvendig selvforsvar.

- Det kan strekkes så langt at man går inn for et slags føre var-prinsipp, at vi må angripe de andre før de angriper oss. Og de som blir angrepet, blir betraktet som den egentlige aggressor, forklarer Vetlesen.

I STUDIER AV konflikter mellom etniske grupper, finnes ulike perspektiver på hva slags funksjon kulturen, eller gruppens særpreg, har. Primordialisme er en retning som legger vekt på at etniske gruppers spesifikke kultur er gitt og ikke-foranderlig. Evige om du vil. Konsekvensen av en slik forestilling er at konflikt mellom etniske grupper er nærmest uunngåelig.

På den andre siden finnes det teoretikere som legger nesten all vekt på at kultur fremfor alt fungerer som et redskap eliter kan bruke for å oppnå fordeler, slik Borchgrevink beskriver at Milosevic gjorde.

Per i dag er de fleste enige i at kulturforskjeller ikke nødvendigvis er konfliktfylte. Kultur kan endres eller utvikles, og til en viss grad brukes for å nå mål. For eksempel mål om større makt, selvstyre, eller økonomiske fordeler på bekostning av andre grupper.

- I realiteten er det bare to homogene stater i verden, Island og Nord-Korea. Alle andre land har minoriteter innenfor sine grenser. Dersom man regner litt strengere, og legger inn en forutsetning om at minoritetsgruppen må omfatte minst 20 prosent av befolkningen, er det 129 heterogene og 86 homogene stater i verden, sier førsteamanuensis Tanja Ellingsen ved NTNU til Dagbladet.no.

- DET ER STØRRE sannsynlighet for væpnede konflikter i fragmenterte land enn i homogene land. Men bildet er mer komplisert enn som så. Hvis de økonomiske og politiske skillelinjene følger de etniske skillelinjene i en stat, er det større sannsynlighet for konflikt enn hvis ikke, sier Ellingsen.

Hun peker på et annet trekk; at land med svært mange ulike etniske grupper, har mindre sannsynlighet for konflikt enn de med få slike grupper.

- Kanskje må minoritetene være av en viss størrelse for at de skal kunne mobilisere, sier hun.

Aage Borchgrevink har studert situasjonen i det russiske Kaukasus, der konflikten mellom tsjetsjenske separatister og den russiske hæren har ført til enorme lidelser for befolkningen. Han fant noe lignende i en av Tsjetsjenias naborepublikker: 

- I Dagestan har det vært relativt fredelig, selv om det er veldig mange ulike etniske grupper i landet. Kanskje det dreier seg om at de er så mange at de har måttet venne seg til å leve sammen, spør Borchgrevink.

I Sudan, der man de siste årene har sett en av de verste interne konfliktene i Afrika, er etnisitet bare en av mange faktorer som spiller inn.

- Etnisitet blir brukt av aktører på mange nivåer. Lokale stormenn bruker det for å rekruttere soldater, og regimet i nord bruker det til å øke splittelsen. Konflikten i Sudan er veldig kompleks, og mange forskjellige faktorer spiller inn. Kanskje mer viktig enn etnisitet er den økonomiske marginaliseringen av befolkningen i sør, og motsetningen mellom dem og den arabiske eliten i nord. Dessuten er det store vanskeligheter med statssystemene i dette området. Og en tendens til at stater utnytter konflikter i nabostater for å vinne fordeler, fordi de kan tjene på å destabilisere situasjonen, sier Øystein H. Rolandsen ved PRIO til Dagbladet.no. 

HER HJEMME DISKUTERES stadig om islamisme, og muslimske innvandrere, representerer en trussel mot de europeiske landene i fremtiden.

- Opptøyer i Frankrike, bomber i London og Madrid, religiøse/politiske drap i Nederland, Muhammed-tegningene. Hva blir det neste? Om ikke vi klarer å få til en integrasjon slik at de aller fleste muslimer i Europa går aktivt og konstruktivt inn i storsamfunnet, vil serien av eksplosjoner bare fortsette, skriver direktør ved NUPI, Sverre Lodgaard, til Dagbladet.no, om hva han mener er en av de viktigste sikkerhetspoliske utfordringene i årene som kommer.

Mange ønsker mer debatt om forholdet mellom det som ofte kalles vestlige verdier og politisk islam.

- Vi har et Skandinavia som mumler «Unnskyld!» når de religiøse fanatikerne brenner ambassader og roper: «Islam er fred!» Man er fristet til å spørre: Er det radikalisme eller ren feighet? Eller kanskje hukommelsestap? skriver forfatter og professor ved Universitetet i Oslo, Nina Witoszek, i en kronikk i Aftenposten.

Filosof ved Universitetet i Bergen, Sigurd Skirbekk, er også bekymret:

- Her er vi vitne til ein militant reaksjon mot vitale og verdifulle trekk ved det moderne samfunnet. Men det påfallande er at svært få av dei etablerte intellektuelle ytrar seg offentleg om politisk islam, skriver han i Dag og Tid.

IDEEN OM AT DET eksisterer en trussel mot «våre verdier», ser i sin mest ekstreme form ut til å handle om frykt for at muslimer skal ta kontrollen over Europa.

- Ingen bok forklarer den europeiske muslim-situasjonen, i all sin kompleksitet, bedre enn «Eurabia: The Euro-Arab Axis». Forfatteren Bat Ye'or hevder at den høye immigrasjonen og lave integrasjonen ikke er et resultat av europeiske lederes naivitet, men et sammenhengende mønster av økonomisk, politisk og akademisk samarbeid mellom den etablerte venstresiden i Europa og arabiske myndigheter som har pågått i årtier. Det langsiktige målet for dette samarbeidet er å bringe de to sidene av Middelhavet sammen til en enhet. Ye'or kaller dette Eurabia. Det er vanskelig å overdrive denne bokens betydning, skriver Bruce Bawer i en lengre artikkel.

Amerikanske Bawer, som har bodd mange år i Norge, er overbevist om at Europa er i ferd med å ødelegges, og har blant annet skrevet boken «While Europe Slept: How Radical Islam is Destroying the West from Within».

FILOSOFIPROFESSOR ARNE JOHAN VETLESEN deler frykten for situasjonen i Europa, men fra det motsatte ståstedet:

- Jeg frykter at polariseringen og den veldig unyanserte beskrivelsen av andre grupper brer om seg, og at retorikken til ekstreme krefter i Europa vil kunne vinne frem.

Vetlesen mener innvandringsmotstandere har en tendens til å dreie oppmerksomheten bort fra den faktiske historiske erfaringen, og over på hva som kan vise seg å skje i morgen, eller om to år.

- I retorikken som le Pen har brukt i Frankrike, og Pia Kjærsgaard i Danmark, og i mer moderat utgave Carl I. Hagen i Norge, skisseres et fremtidsscenario av et Europa som oversvømmes av folk fra andre land, og hvor mange av disse er muslimer. Først vil de snylte på våre velferdsgoder, men på sikt kan de bli en majoritetsbefolkning. Og da blir det snakk om hva er det «vi» må gjøre for å forsvare oss mot en sånn trussel, sier Vetlesen.

Dette dreier seg om en fremtidsrettet fryktens retorikk, som er nærmest umulig å argumentere mot, mener han:

- Man gjør narr av dem som hevder det ikke finnes eksempler på muslimsk maktovertagelse, man hevder de luller seg inn i naivitet. Det er en retorikk som ikke lar seg avvise av historiske fakta, sier Vetlesen.

For selv om det er ganske mange muslimer i enkelte deler av enkelte land i Europa, finnes det foreløpig ingen eksempler på at muslimer har fått politisk innflytelse og endret eller begrenset majoritetens europeiske kultur.

- Denne typen forestillinger er også farlige fordi det tar jo oppmerksomheten vekk fra det at den rike delen av verden har oppnådd mye av sin overflod gjennom undertrykkelse av andre folkeslag. Og sånn sett så snur man det historiske forløpet på hodet ved å fremstille det som om det er de velfødde hvite i Nord-Europa som er i fare, mener Vetlesen.

MED BARE TO HOMOGENE LAND i verden, må de fleste av oss slå seg til ro med at vi er nødt til å leve sammen med de «Andre».

Aage Borchgrevink mener USA har en veldig sterk nasjonalistisk identitet, men en identitet som i større grad enn Europa anerkjenner at ulike etniske grupper må og kan leve sammen.

- Faren er at den økonomiske situasjonen i Europa blir vanskeligere. Det vil kunne føre til en enda sterkere høyrepopulisme. Vi har en ganske god tradisjon for høyrediktaturer i Europa, mener han.

Men han er mest bekymret for situasjonen i Russland:

- Du har en ny type regime i Russland, en autoritær stat med demokratisk garnityr - et demokratur - der lederne holder seg ved makten ved å skaffe seg populistiske fiendebilder. Tsjetsjenia ble Putins store prosjekt i en avideologisert periode. Han valgte seg den skjeggete islamisten som fiende og har levd godt med det. Dette er et farlig politisk eksperiment, med store omkostninger for mange mennesker. I Tsjetsjenia er det et terrorvelde der folk forsvinner om natten, politiet torturerer folk og det ikke finnes noe rettsvesen å gå til. Den typen regime som Putin leder er ustabile og farlige, fordi makten avhenger av ideen om en fiende, mener Borchgrevink.

- Og hvem vet hvem som blir fienden neste gang.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

PS:
Dagbladet.no redigerer debattene på våre nettsider. Også denne.
Vår målsetning med debatten er en meningsutveksling der leserne kan dele synspunkter og kunnskaper, sånn at alle kan få informasjon de ikke hadde fra før. Vi redigerer derfor bort en del innlegg vi oppfatter som grovt usaklige, sletter noen som bare kjefter på meningsmotstandere uten å bringe argumenter til torgs, og tynner noen ganger der det er mange veldig likeartede kommentarer. Dessuten sletter vi etter beste evne kommentarer som strider mot straffeloven eller oppmuntrer til hat.
Dette er en risikabel øvelse som alltid kan skaffe oss noen uvenner. Ingen liker å bli "sensurert" og mistanken oppstår raskt om at Dagbladet.no vil favorisere noen synspunkter og undertrykke andre.
Noen ganger luker vi for lite, noen ganger har vi sikkert fjernet innlegg som burde fått stå.
Men dette er problemer som ikke er til å unngå. Nettsamtalen om integrering, innvandring og religion har så høy temperatur at vi mener det er nødvendig å redigere den, hvis den ikke skal gå i stykker. Det tror vi verken Dagbladet.no eller leserne er tjent med.
Helge Øgrim, redaksjonssjef