Gustav Lorentzen (58) har vært innlagt i ei uke på gynekologisk avdeling. Se ikke bort fra at det skjer igjen.

BARE GUSTAV: I sommer kom artisten med en samleplate for barn. Det er mye å ta av.

BARE GUSTAV: I sommer kom artisten med en samleplate for barn. Det er mye å ta av.
Foto: EIVOR ERIKSEN

DREAMTEAM: Knutsen og Ludvigsen.

DREAMTEAM: Knutsen og Ludvigsen.
Foto: SCANPIX

JUBA, JUBA! Om ei uke skal Knutsen & Ludvigsen spre glede på Øyafestivalen. Gustav Lorentzen (58) er han mørke som egentlig er sivilingeniør.

-  Fantastisk gøy! Vi var jo aldri sånne stjerner da vi var aktive.

Gustav Lorentzen smiler så hele barndommen med Knutsen & Ludvigsen kommer tilbake, den med en grevling i taket og lakrisbåter mellom tærne. Fra samme scene som Yoko Ono skal de nå spille på Øyafestivalen i Oslo.

-  Det er utrolig når du tenker på alle de norske artistene som spilte på 70-tallet, og så er det vi som blir spurt? Nei, det føles som en triumf. Vi følte oss ikke akkurat som sjefer da vi var aktive.

-  Var ikke dere heltene over alle helter?

-  Vi spilte for barn, og det å spille for barn er rangert nederst på rangstigen. Vi bar og rigget utstyr selv, og sto ikke øverst på festivalplakater. Det var gjerne han skuespilleren som spilte Emil som var hovedattraksjonen. Han kom fra Sverige og sa det hadde vært kult å spille Emil.

TIDLIGERE I SOMMER kom Gustav Lorentzen med plata «Mine beste for barn». Det er en samling fra hans fem barnealbum som soloartist, fire fikk Spellemannspris. Han solodebuterte 40 år gammel. Siden har han konkurrert med sin egen fortid.

-  Det har ikke alltid vært så lett. Noen ganger har jeg følt at jeg har stått i skyggen av det store fjellet som er Knutsen & Ludvigsen. Andre ganger har jeg stått på toppen av det.

DETTE ER POP-PENSUM: Knutsen & Ludvigsen består av Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen. To trønderstudenter som skapte seg et absurd univers uten lover og regler. Moroa varte fra 1970 til 1986.

Den høye, mørke Gustav spilte bass og studerte til å bli sivilingeniør på NTH i Trondheim. Han var nok mer Ludvigsen enn Lorentzen, og gjennomførte et helt studieår barbeint. Alltid kledd i kjole og hvitt, en indianerhatt fra Bolivia og et slips med hester på - til grenseløs irritasjon for faren som var en meget respektert NTH-professor.

-  Hvorfor barbeint?

-  For å se om jeg kunne, og det kunne jeg i et helt år. Kjole og hvitt var praktisk siden jeg kjørte en crossmotorsykkel. Det var selvfølgelig bare et spill.

-  Hva sa faren din?

-  Nei, det var jo et opprør mot ham. Og du kan si at det fungerte.

GUSTAV LORENTZEN PLASSERER ei skulderveske på bordet i bibliotekbaren på Hotel Norge i hjembyen Bergen. Veska har påskriften «The Gustav Lorentzen conference on Natural Working Fluids». I mai ble konferansen i farens navn arrangert for sjuende gang, den går verden rundt. Professor Gustav Fredrik Lorentzen sto bak ideen om å utvikle varmepumper drevet med CO2. Teknologien er utbredt i Japan og forventes å bli brukt i bilbransjen. Sønnen Gustav, altså han som er Ludvigsen, var en stolt deltaker på årets konferanse. Med navneskiltet godt synlig på jakkeslaget.

-  Verden reddes allerede fra store mengder drivhusgasser takket være hans ideer. Min far stilte kjempekrav til alle rundt seg, ikke minst til seg selv. Du skulle være til nytte i livet for dine medmennesker. Han så ikke noe nyttig med Knutsen & Ludvigsen, og jeg fikk aldri anerkjennelse fra ham. Han var ikke typen som roste sine barn, men rakk heldigvis å bli veldig raus mot sine barnebarn.

FAREN FIKK KREFT i 1989. Det året fikk far og sønn en invitasjon fra Fana folkehøyskole til å stå på samme scene for å fortelle om sine yrker. Verten på skolen var lærer Jostein Gaarder.

-  For første og siste gang sto vi på samme scene, jeg er så glad for at vi gjorde det. Han sa aldri noe om musikken min. Med å takke ja til den jobben mente han det var sagt nok.

Faren døde i 1995, 80 år gammel. Det året skulle bli Gustav Lorentzens verste. Han hadde mistet begge foreldrene.

Og så skjedde det som ikke kunne skje.

Gustav skulle gi ut sin fjerde soloplate, en konsertplate som inneholdt flere gamle Knutsen & Ludvigsen-låter. Hans gamle plateselskap, med produsent Ole A. Sørli i spissen, gikk til rettslige skritt for å stoppe platen. Sørli fikk Øystein Dolmen med på klagen. Striden dreide seg om rettigheter til låtene. Det gikk så langt at Øystein Dolmen måtte vitne mot Gustav Lorentzen.

10. OKTOBER MØTTES de to i Oslo namsrett.

Knutsen mot Ludvigsen.

Øystein Dolmen sa i retten at han ikke ville gått med på en utsettelse av en planlagt samleplate om han hadde visst at Gustav skulle gi ut ei soloplate med Knutsen & Ludvigsen-låter.

-  Det som skjer er dumt og trist, fortsatte Dolmen i rettssalen før han henvendte seg direkte til sin gode venn og sa:

-  Det har vært helt fantastisk å samarbeide med deg. Og det kommer herfra, sa han og la hånda på hjertet.

Snart 11 år etter gjør det fortsatt vondt å snakke om den dagen for Gustav Lorentzen.

-  VG trykket et svært bilde av meg der jeg brøt sammen i gråt. Det var helt forferdelig vondt. Og jeg, den idioten, klarte ikke å holde meg. Ikke bare gråt jeg, jeg slo hodet i bordet og bøyde brillene mine. Alis, kona mi, gikk rett gjennom lokalet og holdt rundt meg. Dommeren brukte klubba, men det ga hun blaffen i. Nei, det var det tristeste øyeblikket. Jeg ble ordentlig deprimert.

LORENTZEN VANT SAKEN, men gleden var ikke stor. Det var som om Karius og Baktus skulle blitt uvenner.

-  Var det en belastning eller trøst at så mange var lei seg på deres vegne?

-  Det var fantastisk rørende å oppdage at folk viste oppriktig sympati og bedrøvelse. Det hadde vært mindre overraskende om folk hadde vist skadefryd.

-  Trodde du at dere noen gang skulle stå på samme scene igjen?

-  Nei. Men vi var forsiktig med hva vi sa om hverandre. Vi visste ikke hva som lå bak hverandres handlinger. Hadde vi snakket sammen, ville aldri saken endt i retten. Men jeg følte ikke jeg trengte å ringe Øystein for å gi ut en soloplate. Nå kan jeg glatt innrømme at jeg burde gjort nettopp det.

Noen måneder etter rettssaken gikk DumDum Boys i studio og ga ut Knutsen & Ludvigsen-låta «Kan det være nødvendig å være så sint» under navnet Reser. Bedre kunne det ikke blitt sagt.

-  Er det virkelig sånn at DumDum Boys gjorde at dere ble venner igjen?

-  Ja, for da måtte vi snakke sammen. Den æren skal bandet ha. DumDum Boys er ikke bare landets beste rockeband, de er også noen fantastiske gutter. De overrasket meg på min 50-års dag med en times konsert der de spilte flere av mine sanger.

DET ER HELLER ikke smågutter, i hvert fall ikke musikalsk sett, som spiller i bandet Knutsen & Ludvigsen har med seg til Øyafestivalen. Sondre Lerche og Julian Berntzen er to av de seks i stuntbandet «The Train Conductors». Det var de som hadde ideen til å spille gjennom «Juba Juba»-albumet sammen med Knutsen & Ludvigsen. Ideen ble til to utsolgte konserter i Grieghallen 29. desember i fjor.

-  Det var et av de høyeste punktene av alle høydepunkt. At den gjengen låner av sin opparbeidede helteglorie til oss, nei, det er bare fantastisk.

OM DU LURER, så ringes Knutsen & Ludvigsen nå ukentlig. Ole A. Sørli er Gustav for lengst blitt venn med igjen. Knutsen & Ludvigsen har holdt opptil flere avskjedskonserter etter rettssaken. Øystein Dolmen sier at de to er «brothers in arms», at de vet hva den andre tenker og skal si.

Og kona til Gustav kan høre når mannen snakker med Øystein.

-  Vi er to forskjellige personligheter som slår gnister når vi møtes, Øystein gjør meg mer ekstrem. Det begynte da jeg var 14 år og redaktør for skoleavisa på Rosenborg skole. Jeg ble kalt inn til rektor for å stå til ansvar for Øysteins avistegninger. Siden har vi vært kranglefanter, festet og hatt det gøy.

GUSTAV LORENTZEN HAR på seg nye joggesko, han er på vei til hytta på Kvamskogen. Han bærer sine 58 år godt. Kanskje hemmeligheten er rollebyttet mellom det dype alvoret og den gode galskapen? Det ene året gir han ut «Prompeboken», som fullt og helt er viet til promp. Det andre året skriver han bok om «Gruppearbeid for flyktningfamilier», sammen med psykologene Magne Raundalen og Atle Dyregrov. De siste ti åra har han og Raundalen jobbet med traumatiserte flyktningbarn.

-  Magne er en fantastisk kapasitet, og en person jeg har enorm respekt for. Han har utviklet en terapi for barn med krigstraumer. Målet er å få barn til å fortelle, i trygge omgivelser, om det verste de har opplevd. For de fleste er det den første gangen, og vi får høre de mest forferdelige ting.

-  Hva er din rolle?

-  Jeg er med å skape trygghet og gruppefølelse, driver med musikk og rollespill.

-  Du har sagt at «musikken kan bygge bruer mellom sønderslitte følelser og minner, en bro tilbake til tryggheten i mors armer, og en bro til en bedre framtid». Kan det høres naivt ut?

-  Ja, selvfølgelig høres det naivt ut! Det er litt sånn «nå kommer onkel Gustav, og nå skal vi ha det gøy, dere». Men jeg har sett at det virker. Jeg har sett somaliske foreldreløse ungdommer synge hverandres vuggesanger. I en begravelse kan du ha bestemt deg for ikke å gråte, noe som går helt fint til musikken kommer. Da kommer tårene. Musikken går så dypt, forbi alle mentale stengsler. Min erfaring er at musikken kan nå helt inn, forbi den forferdelige sorgen og angsten, trøste barn, og sakte, men sikkert løfte barnet tilbake.

-  Hvordan er sceneskiftet fra traumatiserte krigsbarn til å spille for nordmenn som nesten trenger krisepsykolog hvis gassgrillen går tom for gass?

-  Jobben med flyktningbarn har lært meg hvor viktig musikk er for alle. Jeg har sett hvordan musikk kan løfte skadde mennesker mange meter. Og kanskje musikken jeg har rislet utover Norge har løftet enkelte noen millimeter? Det er en fin tanke.

GUSTAV SNAKKER OFTE i vi-form. Da er det kona Alis han inkluderer. De to møttes første dag i påskeferien i 1970. Alis fra Bergen var på besøk hos en venninne i Trondheim. Og til middag samme kvelden kom Gustav Lorentzen. Alis var 25 år og hadde egentlig bestemt seg for ikke å få seg kjæreste på en stund.

-  Faen! ropte Alis da Gustav på 22 år kom inn døra. Hun falt pladask.

-  Gustav hadde lange mørke krøller som var dandert over dressjakka. Store briller, kinnskjegg og gitar over skuldra. Han spilte Beatles, Beach Boys og var så grrrådig flott. Og jeg var veldig fin, i en brun og hvit angorakjole så kort som det går an, forteller Alis.

De to gifta seg i 1972. Dagen etter reiste han på turné med Knutsen & Ludvigsen. Det er rett og slett et fint kompliment hun gir mannen sin:

-  Gustav skjønner ka det går i, det har han alltid gjort.

Den eneste lasten Alis kan komme på er at Gustav spise havregryn til frokost hver dag, uansett hvor han er. Derfor har han lært seg å si havregryn på de underligste språk.

-  De ti første åra klarte jeg ikke å se på noe annet enn Alis når vi var i samme rom. Hun var så utrolig vakker. Og er det fortsatt, sier Gustav.

Når han er på reise alene, sender han alltid en tekstmelding til kona før han spiser havregryn. Alltid den samme tekstmeldingen: «God morgen, pene Alis».

EKTEPARET LORENTZEN TOK sin modigste avgjørelse da Gustav Lorentzen for fire år siden ga ut romanen «Filledukke». Historien er tuftet på en sann historie, om ei lita jente som får sin beskyttede hverdag snudd opp ned når hun blir rammet av en alvorlig sykdom som bringer henne inn i 1950-tallets sykehuskorridorer. Jenta var Alis, sykdommen var polio. I ni måneder bodde sju år gamle Alis på Haukeland sykehus. De første månedene ble hun nektet besøk av familien. Bamsen ble tatt fra henne. Boka handler om avmakt, angst og maktmisbruk. I dag er Alis lam i venstre arm og dårlig til beins.

-  Vi får fremdeles reaksjoner på boka. Det var modig gjort av Alis, men hun må være modig hver dag. Hun har måttet lære seg å gi faen. Som når hun parkerer vår handikapbil på handikapplass. Og de blikkene hun får da ... hun ser ikke handikappet ut, hun kan gå, men ikke langt. En bytur er en prøvelse for henne, hver eneste gang.

-  Hva har du lært av hennes sykdom?

-  Jeg prøver å lære av hennes mot til å være seg selv. Å ta igjen. Hun sier meningene sine med en gang, og er fryktet for sin ærlighet. Men hun er like raus som hun er besk.

-  HVORFOR skrev du boka?

-  For at folk skal kunne forstå hennes traumer, for at andre som har opplevd det samme skal vite at de ikke er alene. Første utkast ble skrevet før sønnen vår ble født for 32 år siden, så det tok lang tid. Du aner ikke hvilken uvitenhet hun har blitt møtt med, ikke minst på sykehus. Hun lå og presset i tre døgn etter at vannet gikk da hun skulle føde. Legene snakket om en naturlig fødsel, ingen tenkte på at hun hadde hatt polio! Både hun og barnet kunne ha dødd. I ettertid har vi fått tilgang til journalen fra fødselen. Det står ikke mye om polio, men derimot at «hun er gift med han fra Knutsen & Ludvigsen». I møte med helsevesenet er Alis uforskamma og frekk, hun er blitt pasienten fra helvete. Med det skal hun få lov til å være.

-  Hvordan er du?

-  Jeg er flinkere til å se folk individuelt. Hver gang kona mi blir lagt inn på sykehus, må jeg legges inn sammen med henne. Hun kan ikke være alene. Jeg har for eksempel vært innlagt ei uke på gynekologisk avdeling på sykehuset i Arendal. Jeg var frisk som en fisk da jeg ble lagt inn, men ganske syk etter ei uke. Det er noe med hvordan sykehus ser ut, luktene, lydene og rutinene. Du ville aldri tolerert den behandlingen på et hotell. På et sykehus burde den vært bedre, du skal jo bli frisk.

HAN ER DEN sjette i rekka med navnet Gustav Fredrik Lorentzen. Arven fra morssiden skiller seg noe fra farsslekta. Morfaren vokste opp i en godtebutikk i London. Oldefaren var dansk kapellmester på sirkus. Gustav Lorentzen har det også med å havne i noe akrobatiske miljøer. Årlig ferierer han og kona i Florida, og vanker på stambula «Hot Rod's Grill». Det er her Gustav spiser grillet flaggermus til forrett, og skrivesperren løsner om det skulle floke seg til.

-  Et fantastisk, forferdelig og forfallent sted hvor vi har fått mange gode venner, sier Gustav og forteller om den pensjonerte obersten fra Canada som har sunget karaoke naken på CNN. Engelskmannen med barten som har vært lærer for Mick Jagger, men som dessverre gikk bort tidligere i sommer. Om de to kortvokste kameratene fra Mauritius som reiser verden rundt med rutebuss. For ikke å snakke om den nydelige nymfomanen som bare vil ha sex med voldelige menn, hun som har sagt at Gustav er altfor snill til i det hele tatt å bli vurdert.

-  Hun har vært millimeter fra dødsstraff. Nylig slo hun nesten en mann til døde med et stereoanlegg hun hadde på nattbordet, hun lå underst uten å kunne bevege seg så mye. Det er jo egentlig helt forferdelig.

Gustav Lorentzen forsikrer at dette ikke er en fantasiverden på linje med den i tunnelen.

-  Nei, nei. Dette er stamstedet vårt. Det er utrolig inspirerende å være sammen med folk som tar livet helt ut. Vi, de streiteste i gjengen, har vært på en del politistasjoner for å få folk ut. Den prosedyren kan vi. Men det er jo artig. Det er livet på godt og vondt.

 

Les også