Vi havnet hos superkule negritos i Indianerland. Ingen i Bolivia husker hvor den svarte befolkningen kom fra, men de er her fortsatt.

MED UKJENT OPPHAV: Afrobolivianerne i Tocana er ikke sikre på hvor forfedrene deres kom fra. Disse kvinnene feirer jomfru Maria, og blander sin katolske tro med indianernes gamle tro.

MED UKJENT OPPHAV: Afrobolivianerne i Tocana er ikke sikre på hvor forfedrene deres kom fra. Disse kvinnene feirer jomfru Maria, og blander sin katolske tro med indianernes gamle tro.
Foto: ASTRID MELAND

DAMENE TYGGER KOKA fra en pose de holder mellom seg. De ler, tar på oss og kysser oss. De virker begeistret for at noen har tatt hele den lange, dårlige veien opp til landsbyen deres, Tocaña, fire- fem timer fra Bolivias hovedstad La Paz. 
1300 METER OVER HAVET: De afrikanske slavene ble flyttet fra Andesfjellene til tropene, og klarte seg bedre med gårdsarbeid i Yungas. I dag bor de i en håndfull landsbyer. Tocaña er den største.

1300 METER OVER HAVET: De afrikanske slavene ble flyttet fra Andesfjellene til tropene, og klarte seg bedre med gårdsarbeid i Yungas. I dag bor de i en håndfull landsbyer. Tocaña er den største.
Foto: ASTRID MELAND

HOLDER PÅ MUSIKKARVEN: Saya er den særegne, afrobolivianske musikkformen.

HOLDER PÅ MUSIKKARVEN: Saya er den særegne, afrobolivianske musikkformen.
Foto: ASTRID MELAND

TØRKER KOKEBLADER: Inntekten av bladene, som kan brukes til å fremstille kokain, er mange ganger høyere enn det man får for kaffe og appelsiner.

TØRKER KOKEBLADER: Inntekten av bladene, som kan brukes til å fremstille kokain, er mange ganger høyere enn det man får for kaffe og appelsiner.
Foto: ASTRID MELAND

SPESIELLE RITUALER: Det meste av den afrikanske kulturarven har forsvunnet i løpet av hundreårene minoriteten har bodd i Boliva. Spesielle begravelsesseremonier har overlevd.

SPESIELLE RITUALER: Det meste av den afrikanske kulturarven har forsvunnet i løpet av hundreårene minoriteten har bodd i Boliva. Spesielle begravelsesseremonier har overlevd.
Foto: TOCANA KULTURSENTER

STOLTE AV KUTLUREN: Tocaña har et lite kultursenter hvor de tidligere viste fram de afrobolivianske skikkene. Sosialantropolog Maja Jensen og bonde og unionsleder Jonny Perez ser på sakene.

STOLTE AV KUTLUREN: Tocaña har et lite kultursenter hvor de tidligere viste fram de afrobolivianske skikkene. Sosialantropolog Maja Jensen og bonde og unionsleder Jonny Perez ser på sakene.
Foto: ASTRID MELAND

FATTIG LANDSBY: På bildet puben i hovedgata, der landsbyfolket samles.

FATTIG LANDSBY: På bildet puben i hovedgata, der landsbyfolket samles.
Foto: ASTRID MELAND

LANGT INNE I TROPENE: Tocaña er ikke vanskelig å komme til, men veiene er dårlige, smale og farlige.

LANGT INNE I TROPENE: Tocaña er ikke vanskelig å komme til, men veiene er dårlige, smale og farlige.
Foto: ASTRID MELAND

FEIRET JOMFRU MARIA: 70 familier bor i Tocaña. Barna må sendes bort for å gå på skole.

FEIRET JOMFRU MARIA: 70 familier bor i Tocaña. Barna må sendes bort for å gå på skole.
Foto: ASTRID MELAND

KIRKEN: I Bolivia er nesten hele befolkningen katolikker. Religionen er fortsatt ispedd urfolkets gamle skikker og tro, for eksempel ofrer man fortsatt til pacha mama, alles store mor.

KIRKEN: I Bolivia er nesten hele befolkningen katolikker. Religionen er fortsatt ispedd urfolkets gamle skikker og tro, for eksempel ofrer man fortsatt til pacha mama, alles store mor.
Foto: ASTRID MELAND

SLITNE OG GLADE: Feiringen av jomfru Maria har vart en hel uke.

SLITNE OG GLADE: Feiringen av jomfru Maria har vart en hel uke.
Foto: ASTRID MELAND

BLE SENDT HIT FØRST: Gruvebyen Potosí var første ankomststed for slavene som kom til Bolivia fra Afrika. Det var vanskelig for dem å leve og jobbe på 4000 meters høyde over havet.

BLE SENDT HIT FØRST: Gruvebyen Potosí var første ankomststed for slavene som kom til Bolivia fra Afrika. Det var vanskelig for dem å leve og jobbe på 4000 meters høyde over havet.
Foto: EPA/ARTIN ALIPAZ



Det bor 70 familier i denne landsbyen. Og de er ikke som alle andre familier. De er svarte. 

Vi treffer dem på den lokale puben. Stemningen er upåklagelig en søndag formiddag. Vi forsøker først å kommunisere på fingerspråk. Det står ikke på villigheten hos våre verter.

- Jeg heter Juana. Dette er Eloida. Hun har ett barn, sier Juana og spytter kokablader. Vi får smake om vi vil. En mann stikker hodet inn i murhuset og henter flere øl. Glass settes fram for oss. De spør oss ut om hvem vi er.

Jøss, for en gjestfrihet. De snakker spansk. Vi noterer oss at de har krusete hår. De ser helt afrikanske ut. Det ser ut som de har holdt seg for seg selv i alle disse årene.

PÅ FORHÅND hadde vi lest det lille vi fant om afrobolivianerne, eller negritos, som de kalles i Bolivia, det er også det de kaller seg selv. Denne lille folkegruppen høyt oppe i fjellene er etterkommere av slaver fra Afrika. De har bodd midt i Indianerland i hundrevis av år.

I den siste folketellingen i landet i 2001 ble de ikke tatt med en gang, de havnet i kategorien «andre» i et land som ellers teller de ulike indianske gruppene nøye. Eksotisk.

JA, DETTE ER DEFINITIVT NOE ANNET. Mennene er høye, mye høyere enn indianske menn. De spiller på alle mulige slags gitarer og synger på spansk. Alle her er gårdbrukere. Det er kokabladene som holder liv i familiene, lovlig produksjon for de heldige som bor her. Andre steder i landet er det forbudt og gjenstand for gjentatte elimineringsprogram.

Kvinnene småsnakker med hverandre, fniser og spør oss ut. Vi observerer intenst, for vi tror vi ser noe som ingen har sett før. Ikke en gang Wikipedia har artikler om denne folkegruppen. Det er autorativt.

Vi fotograferer selv om tilstanden til en del av de involverte må karakteriseres som overstadig beruset. Alle flokker seg rundt kameraet og vil se bildene. Vi lover å sende dem noen.

Det viser seg at vi har havnet på det absolutt siste nachspillet etter en uke med feiring av jomfru Maria. Det er ikke slik her til vanlig, men denne søndagen er alle veldig glade og noen trøtte.

For de er katolikker, også. Spanjolene kom med religionen sin. De fikk ikke beholde sin egen, men elementer av indiansk tro har aldri forsvunnet helt i Bolivia. Og afrobolivianerne tok til seg den også. Folk tror både på Jesus, jomfru Maria og pacha mama, som er alles store mor. Vi gjør nye notater. Folk svinser rundt oss i gledesrus, festen er ikke over.

SÅ, PLUTSELIG. En hvit 22-åring kommer deisende inn med sneakers, jeans og ryggsekk. Hun snakker amerikansk midt i kameralinsen. Vi svelger et skrik, sier heller ikke «flytt deg, du ødelegger alt», men skuffelsen, den går det visst ikke an å svelge.

- Hva gjør du her?

- Nja, har hengt litt rundt her en ukes tid, sier jenta.

- En uke??
- Hvordan kom du deg hit?
- Hvor bor du?
- Hva har du her å gjøre !?

- ...

Det viser seg å være en blivende sosialantropolog. Maja Jensen studerer afrobolivianernes musikk, kanskje den eneste arven de virkelig har igjen etter forfedrene fra Afrika. Hun er fra Chicago.

Vi tygger på det. Hm. Dette var kanskje litt som å finne Livingstone? Vi kan tåle en sosialantropolog, klisjeer er blitt til klisjeer for en grunn. Men den artikkelen på Wikipedia kommer nok snart. Det haster med å observere dette folkeslaget.

FOLKET HER GÅR i de tradisjonelle klærne indianerne bruker. Det lange, svarte håret som aldri klippes, det har de jo ikke. Men indianerkvinnenes bowlerhatt bruker de, sammen med de vide skjørtene. Og mange av dem snakker aymara, urfolkets språk. De er blitt svært integrert i sitt nye hjemland. Så har de jo hatt noen århundre også.

Jonny Perez, noen og tretti og leder av bondesyndikatet i landsbyen, kommer ruslende Han gir oss den lille rundturen fra kirka til det nedlagte kultursenteret. Det er en fattig landsby. Ved den unnselige kirka ligger kokabladene til tørk. Nedenfor står et rustent hus med skiltet «Bibliotek», ingenting inni. Barna springer rundt og leker. Hønene kakler. Noen familier bor i jordhytter. De dyrker de små jordlappene sine.

- Det er et hardt liv. Vi dyrker koka, appelsiner, kaffe og selger det i La Paz. En del kommer hit og kjøper koka også. Vi produserer mest koka, ja, det er det vi driver med. Uten koka ville vi ikke overlevd, for vi har lite jord. USA forsøker hardt å fjerne kokaen, men her er det lovlig. Her går heller ikke mye av kokaen til kokain, forklarer Jonny. Som alle bolivianere blir han avvæpnende når det er snakk om den omstridte planten som vokser på de utroligste steder. Her i Tocaña i de bratteste, karrigste skråningene. At de i det hele tatt klarer å sanke inn bladene, er pussig.

- Vi er stolt av kulturen vår og av opphavet vårt, forsetter Jonny, og nevner land som Kongo, Senegal og Angola som mulige opphavsland. Men ingen kan være sikre.

Kulturen derfra er det ikke mye igjen av, og det som hevdes å være afrikansk er ikke alltid det. I det lille kultursenteret, et hus der tanken har vært at afroboliviansk kultur skal stilles ut, henger det bilder på veggene. Jonny viser fram.

Musikkformen, saya, som er trommebasert, lever. Også er det dansen, morenada, som har spredd seg til hele Bolivia. Begravelsesseremoniene er dessuten litt annerledes her enn ellers i landet. Men de har ikke navn, språk, religion, klesdrakt eller andre ting igjen fra Afrika. For å markere seg har de valgt en egen konge. Han bor i en annen landsby, og ble innsatt i en seremoni i 1990. Pinedo heter den kongelige slekten.

- Kongen er et symbolsk, han har ingen formell makt, ifølge Jonny, som avslører at Pinedo nok ikke blir invitert i det neste bryllupet i det norske kongehuset. For han er vanlig gårdbruker han også.

DET ER EN HÅNDFULL afrobolivianske landsbyer her i subtropene. Tocaña er den største. Afrobolivianerne er en av de minst kjente minoritetene i Bolivia. Ingen vet riktig hvor mange de er, anslagene varierer fra 8000 til 35 000. I Tocaña lever de isolert. De gifter seg bare med hverandre, men de omgås også indianere, så mye at de oppfører seg akkurat som majoriteten. I andre landsbyer gifter de seg også på tvers av folkegruppene. Men det har ikke alltid vært enkelt å bli akseptert som en negrita eller negrito.

- Vi har blitt utsatt for rasisme og diskriminering, men de siste årene er det blitt bedre, forsetter Jonny.

Ikke minst har myndighetene ignorert folket her. Og bolivianerne har negervitser de også. Helt fra de kom til landet er gruppen blitt forsøkt svekket:

- Spanjolene valgte folk fra ulike afrikanske land for å unngå at de slo seg sammen, organiserte seg og gjorde opprør, forteller Jonny.

DE SPANSKE CONQUISTADORENE, etc. etc, det er en kjent historie. De kom, så og tok over i Amerika. For Bolivias del var årstallet 1532, og de kunne ikke ha valgt et verre tidspunkt. I alle fall ikke fra et inkaperspektiv. Epidemiene hadde herjet i årevis, antakelig var det kopper, også det brakt hit av europeerne, selvsagt. Koppene kom via Mexico. En tredjedel av befolkningen strøk med.

Spanjolene kom på hest, et husdyr hittil ukjent på dette kontinentet. Og hadde kanoner, altså uovervinnelige. Til alt overmål slåss indianerne seg i mellom også. I 1545 fant spanjolene en enorm sølvåre i Andesfjellene.

Gruvebyen Potosí ble grunnlagt. Her jobbet indianerne i en slavelignende tilstand, spanjolene tok betaling av de ulike stammene for å «sivilisere» dem og hjelpe dem med Gud.
De var nok mest opptatt av å få ut sølvet, som faktisk ble den største bidragsyteren til den spanske formuen. Indianerlandsbyene måtte hvert år sende hver sjuende mann til å arbeide i gruvene, de fikk ikke betalt, de kom sjelden hjem. Og det viste seg snart at det ikke var nok indianere. Potosí ble en av verdens største byer. Hit, på 4000 meters høyde over havet, brakte spanjolene afrikanske slaver.

Det var ingen suksess. Afrikanerne var ikke vant til det kalde klimaet og den tynne luften. Over ni millioner mennesker antas å ha dødd i det utmattende arbeidet. Afrikanerne ble flyttet lenger ned, i ulike landsbyer i subtropiske Yungas. Her jobbet de i landbruket, og siden de var mer resistente mot malaria enn høylandsindianerne, fungerte de bedre.

Ifølge Wikipedia, som har omtalt afroperuvianerne, kom de siste slavene til Peru fra Afrika rundt 1850. De ble først ført til Cuba, så Panama, før de endte opp i Bolivias naboland.

HER ER DE FORTSATT. Først i 1953, året etter revolusjonen i landet, ble de fri fra slaveriet. Den store haciendaen i Tocaña er for lengst gått til hundene. Folket slipper å slave der lenger. Nå setter de sin lit til Evo, den nyvalgte presidenten i Bolivia, som er den første av urfolkopphav.

- Vi forsetter å kreve likestilling, og vi støttet Evo ved valget. Vi håper han vil anerkjenne oss som minoritet, sier Jonny Perez.

Et stort problem i de afrobolivianske landsbyene er at ungdom flytter ut. Det er en del av et generelt migrasjonsproblem i Bolivia, fattigfolk flytter inn til byene for å starte nye liv.

Livet i byene viser seg ofte å være minst like vanskelig. Til hovedstaden La Paz kommer ofte unge afrobolivianere på egen hånd. Barn ned i 13-årsalderen flytter alene og livnærer de seg på skopussing, salg, tigging, eller de kan bli med i en av de afrobolivianske gruppene som spiller på utestedene.

En 85-år gammel kvinne klager over ungdommen. Hun synes livet er mye roligere nå. De har vann og strøm, og de jobber ikke lenger på haciendaen for en rik jordeier. Alle sier det samme:

De vil bli anerkjent. De vil at de skal bli omtalt og kjent for omverdenen. De vil at journalister skal skrive om dem. 

En av dem holder et godt tak i overarmen min, trekker meg ned på benken, plasserer et glass i hånden min og kysser meg med digre, våte lepper midt på kinnet.

- Skål!

De har lært norsk allerede, minoriteten som ble ekspert på integrering. Mannen som skåler med meg sovner til slutt over bordet. Han skulle egentlig kjøre bussen til byen, men han ga istedenfor alt for jomfru Maria.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.