PROSJEKT VARG: I julebokas første kapittel kan du blant annet lese om TV2-produksjonen «Ulvemysteriet» som fikk forfatterens konspirasjonsklokker til å kime. Påstanden var at miljøvernere fra en mystisk gruppe hadde satt ut ulv i svensk og norsk natur.
Foto: SCANPIX

TV 2, 23. september 2003. En rekke menn forteller om sin opplevelse, iblandet dystre bilder av mørke skoger og akkompangert av mildt skummel musikk. De forteller om den gang de så noen skummelt utseende menn – ”skjeggete og fæle” som en av dem formulerer det – sette ulv ut i skogene i grenseområdet mellom Norge og Sverige. Skal vi tro en programleder med røst som en prest som bringer et dødsbudskap, var disse sannsynligvis svenske miljøvernere, knyttet til en mystisk gruppe som het ”Prosjekt Varg”. Denne gruppen skal i årevis ha arbeidet for å plassere ulv ut i svensk og norsk natur og skal ha skaffet ulv fra en rekke land, blant annet Danmark og Estland, til dette formålet. Programmet forsøker å føre bevis på at dette faktisk skal ha skjedd.

Et av vitnene siterer en avdød kamerat som hadde fortalt om en ulv han hadde skutt og som utvilsomt hadde vært i fangenskap. Kameraten var absolutt troverdig, insisterer han, men nei, noen bevis finnes det nok ikke.

TV2-produksjonen – som bar det klingende navnet Ulvemysteriet – fikk de aller fleste av konspirasjonsklokkene mine til å kime. Det i seg selv betyr selvsagt ikke at det ikke kan være satt ut ulv i svensk og norsk natur. Men uten at man har etterlatt seg et eneste konkret bevis?

Ettersom programredaksjonen hadde så altfor lite håndfast å fare med, satset de i stedet på den type effektfulle grep som i årevis har preget tv-dokumentarer av det mer spekulative slaget: skummel, stemningsfull musikk og bilder litt ute av fokus. For ikke å snakke om alle de meningstunge pausene de bevisst har strødd rundt i programmet. Pauser som oppstår når programlederne konfronterer representanter for de skumle andre med friske påstander fra mennesker de aldri hadde hørt om og som de blir bedt om å kommentere der og da.

Særlig programmets skurker gir assosiasjoner til klassisk konspirasjonsteori. De er mektige, muligens representanter for offentlige, sentrale organer, men det er uklart hvilke. At de klarer å holde sine ugjerninger så godt skjult er i seg selv et tegn på hvor innflytelsesrike de er i samfunnet. Deres verdier er de diametralt motsatte av ”våre” og de opererer i skjul av mørket. De er ”de andre”, skumle skikkelser utenfra – fra byen. De representerer verdier som er totalt fremmede for ”oss” – en romantisk og kunnskapsløs dyrking av rovdyr, blottet for skogfolkets konkrete og negative erfaringer med disse dyrene.

Bevisførselen er preget av en rekke vitneutsagn, men ingen av disse vitnene har noe konkret å legge frem for å bygge opp under sine påstander. Det er også et stort sprang mellom deres skildringer av hva de faktisk har sett og tolkningene av disse observasjonene. Skumle (?) menn ved biler i veikanten om natten og noe som må ha vært ulvespor som forsvinner i snøen. Det er muligens ondskapsfullt å spørre, men det kan ikke ha vært noen som lot bikkja strekke litt på beina da?

Ulvekonspirasjonen mangler allikevel en del på å bli en konspirasjonsteori med virkelig schwung i. Til det er den for puslete. Vi snakker tross alt bare om utsetting av ulv i grisgrendte strøk. De skjeggete miljøvernerne og ulvevennene har lite å stille opp med mot de mest grandiose konspirasjonsteorienes grusomme verdensherskere som i det skjulte forpester alt som er godt i verden for å erstatte det med sin ondskap.

I det hele tatt er det så som så med gode, hjemmeavlede konspirasjonsteorier. Med unntak av ulvene er det nærmeste vi har kommet en skikkelig konspirasjonsteori her i landet de siste årene de mange spekulasjonene rundt valget av Gardermoen som hovedflyplass. Men til tross for at disse spekulasjonene strakk seg så langt som til drap, lettet aldri Gardermo-konspirasjonen helt. Den ble aldri noen skikkelig utarbeidet konspirasjonsteori, det ble aldri mer ut av den enn spekulasjoner om at alt ikke var som det skulle.

Det later til at de gode konspirasjonsteoriene foretrekker amerikansk jord nåtildags. Derfor er det ikke til å unngå at en bok som denne til stadighet berører amerikanske forhold. Det skyldes også at bidragsyterne til denne boken i stor grad er personer som er opptatt av vestlige forhold. En klar mangel er for eksempel en artikkel som ser nærmere på konspirasjonstenkningens dyptgripende innflytelse i den arabiske verden, hvor selv den behørig diskrediterte forfalskningen Zions Vises Protokoller – som Dagfinn Rian ser nærmere på i sin artikkel – lever i beste velgående.

Godtepose

En antologi er, eller bør i det minste ta mål av seg til å være, en godtepose. Og som med godteposer ellers konsentrerer man seg selvsagt om sine favorittbiter. Det er allikevel grunn til særlig å trekke frem artikkelen som åpner boken, Asbjørn Dyrendals Denne verdens herskere. Konspirasjonsteorier som virkelighetsforståelse, som er en innføring i konspirasjonstenkningens vesen. Dyrendal viser hvordan konspirasjonstenkning fungerer, hvilke tankefeil den er et resultat av og hvilke uendelige muligheter slik tenkning åpner for enhver som er mer opptatt av at ens historier er gode enn at de er sanne. Artikkelen står i stor gjeld til den amerikanske historikeren Richard Hofstadters klassiske artikkel The Paranoid Style in American Politics.

De øvrige artiklene konsentrerer seg om enkeltstående konspirasjoner eller fokuserer på miljøer der konspirasjonstenkning står særlig sterkt. De befinner seg på ulike nivåer. Noen er historiske øyeblikksbilder, noen gir oversiktlige innføringer i en bestemt teori, mens andre igjen trenger dypere ned i enkelte teorier eller miljøer.

Konspirasjonsteorier har ofte trivdes særlig godt på ytterste høyre kant av det politiske landskapet. De kanskje verste av dem alle – både hva innhold og konsekvenser angår – er de mange spekulasjoner om jødenes uendelige ondskap. I tidligere tider tok disse særlig form av den såkalte blod-anklagen: Forestillingen om at jøder brukte kristent blod i forbindelse med sin påskefeiring – aller helst blod fra uskyldige, kristne barn – og som har resultert i et utall pogromer. Senere, og enda mer katastrofalt, i form av forestillingen om jødenes skjulte verdensherredømme, som toppet seg i nazistenes barbari.

Dagfinn Rian tar for seg Zions Vises Protokoller, skriftet som ble hevdet å avdekke jødenes hemmelige plan og som dannet et viktig bakteppe for nazistenes jødeutryddelser. Rian redegjør for skriftets historie, med særlig vekt på de norske utgivelsene.

Også en rekke andre artikler berører antisemittiske forestillinger. Det gjelder særlig Bernt Rougthvedts artikkel om Jack the Ripper-saken, hvor han viser hvor sentrale antisemtittiske tanker var i såvel medias dekning av saken som i politiets etterforskning og offentlighetens reaksjoner. Oss bekjent er det første gang dette perspektivet legges til grunn i en omtale av Ripper-saken og det er en stor glede å inkludere en artikkel som på seriøst vis behandler en sak som ellers er blitt gjenstand for uendelige mengder tøv og fjolleri.

Tor Bach, redaktør for det antifascistiske tidsskriftet Monitor, berører en nyere og enda mer ubehagelig form for antisemittisme i sitt blikk på konspirasjonsteoriene som dukket opp i etterkant av angrepene på World Trade Center og Pentagon 11. september 2001. Her har vi fått en ubehagelig påminnelse om at også venstresiden er svært så mottagelig for denslags forestillinger, bare det kan pakkes inn som kritikk av Israel og/eller USA.

På den mer kuriøse siden dukker disse forestillingene også opp i Jan Bertil Heilunds artikkel om konspirasjonsteorier i norske UFO-miljøer, hvor særlig én sentral skikkelse gir uttrykk for sterke antisemittiske tendenser. I UFO-sammenheng blir denslags raskt del av et større, grunnleggende konspiratorisk verdensbilde. Dette spinner rundt forestillingen om at myndighetene holder skjult for befolkningen de mange besøk vi får fra verdensrommet. Grunnleggende sett finnes det to varianter av disse forestillingene: Enten at onde myndigheter holder skjult budskap fra gode romvesener, som ville kommet Jordens folk til gode hvis vi fikk kjennskap til dem, eller at onde myndigheter i det skjulte samarbeider med onde romvesner, til skade for oss andre.

Antisemittiske forestillinger står ikke overraskende særlig sterkt i nazistiske miljøer. Didrik Søderlind ser nærmere på den amerikanske naziideologen David Lane, mannen som formulerte nynazismens mantra, de beryktede 14 ord: ”We must secure the existence of our people and a future for White children”. Lane og hans ”tenkning” har inspirert nynazister verden over, også hertillands.

Nazister møter vi også i Terje Emberlands artikkel, om enn av en mer eterisk sort. Emberland skriver om forestillingen om nazismens okkulte røtter og påstanden om at nazistene stod i ledtog med et okkult, tibetansk brorskap. Disse ideene har fått gjennomslag i såvel fascistiske som new age-orienterte kretser og Emberland ser nærmere på idéutvekslingen mellom disse miljøene og hvilke trekk ved disse subkulturene som gjør at begge ligger under for konspirasjonstenkning og utveksler ideer seg imellom.

Asbjørn Dyrendal gir, i tillegg til sin innledende artikkel, også en innføring i de såkalte satanistpanikkene, konspirasjonsteorier som postulerer at verdens egentlige herskere er en skjult sammensvergelse av satanister. Disse har hatt sitt beste vekstgrunnlag i fundamentalistiske kristne miljøer i USA. Tidvis stikker de allikevel hodet opp også på hjemlig grunn; som i september 2002, da Egil Svartdahl (ikke overraskende på TV2) forsøkte å blåse liv i myten ved å presentere et intervju med en kvinne som hevdet at hun tidligere hadde vært del av et satanistisk miljø. Aldeles nylig har spekulasjoner om satanisme også dukket opp i TV-Norges sjeldent fjollete programserie Fornemmelse for mord.

En av konspirasjonshistoriens virkelige klassikere, og en grunnleggende europeisk teori, er forestillingen om et antisamfunn av hekser som har solgt sin sjel til Satan og konspirerer med ham for å bryte ned kristenhetens verdier og samfunnets orden. Denne forestillingen var en helt sentral idé i hekseprosessenes utvikling. En viktig mann i utviklingen av denne såkalte demonologien var den franske statsfilosofen og økonomen Jean Bodin. Rune Hagen ser nærmere på Bodin og hans heksetenkning.

Ved siden av jødene er frimurerne blant de viktigste skurkene i klassisk konspirasjonstenkning. I 1869 opplevde Kristiania organiserte oppløp mot Frimurerlogen på Grev Wedels Plass. Grunnen var at ryktet hadde spredt seg om at frimurerne fanget og drepte unge piker og gutter, som de så slaktet, saltet på tønne og solgte til de muslimske barbarene – tryntyrken. Bente Granrud skriver om oppløpet og om ryktet som forårsaket det.

I apokalyptisk orienterte kristne miljøer er man ofte opptatt av å speide etter tegn på Antikrists komme, tegn som er angitt i Bibelens siste bok, Johannes åpenbaring. Ikke sjelden befinner disse gruppene seg i utkanten av adventistiske miljøer eller utbrytergrupper derfra. Jan Ingar Thon skildrer noen av de tegn man er på utkikk etter og menneskene som speider etter dem. Ikke overraskende er dette en særlig utbredt aktivitet i USA, men også hertillands finnes det mennesker som med stor iver leter etter slike tegn.

En liten bok som dette har selvsagt intet håp om å rekke over særlig mye av den veritable flom av konspirasjoner som herjer der ute. I et lite forsøk på å rette opp noen av de sentrale manglene, har vi til slutt satt Didrik Søderlind til å oppsummere noen av konspirasjonstenkningens største klassikere.

De fleste artiklene er skrevet spesielt for denne antologien. Unntakene er Bente Granruds og Dagfinn Rians artikler samt Asbjørn Dyrendals innføringsartikkel. Alle tre er (tildels sterkt) bearbeidede varianter av artikler som har stått på trykk i tidsskriftet Humanist. Rians artikkel har også før dette vært publisert under tittelen Den store løgnen: myten om den jødiske verdenssammensvergelse og de såkalte Zions vises protokoller på Sjalom forlag.

Destruktiv tenkning

En antologi om konspirasjonsteorier vil lett bli oppfattet som et dypdykk i kuriøse fenomener. Men et blikk tilbake på forrige århundre avdekker raskt at konspirasjonstenkning var en sentral kilde til enorm lidelse, selv i et hundreår som maktet å bringe menneskelig lidelse til da uante høyder. Det er derfor viktig å se bak det kuriøse og få øye på hvor destruktiv denne tenkningen kan være. Og nettopp derfor er det grunn til å være på vakt når den stikker hodet frem.

Spekulasjoner om skjeggete miljøvernere med ulv i bagasjerommet eller politikere som er villige til å gå over lik for å legge en flyplass der de selv vil ha den er forsåvidt, i den forstand at de har få sosiale konsekvenser, uskyldige nok. Det samme er de uendelige diskusjonene om hvem som drepte John F. Kennedy eller påstandene om at det britiske kongehus og Bush-klanen egentlig er hamskiftende øgler fra det ytre rom, slik den britiske forfatteren David Icke har hevdet i bok etter bok.

Det er allikevel et problem. Når media ukritisk bringer denslags videre, er man med på å skape en kultur av mistenksomhet. Ikke minst skyldes det at konspirasjonsteoretikerne utnytter et av feiltenkningens viktigste grep, de insisterer på at det er vi andre – i praksis den beskyldningene rettes mot – som må bevise at teoriene er gale, ikke at det er deres egen jobb å vise at de er riktige. De tar sjansen på, og slipper irriterende ofte unna med, at de færreste er seg bevisst at man ikke kan bevise en negativ påstand. Man kan ikke bevise at det ikke finnes spøkelser. For å gjøre det må man tråle hvert falleferdig hus på kloden. Og det ville ta gruelig lang tid. Man kan ikke bevise at det ikke er en sjøorm i Seljordsvannet. Man kan riktignok demonstrere det bortenfor enhver rimelig tvil, men, som alle som følger diverse sjøormdebatter vet, ikke bortenfor enhver urimelig. Og rett nok kan man vise at konkrete påstander fra konspirasjonteoretikerne ikke stemmer, men man kan ikke bevise at det ikke finnes en konspirasjon.

Nå bør man selvsagt ha i bakhodet at alt som ser ut som en konspirasjonsteori ikke nødvendigvis er usant av den grunn. Det er alltid en fare for at man avviser legitim samfunnskritikk som kun konspirasjonsteorier. Forskjellen på denslags teorier og legitime påstander om skjulte sammenhenger ligger i hvordan man argumenterer for sine påstander og hvordan man reagerer når ens konkrete påstander viser seg ikke å holde stikk. Et av problemene med konspirasjonsteoretikere er at de ikke later til å kjenne ord som muligens og kanskje. De vet at de ting de påstår er sanne, også når de ikke har holdbare beviser for at det er slik. Konspirasjonsteoretikere er, i likhet med sjøormtilhengere, i hovedsak fremmede for begrepet rimelig tvil.

Men at en historie ikke er sann behøver ikke bety at den ikke er god. Og konspirasjonsteroretikernes historier er ofte svært gode. Det er derfor grunn til å tro at mange av oss vil ha lyst til å lytte til dem også i fremtiden. Det betyr derimot ikke at man må ta alt de hevder for god fisk. Det er så altfor lett å la seg smitte av deres grunnleggende mistenksomhet til verden, den tilstanden vi kan kalle konspiranoia. Er man først smittet, ligger verden vidåpen. Ingen påstand er for vill. For kan noen egentlig bevise at den ikke stemmer?

Som Asbjørn Dyrendal viser er ikke konspirasjonstenkning et tegn på en særlig høyt utviklet kritisk sans, slik teoretikerne selv vil ha oss til å tro. Det er derimot en form for feiltenkning, blant annet bygget på en overdreven trang til å finne mening og sammenheng der ingen mening eller sammenheng er. Denne boken peker på disse feilene og hvor galt det kan gå hvis man ikke kjenner dem igjen når de stikker sine stygge hoder frem.

Men har man først lært seg å kjenne dem igjen, er man godt vaksinert mot konspiranoia. Da kan man velge fascinert å lytte til fantastene, samtidig som man ikke glemmer at bevisbyrden hviler på dem. Man kan sette pris på fortellingene som fortellinger, uten dermed å gå ut fra at de er sanne.