“We must secure the existence of our people and a future for White children.”

(“Vi må sikre vårt folks eksistens og en fremtid for hvite barn.”)

De ovennevnte ordene er skrevet av den amerikanske nazisten David Lane. De “14 ordene”, som de gjerne kalles, er blitt en kombinasjon av trosbekjennelse, slagord og mantra for den nynazistiske bevegelsen verden over. Leser du de fjorten ordene, vet du hva David Lane og hans forbundsfeller slåss for.

Lanes 14 ord er utbredt overalt der nazister og hvite rasister finnes. De brukes som tallkode, ved siden av de mer kjente 88 (88 henspiller på to ganger den åttende bokstaven i alfabetet, altså HH – Heil Hitler). De 14 ordene dukker opp i titler på publikasjoner (som for eksempel det svenske Info-14), på bandnavn (som på punkbandet Platoon 14) eller bare som en hilsen: “14 ord!” Og der Lanes munnhell sprer seg, følger hans ideologiske skrifter hakk i hæl.

Å påvirke den nynazistiske bevegelse gjennom skriverier er da også den eneste måten David Lane kan delta i politisk virksomhet på. Han soner nemlig en dom på 190 år for sine aktiviteter i den væpnede gruppen The Order.

David Lanes vei fra altergutt til livstidsfange var lang og brokete, men hans politiske karriere er som et veikart over USAs rasistiske undergrunnsbevegelse. Samtidig er hans utvikling fra reaksjonær antikommunist til radikal nazist i krig med samfunnet symptomatisk for dagens radikale nazister. Dermed er det å forstå Lanes livsløp av stor betydning for den som vil forstå den moderne høyreekstremismen.

David Lane ble født 2. november 1938 i Iowa. Dagen var en onsdag (Odins dag) og navnet på byen var Woden (Odin igjen), noe som senere skulle inspirere Lane til å ta pennenavnet Wodenson. I den litt merkelig titulerte artikkelen “Auto-Biographical Portrait of the Life of David Lane and the 14 Word Motto” skriver Lane at et av hans tidligste minner var en krangel. Lille David og hans tre søsken kjeklet om det som var familiens eneste leke. Det var kummerlige kår i Lanes barndomshjem. Far i huset var en bølle som solgte sin kone til andre menn for penger han deretter drakk opp. Han banket også Davids bror så han ble døv. Faren stakk av da David var fire år, og moren forsøkte å forsørge familien ved å synge i en bar. Det spørs om inntektene fra baren var nok til å fø fire barn, og Lane skriver da også selv at “hvilke andre ting hun ble tvunget til å gjøre, vet jeg ikke og vil jeg ikke vite”.

Morens innsats strakk ikke til, og søskenflokken ble snart plassert på barnehjem. Lille David ble adoptert av en prest med en personlighet som gjorde at han sjelden fikk utøve sin prestegjerning i noen kirke særlig lenge. Dette gjorde at Lane slet stadig nye kirkebenker gjennom oppveksten, og adoptivfarens prekener gjorde at Jesus for ham kom til å stå for “endeløse timer med ren kjedsomhet”. Guder som Tor og Odin virket mer tiltrekkende på den unge og opprørske Lane. En annen tiltrekning som tidlig våknet hos prestesønnen var Det Tredje Rike. Dette ble tydelig da David lekte krig med vennene sine og tok rollen som tysk soldat svært, svært alvorlig.

Etter hvert begynte han i første klasse, og det var her han traff Mary. Mary beskrives som “en liten katolsk engel” med blondt hår, blå øyne og andre fordelaktigheter, og Lane ble besatt. Han har senere sett på denne besettelsen som en skjellsettende opplevelse som fikk ham til å se det som sin oppgave å sikre at “the beauty of the White Aryan woman must not perish from the Earth”. Denne formuleringen fra Lanes penn dukker også rett som det er opp i nazistiske sammenhenger, som et slags supplement til de 14 ordene.

Etter skolen giftet Lane seg med en av de ”hvite ariske” kvinnene han var så svak for, men ekteskapet var ikke særlig vellykket utenfor sengen, skriver Lane. Han mener at de simpelthen ikke hadde særlig mye felles, noe som ikke er så vanskelig å forstå. For det var på denne tiden David Lane for alvor ble interessert i politikk. “I de tidlige sekstiårene ble jeg for første gang klar over hvor korrupt Amerika var blitt”, skriver Lane i ettertid. Som en reaksjon på denne korrupsjonen og dekadensen søkte han seg til John Birch Society.

John Birch Society er nærmest en institusjon på ytterste høyre fløy i USAs politiske liv og har da også fått tildelt en nidvise signert Bob Dylan. Organisasjonen er oppkalt etter misjonæren John Birch, som mistet livet på misjonsmarken i Kina rett etter annen verdenskrig. Birchs skjebne inspirerte forretningsmannen og sukkertøyfabrikanten Robert Welch til å grunnlegge John Birch Society i 1958. Welch var “birchernes” sterke mann til han gikk bort i 1985.

Robert Welch var, som så mange andre under den kalde krigen, redd for den internasjonale kommunismen. Det er viktig å ha i mente at for den jevne amerikaner på denne tiden var ordet “kommunist” et svært romslig og tøyelig begrep. Dette betyr nemlig at Welchs redsel for at sovjetstøttede kommunister skulle provosere frem en revolusjon på amerikansk jord ikke var så langt unna offisiell amerikansk politikk på denne tiden. Likevel skulle Welch komme til å gå langt lenger enn selv Pentagons kommunistskrekk.

The Death of the White Race

Robert Welch mente at den jevne amerikaners kommunistfrykt rommet et paradoks: Hvorfor var så mange av Amerikas rikeste og mest innflytelsesrike mennesker – nettopp de som ville ha mest å tape hvis kommunistene tok makten – tilhengere av en politikk som for Welch var tynt forkledd marxisme? Svaret måtte være at det var snakk om en konspirasjon og at det var skumlere ting enn kommunister på ferde. Etter litt lesning hentet Welch frem en av konspirasjonstenkningens virkelige klassikere: Det hemmelige selskapet Illuminati, grunnlagt av bayeren og republikaneren Adam Weishaupt i 1776 – et barn av syttenhundretallets mani for hemmelige selskaper og losjer. Vanlige historikere anser gjerne at Illuminati, som mest av alt virker som et slags radikalt frimureri med en opplysningsagenda, ikke slo særlig an og ble lagt ned innen femten år etter fødselen.

Men Robert Welch var ikke noen vanlig historiker. I hans versjon av verdenshistorien var Illuminati med på å organisere den franske revolusjon. Da revolusjonen med sine giljotiner og sin gudløshet likevel ikke veltet det europeiske kontinentet i avgrunnen, gikk Illuminati under bakken for å drive undergraving og infiltrasjon i det skjulte. Ikke minst hadde de infiltrert kommunistbevegelsen. Så hvor ille kommunistene enn var, ble de bare et redskap: Marionetter som den store, skjulte sammensvergelsen brukte for å ødelegge tradisjonelle verdier, tro og samfunnssystemer og til syvende og sist selve Amerika.

David Lane har ikke skrevet noe særlig om sin tid i The John Birch Society, bortsett fra i nedsettende bisetninger, men det virker avgjort som om han ble påvirket av Robert Welchs konspiratoriske tankebaner – som riktignok ikke på noen måte var unike i den tidens amerikanske politiske liv.

Når man begynner å tro på én konspirasjon, er det lett å tro på en til, og snart hadde unge Lane kommet over konspirasjonsteorienes virkelige klassiker. På et tidspunkt hadde han nemlig fått stukket til seg en pamflett som forklarte at det var jødene som trakk i trådene i amerikanske medier. Pamfletten må ha gjort stort inntrykk på ham, for han skriver senere at den sendte ham på en omfattende researchrunde. I 1978 var studiene over, og Lane var fullstendig overbevist om jødenes makt. De som egentlig styrte Amerika var en sionistisk konspirasjon som kontrollerte mediene, politikken og næringslivet. Sionistenes mål er å utrydde den hvite rase fullstendig, og en metode er å få hvite til å forgifte blodet sitt ved å blande seg med andre raser. Situasjonen var prekær, tiden var knapp og folket måtte vekkes.

Med årene hadde David Lane etablert seg som eiendomsmegler i Denver, Colorado, men måtte gi opp dette siden han nektet å selge hus til svarte i “hvite” områder og heller ikke ville gjøre forretninger med par der partene ikke hadde samme grad av hudpigmentering. I stedet fikk han jobb i et forsikringsselskap. Hver morgen la han sin egen pamflett The Death of the White Race (Den hvite rases død) på kopimaskinen og kopierte opp 500-1000 eksemplarer. Disse ble spredt på et utall oppfinnsomme måter. Samtidig ble Lane involvert i Ku Klux Klan.

Siden sin tredje glansperiode på sekstiallet, der Ku Klux Klan fikk en viss oppslutning som en motreaksjon på borgerrettsbevegelsens inntog i Sørstatene, har Klanen knapt vært en parentes i amerikansk politikk. Men nesten halvannet århundre med lynsjinger og overgrep begått av menn i hvite hetter har gitt Klanens navn en grotesk etterklang som gjør den uimotståelig for media og gjør at europeere gjerne vet langt mer om Ku Klux Klan enn om høyreekstreme organisasjoner som er langt større og farligere.

Etter sekstitallet har Klanbevegelsen vært splittet, maktesløs og liten, men i perioden der Lane var involvert så det et øyeblikk ut som om KKK kunne oppleve en renessanse. Den unge og karismatiske lederen David Duke hadde kledd Klanen i dress, distansert seg fra korsbrenninger og hvite hetter og forsøkt å få den voldsbefengte organisasjonen til å fremstå som en slags borgerrettsbevegelse som skulle være en motvekt mot “affirmative action”-programmer der svarte ble kvotert inn på universiteter og i yrkeslivet i et forsøk på å kompensere for tidligere diskriminering. Dukes Klan forble likevel svært liten og hadde neppe mer enn høyst 1500 medlemmer av mellom 9000 og 10,500 aktive klansmenn fordelt på nærmere to dusin rivaliserende klaner. Det er derfor ikke rart at David Duke ga opp å gjøre Ku Klux Klans kostymeball til en moderne politisk bevegelse og satset på en vanligere politisk karriere. David Lane ga også opp klanen og ble heller med i Aryan Nations. Aryan Nations var navnet på et kirkesamfunn, med base i en inngjerdet eiendom i Hayden Lake i Idaho.

Det var ikke bare det litt uvanlige kirkebygget, preget av hakekorsbannere og væpnede vakter, som skilte Aryan Nations fra andre kirkesamfunn. Pastor Willam Butler preket nemlig “Christian Identity” ­– Identitetskristendom. Identitetskristendom er en lære, støttet opp av innfløkte bibeltolkninger, om at det er de hvite menneskene som kommer fra Edens Hage, mens andre raser stammer fra tiden før Adam. Jødene, derimot, er barn av selveste Satan, og de er sin far opp av dage. Identitetskristendommen er et svar på et av den kristne antisemittismens største problemer: Hvordan kan man være antisemitt og samtidig dyrke en jødisk frelser?

Lane møter Mathews

Aryan Nations’ budskap spilte på strenger i Lane som allerede var i høyspenn. Han flyttet til hovedkvaret i Hayden Lake og tok jobben som kirkens propagandasjef. Men allerede etter et år var den politisk rastløse Lane på flyttefot igjen. Tilbake i Denver ble han representant for White American Political Association. WAPA var en gruppe basert i California og grunnlagt av Tom Metzger. Metzger driver i dag nazigruppa White Aryan Resistance (WAR), som leverte navnet til det beryktede svenske nazinettverket Vitt Ariskt Motstånd på åttitallet.

Underveis må det ha skjedd mye med den David Lane som ble med i John Birch Society fordi han var bekymret over Amerikas tilstand. På et par tiår hadde han utviklet seg til en fullblods revolusjonær som mente at samfunnet måtte veltes med vold. Og om Lanes tidligere liv er brokete og uoversiktlig, er det først nå vi beveger oss inn i den delen av livet der det for alvor er vanskelig å vite nøyaktig hva som skjedde. Det er nemlig her David Lane bestemmer seg for å sette sin revolusjonære retorikk ut i livet.

På et Aryan Nations-møte i 1983 traff Lane på Robert Jay Mathews. Mathews var en stillferdig og lavmælt mann, men hadde likevel en enorm karisma og påvirkning på menneskene rundt seg. Han hadde en politisk bakgrunn som minnet mye om Lanes, og som Lane var han desillusjonert over tilstanden på ytre høyre i det politiske landskapet. Han var lei av snakk, intriger, stridigheter og enda mer snakk. Mathews ville handle. Resultatet av Mathews’ frustrasjon ble Bruders Schweigen (“Det tause brorskapet”), som stort sett går under navnet The Order.

22. september 1983 samlet Mathews åtte andre menn rundt seg i sitt hjem i Metaline Falls i delstaten Washington, en del av USA som alltid har vært populær blant hvite rasister på grunn av den nesten nordiske koloritten i naturen og, enda viktigere, befolkningen. I en seremoni satt de ni mennene i en sirkel rundt et hvitt spedbarn og svor troskap til den ariske rase. På en av stolene satt David Lane. På en annen sto et portrett av “en tysk Leder,” skriver Lane. Hans bruk av stor forbokstav levner liten tvil om akkurat hvilken tysk leder det var snakk om. Likevel var det ikke Hitlers Mein Kampf som skulle bli The Orders bibel. Derimot var det en bok som på mange måter har blitt viktigere for dagens nazister enn Hitlers selvbiografi.

The Turner Diaries er en bisarr blanding av røverroman, terrorhåndbok og ideologisk traktat. Boken regnes som arbeidstegningen bak bombeangrepet på den føderale bygningen i Oklahoma City, der 168 mennesker mistet livet. The Turner Diaries er en fremtidsskildring der ariske revolusjonære gjør opprør mot den amerikanske regjering. Underveis bombes Washington og Tel Aviv, og hele spekteret av moderne massedrapsvåpen brukes i det endelige oppgjøret med mennesker av andre raser. Boken avslutter med å skildre et raserent utopia. Boken er da også en propagandamessig genistrek. Mennesker som ikke orker å stave seg gjennom ideologiske traktater kan lese denne ideologiske stikkpillen og komme ut på den andre siden som en som ikke bare vet hva som er galt og hva som må gjøres, men også ha fått noen nyttige tips med på veien. Likevel er ikke The Turner Diaries på langt nær så spennende som den høres ut. Boka er ført i pennen av William Pierce, som skriver med den frodighet og lidenskap man kan forvente av en tidligere fysikkprofessor som kunne få selv mednazister til å vri seg i stolen med sine langdryge utlegninger. I Pierces romaner (han skrev også romanen The Hunter, hvis hovedpersons modus operandi er nifst likt den svenske Lasermannens) virker selv elskendes puteprat som politiske pamfletter. Så skrev da Pierce også mange pamfletter, siden han var leder for The National Alliance, USAs best organiserte nazigruppe, frem til sin død.

For den som vil forstå den moderne nazisme, er The Turner Diaries nær toppen av pensumlista. Medlemmene i The Order var i hvert fall flittige studenter. I Pierces kioskromantiske fantasier fant de, om ikke en arbeidstegning som måtte følges til punkt og prikke, så i alle fall en visjon. The Order-medlemmet Richard Scutari har i ettertid benektet at de baserte operasjonene sine på boken, men likhetene er slående.

Drømmen om en ny revolusjon

The Orders målsetning var intet mindre enn å utløse en ny amerikansk revolusjon. Skal man ha en revolusjon, må man ha våpen, og skal man ha våpen, må man ha penger. Fra en sped start med klønete gjennomførte ran mot pornobutikker bygget The Order opp en nærmest paramilitær gruppe som ranet pengetransporter for å finansiere en oppstand mot regjeringen. Underveis hadde de en høne å plukke. Alan Berg var en rappkjeftet radioprater som jobbet i Denver. Berg hadde et populært talkshow der innringerne virkelig fikk gjennomgå hvis Berg var uenig med dem. Særlig uenig var Berg med rasister, og en av dem som ble punchingball for Berg på lufta var David Lane. Lane hatet Berg og var slett ikke alene om det i sine rekker. Berg var nemlig også, som etternavnet antyder, jøde. En bil ble fylt av menn, og Lane satt bak rattet. Alan Berg hadde ikke en sjanse – det var mer en henrettelse enn et drap.

Taktisk sett var drapet meningsløst. Den prominente nazisten George Eric Hawthorne har senere sammenlignet det å drepe Berg med å ta livet av gartneren i Det Hvite Hus. Men samtidig, argumenterer han, var dette en betydningsfull handling ettersom drapet markerte et vendepunkt for nynazismen. Man lekte ikke revolusjon lenger.

Politiet tok også the Orders aktiviteter på alvor. Etter ranet på en pengetransport ble det glemt igjen en pistol, og snart var den største politioperasjonen siden jakten på Kennedys morder i gang. Lederen Bob Mathews omkom etter en lang skuddeksling med politiet, mens Lane og resten av The Order endte i kasjotten. David Lane satt på tiltalebenken hele tre ganger for sine aktiviteter i The Order. I den første saken holdt Lane et innlegg der han talte til retten i femten minutter. Han sa blant annet at “jeg anerkjenner ikke en regjering hvis eneste mål er å utrydde min rase. Jeg har gitt alt jeg har og alt jeg er for å vekke folket fra deres dødssøvn.” Lane hadde bare gjort sin plikt. Retten var ikke imponert. Totalt fikk Lane 190 års fengsel.

Hvis noen trodde at tanken på å tilbringe resten av livet bak murene skulle knekke Lane, måtte de tro om igjen. Lane fikk bare uendelige mengder med tid til å utbrodere sitt politiske syn i en endeløs rekke manifester, artikler og dikt.

I David Lanes verden er det jødene som er hovedfienden. Dette burde ikke overraske noen med den minste kunnskap om nazistisk ideologi og historie. Men selv om det er sterke likheter mellom den antisemittismen Lane prediker og den man kjenner fra Det Tredje Rike, er det små forskjeller som blir desto viktigere hvis man skal forstå dagens nazister. For tredvetallets nazister var jødedommen en snikende fiende som måtte bekjempes – en  bekjempelse som fikk sin groteske konsekvens i konsentrasjonsleirene. Men for David Lane og hans inspirator William Pierce er ikke jødene lenger noen snikende trussel. Jødene har nemlig allerede tatt makten. Siden det amerikanske statsapparatet er i hendene på jødene, eller sionistene (alle jøder er jo sionister, ifølge nazistisk logikk), kalles regjeringen for Zionist Occupational Government – ”ZOG” på nazistenes røverspråk. Denne sionistiske okkupasjonsregjeringen har som mål å utrydde den hvite rase, og virkemidlene spenner fra voldelige angrep på dissidenter, med FBIs katastrofalt klønete raid mot Branch Davidian-sekten i Waco som et kroneksempel, til actionfilmer der hvite snuter er kompiser med svarte politimenn laget for å vise at mennesker kan være venner uansett hudfarge.

Denne mentaliteten betyr at mens tidligere generasjoner høyreekstremister har villet forsvare USA mot ytre fiender som Sovjet og verdenskommunismen, er selve det amerikanske systemet fienden for dagens revolusjonære nynazister. Disse nazistene er dessuten langt mer tilbøyelige til å se på sine tidligere arvefiender på ytre venstre fløy som allierte, siden begge parter vil velte samfunnsordenen. Andre merkelige sengekamerater for nynazister er svarte separatister som vil ha en egen svart stat på amerikansk jord, noe som betyr at man har sett hettekledte Ku Klux Klan-medlemmer marsjere skulder ved skulder med svarte separatister i tradisjonelle afrikanske klesdrakter. Til og med terrorister som angriper USA kan hylles av dagens nynazister, og nazister fra National Alliance beundret motet til menneskene som fløy flyene inn i World Trade Center den 11. september. David Lane selv har bare forakt til overs for gammeldagse amerikanske patrioter som vil forsvare “the american way of life”. Med typisk nazistisk finfølelse kaller han flaggviftende amerikanere for Christian Rightwing American Patriots – ”CRAP” – og skriver at han ikke ville “besmitte toalettet mitt med deres røde, hvite og blå fille”.

Trefarget svik

I artikkelen “Tri-Colored Treason” skriver Lane at ”du kan ikke være både hvit og amerikaner mer enn du kan stoppe planetenes bevegelser. Hvis du ikke er en uforsonlig fiende av Amerika og alt det har vært og er, er du en forræder mot din rases eksistens.”

Så dagens nazister vifter ikke med det amerikanske flagget – mange av dem foretrekker å brenne det. Og det er ikke bare flaggbrenningen som minner om sekstitallets langhårede motkultur. Mens europeisk nazisme og fascisme gjerne har utmerket seg ved sin forherligelse av den sterke og totalitære stat, har den amerikanske versjon av det brune tankegodset gjerne tatt opp i seg en lang amerikansk tradisjon med skepsis mot sentrale myndigheter. Mange høyreekstremister flytter ut av storbyene for å leve enkelt, dyrke sine egne grønnsaker og for å undervise sine barn selv for at de ikke skal korrumperes av skolesystemet.

Dette paradigmeskiftet har også fått mange av dagens amerikanske høyreekstremister til å forkaste selve juvelen i kronen på det amerikanske samfunnet som tidligere grupper som John Birch Society slåss for å bevare, nemlig kristendommen. I denne ideologiske utviklingen har David Lane spilt en viktig rolle. Han bekjenner seg åpent til de norrønne gudene og mener det er umulig for den hvite revolusjon å lykkes så lenge man følger en religion som er utviklet av jødene for å holde hvite mennesker i sjakk.

Å dyrke de gamle norrønne gudene kalles åsatru, et ord som ble brukt for å beskrive de som var tro mot æsene da Kvitekrist kom til Norden. Begrepet brukes også i USA, som har en liten men voksnede minoritet som ærer de norrønne gudene men ikke på noen måte deler David Lanes politiske oppfatninger. Derfor brukes gjerne ordet odinist om Odindyrkere av David Lanes type.

Store deler av David Lanes skribentvirksomhet handler om den norrøne religionen, og hans publikasjoner preges av tegninger av muskelsvulmende vikinger med runer både her og der. Men det er vanskelig å overse at Lanes kristne bakgrunn skinner gjennom i hans tolkninger av norrøn religion. I tillegg blir det fort til at David Lanes religion ser ut som en litt vaklevoren overbygning for hans egentlige budskap – nazismen. Men odinismen og nazismen er ikke David Lanes eneste kjepphester.

Med sine 14 ord har David Lane gitt et sentralt bidrag til høyreekstremismens tallkoder. Disse kodene er det mange av. Som nevnt betyr 88 ”Heil Hitler”. 18 står for Adolf Hitler, basert på bokstavene A og Hs plassering i alfabetet. 1488 blir ”14 ord – Heil Hitler”. 311 står for tre ganger den ellevte bokstaven i alfabetet, altså KKK – Ku Klux Klan. Nynazismens verden gjennomsyres av slike tallkoder. Og om disse i utgangspunktet bare virker som et slags røverspråk, en kode man bruker for å kjenne igjen de andre medlemmene i Fantomet-klubben, har menn som David Lane tatt fascinasjonen for tallenes betydning langt lenger. Lane er dypt engasjert i numerologi og har regnet seg gjennom Bibelen på jakt etter det ”egentlige” budskapet som er skjult i teksten. Etter langvarige og intense studier forsto han at han selv var den befrieren som blir lovet i Det Gamle Testamente og at det er hans kall å lede den ariske befrielsen fra ZOG. Selvfølgelig virker dette som tanker fra en mann med litt for mye fritid, men man kan jo vanskelig tenke seg noen med mer fritid enn nettopp en livstidsfange som Lane.

Det er blitt ganske mange av Lanes selsomme skrifter etter hvert. Med hjelp av sin kone Katja, som David Lane giftet seg med på midten av nittitallet, fikk ekteparet satt opp sitt eget 14 Words Press. 14 Words Press publiserte nyhetsbrevet Focus Fourteen, som inneholder poesi, artikler, manifester og intervjuer med David Lane og andre medlemmer fra The Order. En annen sentral kraft i 14 Words Press er Ron McVan, en brande av en vikingfantast som har bakgrunn som redaktør for Racial Loyalty, et blad gitt ut av nazisekten Church of the Creator. McVan fyller Focus Fourteen med tegninger av ultramuskuløse vikinger. McVan skriver også bøker selv, og en del av Lanes skrifter er blitt utgitt i den 373 sider lange Deceived, Damned & Defiant. Boken kom i 1999, og interessant nok har den et forord av Nick Griffin, en gammel traver innen britisk nyfascisme som, som leder for British National Party, i senere år har forsøkt å fremstille seg selv som en slags mainstreampolitiker.

I skrivende stund er 14 Words Press’ fremtid usikker. Selskapet er overtatt av andre, drivkreftene er separert og det spørs om situasjonen kan normaliseres. På den annen side spørs det også om forlaget virkelig trengs lenger. David Lane er for lengst blitt en kultfigur blant voldelige nynazister, han har myntet deres mantra og hans skrifter er godt spredt, også i Norge.

Ut fra 14 words-kretsen sprang også organisasjonen Wotansvolk, som skulle være en formell organisasjon. Skrifter herfra har i forskjellige sammenhenger dukket opp i norske høyreekstremistiske publikasjoner, og Wotansvolks bannere brukes av den norske nazisekten Vigrid, der det norrøne fernisset over en kristen-nazistisk verdensanskuelse er enda tynnere enn hos de amerikanske forbildene. På Vigrids nettsider kan man blant annet laste ned en lydfil der Vigrid-leder Tore W. Tvedt leser en bønn som inneholder formuleringer som ”Allmektige Odin/Du som bor i Asgard” og ”La din vilje skje/I Asgard som i Midgard”.

Medlemmene av The Order dyrkes som helter i nazikretser. Viktigst av alle er selvfølgelig Robert Mathews, som regnes som en martyr og som får tilegnet dikt, sanger. Rett før deadline dukket dette sitatet opp på nettsiden for Den Norske Motstandsbevegelsen, en gruppe norske nazister som er blitt et underbruk av en av Sveriges mest militante nazigrupper (noe som forklarer den eiendommelige svorske språkdrakten): "Vi kjenner til at mesteparten av vårt folk er blitt satt i en lobotimert, apatisk tilstand av blind lydighet og vi tenker ikke lengre å delta i dette kollektive raslige selvmordet! "
På den annen side er det mulig at nettopp statusen som fange er et av David Lanes største fortrinn. Fordi han er bak murene, kan han ikke blandes inn i de intrigene og rivaliseringene som sørger for at amerikanske nynazister er splittet og maktesløse. I stedet sitter han som en guru i sin celle og inspirerer fotsoldatene til kompromissløs handling. Og i en tid der mye av den verste nynazistvolden utføres av enkeltmennesker som opererer på egen hånd, er en slik mann ekstra farlig.

Utvalgt bibliografi:

David Lane, Ron McVan, Katja Lane. Deceived, Damned & Defiant - The Revolutionary Writings of David Lane. 14 Word press, 1999.

Mattias Gardell. Gods of the Blood: The Pagan Revival and White Separatism. Duke University Press, 2003.

Kevin Flynn og Gary Gerhardt. The Silent Brotherhood: Inside America's Racist Underground. New American Library, 1995.