Velkommen til avdelingen for klassiske konspirasjonsteorier. Noen av disse har overlevd noen tiår, andre strekker seg tilbake til begynnelsen av vår tidsregning. Noen har satt sitt preg på historien, andre holdes bare i hevd av små grupperinger som desperat forsøker å utbre dem.

Å gjøre rede for konspirasjonsteorier er vanskelig, særlig når plassen er såpass begrenset som her. Bare mengden av skrevet materiale om hver enkelt teori er gjerne avskrekkende. Forfatteren Robin Ramsay anslår at det er skrevet 1000 bøker bare om mordet på John F. Kennedy. Dessuten er det ikke mulig på så liten plass å ”avsløre” disse teoriene. Og hvis de kunne punkteres av såpass korte artikler, ville de slett ikke vært klassiske konspirasjoner. Undertegnede har derfor valgt følgende løsning: Å presentere teoriene slik du møter dem dersom du skulle snuble over en nettside eller komme i snakk med en som tror på dem. Likevel er det viktig å understreke at jeg selv ikke tror på disse. Jeg er nemlig ikke særlig konspiratorisk anlagt og nærer dyp tiltro til det Arbeiderpartiet, Forsvarets Overkommando og Schibsted-gruppen forteller meg. Hvis det likevel finnes en sammensvergelse som skulle være interessert i mine tjenester, kan jeg kontaktes gjennom Humanist forlag.

Jeg vil gjerne takke mannen som kanskje er Norges ledende konspirasjonskjenner, Jan Rune Bruun, for tilgang til hans bibliotek og for krass kritikk underveis.

Kongelige konspirasjoner

Historien om en enkel fransk landsbyprest fører sammen hemmeligheter om det merovingiske kongehuset, om romvesener og amerikanske presidenter og om selveste Jesu blod.

En av de virkelige storselgerne i bokhandlernes alternativavdelinger de siste årene har vært boken Holy Blood, Holy Grail av Michael Baigent, Henry Lincoln og Richard Leigh. Boken ligger i feltet der konspirasjonsteorier møter kultarkeologi. Det er en form for historieskriving der magefølelse erstatter systematisk forskningsarbeid og der kjedelig faktasjekking aldri får punktere en spennende teori. Kultarkeologi inneholder gjerne påstander om Atlantis, romvesener eller andre ting seriøse historikere gjerne holder seg unna.

Holy Blood, Holy Grail er del av en hel genre med titler som The Tomb of God og den norske Skatten i menneskets tempel. Vi snakker om en vekstnæring, og selv om alle som bidrar til feltet slett ikke er enige om alt, er det en del grunntrekk som går igjen. Kjernen i teoriene er at Kristus overlevde korsfestelsen. Han fikk barn med Maria Magdalena og deres barn ble stamfedre for den merovingiske kongeslekten. Merovingerne var de som samlet Frankrike, og Merovingerblodet – og dermed Kristi blod – flyter i europeiske kongehus og i mange amerikanske presidenter.

En vanlig kultarkeologisk teknikk er å lese mytologi som en slags kryptert historieskriving og dessuten gå ut fra at navnelikheter må bety at det også finnes mer håndfaste likheter. Med denne logikken henspiller legendene om jakten på den Hellige Gralen (fransk ”San Greal”) på kongelig blod (”Sang Real”).

Hva er det så som er så spesielt med dette blodet, særlig hvis Kristus ikke overvant døden på korset og dermed ikke var udødelig slik kristendommen lærer oss? Svaret er at selv om Kristus ikke var Guds sønn i kristen forstand, hadde han guddommelig blod i seg. Jesus var nemlig av samme ætt som Abraham, Noa og Kong David. I Bibelen kan man lese at flere av disse levde i hundrevis av år, og det var ikke bare fordi de spiste mye linser.

Israels store sønner er nemlig etterkommere av dem som i Bibelen omtales som ”falne engler”. I 1. Mosebok 6,2-3 kan man lese om hvordan disse falne englene, som på hebraisk kalles Nefilim, så at menneskenes døtre var vakre og tok dem til hustruer. Hvem var så disse englene, disse gudene som vandret på Jorden? Romvesener selvsagt. De selvsamme romvesener som inspirerte den sumeriske sivilisasjon og senere ble minnet og dyrket som guder. Denne påstanden burde være velkjent for alle som har vært borti bøkene til Erich von Däniken, men her presenteres historien i en mer utfyllende variant.

Gudene forlot Jorda etter en borgerkrig som blant annet fikk Atlantis til å synke i havet. Men blodet levde videre i dem som var av blandet herkomst – slik som Jesus og hans etterkommere i merovingerslekten.

Det var denne hemmeligheten Berenger Sauniere, landsbyprest i Rennes-Les-Chateau i sør-Frankrike, snublet over. På kort tid gikk Sauniere fra å være en lutfattig landsbyprest til å menge seg med kjendiser som komponisten Claude Debussy. Samtidig fikk han flust med penger. Mange av disse pengene ble brukt til å pusse opp kirken og dens eiendommer på forskjellige merkelige måter. Kirken ble prydet av demonen Asmodeus og symbolikk kjent fra okkultisme og alkymi, og det hevdes at disse utsmykningene inneholder hemmelige budskap til dem av oss som kan tyde dem. Det hemmeligste budskapet av dem alle er hvor Jesu gravkammer ligger.

Noen som allerede er innviet i hemmeligheten er de såkalte Prieure de Sion, et hemmelig brorskap der navn som Leonardo Da Vinci, Isaac Newton og ovennevnte Claude Debussy skal ha vært Stormestere. Prieure de Sion må ikke forveksles med Sions Vise fra antisemittisk mytologi, men likhetene er slående. Prieure de Sions hensikt er å skape en verdensregjering med en monark med Jesu blå blod i årene som overhode. Dette brorskapet er muligens kontrollert av selveste Tempelridderne, en ridderorden som ble forfulgt og knust på 1300-tallet fordi de angivelig skal ha dyrket en avgud kalt Baphomet (noe som neppe var mer enn et påskudd for å konfiskere ordenens eiendommer).

Det briljante med Holy Blood, Holy Grail og resten av denne litteraturen er at det forener så mange av kultarkeologenes og konspirasjonsteoretikernes klassikere i en kabal som går opp med fire ess på toppen – i hvert fall så lenge man er litt kresen på hvilke kort man bruker. Denne syntesen gjør ikke teoriene mer sanne, men de gjør dem definitivt mer underholdende, og kanskje mer sannferdige, enn kongestoffet i den kulørte pressen.

De onde brødrene

Verden går til helvete. Det er fordi mennesker med onde hensikter holder på å ta over. Selv media og mektige institusjoner blir bare viljeløse marionetter i Det onde brorskapets hender.

Det onde brorskapet er lite, men har desto større makt. Brødrene følger en religion, ideologi eller filosofi som står i fullstendig motsetning til alt skikkelige folk som deg og meg holder hellig. Ritualer med skjending av småbarn eller menneskeofringer følger ofte med på lasset. Det nifseste med brorskapet er likevel ikke det at de er så onde, men at de er så vanskelige å få øye på. Til daglig ser de onde brødrene nemlig ut som deg og meg. De kan være sjefen din, de kan være naboen din. De kan være politimannen du betror deg til når du har vært utsatt for Brorskapets manipulasjon.

Forestillingen om Det onde brorskapet er alle konspirasjoners mor og har ridd Vesten som en mare i tusenvis av år. En av grunnene er at man raskt kan endre på hvem brorskapet er. Hvem samfunnet er redd for er nemlig i høyeste grad utsatt for motesvingninger.

Et av de tidligste kjente eksemplene på onde brorskap var en jødisk kjettersekt som opererte i Romerriket. Den romerske stat var liberal i trosspørsmål. Borgerne fikk tro på hva de ville – og ofre til hvilke guder de ville – så lenge de overholdt sin plikt og ofret til keiseren samtidig. Men denne sektens medlemmer nektet å overholde sin borgerplikt. Det var ikke rart rettskafne romere ble mistenksomme. Ryktene gikk om at sekten møttes til unevnelige ritualer i nattens mulm og mørke. Her ble småbarn drept i navnet til sektens grunnlegger, som døde på et kors for å sone menneskehetens synder.

Det er selvfølgelig kristendommen vi snakker om, og da kristendommen ble statsreligion i Romerriket og Kirken en enorm maktfaktor i Europa, var den ikke sen med å finne sine egne onde brorskap å forfølge. Verst gikk det utover jødene. Kristen skrekkpropaganda om jøder som drikker blodet av kristne spedbarn eller bevisst sprer pest har vært roten til nesten alle de fordommer og pogromer (med Holocaust som det mest groteske eksempelet) som har rammet jødene gjennom historien.

Antisemittismens ABC er boken Zions Vises Protokoller, som utgir seg for å være en rapport fra et hemmelig møte der jøder planlegger å ta over verden. Selv mange rabiate antisemitter går med på at boken er et falsum. Men, spør noen av dem, kan ikke Zions Vises Protokoller ha vært en jødisk provokasjon for å diskreditere dem som tør kritisere jødenes makt? Og dessuten stemmer innholdet skremmende bra med hvordan verden faktisk ser ut...

I dag er det ikke lenger stuerent å beskylde jøder for å ofre småbarn eller forsøke å undergrave samfunnet. Likevel lever myten om det onde brorskapet videre, det er bare brødrene som er byttet ut. Frimurerne, med sine hemmelige ritualer og lukkede losjer, har vært et klassisk angrepsmål. Det samme har religiøse bevegelser som skiller seg ut fra det allment aksepterte. Og så har vi den storselgende forfatteren David Icke, som mener verdens maktelite, deri opptatt den engelske kongefamilien, er forkledte reptiler fra rommet. Allikevel er det en gruppe som virkelig får gjennomgå, og det er satanistene.

Satanistskrekken slo for alvor igjennom i USA på åttitallet, en tid da det var på moten å hypnotisere psykiatriske pasienter. Motivasjonen var at pasientene kunne ha vært utsatt for opplevelser så traumatiske at de hadde fortrengt dem og at hypnosen kunne få dem til å huske. Kritikere av metoden pekte på at pasientenes historier hadde en tendens til å stemme litt vel godt overens med terapeutens eget verdensbilde. Og hvis terapeuten hadde et merkelig verdensbilde, husket pasienten også gjerne merkelige ting under hypnosen. Noen fortalte om hvordan de var blitt tatt ombord i UFOer. Andre hadde vært utsatt for rituelle overgrep, gjerne av sine egne foreldre. Det burde være unødvendig å påpeke at foreldrene stilte seg uforstående til anklagene. Personlige og juridiske tragedier fulgte, og da denne konspirasjonen var blitt så grundig diskreditert i USA at ingen andre enn ekstreme kristne ville ta i den med ildtang, tok den en runde i norske medier. Norske aviser slo historiene om rituelle overgrep opp stort, helt til noen fant på å sjekke fakta.

Satanistpanikken er neppe død og den jødiske verdenskonspirasjonen dukker jevnlig opp på de merkeligste steder. Er det noe høyrevridde kristne og sosialister har felles, er det skepsis mot frimureriet. Dessuten spørs det vel om vi i Vesten trenger hemmelige brorskap å være redde for, så lenge det finnes muslimer. Hvis man skal tro på avisenes dekning av muslimers gjøren og laden, kan man begynne å lure på om ikke hele den muslimske verden utgjør et eneste gigantisk ondt brorskap.

Én ting er i hvert fall sikkert: Det onde brorskapet gir seg ikke med det første.

 Døde virkelig seks millioner?

Ovenstående tittel er hentet fra en pamflett som er spredt i enorme opplag siden 1974. Pamfletten fremmer en påstand man stadig oftere kan støte på, nemlig at det ikke forekom organiserte utryddelser av jøder eller andre uønskede i Det Tredje Rike. Er skrekkberetningene fra Auschwitz bare propaganda?

Mange diktatoriske regimer har etterlatt et blodig ettermæle, men det er Hitlers tredje rike som er blitt stående som selve diktaturet. Årsaken er selvfølgelig Holocaust, det organiserte mordet på millioner av jøder, sigøynere, homofile og opposisjonelle. Disse ble enten drept av såkalte Einsatzgruppen som fulgte etter frontstyrkene, eller internert i konsentrasjonsleire, der de ble brukt som slavearbeidere til de døde av utmattelse. Eller de ble tvangsmarsjert inn i gasskamre og utryddet direkte.

Ideologien bak Holocaust lever fremdeles, men som et ytterst marginalt politisk fenomen. Dagens nazister har nemlig et alvorlig PR-problem hvis de skal gjøre nasjonalsosialismen til et attraktivt alternativ. For hvordan skal vanlige mennesker overtales til å støtte en politisk ideologi som drepte millioner av forsvarsløse menn, kvinner og barn?

Skal nazismen rehabiliteres, må historien revideres kraftig. Derfor hadde kruttrøyken knapt lagt seg etter annen verdenskrig før nazistene begynte å trekke skildringene fra dødsleirene i tvil. I dag er denne såkalte historierevisjonismen blitt et av de viktigste ideologiske anliggender for nynazister. Det har vokst frem en hel liten industri av fotnotetunge bøker, ”vitenskapelige” tidsskrifter og pamfletter, nettsteder og videofilmer. Ettersom de som forfekter den er så utadrettede, er dette en av de konspirasjonsteoriene du har størst sjanse til å snuble over.

Holocaustrevisjonister hevder ikke, slik man har kunnet lese i norske aviser, at konsentrasjonsleirer som Auschwitz ikke eksisterer. De hevder heller ikke at gasskamrene ikke fantes, slik man også ofte kan lese. Gasskamrene var ekte nok, det går også revisjonistene med på, men de var ikke drapsredskaper. Tvert imot var gasskamrene et humant tiltak – de ble nemlig brukt til å avluse leirfangenes klær! Selvfølgelig døde det mennesker i konsentrasjonsleirene, men bare en brøkdel av de tallene vanlige historikere opererer med. For dødsleire, det var tyskernes KZ-leire aldri, hevder revisjonistene.

Så hvorfor har du og jeg vokst opp med skildringer fra konsentrasjonsleirene som får Dantes Inferno til å blekne, som får selv ateister til å gripe etter bibelske begreper om ondskap?

Enhver revisjonist vil være raskt ute med å påpeke at det er seierherrene som skriver historien. For å kunne legitimere grufulle overgrep mot den tyske befolkningen etter at det tredje rike var knust og for virkelig å få vingeklippet Tyskland, var det viktig å svartmale naziregimet mest mulig. Derfor samarbeidet de allierte og sovjeterne om å dikte i hop historiene fra dødsleirene, hevder revisjonistene.

Så hva med alt bevismaterialet, som ofte er bevart – med tysk nøyaktighet? Her viser revisjonistene virkelig hva de er gode for. Beretningene fra leirene er enten løgner (hvis de kommer fra leirfanger) eller presset frem under tortur (hvis de kommer fra fangevoktere). Bildene av massegraver fulle av utmagrede lik er tatt ved slutten av krigen, da de alliertes bombing hadde sørget for at forsyningslinjene til leirene hadde brutt sammen og sult og sykdom herjet.

Holocaustrevisjonister er gjerne ekstremt tekniske. De måler cyanidinnholdet i veggene på gasskamrene og påstår at konsentrasjonen av blåsyre er så lav at myrderiene umulig kan ha funnet sted. En annen teknikk er å hevde at drapet på millioner av mennesker i leirene er en umulighet, ettersom kapasiteten på krematorieovnene ikke var stor nok til å brenne alle likene. Ironisk nok påstår gjerne andre revisjonister at beviset for at Holocaust ikke fant sted er at hvis nazistene virkelig ville utrydde alle jødene i Europa, hadde leirene en kapasitet som gjorde at det ikke ville være en eneste jøde igjen…

Det er ikke uten grunn at jøden er sentral i revisjonismen. Det er ikke sikkert alle holocaustrevisjonister er nynazister eller antisemitter, men revisjonismen er meningsløs uten en slik politisk agenda. Så skal man heller ikke grave dypt i denne merkelige “vitenskapen” før man tydelig ser at mange revisjonister mener at det er langt skumlere krefter enn alliert propaganda på ferde. Var ikke både de vestlige allierte og sovjeterne egentlig marionetter for en jødisk verdenselite? En verdenselite som trengte Holocaust-løgnen for å drive moralsk utpresning av Tyskland og sørge for opprettelsen av staten Israel? Noen revisjonister sier det rett ut: Det var ikke noe Holocaust, men jødenes løgner om dødsleirene viser hvor tvers gjennom onde de er. Så onde at de kanskje burde plasseres i leire …

Institutter med vitenskapelig klingende navn publiserer vitenskapelig utseende tidsskrifter og bøker skrevet av mennesker med vitenskapelige titler. Men det eneste holocaustrevisjonistene virkelig har klart å tilegne seg ved historiefaget, er evnen til å skrive knusktørre og endeløse avhandlinger. Så i motsetning til ”alternativ historieskrivning”, som ser verdenshistorien i lys av intervensjoner fra marsboere eller overlevende fra Atlantis og som kan være ganske underholdende, er ikke Holocaustrevisjonismen bare dårlig og motbydelig historieskrivning – den er kjedelig også. Hvor mange flere argumenter trenger man for ikke å ta revisjonistene alvorlig?

Hvem skjøt JFK?

22. november 1963 løp nyheten om at John F. Kennedy var død verden rundt. Presidenten en hel generasjon hadde satt sine forhåpninger til var blitt skutt der han satt i en åpen bilkortesje på vei ned en gate i Dallas, Texas. Men avfyrte skuddet?

Få mordere er mer berømte enn John F. Kennedys drapsmann, Lee Harvey Oswald. Oswald jobbet i en bygning med utsikt over Kennedys rute og hadde simpelthen skutt presidenten fra vinduet på jobben. Hvorfor? Tja, Oswald var en merkelig skrue og dessuten en selvutnevnt marxist som på et tidspunkt faktisk hadde hoppet av til Sovjet. Å skyte så godt at han kunne treffe presidenten i hodet der han satt i en bil i fart på langt hold var noe han hadde lært gjennom beinhard trening i det amerikanske marinekorpset.

Dagen etter at han ble arrestert ble Lee Harvey Oswald skutt av Jack Ruby, en fyr med mafiaforbindelser som drev en strippeklubb. Ruby døde selv i fengsel. Så i dag, førti år senere, skulle man tro at saken var begravet i historiens arkiver. Men mordet på JFK er ikke bare blitt en hjørnestein, men selve grunnsteinen i konspirasjonsgenren.

De som hevder at det er noe merkelig med affæren peker gjerne på hvor mistenkelig dårlig politiarbeid som ble utført i kjølvannet av drapet på Amerikas viktigste mann. Fra politiavhørene av Lee Harvey Oswald finnes det bare noen få notater. Det var også mistenkelig lett for Jack Ruby å skyte en så viktig fange som Lee Harvey Oswald, påpekes det. Dessuten skal man visstnok ikke pirke mye i rødlakken på “marxisten” Lee Harvey Oswald før en helt annen figur trer frem. Oswald lærte russisk og leste Marx mens han var i de amerikanske marinestyrkene. Hvis man lærer russisk og leser Marx mens man er i amerikanske eliteavdelinger, tyder det gjerne på at man er tilknyttet etterretningen. Det luktet CIA lang vei av Oswald, påstås det.

For dem som grov dypere viste det seg at den fremtidige presidentmorderen pleiet kontakt med Castro-hatende eksilkubanere og Sovjetfiendtlige eksilrussere. Ikke særlig passende selskap for en som angivelig var glødende marxist. Det holdes også for sannsynlig at Oswald skal ha blitt brukt av FBI i deres kontraspionasjeprogram og at han arbeidet for å destabilisere venstresiden. Var “marxisten” Oswald egentlig en infiltratør, provokatør og informant? Hvis han var det, hvorfor skulle en slik mann skyte presidenten? Skjøt Oswald i det hele tatt? Eller var han bare en syndebukk, slik han selv hevdet da han ble arrestert? Noen mener det ville være umulig for Oswald å utføre mesterskuddet som felte Kennedy. Var det flere skyttere? Var det flere Oswalder? Det finnes flere vitneprov som beskriver ham på steder han ikke kunne ha vært, eller gjøre ting han ikke kan ha gjort.

En annen sak er motivet. Var virkelig motivet å straffe presidenten for at han hadde stått så steilt mot Sovjet og Kuba under Kubakrisen? Presidenten hadde jo mange fiender i eget land. Mafiaen hadde hjulpet Kennedy til makten, og følte seg i ettertid snytt. Det amerikanske militær-industrielle komplekset likte ikke at Kennedy var så tilbakeholden med innsatsen i Vietnam. Noen legger skylden for drapet på gamle travere som frimurerne eller andre hemmelige selskaper og mener mordet på Kennedy blir en moderne versjon av et okkult rituale, ofringen av den hellige kongen. Men da begynner vi kanskje å nærme oss teorien om at Jackie Kennedy betalte mafiaen for drapet, for å slippe ydmykelsen ved en skilsmisse fra sin skjørtejeger av en ektemann.

Den vanligste forklaringen er likevel at drapet var et slags hemmelig statskupp som la all makt i hendene på en koalisjon av politiske, økonomiske og militære interesser. Disse interessene har vært den egentlige makt i USA siden sekstitallet. Noe av det attraktive med denne teorien er at den forklarer hvordan flere av konspirasjonsfolkets favoritthatobjekter, som Ronald Reagan og George W. Bush, har fått flytte inn i Det Hvite Hus.

USA er konspirasjonenes hjemland, og Kennedy-saken er kanskje den mest amerikanske av dem alle. Men gjennom filmer som Oliver Stones JFK og det enorme antallet av bøker, blader og nettsteder som er viet saken er denne saken i dag blitt konspirasjonenes Citizen Kane.

AIDS som våpen

Er AIDS skapt av mennesker? I så fall, er epidemien et resultat av uvettig tukling med naturen? Eller er sannheten langt mer skremmende?

Den vitenskapelige konsensus er at HIV er en sykdom som stammer fra vestafrikanske aper. Disse apene bærer i seg utgaver av viruset som ikke er dødelige for dem. Gjennom årene har HIV-viruset mutert og smittet over på mennesker som har hatt apene som kjæledyr eller som mat. Resultatet kjenner alle som har lest aviser de siste tyve årene.

Det er ikke alle som synes det er så enkelt som det vitenskapelige etablissementet skal ha det til. Det er nemlig noe som er veldig mistenkelig med AIDS: Sykdommen rammer dem som i utgangspunktet har det tungt. Homofile, svarte, fattige og narkomane er blitt hardt rammet. Så det er ikke rart det er kommet påstander om at AIDS har skumlere røtter enn vitenskapen går god for. Selv lenge etter at det ble klart at AIDS også kan ramme hvite og velstående heteroseksuelle, hevder enkelte hardnakket at AIDS er resultatet av menneskets tukling med naturen.

I boka The River: A Journey to the Source of HIV and AIDS (1999) la journalisten Edward Hooper skylden for AIDS på amerikanske forskere. Hooper påsto at forskerne hadde brukt nyrevev fra sjimpanser for å utvikle en poliovaksine. Sjimpansene hadde HIV, og viruset smittet over på vaksinen. Hooper hevder at den besmittede vaksinen ble testet på så mange som en million mennesker i Kongo mellom 1957 og 1959, med dagens AIDS-katastrofe som resultat. Hele fire vitenskapelige undersøkelser hadde avkreftet dette innen år 2001, men en god konspirasjon forsvinner aldri. For eksempel dukket påstanden opp igjen i Norge bokvåren 2003 i boken Vår tids redsel for alvor, ført i pennen av den svenske regissøren Roy Andersson.

Noen går lenger enn Hooper og Andersson. Disse hevder at AIDS slett ikke var noe arbeidsuhell forårsaket av velmenende mennesker, men et virus spesialdesignet for å drepe mennesker. AIDS er med andre ord ikke noen sykdom, men et biologisk våpen.

Man kan spørre seg om ikke AIDS ville være et temmelig ineffektivt våpen. I en verden med biologiske stridsmidler som kan utradere byer på noen timer må det da være håpløst med et våpen som bruker tiår på å drepe? Motargumentet er at det nettopp er denne langsomheten som har gjort at sykdommen har spredt seg så sterkt og fått slike katastrofale følger, slik man ser i dagens Afrika. De mest konspiratoriske antyder da også at sykdommen er satt ut som ledd i en stille krig for å avfolke kontinentet, slik at kolonimakter lettere skal få tilgang til Afrikas rike ressurser. Nettopp det at AIDS dreper så langsomt er et av sykdommens fortrinn som våpen. For når en hemmelig krig skal utkjempes, er det viktig at dødsfallene virker naturlige.

Så hva med spredningen av AIDS i Vesten? AIDS så først ut til kun å ramme homofile menn, noe som ga viruset tilnavnet ”the gay plague” ­– homsepesten. Denne koblingen er ikke tilfeldig, mener biologen og professoren Jakob Segal. Han påstår at AIDS ble konstruert på slutten av syttitallet i Fort Detrick i Maryland, der USAs kjemiske og biologiske våpen pønskes ut. I 1986 publiserte Segal en pamflett der han hevdet at den nye sykdommen først ble prøvd ut på fanger, som frivillig lot seg bruke som forsøksdyr mot å slippe ut før tiden. Siden fangene ikke døde – AIDS har jo en skummelt lang inkubasjonstid – ble forsøkene regnet som en fiasko og forsøkdyrene sluppet løs. Flere av fangene var homofile og sykdommen spredte seg lynraskt i homsesaunaene.

En gyllen regel i konspirasjonstenkning er å følge pengene. Hvem har tjent på AIDS? La oss ta to små eksempler: Det rike Vesten har kunnet tvinge i kne et Afrika som var på vei til å reise seg. Og den mektige legemiddelindustrien får så mange menneskelige forsøkskaniner de bare måtte ønske seg til sine eksperimentelle vaksiner, som ofte bare gjør vondt verre. For ikke å snakke om alle pengene industrien tjener på å selge eventuelle botemidler til de nødstilte. Kanskje er det flere enn homsehatende ekstremkristne som burde slutte seg til slagordet ”Thank God for AIDS!”

AIDS-konspirasjonen ser så smått ut til å gå av moten, men som så mange andre konspirasjonsteorier er den veldig fleksibel. Det er enkelt å bytte ut AIDS med den siste nifse sykdommen som treffer avisoverskriftene. Så var det da heller ingen mangel på konspiratoriske spekulasjoner da SARS skapte skrekk. Det er ingen tvil om at det samme vil skje når den neste epidemien kommer. Spørsmålet er bare hvem som får skylden da. Jeg setter gjerne en hundrings på amerikanerne.

Beretninger om et varslet angrep

USA har gjennom historien vært utsatt for angrep og terroranslag som virkelig har kommet i grevens tid. Det kan da ikke være snakk om tilfeldigheter?

I 1995 eksploderte en leiebil lastet med kunstgjødsel utenfor den føderale bygningen i Oklahoma City. 168 mennesker ble drept, og i kjølvannet av bomben fikk USA en perfekt anledning til å slå ned på undergravende krefter innad i landet.

Den 11. september 2001 styrte to rutefly lukt inn i World Trade Center i New York. Angrepet avfødte en ”krig mot terror” der USAs militærmakt fikk svært utvidede fullmakter.

For de sivile som ble rammet var dette katastrofer. Men konspirasjonsteoretikere påpeker gjerne at disse katastrofene var rene nådegavene for det amerikanske maktapparatet, som hadde hatt problemer med å legitimere sin virksomhet etter at den kalde krigen tok slutt og arvefiendene ble venner. Etter Oklahoma City og World Trade Center har disse interessene fått så rause bevillinger og så romslige fullmakter at USA nærmest er blitt en politistat på hjemmebane og verdenspoliti på bortebane, hevdes det. Angrepet på Afghanistan var planlagt lenge, man trengte bare en unnskyldning.

En gyllen regel i konspirasjonstenkning oppsummeres i det latinske ordtaket ”cui bono?” – hvem drar nytte? Siden amerikanske myndigheter har dratt så mye nytte av disse angrepene at flyene som fløy mot WTC og leiebilen i Oklahoma City like godt kunne hatt gavebånd på, er det ikke rart noen mener myndighetene visste om angrepene på forhånd – men bevisst unnlot å stoppe dem. Eller var det myndighetene som sto bak angrepene?

Spekulasjonene er mange. Var det mer enn én gjerningsmann i Oklahoma City? Mer enn én bombe? Var Timothy McVeigh, den statshatende høyreekstremisten, en syndebukk? Var Oklahoma City-bomben plantet av de hemmelige tjenestene som en dekkoperasjon for å skjule at de samme tjenestene likviderte offiserer som planla et militærkupp mot daværende president Bill Clinton?

Hvordan kan terroristene bak 9/11-angrepet ha lært seg å fly så bra ved noen få flytimer og noen timer med flysimulator på Playstation? Var flyene i stedet fjernstyrte? Hva med forretningsforbindelsene mellom de dynastiske familiene Bush og Bin Laden? Og ikke minst: Hvordan kan man stole på etterforskning utført av de samme myndighetene man mistenker for å stå bak ugjerningene?

Konspirasjonsteoretikere med historiske anlegg viser gjerne til spekulasjoner om at president Roosevelt var advart om det japanske angrepet på Pearl Harbor i 1941 på forhånd, men unnlot å slå alarm. Hensikten var angivelig å påvirke en skeptisk opinion for å få USA med i annen verdenskrig. Var kanskje angrepet på Afghanistan (og andre muslimske land) en parallell, planlagt før bombingen av World Trade Center, men langt enklere å få verdens sympati for etter det skrekkelige terrorangrepet mot New York?

Ett problem med dette resonnementet er at de færreste konspirasjonsteoretikere har lyst til å sammenligne George W. Bush med Roosevelt. Men det finnes en annen populær historisk analogi. Adolf Hitler brukte nemlig brannen i den tyske Riksdagsbygningen som påskudd til å grafse til seg makten, og det har ikke manglet på påstander om at ungkommunisten som angivelig tente på var en syndebukk.

For konspirasjonsfolket stemmer alt: De militære er glade for å kunne føre krig, innen det militærindustrielle komplekset er man glade for å selge bomber som skal slippes i hodet på USAs fiender og ingeniørselskapene er glade fordi de får i oppdrag å bygge landet opp igjen i USAs bilde – slik at McDonald’s kan etablere seg der. Alle er glade, bortsett fra USAs fiender. Men dem er det ingen som bryr seg om. Og når det blir på tide å slå til mot enda en stat eller gruppe som ikke vil underkaste seg den amerikanske maktelitens vilje, skal du ikke se bort fra at det kommer et nytt opportunt terroranslag.

Tullmåne

20. juli 1969 uttalte Neil Armstrong ordene: ”Et lite skritt for et menneske, et stort skritt for menneskeheten.” Amerikanerne hadde vært først på månen og dermed vunnet romkappløpet. Eller hadde de det? Var månelandingen en bløff?

At amerikanerne aldri landet på månen er en påstand som hevdes av stadig flere. TV-bildene fra månelandingen er jo opplagt falske. Bevisene er skygger som visstnok ikke går den veien de skal og objekter som speiler seg i astronautenes visirer, men som strengt tatt ikke burde vært på månen. Dessuten, da astronautene planter det amerikanske flagget, blafrer det plutselig – som om det skulle vært et vindkast. Men det er da ikke vind på månen?

Dette kan bare bety at månelandingsbenekterne har rett. Opptakene fra ”månen” er egentlig fra ørkenen i Nevada.

Det store spørsmålet er likevel hvorfor amerikanske myndigheter ville brukt så mye tid og penger på å late som om de hadde landet på månen. Svaret er ikke så vanskelig å finne.

På sekstitallet var den kalde krigen iskald. Atomkrigen mellom kommunistene og Den Frie Verden virket som en realistisk mulighet, og romkappløpet ble en forlengelse av våpenkappløpet på Jorda. En stund så det ut til at russerne kunne erobre rommet, siden de fikk en romkapsel opp i bane rundt Jorda før amerikanerne. Dette var en propagandaseier som skremte amerikanerne dypt. Guds Eget Land måtte få overtaket, og det kunne de gjøre ved å lande først på månen.

Det skulle ikke gå knirkefritt. Det er ikke ufarlig å fly i rommet, noe de stadig gjentatte romfartstragediene viser med all ønskelig tydelighet. Det var slett ikke lettere på sekstitallet, med datidens teknologi. De tekniske utfordringene var enorme. Landingsmodulen på romfartøyet var vanskelig å styre, og man fryktet at strålingen i rommet kunne ta livet av astronautene.

Så langt er vanlige historikere og månelandingsbenekterne ganske enige om romprogrammets historie. Men la oss heretter gi ordet til sistnevnte:

På et tidspunkt sto det klart for NASA at månelandingen var så vanskelig at den ikke kunne gjennomføres. Men propagandaseieren måtte hales i land. Dermed ble århundrets største bløff satt i scene. Kunne man ikke få astronautene til månen, måtte månen komme til dem. På en topphemmelig militærbase i Nevada begynte man å forberede ”TV-overføringene” fra ”månen”. Man gjenskapte de forholdene man etter beste evne så for seg skulle råde på månen. Det var likevel ikke godt nok. En rekke småfeil fra forfalskningsarbeidet kan avsløres ved å saumfare opptakene nøye. Og er det noe konspirasjonsteoretikere er gode på, er det nøye saumfaring.

Noen eksempler på disse feilene ble nevnt innledningsvis, men listen er langt lenger: Selv om Solen skulle være den eneste lyskilden på månen, avslører skyggene tydelig at det må ha vært flere lyskilder der. Dessuten har noen glemt å lage det krateret som ville oppstått i månesanden under månemodulens kraftige bremserakett. Astronautenes merkelige hoppende gange, som angivelig skyldtes den svake gravitasjonen på månen, fikk man til ved å få dem til å løpe og så kjøre filmen på halv hastighet. Kjør TV-opptakene på dobbelt fart og se selv! Den største brøleren var visstnok likevel at TV-teamet brukte samme location for å forestille to forskjellige fjellskrenter på månen.

Oppskytningen av måneraketten var ekte nok. Men astronautene tilbragte tiden de skulle vært på månen i bane rundt Jorda, mens ”månebildene” fra militærbasen gikk verden rundt. Så landet astronautene og mottok verdens hyllest.

Så hvorfor er ikke stillheten blitt brutt? Det har vært farlig nær. Enkelte av ”månefarerne” har ikke klart å leve med løgnen, og har vist tegn til å ville lekke hemmeligheten om USAs store propagandaseier. Dette forklarer hvorfor amerikanske astronauter har hatt en lei tendens til å dø i ulykker – eller skal vi si ”ulykker?”

I hvert fall er det dette de vil ha oss til å tro, de som sier at vi aldri landet på månen. Spørsmålet er om vi skal tro på dem. Påstandene er i hvert fall ikke nye. De fikk et humoristisk nikk allerede i James Bond-filmen Diamonds Are Forever i 1971 – bare to år etter månelandingen. Boken We Never Went To The Moon fra 1976 av Bill Kaysing er klassikeren innen månelandingsbenektelse. Men det var dokumentarfilmen Conspiracy Theory: Did We Land On the Moon?, som ble vist gjentatte ganger på den amerikanske TV-kanalen Fox i 2001 som virkelig spredte budskapet. Og hvis du tror påstanden om at månelandingen er en propagandabløff er merkelige greier, bør du vite at det finnes folk som mener månelandingen ikke fant sted fordi månen er en gruvekoloni for romvesener. Hvis da ikke månen er et gigantisk romskip, kamuflert som en klode, for å holde oss under oppsyn…

Hvorfor har så ikke NASA satt en stopper for hele historien, simpelthen ved å ta påstandene på alvor og tilbakevise dem med noen kalde, harde fakta? Det har vært forsøkt. I 2002 ble forfatteren James Oberg ansatt av NASA for å skrive en folkloristisk avhandling om månelandingsmytene. Utgivelsen ble stoppet, angivelig fordi man fryktet for at det å bruke penger på å forklare folk at månelandingen faktisk fant sted ville virke som sløseri med penger – eller som renspikket månesyke.

Konspirasjons-konspirasjonen

Hva ville vel en bok om konspirasjonsteorier vært uten en konspirasjonsteori der denne boken selv er en del av konspirasjonen?

Det er en grunn til at Humanist forlag har villet gi ut boken du holder i hendene: Konspirasjoner selger. De aller fleste som har sett litt på TV det siste tiåret har fått med seg serien The X-Files og kanskje noen av de andre seriene som har surfet på suksessen. X-Files er som en telefonkatalog over konspirasjoner og merkelige ideer. Her er UFO-landinger og avskyelige snømenn, hemmelige selskaper og hjernevask via fjernstyring. Bakteppet er en gigantisk sammensvergelse der den amerikanske regjeringen selger sine innbyggere som genetisk eksperimentmateriale til romvesener. Alt dette i beste sendetid.

Konspirasjonsteoriene dukker opp overalt – i filmer, bøker og dataspill. Men som i denne oversikten presenteres de gjerne på en litt flåsete måte, og da er det viktig å velge ut de mest bisarre. Slike medieprodukter har en bivirkning: De er med på å skape et inntrykk av at alle som mener at medier og myndigheter bedriver manipulasjon som ikke tåler dagens lys er paranoide galninger. Så den som avslører morgendagens Watergate-skandale vil raskt bli kalt en konspirasjonsteoretiker. Dette gavner selvfølgelig makthaverne. Det er nesten så man kan begynne å lure på om all denne dekningen av konspirasjoner er… en konspirasjon?

Velkommen til konspirasjons-konspirasjonen!

Konspirasjonsteorier er et felt der det er notorisk vanskelig å skille snørr fra bart. Hvilke teorier er paranoide vrangforestillinger og hvilke er glimt av en virkelighet noen ikke vil at vi skal vite om? Med medias dekning av de mest underholdende og useriøse teoriene er de med på å gjøre jakten på barten nesten umulig. Forresten, hvis du bytter ut ordet ”useriøse” med ”de konspirasjonsteoriene jeg ikke selv tror på”, skjønner du tegninga.

Konspirasjons-konspirasjonen finnes gjerne i to utgaver, som ikke på noen måte utelukker hverandre.

Den første utgaven er den moderate. Her er tanken at kommersielle interesser og oppmerksomhetshungrige opportunister fråtser i morsomme konspirasjoner. Media huker seg på de mest burleske konspirasjonsteoriene og gjør narr av folk som har brukt mye tid på å finne ut hvordan verden virkelig henger sammen.

Den andre forklaringsmodellen er selvsagt den vi er mest interesserte i her. Dette er modellen der man mener at konspirasjonskonspirasjonen er iscenesatt av krefter som bevisst forsøker å svartmale og latterliggjøre all tenkning som er annerledes. Metodene er mange: Myndighetene kan lekke falsk informasjon til kritiske journalister. De kan sette opp frontgrupper som sprer villedende konspirasjonsteorier. Eller myndighetene kan betale folk som skriver om konspirasjonsteorier (slike som meg) for å forvirre leserne (slike som deg). Denne siste påstanden skulle forøvrig jeg – og lønnskontoen min – ønske at stemte.

Samme hvilken modell som måtte være i aksjon, blir resultatet det samme: At seriøse kritikere som vil gjøre oppmerksom på at regjeringen ikke har rent mel i posen blir slått i hartkorn med folk som mener CIA har plantet mikrofoner i plombene deres.

Og det er altså dette Humanist forlag ønsker å oppnå med denne boken: Å lulle deg – og alle andre – inn i en tilværelse der du ukritisk svelger alt du får høre av storkapitalen, regjeringen og de mediene de to førstnevnte selvfølgelig kontrollerer. Så kom ikke her og si at du ikke er blitt advart. Det eneste merkelige er kanskje at vi faktisk forteller deg det – men det er selvfølgelig bare en dekkoperasjon.