Møt psykopaten Linn Skåber (36) .

DET VAR EN psykiater som sa det: Linn Skåber er en narsissistisk psykopat.

Og nå sitter Linn Skåber her og sier at Linn Skåber er en ufordragelig person, ensom og grunnleggende trist uten å vite om det sjøl.

Klokka viser ti på morgenen, vi sitter i et lite rom på NRK Marienlyst. Linn Skåber blåser vekk de blonde hårlokkene som ikke fikk plass i hestehalen.

-  Jeg våkner på natta med svettetokter og tenker at nå har jeg gjort alt jeg har lært jeg ikke skal gjøre.

Torsdag var det premiere på dokumentarserien som handler om Linn Skåbers jobb som redaktør på Gyldendal. Oppdraget er å lage ei bok der ti kjendiser forteller sine personlige historier.

Om du ikke har fått det med deg ennå; alt er bare på tull. Skuespiller Linn Skåber spiller rollen som skuespilleren Linn Skåber. Og det er rollefiguren Linn Skåber som er blitt beskrevet som psykopat. Det store spørsmålet er nå om publikum klarer å skille Linn Skåber fra Linn Skåber. I serien spiller hun mot kjente personer som er seg sjøl. Klart det vil bli forviklinger. Skåber husker fortsatt skuespilleren som spilte skurk i TV 2-serien «Syv søstre». Han fikk drapstrusler.

I ET LITE rom på NRK er det smugkikking på serien som har fått navnet «Hjerte til hjerte». Lett fnisende viser Skåber fram de nye neglene sine til regissør Marit Åslein. Det er Linns manager, ny han også, som har skaffet henne neglesettet.

-  Stakkars mann, han prøver å jåle meg til - skrælet fra Oppsal, sier Skåber.

-  Og så ville han slanke deg? Noe så grusomt, sier Åslein.

-  Nei, nei. Det har han aldri sagt, svarer Skåber.

Regissør Marit Åslein, også hun fra Oppsal, ville egentlig at serien skulle hete «Skåber». Men der gikk grensen for hovedpersonen, hun er tross alt en av forfatterne bak serien, sammen med Terje Solli og Line Grünfeld.

-  Jeg spiller en ufordragelig person i mitt eget navn, og kunne ikke fronte hele serien med etternavnet mitt.

-  Hvorfor ga du ikke rollefiguren et annet navn?

-  Jeg synes dette er et interessant eksperiment. For å si det sånn: Det er rart om ikke skuespillere er interesserte i «Big Brother». Det er den eneste måten du har anledning til å se mennesker lyve i et rom på, før de går inn i et annet og sier noe helt annet. Det er denne sjangeren vi nå har lekt med. Det blir noen snodige møter mellom meg og dem som spiller seg sjøl, sier hun.

I første episode dukket flere av de kjente opp i en begravelse: Jostein Gaarder, Erik Fosnes Hansen, Anne Grosvold, Einar Gelius, og Jon Michelet med flere fikk se Linn Skåber dumme seg ut i kirka.

- Det var helt vilt å se hele den gjengenstille opp. Jeg tenkte at dette måtte gå på første tagning, for disse folka kommer ikke tilbake for en ny dag med opptak.

LINN SKÅBER PARKERER gratis på NRK, såpass bør det være. Bare i år har hun rukket innom både «Først og sist» og «Beat for beat». På lille julaften så du henne som helsekostfanatikeren Heidrun Sverresdottir. Nå er hun også foreslått som arvtaker etter Anne-Kat. i «Nytt på nytt».

Bilen hennes skiller seg ut blant stasjonsvogner og skibokser. Stolt viser hun fram sin helt nye Volkswagen Beetle kabriolet. Beige i lakken, lyse skinnseter og blomstervase inkludert på dashbordet. I forsetet er det så vidt plass til et barnesete.

-  Er den ikke kul? Jeg har aldri eid en ny bil før. Jeg mista panseret på den forrige i Trondheimsveien, og måtte binde det fast med tau til vindusviskeren. Men det dumme med kabriolet er at du ikke har oversikt i blindsonen, sier hun, blinker seg ut fra NRK og tråkker ekstra på gassen.

DET HAR GÅTT fort i livet til Linn Skåber. For få år siden utagerte hun singellivet på Grünerløkka, spilte sit-com på tv, var med i Lompelandslaget, redaktør for ei bok fylt med erotiske dikt, kokte egg i kaffetrakteren, ringte mamma når hun skulle koke poteter, spiste brød til middag og hadde prestasjonsangst for å lage te.

Nå lever hun et familieliv i villa på Ekeberg. Med smårutete vindu, egen hage og langsomme frokoster. Samboer med musiker, komponist og bergenser Atle Halstensen som har to døtre fra tidligere ekteskap. Sammen har de sønnen Niels (4). Hun skriver serier for barne-tv, kommer snart med ei barneplate sammen med Dennis Storhøi. Jobber med Trond-Viggo, og skriver på sommerrevy. På heldige dager serverer hun også ganske velsmakende middager med kokte poteter og grønnsaker.

-  Det har gått fra null til hundre. Tre år etter at jeg var singel og bodde på Grünerløkka, var jeg på ferie med mann og smurte frokost til tre barn. Jeg fikk i pose og sekk.

-  Var det helt problemfritt?

-  Ja, faktisk. Men jeg er glad for at jeg fikk være såpass, hva skal jeg si ... rebell og uforsvarlig til jeg var 31 år. Nå har jeg det veldig fint. Å få unge var mye morsommere enn jeg trodde. Å få Niels var ikke bare å få et barn, jeg har også fått en venn jeg liker å være sammen med, skravle med, og høre på.

Niels, eller Nielsen, som han blir kalt, var bare sju måneder da han så sin første teaterforestilling. Før året var omme hadde Nielsen spist seg gjennom flere kontinenter med mamma og pappa på restaurant.

-  Det er veldig viktig at ikke alt skjer på barnas premisser. De lengter også etter å være skygger, betrakte oss voksne og glede seg til å bli stor. Da kan vi ikke krabbe på alle fire hele tida. Jeg er overbevist om at unger ikke alltid liker å bli løfta fram. Noe av det beste jeg visste da jeg var liten, var å være med pappa på kontoret. Sitte helt stille, bare betrakte og være en del av et voksent miljø.

LINN LIKER VALGET av lunsjsted. Et stille sted med høye smørbrød, sånne steder Linn liker å sitte når hun skriver. Jo høyere smørbrød, jo bedre. Og så kan hun se på folk.

-  Er det én ting vi undertrykker i vårt samfunn, så er det nysgjerrighet. Å være nysgjerrig er min beste egenskap som skuespiller. Jeg støtter virkelig Gro Harlem Brundtlands hyllest av nabokjerringa, det å bry seg, være interessert i naboen, spørre og grave. I all vår individualitet er vi blitt så jålete, vi ønsker å være alene på en øde øy, trekke oss tilbake, sitte og tenke, slippe å snakke med folk ... det er mitt verste mareritt.

-  Er du redd for å være alene?

-  Nei, men jeg er glad i mennesker. Det som er interessant med livet, er å forholde seg til andre folk. Du må jo bry deg! Kanskje dette har noe å gjøre med blokktilværelsen jeg har vokst opp i. Når jeg sto opp, satt det fem damer på kjøkkenet og skravla.

OPPSAL ER EN drabantby i det sørøstre Oslo, der de første høyblokkene sto klare i 1954. Linn Skåber er vokst opp i en av dem, foreldrene bor der fortsatt. Tante Astrid bor to blokker bortenfor. Det er hun som tar æren for at Linn ikke heter Merete, som foreldrene hadde tenkt. Etter at hun på våren i 1970 leste i et ukeblad at Liv Ullmanns datter het Linn, var hun ikke i tvil. Det måtte bli Linn Skåber.

Folk som er vokst opp på landet og har flyttet til byen, snakker gjerne om hvor fantastisk det var med den store hagen, nærheten til sjøen, stillheten.

Linn Skåber flyttet fra blokk til villa, og snakker varmt om asfalt, alle folkene, trappevask og gamle, sinte damer i oppgangen.

-  Det er litt uvant å bo i villa. Jeg savner at folk samles uten grunn. Samboeren min er også et bybarn, han vokste opp to meter fra Grieghallen i Bergen. Vi savner både folk og asfalt.

-  Dere har sikkert råd til å flytte fra villa til blokk?

-  Jo. Men jeg vanker mye med Niels i bygården på Grünerløkka der jeg bodde før, og lar ham springe i oppgangene og leke med andre. Og så drar vi tilbake til villaen. Og klart; jeg elsker å slippe ham rett ut i hagen uten å være redd for biler. Men villabarn vet ikke alltid hvordan de skal oppføre seg i flokksamfunnet. Jeg vil at Niels skal ønske å omgås folk, like å møte nye mennesker. Å bry seg om andre er det viktigste. Det lærte jeg i blokk.

ENEBARNET SNAKKER MYE om familien sin. Det er Atle og Nielsen. Mamma, pappa, tante, kusine og fetter. Og ikke glem Frank, mannen til tante. Nære og kjære hele gjengen.

-  At jeg snakker så mye om å søke nærhet til andre folk, har mye å gjøre med at jeg er enebarn. Som enebarn må du i større grad finne familien din, og knytte sterkere bånd til folk. Det er fire- fem venner der ute jeg ser på som søstrene og brødrene mine. Men de vet det ikke sjøl, jeg tror det kan bli litt klamt for dem.

-  Ser du på sønnen din som et enebarn?

-  Han får i pose og sekk. Han er et enebarn med alle de godene det fører med seg, samtidig som han har to fantastiske søstre på 10 og 16 år som bor i Bodø. Han elsker dem, og spør hver dag om Silje og Sunniva kommer snart.

Moren til Linn er enegget tvilling; du husker kanskje de blonde, blide tvillingene fra ulike reklamefilmer. Nå, som foreldrene ferierer i Syden, er det tante Astrid Linn ringer til. Ofte. Gjerne tulletelefoner. Det er ikke lenge siden tanta trodde hun ble tilbudt en rolle i reklamefilm der hun måtte bruke kokkelue. Telefonrøret i ene hånda, et målbånd i andre for å måle lengden rundt hodet. Hun går på hver eneste gang, og synes det er like gøy.

DET PIPER I telefonen. Linn får en tekstmelding hun viser fram: «Pass på at Finn Graff får med seg haka di, den kan være vanskelig å finne.»

-  Jeg får med haka - og dobbelthaka. Jenter er så redde for å få en liten dobbelthake, det må dere ikke være. Det er fint, det er sexy, sier tegner Graff.

-  Nei, det er det ikke, sier Skåber.

-  Jo, sier Graff.

-  Det er jula si skyld. Men jeg har alltid tenkt at jeg er glad for å være normalt pen, for da blir ikke fallet så stort når jeg blir styggere. Jeg får en normal fallkurve, ikke som de modellene som bare raser sammen. For det gjør de. He-he.

Det var en periode Linn ville saksøke noen, hun visste ikke helt hvem, men noen hadde tatt fra henne lysten til å bli gammel. Kosmetikkbransjen, ukeblader, eller Lillian Müller. Sinnet varte til sommeren kom da hun jobbet med Sossen Krohg.

-  Sossen ga meg tilbake lysten til å bli gammel. Hun er en fantastisk kvinne, en livsnyter, et ideal som har levd livet. I dag er vi så fulle av dårlig samvittighet fordi vi ikke spiser nok brokkoli, og skuffer oss gjennom livet for å holde oss rette i ryggen. Jeg har ikke noe mål om å bli 70 år og se ut som jeg er 40. Slutt med å ha dårlig samvittighet, det er en kvinnearv vi dessverre bærer med oss.

OG NÅR VI er inne på kvinner og sånt - Linn Skåber har noe hun gjerne vil si til andre småbarnsmødre:

-  Jeg irriterer meg over lite sosialt intelligente mødre som mister et par hjerneceller når de får barn, som bare snakker om barn, og ikke har et rom utenfor. Det blir bare flaut å høre på for oss med barn, og veldig kjedelig for dem uten barn. Å høre småbarnsmødre påstå at livet var helt meningsløst før de fikk barn, er utrolig provoserende. Og veldig egoistisk sagt. Det er jo underlig, da, at så mange andre lever et helt fint liv uten barn.

SKÅBER HAR GÅTT veien som mange andre skuespillere: Romerike Folkehøgskole og Teaterhøgskolen. Hun kom inn på femte forsøk, med egen monolog som begynte med: «Elizabeth Taylor, for eksempel, er en fitte». Seinere har hun skrevet tekster for revy og teater, tv og radio, Kjersti Holmen og Hege Schøyen. Trond-Viggo Torgersen mener Linn Skåber er en av de få store, kvinnelig humoristene vi har.

-  Hun har denne kombinasjonen av å være arbeidsom og gi totalt faen. Og så er hun totalt fri for primadonnanykker, sier Torgersen.

Her må det også legges til at de to fortsatt jobber tett sammen, at Trond-Viggo er en husvenn på Ekeberg, og fadder for Niels.

LINN SKÅBER er morsom. Men de fins fortsatt, de som husker henne i seriøse roller. Hun har møtt lærere fra Teaterhøgskolen som ber henne holde litt på med «det andre» også.

-  Har du beveget deg helt bort fra det seriøse?

-  Jeg håper virkelig ikke det. Skuespillerne jeg beundrer mest er allsidige, som Anne Marit Jacobsen og Kjersti Holmen.

Linn Skåber er allsidig. Hun var etablert i Lompelandslaget før hun begynte på Teaterhøgskolen. Hun turnerte med kompisen Kristopher Schau & co. i Reidar Roses orkester før hun spilte Oda Krohg i Ole Paus og Ketil Bjørnstads stykke «Kristianiabohemen». Kristopher Schau er for øvrig fortsatt mannen hun ler mest av, og turneen med Reidar Roses orkester det morsomste hun har gjort.

-  Vi hadde ingen penger, spilte på gata, og fikk sove over hos fremmede. Men jeg var ikke med på leken om å gå lengst uten å skifte underbukse.

I tillegg til å vinne Komiprisen, spiller også Linn Skåber i reklamefilmer. Hun har fått høre det.

-  At skuespillere skal mene så mye om hva kolleger gjør, er jeg drittlei. Jeg har kanskje fått tilbud om tjue reklamefilmer, og har sagt ja til to fra en regissør jeg stoler på. Og skal jeg fortelle deg hva som er utrolig provoserende?

Hun snakker, om mulig, enda litt fortere når hun er irritert.

-  At folk som har gått på Teaterhøgskolen rakker ned på kolleger som har gått den harde veien med utdannelse i England, kommer hjem og spiller gateteater, revy, i «Hotel Cæsar» eller hva det måtte være. Dem skal de faen ikke mene noe som helst om. De kan sitte på sin høye hest og huske på at de ble hanka inn på et teater i det øyeblikket de gikk ut av Teaterhøgskolen. Det er livsfarlig for en skuespiller å bli jålete. Jeg blir veldig sint av det, det er så mye jåleri ute og går.

Linn Skåber forteller om Ole Paus som sa at Teaterhøgskolen burde hatt sin helvetesuke. Ei uke der alle fikk med seg Shakespeares samlede samt en diktsamling av André Bjerke, og utdelt en plass der de skulle opptre ei uke. Gjerne på danskebåten, i en setting utenfor en stor scene der alt er tilrettelagt.

SKUESPILLERE LIKER GJERNE å snakke om seg selv. Linn Skåber også, men hun spør og graver tilbake. Og hun hopper. Fra jålete skuespillere, til ting

hun har sett på tv, hun viser bilder fra familiens siste sydenferie og snakker om miljøet som nå opptar henne.

-  I «Nitimen» koseprater de om en turteldue som ikke har funnet veien tilbake til Afrika, men landet i Tromsø. Det er ikke noe å koseprate om! Hold opp, lag heller skremselspropaganda! Regjeringen burde lage forbud mot bilkjøring. Innføre klippekort på bilkjøring, eller noe sånt. Gjør noe drastisk! Jeg selger gjerne bilen min, den går forresten på diesel i håp om at det snart kommer biodiesel.

Linn Skåber vet at det gjerne utarter når hun blir engasjert. Det er da hun ikke burde være alene hjemme. I sinne ringer hun telefonsvareren til «Tabloid». Og så var det her om natta ...

Linn kom hjem fra byen, og hun kunne ikke kjøre bil, for å si det sånn. Hun hentet posten, en bunke reklame. Miljøsvin, tenkte Linn og fikk en idé. Hun lagde en oversikt over reklamen, fant bedriftenes hjemmesider på nettet, klikket seg fram til direktørenes navn og e-postadresser. Og der, alene hjemme i villaen på Ekeberg, hadde hun sitt eget nachspiel der hun skrev 15 sinte e-poster til diverse direktører.

Med hilsen Linn Skåber.

Tanke nummer én da hun våknet morgenen etter, var at det var en morsom kveld på by'n. Tanke to: Å, nei!

Nå har hun fått flere svar. Det siste brevet rådet Linn Skåber til å få seg et klistremerke på postkassa som takket nei til reklame.

-  Det er jo det jeg sier, jeg er best blant folk. Jeg bør ikke være for mye alene.

  

 

FAKTA

Født: 31. mars 1970

Familie: Samboer med Atle Halstensen, sønnen Niels (4).

Karriere: Utdannet ved Statens teaterhøgskole, Westerdals reklameskole og Romerike Folkehøgskole. Debuterte ved Oslo Nye Teater i 1997 med tittelrollen som «Mirandolina». Jobbet ved teateret til hun ble frilans i 2001. Har vært med i Lompelandslaget, en rekke filmer og humorserier på tv. Skriver tekster for andre skuespillere, og var redaktør av antologien «Erotiske dikt». Vant i fjor Komiprisen for beste kvinnelige artist for innsatsen i «Utlendingen» på Centralteatret. Aktuell med ny tv-serie, kommer snart med barneplate.

Leser:

- Jeg fikk et godt tips av Anne B. Ragde om å slutte med sånn nattbordslesing når du har små barn, du må heller sette av en time. Det hjelper. Nå holder jeg på med «Løvekvinnen» av Erik Fosnes Hansen, og har nettopp gjort unna Ari Behns «Entusiasme og raseri». En favorittbok er Frank McCourt «Engelen på det sjuende trinn». Han skriver godt, og jeg digger Irland. Jeg leser aviser på nett og papir, og har mye poesi på lydbøker. I bilen er det for tida Inger Hagerup som leser egne dikt.

Lytter til:

- Det ble en ny verden etter at jeg begynte å laste ned musikk fra nettet. Gamle helter fra 80-tallet har dukket opp, den siste var Nik Kershaw. Ellers liker jeg godt Madeleine Peyroux, Herborg Kråkevik, Ole Paus, Karoline Krüger og Cumshots - der er det mye energi. Da Kristopher Schau jobba i P3, samla han all musikk han ikke likte i bæreposer, og så kom jeg og hentet den. Den verste musikken han visste, var akkurat det jeg ville ha. Jeg har også enormt stor respekt for samboeren min; Atle er en veldig allsidig musiker og dyktig komponist.

Ser på:

- Jeg elsker gode serier, og drømmer om å skrive en serie som «Krøniken». Jeg ser alltid på «Barne-TV» og «Dagsrevyen». «Koht i familien» likte jeg godt, Og så liker jeg sånne store sendinger som alle ser på, et samlingspunkt som alle refererer til. Innsamlingsaksjoner, nyttårskavalkader og viktige skirenn. Jeg er ikke så opptatt av ski, men lyden av skirenn liker jeg. Det er trygghetsstøy, akkurat som «Nitimen».

Ellers:

- Veldig glad i kald kaffe og tørre brødskriver - og filmer som er basert på historier fra virkeligheten.

Les også