Dagbladet.no møtte sju tidligere barnesoldater i Nepal.
Video: John Rasmussen

---

Dagbladet.no har reist til Nepal etter borgerkrigen som kostet 13 000 mennesker livet og ser i en artikkelserie på forholdene for folket i det fattige landet i Himalaya:

• I dag: Møtet med barnesoldatene
• I morgen: Vi reiste til maoistland
• Onsdag: Pawan ville dødd for partiet
• Torsdag: - De kidnappet tre av elevene mine
• Fredag: Ville du latt denne mannen sende deg i døden?
• Lørdag: Kripa (17) hjelper andre barn gjennom traumene
  

---

BHAKTAPUR/NEPAL (Dagbladet.no): På to små rom, bak låste jernporter litt utenfor Katmandu, bor sju tenåringsgutter som ikke skiller seg nevneverdig fra norske barn.

De har bilder av filmstjerner på klesskapene sine, de spiller bordtennis, de snakker om jenter og diskuterer livlig hvorvidt David Beckham eller Ronaldinho er den beste fotballspilleren i verden.

DET ER ÉN STOR FORSKJELL. De sju som sitter sammen med oss, er blitt brukt av militære styrker under den ti år lange krigen mellom maoistene og regjeringstyrkene i Nepal.

- Vi prøver å hjelpe dem gjennom traumene. Vi prøver å hjelpe dem med å finne noe å leve for, sier psykolog Rashmi Kafli til Dagbladet.no.

Hun jobber for organisasjonen Programmet for utdanning av underpriviligerte barn (UCEP), som har eksistert i landet siden 1978. De har åpnet dørene sine for Dagbladet.no for å snakke om kampen for å få Nepal på rett kjøl igjen etter ti år med krig.

UCEP, som samarbeider tett med norske Redd Barna, tar seg av rundt 500 barn. Flere av dem var barnesoldater, og sju av dem trenger svært tett oppfølging. Det er disse som  nå sitter de sammen med oss og sammenlikner David Beckham med Ronaldinho.

- Noen av disse guttene ble kidnappet av maoistene, andre meldte seg frivillig, sier Kafli.

«Frivillig» er et definisjonsspørsmål når man snakker om barn som burde gått på ungdomsskolen. Mange av dem ble lokket med at de skulle få mat, beskyttelse eller de ble tatt med av eldre familiemedlemmer. I mange distrikter, spesielt i vest, krevde maoistene at hver familie måtte avse én person til dem.

SACHIN HAR HVIT, nyvasket skjorte og er 16 år. Han har moteriktig sveis, smiler hele tida og tar kommandoen blant ungdommene.

Ikke fordi han er en sjefete type. Han gjør det fordi han er en av de eldste, han har fått tilbake store deler av selvtilliten og han tør å se oss inn i øynene mens han snakker.

- Vi vil gjerne vite mer om dere. Det er fint om dere introduserer dere skikkelig, sier han etter at vi har hatt en litt for kort forklaring om hvem vi er og hva vi driver med.

PÅ VEGGEN HENGER fem tegninger. Det ene er et selvportrett av Sachin. De fire andre tegningene han har laget, viser hvordan han endte opp her.

16-åringen kommer fra en landsby helt øst i Nepal. Moren døde da han var 11 år gammel. Stemoren slo ham ofte. Faren drakk tett. Den ene tegningen på veggen viser hvordan stemoren slår løs på ham, mens faren står med en flaske i hånda.

På arket står det sju ord: «Beating me. No. Mom please help me».

Mens Sachin satt på utsiden av huset sitt, kom en tropp maoister forbi. De spurte om han ville være med. Det ble slutten på ett mareritt. Men begynnelsen på et nytt.

Sachin ble satt til å være spion for maoistene. Det var hans oppgave å speide etter soldater fra regjeringshæren. På bakgrunn av hans observasjoner, bestemte troppen seg for om de skulle angripe eller trekke seg tilbake.

I tillegg ble han brukt som bærer. Mange av ungene måtte frakte ammunisjon og andre forsyninger til fronten. De fleste fikk våpenopplæring og var utstyrt med granater og rørbomber som skulle brukes hvis de så hærstyrker.

ETT OG ET HALVT ÅR etter at Sachin hadde forlatt sin voldelige stemor og døddrukne far, fikk han høre et rykte om at bestemoren var død.

Hun hadde alltid vært snill mot ham, og han elsket henne høyt. Han ba om å få reise fra maoistene for å se om det stemte, men de sa at det var en løgn og ga klar beskjed om at han ikke hadde tillatelse til å forlate dem.

Til slutt klarte han å komme i kontakt med onkelen sin, som bekreftet bestemorens bortgang. Sachin forsto at maoistene hadde løyet til ham, onkelen ba ham rømme og til slutt klarte han å komme seg unna og fikk overgitt seg til regjeringsstyrkene.

Vi får ikke vite flere detaljer om tida hans blant maoistene. Han har akkurat fått tilbake retten til å bestemme over eget liv. Da bestemmer han også hva han vil si om fortida.

To av de andre guttene, blant dem en 13-åring, var også spioner, mens Rejesh, som er 17 år og har kraftig kroppsbygning, var bærer.

Hva de tre siste måtte gjøre, får vi ikke vite.

EN 15 ÅR GAMMEL GUTT, som nylig reiste fra opplæringssenteret, ble tatt av maoistene med makt. Da de hadde formet ham som de ville, fikk han kontroll over en egen tropp.

Forstå dette rett, han var 15 år da han var på senteret. Hvor gammel han var da han fikk sitt første gevær i hendene og beskjed om å drepe andre mennesker, vet vi ikke.

- Han ble kidnappet og plassert helt i fronten. Etter hvert ble han forfremmet og styrte en egen gruppe. Noe seinere ble han refset på grunn av disiplinære problemet og ble degradert. Da drepte han kommandanten sin og rømte, sier psykolog Rashmi Kafli.

Da gutten overga seg til sikkerhetstyrkene, bestemte de seg for å bruke ham som spion. 15-åringen er blitt svært voldelig etter tida hos maoistene. Både de ansatte og guttene ved opplæringssenteret fryktet at han til slutt ville ta livet av seg selv eller andre.

- Da han kom til opplæringssenteret, fikk han ikke sove om nettene. Han prøvde han å gjemme kniver under hodeputen om natta og helt ut av det blå kunne han begynne å slå løs på de andre guttene. Han ble sendt videre i helsevesenet, men jobber nå som bygningsarbeider sammen med broren sin i Katmandu, sier Kafli.

- Disse guttene har svært mange psykiske problemer. Tingene de har vært gjennom har gjort dem deprimerte og rastløse. De har dårlig selvtillit, mareritt og konsentrasjonsvansker. Men jeg tror de har en lys framtid. Jeg tror disse sju skal klare seg.

SACHIN FORTELLER at han vil bli bilmekaniker.

- Jeg vil bo i Katmandudalen. Hvis jeg blir frisk igjen, har jeg lyst til å stifte familie.

Rejesh (17), som sitter ved siden av Sachin, vil også bli bilmekaniker. Han lener seg fram og møter øynene mine.

- Vi vil bare glemme. Jeg tror behandlingen vil hjelpe meg til å glemme det tidligere livet mitt. Jeg håper at jeg kan bli selvstendig igjen og dermed få et bedre liv.

Han snakker litt med de andre guttene, før han griper ordet igjen.

- Vi har et stort håp om fred i Nepal. Men i sør har volden begynt å blusse opp igjen. Vi er usikre på hva som skjer. Framtida er usikker.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.