Ingrid Schulerud betaler dyrt for å stille opp ved siden av Jens.

FAR OG TANTE: Pappa Mentz som liten - sammen med Anne-Cath. og foreldrene.

FAR OG TANTE: Pappa Mentz som liten - sammen med Anne-Cath. og foreldrene.

1960: Ingrid, ett år gammel.

1960: Ingrid, ett år gammel.

BÅTTUR: Åtte år gamle Ingrid med Pappa Mentz på Sørlandet.

BÅTTUR: Åtte år gamle Ingrid med Pappa Mentz på Sørlandet.

SYSTEMET RUNDT statsministeren er bygget på en forståelse om at statsministeren er en mann med hjemmeværende kone. Det virker litt passé i 2007.

Ingrid Schulerud, avdelingsdirektør i Utenriksdepartementet med ansvar for ti milliarder i året, gift med Jens Stoltenberg, sitter på Theatercaféen i Oslo. Hun vurderer om hun skal si det hun lenge har brent inne med. Først ler hun bare av spørsmålet: Hvordan legger Statsministerens kontor forholdene til rette for henne som ektefelle?

-  Vi har ikke engang et navn på «statsministerfrue» som fungerer i en moderne tid.

NESTE LØRDAG setter Ingrid Schulerud seg på flyet for å følge Jens til Kina og Indonesia på deres første offisielle besøk i utlandet siden han ble statsminister for andre gang. Hun vil spasere ved siden av Jens - verdig, velkledd og smilende - og hilse respektfullt på statsoverhoder. Som hun gjorde det for tre uker siden, da så vi henne daglig på tv i forbindelse med kong Haralds 70-årsfeiring.

Man skulle nesten tro Schulerud har egen stylist og sydame, slik dronning Sonja har.

Virkeligheten kunne ikke vært fjernere.

INGRID SCHULERUD ORDNER OPP sjøl. Og for dem som måtte tro at det bare er enkelt å styrte hjem etter jobben, åpne garderobeskapet, feste smykkene, kaste seg i en taxi, stille seg ved opp ved siden av ektemannen og hilse blidt på 150 gjester - tro om igjen. Det er en deltidsstilling å være statsministerens ektefelle.

-  Det er sikkert en 20 prosents stilling å forholde seg til Statsministerens kontor. Derfor har jeg gått ned til 90 prosent i UD. Siden jeg har en ansvarsfull stilling, jobber jeg likevel minst 130 prosent, og i tillegg blir det sånn at jeg tar det meste hjemme. Slik er det - det tar mye tid og det er faktisk ganske kostbart å være gift med en statsminister. Jeg har ikke noe svar på hvordan dette kan løses bedre, men det er et tankekors for meg. Det går på en måte for oss, men det reiser noen prinsipielle problemstillinger.

-  Hva kan vi da vente av deg framover?

-  Så lenge jeg jobber til daglig i UD, er det ikke naturlig å være veldig synlig i det offentlige. Det har med den sterke, norske embetstradisjonen å gjøre. Det er nettopp den som gjør at jeg heldigvis fortsatt kan jobbe. Jeg tror det for eksempel hadde vært umulig for Cherie Blair å jobbe i britisk UD.

-  Frykter du at det norske folk ikke er klar for en mer synlig ektefelle for statsministeren?

-  Det vil sikkert være kontroversielt, men det er ikke et argument for ikke å gjøre det. For meg er det ikke noe mål i seg selv å skape en ny eller større rolle for statsministerens ektefelle. Men det kan være et poeng å reformere systemer og tilrettelegging for en statsministerfamilie anno 2007.

I LIKHET MED KRONPRINSESSE Mette-Marit har Ingrid Schulerud profilert norsk design og kunst. Men før Asia-turen hun og Jens nå skal ut på, har hun bedt om noe annet.

-  Jeg ønsker meg noe mer enn sykehus og kunstutstillinger. Det er den tradisjonelle ryggmargsrefleksen for rollen min. Jeg håper å treffe kvinner som kan fortelle hvordan det er å være kvinne i dagens Kina og Indonesia. Det blir spennende å se hva det blir, sier Ingrid og ler.

-  Men du er interessert i design?

-  Ja, men for meg handler det ikke om glam og kjoler med terningkast. Det er en vanvittig såpeopera. For meg handler det om å løfte fram de som sliter med å klare seg i skjæringspunktet mellom design og kunst. Men jeg har ikke tenkt å bruke livet mitt på kjoler.

-  Hvis du hadde vært statsminister, ville Jens hatt større spillerom?

-  Ja, men det er også opp til dere i pressen. Jeg jobber med europeisk integrasjon av de nye EU-landene, kanskje det viktigste som har skjedd i vår verdensdel siden krigen, og vi forvalter over 10 milliarder kroner. Hadde jeg vært mann, ville mediene vært mer opptatt av jobben min. De hadde ikke vært så veldig opptatt av hvilken dress Jens brukte på Slottet i går.

INGRID SCHULERUD ER dypt skeptisk til journalister og medier. Hun har kun gitt ett intervju siden 2005. Før dette intervjuet har hun forhørt seg grundig om undertegnede, og hun har fått hjelp av sin 18 år gamle sønn til å saumfare Internett for å finne ut hvordan hun er beskrevet tidligere. For et par uker siden tikket det endelig inn en sms fra henne: «Nå kaster jeg meg ut i det.»

-  Dilemmaet mitt i alle intervjuer er at jeg blir intervjuet fordi jeg er gift med en annen. Samtidig er journalistene genuint opptatt av å beskrive meg som en selvstendig person. Jeg kunne svare som Charlo Halvorsen når han blir spurt om hvordan det er å være gift med en topp-politiker: «Alt er fantastisk. Alle burde prøve det.» Men selvfølgelig er det av og til et helvete å være gift med en topp-politiker, sier Ingrid.

EN ÅPENBAR, men for mange, ukjent grunn til at Ingrid Schulerud står så støtt, er hennes egen familie. Den er minst like interessant og ressurssterk som det noe mer omtalte Stoltenberg-dynastiet. Mentz Schulerud, som døde i 2003, var en av de fremste kulturpersonlighetene i landet: Teatersjef, kåsør, skribent, lokalhistoriker og riksmålsforkjemper. Ingrids tante er forfatteren Anne-Cath. Vestly, Ingrids oldefar var svirebror med Henrik Ibsen i Grimstad og finansierte utgivelsen av skuespillet «Catilina». En annen forfader grunnla Løiten Brænderi. En var Norges siste bøddel.

-  Jens og jeg har veldig familiære familier. Det er nok noe av det som binder oss sammen. Vi kommer fra to familier med en sterk fortelling i den forstand at vi har en dyp følelse av slektskap.

-  Hvem har vært viktigst for deg?

-  Pappa, begynner Ingrid.

Hun stopper, øynene blir blanke.

-  Fra jeg var bitte liten følte jeg et sjelelig fellesskap med ham. Jeg savner ham veldig ... Grunnen til at jeg blir så rørt nå er at jeg i dag morges tenkte på ham, for i går kom det et brev. Det var fra en mann som under krigen jobbet i motstandsgruppa 830-S, som faren min også var medlem av. Det slo meg hvor lite han og de andre snakket om det de gjorde da. Nå dør den generasjonen ut.

Hun omtaler faren som et renessansemenneske.

-  Pappa var ikke bare en kulturformidler. Han var en stor humanist som mente at posisjoner og penger ikke er reelle verdier. Han introduserte meg for dans, teater, bøker og filosofi, sier Ingrid.

Og med de interessene var også huset fullt av kunstnere, som Stoltenbergs var av politikere.

-  Å vokse opp med pappas omgangskrets av skuespillere har vært nyttig i forhold til å takle offentlighet og mennesker med makt. Jeg så tidlig hvordan folk bruker og misbruker roller. Jeg har en stor evne til å gå inn og ut av roller, å skjønne når jeg er i den ene eller den andre.

-  Kan du anbefale å vokse opp i det som vi i dag ville kalt en kjendisfamilie?

-  Nei. Men det har vært en fordel for meg fordi jeg lar meg ikke affisere av posisjoner. Min verden er ikke medias verden. Så det har gjort meg varsom helt fra starten. Jeg har alltid vært en privat person. Jeg har få og gode venner. Jeg skiller veldig mellom bekjente og venner, mellom det offisielle og det private. Det å være trent på det helt fra jeg var liten, er en styrke når jeg er diplomat og gift med en statsminister.

-  Hvordan takler du journalister?

-  Jeg er alltid bevisst på hva jeg deler med offentligheten. Noen føler de må si ja til å svare når journalister spør. Av en eller annen merkelig grunn blir jeg spurt om råd fra folk som havner i medias søkelys. Jeg sier bare: Du trenger ikke svare. Min erfaring er, bortsett fra et par grove overtramp, at pressen respekterer grensene jeg setter.

-  Hvilke overtramp tenker du på?

-  Jeg har opplevd hårreisende uttrykk for sladder fra kjendisjournalistikken.

Men hun understreker imidlertid at det kunne vært langt verre.

-  Hadde jeg vært gift med en statsminister i et annet land, hadde jeg gått rundt med sikkerhetsvakter, fotografer over meg og her og der. Og hadde jeg spist middag med en annen mann ... skjønner du? Friheten jeg og mine barn har er helt fantastisk, sier hun og banker i bordet.

-  Hvordan har det endret seg siden sist Jens var statsminister?

-  Det har endret seg veldig, med flere medier, døgnkontinuerlig. Dagsorden settes hele døgnet. Det er et voldsomt krav til tilstedeværelse på utrolig mange arenaer. I praksis går det egentlig ikke i hop. Døgnet har bare 24 timer. Er du statsminister i 22 av dem, setter det noen begrensninger. For ikke å snakke om sikkerheten. Det er en stor innblanding i privatlivet å ha med seg to politifolk når jeg skal gå tur med Jens. Samtidig vet jeg at dette er veldig lite i forhold til andre land.

-  Gjør sammenlikningen det lettere å takle?

-  Nei, jeg synes det er en stor belastning uansett. Det er mange sider ved å leve sammen med en topp-politiker som jeg misliker intenst.

HUN KUNNE LEVD et helt annet liv. Det var danser hun skulle bli. I årboka fra «Katta», Oslo katedralskole står det: «Sta ... en tanke intolerant og en dunkel og spennende fortid.»

-  Det kan godt stå. Jeg kjedet meg til døde på ungdomsskolen. Derfor hang jeg rundt med masse musikere og syntes det som 13-14-åring var mye mer spennende på Club 7. Jeg hadde ikke lyst til å gå gymnaset. For meg var det tull å gå på skole, jeg ville bare danse. Men så hørte jeg at de hadde russisk på Katta og ringte rektor, forteller Ingrid.

Der stilte hun opp mot Jens i valget til landsmøtet i Norges Gymnasiast Samband og vant - en så mye omtalt historie at vi lar detaljene ligge.

-  Jeg har ikke noe imot den, og det er velvillig tenkt fra alle som repeterer det: «Hun er da like sterk som han-varianten.» Den historien skal illustrere det. Derfor blir den brukt igjen og igjen.

Hun kom seg godt gjennom gymnaset og dro til Latin-Amerika. Hun ville danse. I Mexico.

-  Drømmen om å bli danser lå der fra jeg var tre år. Men hele tiden har jeg blitt distrahert. Det som skjedde i Latin-Amerika var møtet med verden: Fattig og rik, borgerkrig i Nicaragua og El Salvador, indianermassakre i Guatemala. Etter å ha sett det, ble det meningsløst å bruke livet på dans. Jeg fikk en liten eksistensiell krise. Jeg fant ut at jeg måtte studere og vite litt mer. Så jeg dro hjem.

Mens Jens var AUF-leder, var Ingrid aktiv i Sosialistisk Front på Universitetet i Oslo samtidig som hun studerte statsvitenskap. Uten fullført hovedfag ble hun aspirant i UD i 1989, samme året eldstesønnen Axel ble født.

-  Jeg er ekstremt heldig. Jeg jobber med Det nye Europa, den fantastiske suksesshistorien om hvor fredelig prosessen har vært i forhold til dommedagsprofetiene. Det er utrolig inspirerende å reise i Estland og Latvia og treffe ungdom som vokser opp med helt andre muligheter enn før Muren falt. Skal jeg ikke være forfatter eller danser, er det dette jeg vil og kan. Men posisjonen til Jens legger noen begrensninger på oss og min karriere.

-  Hvordan blir du hindret?

-  For eksempel kunne jeg ikke stasjoneres utenlands. Det legger også noen bånd på meg hva jeg gjør og kan snakke om, for eksempel med deg.

NÆRE VENNER beskriver Ingrid Schulerud som «vår kloke venninne, «seriøs og ordentlig», «omsorgsfull», «beskyttende» og «viljesterk».

-  Hvordan vil du helst framstå?

-  Som en kvinne som i likhet med mange andre prøver å kombinere mann, barn og jobb, som basker med hverdagen og prøver å få det til. Jeg har en tilleggsdimensjon som gjør det utfordrende, men mange har mye vanskeligere ting å takle.

-  Hva tror du folk tenker om deg?

-  Det er en liten tendens til at jeg framstilles som perfekt. Det liker jeg ikke. For det første blir jeg provosert av det kvinnebildet som går ut på at målet i livet er å bli toppleder. Mange velger bevisst å ikke bli det fordi det har en stor kostnad. Det kan være et rasjonelt valg. Og mediene bidrar lett til å skape en illusjon om at målet i livet er å ha penger, makt og perfekt kropp. Jeg har ingen ambisjon om å bidra til at det er lykken i livet.

-  Hva vil du ha fram da?

-  At jeg har en jobb jeg er glad i, som handler om utenrikspolitikk. Norsk partipolitikk interesserer meg rett og slett ikke så mye. Og en ting til: Det er ikke mitt mål i livet å bli likt av alle. Jeg møter mange mennesker i posisjon som jeg direkte misliker. Er det lov å si det?

-  Ja, sier tegner Finn Graff, som kaster seg inn, -  gjør det.

-  Jeg er veldig glad for at jeg ikke er topp-politiker, for de må få folk til å stemme på dem. Da jeg var ung, hadde jeg store helter og idealer, krigerske personer som Che Guevara og Rosa Luxemburg. Jeg er ikke så sint lenger. Nå er jeg mer opptatt av å være sjenerøs og ordentlig. Det har noe med alder å gjøre. Og at jeg er blitt leder.

I UD har hun vært en forkjemper for likestilling. Ifølge henne er det ennå langt igjen.

-  Jeg skjønner at mange er opptatt av antall kvinnelige ledere og representasjon i styrer. For meg er spørsmålet om barnehageplass viktig. Men det viktigste kvinnepolitiske spørsmålet handler om manglende oppmerksomhet om det globale: Millioner av pikebarn aborteres fordi de er piker. Vold mot kvinner er et stort problem.

Da hun fulgte Jens til India for seks år siden, holdt Ingrid likestillingsseminar. Her hjemme har hun sørget for å utvide gjestelista til regjeringens offisielle middager.

-  Jeg håper både kulturandelen og mangfoldet har økt. Jeg er opptatt av at gjestene gjenspeiler samfunnet på en noe bredere måte enn før.

-  Hender det ikke at du også må lære Jens noen diplomatiske triks?

-  Jo, jeg har litt mer tid til å forberede meg og å være til stede. Jeg prøver å minne ham på hvilken middag han er på nå. Det er litt sånn.

-  Og du har dratt ham med på dansekurs?

-  Ja, det er fordi jeg har lyst til å danse.

-  Er han blitt bedre?

-  Ja, men vi er ikke ferdige.

-  Får dere danset noe?

-  På slottsball. Men det er for liten tid til dans.

DE HAR EN AVTALE. Jens, som kjenner hvert veikryss i Norge, skal vise Ingrid mer av hjemlandet. Hun skal vise ham verden.

-  Da vi var i Lofoten i forfjor, bestemte vi oss for å ta med ungene dit. Da skal vi padle kajakk. Nå reiser jeg altfor mye til Brussel og andre storbyer. Men seinere skal vi mer ut sammen.

Hjemme på Nordberg, i en tomannsbolig, har de helt siden 1991 levd som i en storfamilie sammen med Jens' forskersøster Camilla Stoltenberg og hennes mann og barn.

-  Det var et risikoprosjekt. Vi kjøpte det nesten usett og har brukt tjue år på å pusse opp. Det har vært en berikelse å bo utover kjernefamilien.

-  Camilla kaller det et utvidet ekteskap?

-  Ja, jeg tror det er sunt. Det betyr mer tilstedeværelse for barna.

-  Henger det sammen med det du sa om at dere kommer begge fra familiære familier?

-  Ja. Samtidig har jeg ikke behov for å bare omgås folk som er lik meg. Tvert om. Vi er fire individualister som respekterer at alle har sine rom.

-  Men i det siste har jeg blitt tvangsftret på «Sopranos» av Jens og Axel.

-  Får du med deg Jens på yoga, da?

-  Dessverre. Yoga er den nye erkjennelsen etter at jeg ble 40. Det er min overlevelsesstrategi. Det høres sikker dumt ut, men slik er det. Jeg merker gleden av at jeg var danser. Jeg er fortsatt myk.

-  Det er trendy, også?

-  Ja, dessverre. Jeg liker ikke å være trendy. Jeg liker ikke å være politisk korrekt. Jeg har en barnslig opposisjon mot å gjøre de riktige tingene.

-  Det er ditt mest rampete trekk?

-  Ja, jeg misliker intenst å være mainstream.

-  Er det ikke det du er?

-  Jo, det er nettopp det. Men å være gift med en statsminister er ikke mainstream, da.

 

FAKTA

INGRID SCHULERUD

Født:
8. juli 1959.

Familie:
Gift med Jens Stoltenberg. To barn: Axel (17) og Catharina (14).

Karriere:
Avdelingsdirektør i UD med ansvar for Sentral-Europa og EØS-midlene. Ambassaden i Budapest etter UDs aspirantkurs. Forsvarets høgskole. Redaktør i avisen for Latin-Amerika-gruppene.

Om ti år: Vet ikke.

Boka jeg aldri glemmer: «Til fyret» av Virginia Woolf

Jeg stemmer på: Hemmelig

Dette provoserer meg: Rivingen av den historiske restauranten Blom. Nå er det spa og parfymeri der. Fryktelig.

Beundrer: Anstendige journalister som overlever i tabloidpressen.

Favorittprogram: Dansk krim.

Og ellers: Gi meg en wienerkafé i Sentral-Europa med masse utenlandske aviser og jeg trives.

Les også