Foto: NINA HANSEN

-  La oss håpe det blir livlig her til sommeren, meldte Fredag.

Inne var det denne ettermiddagen nesten fullt. Da klokka nærmet seg ni, var det nesten ingen igjen, den motsatte tidsrytmen av de fleste andre restauranter.

-  Foreløpig mest oppdaget som etter-jobb-middag, spekulerte Robinson.

En av grunnene kan være den rimelige daglige husmannskosten (99 kr). Den hadde Robinson god erfaring med tidligere. Ikke til å bli sprengmett av, men absolutt tilstrekkelig og god.

I DAG VILLE VI teste full pakke: Fem retter med anbefalt vinpakke.

-  Kan jeg bare ta fire?, spurte Fredag pent, og fikk ja fra husets servitør.

Skalldyrsuppa var mild og en tanke for søt, men den stekte sjøkrepsen spisset det heldigvis til. Rundt oss var småbordene satt i overkant tett, men da det ene paret gikk, spurte servitøren oppmerksomt om vi ikke ville flytte til et bedre vindusbord. Der kunne vi kikke inn i de nye leilighetene, blant annet en med kniplingsgardiner og begonia, et søtt tegn på at strøket ikke er utelukkende ungt under førti. På restaurantveggen leste vi om Simon Nilsen som i begynnelsen av forrige århundre arbeidet som vognmann og arbeidsformann hos Frelsesarmeen i nabolaget. Dagens restauranteiere er oldebarn og barnebarn av den «rettskafne, arbeidsomme, troende og edruelige mannen».

Fredag drakk den italienske hvite Verdicchio'n med velbehag og god samvittighet til den urtebakt gjørsen med grønne linser og ørretrogn. En kompott av blodappelsin klarnet ganen før kjøttmaten sto på bordet.

-  Dette er bare lekkert, sa Robinson og inspiserte rapphøna som så fint var delt opp og lyste rosa mellom lagene.

-  Jeg kunne kanskje klart fem retter jeg rg, angret Fredag.

-  Brystet er delikat og vingene er knaskende smakfulle, ertet Robinson.

Blant ostene var den hvite norske geitosten, om enn hardere og ikke like fin som den tradisjonelle franske. Mens vi gumlet brie og gorgonzola, så vi hvordan kokkene i det åpne kjøkkenet ble mindre og mindre opptatt. Kveldsfolket har heller ikke funnet veien til de høye barbenkene ved inngangen. Men over dem blafret bålet på flatskjermen.

-  Jeg synes det er hyggelig her, men de trenger et yrende lokale for å gjøre det til et kult sted. Det har de potensial til, mente Fredag.

Sjokoladeterten med bringebærsorbet var ikke mer enn en nødvendig søt avslutning, men med en morsom søtsprudlende rødvin til.

-  Jeg tror vi skal be om regningen, sa Robinson og orienterte blikket mot servitøren. Hun sto med ryggen til bak baren og konverserte en kollega - lenge.

-  Det er lov å ha det hyggelig på jobb, bare man klarer å ha oversikten. Tre minutter med ryggen til gjestene, passer seg ikke, refset Fredag.

Da hun endelig oppdaget gjestene, krevde hun vel 1700 kroner for fire og fem retter med vin.

-  En vennlig pris for så mye godt, konkluderte Robinson.