Bjørn Benkow (67) er mannen som skrev falske intervjuer med Tom Cruise og Oprah Winfrey. Så ble han avslørt.

ANGRER: – Jeg har oppført meg som en idiot, men jeg er ingen idiot.

ANGRER: – Jeg har oppført meg som en idiot, men jeg er ingen idiot.
Foto: Adrian Øhrn Johansen

Les også:
Undersøker påstander om juks
Norsk Gates-bløffer tatt for mer juks
Norsk skandale-journalist bløffet om Oprah
SVENSK START: Fra Bjørn var to til fem bodde han i Sverige.

SVENSK START: Fra Bjørn var to til fem bodde han i Sverige.

FAR OG SØNN: Bjørn med sin sønn på fanget.

FAR OG SØNN: Bjørn med sin sønn på fanget.

USA: Bjørn Benkow fotografert av Lisl Steiner i hagen til Al Pacino.

USA: Bjørn Benkow fotografert av Lisl Steiner i hagen til Al Pacino.

I HULA: - Hula mi her er ikke noe fengsel. Tvert imot. Her har jeg det trygt og godt sammen med mine bøker, sier Benkow.

I HULA: - Hula mi her er ikke noe fengsel. Tvert imot. Her har jeg det trygt og godt sammen med mine bøker, sier Benkow.
Foto: Adrian Øhrn Johansen

SKRIVEBORDSFANTASIER: Her satt Bjørn Benkow og skrev intervjuer med Tom Cruise, Oprah Winfrey og Bill Gates i henholdsvis Santa Barbara, Los Angeles og på et fly mellom London og München.

SKRIVEBORDSFANTASIER: Her satt Bjørn Benkow og skrev intervjuer med Tom Cruise, Oprah Winfrey og Bill Gates i henholdsvis Santa Barbara, Los Angeles og på et fly mellom London og München.
Foto: Adrian Øhrn Johansen




- Jeg visste jo at jeg ville bli tatt. Det har jeg visst hele tiden.

I en mørk kjeller i en bygård på Majorstuen i Oslo står Bjørn Benkow. Han er lut i ryggen og beveger seg langsomt med korte, ustøe skritt. Opp under taket på den hvitmalte murveggen, to smale vinduer med gitter. Gardinene er trukket for. To av veggene er dekket med bøker og oppslagsverk. Skrivepulten er rotet til med dokumenter, brev, reklame, blader og aviser. I et langt halskjede henger en Mont Blanc-fyllepenn. Han snakker et velformulert og presist riksmål, sier nu og efter. Stemmen er flat, rusten og lav. To brune øyne lurer bak brillene. Noen ganger glimter de til i et raskt smil. Som nå, når han bøyer nakken og kikker over brillene.

- Jeg har ingen unnskyldninger. Bare masse forklaringer. For jeg visste hva jeg gjorde.

DET VAR I FJOR sommer at telefonen ringte på hjemmekontoret i kjelleren til frilansjournalist Bjørn Benkow. Mannen i den andre enden presenterte seg som redaktør for danske Jyllands-Posten. Han ringte, sa han, angående et intervju som Benkow hadde skrevet med Microsoft-gründeren Bill Gates. Et oppsiktsvekkende nært og åpent intervju med en av verdens rikeste menn, angivelig funnet sted på et fly mellom London og München. Nå viste det seg at Bill Gates ikke hadde vært om bord i det flyet.

Da den danske redaktøren ringte denne julidagen, kastet Bjørn Benkow kortene. Han vedgikk at han hadde fusket.

- Det var en svart dag. Samtidig var jeg lettet. Men håpet i det lengste at det ikke ville skje noe mer.

Det gjorde det. For samme intervju var publisert i det norske magasinet Mann. Også de hadde fått en telefon fra Danmark den dagen. I augustnummeret brakte de en kort notis om at intervjuet med Bill Gates aldri hadde funnet sted.

- Og igjen håpet jeg, naiv som jeg var, at ingen ville se den lille notisen. Men så ringte Dagens Næringsliv og da var helvete løs. Siden tok jeg ikke telefonen på noen dager.

- Men telefonen ringte?

- Den ringte som faen.

Etter den korte artikkelen i Dagens Næringsliv onsdag 2. august, startet Medie-Norge jakten på jukseren Bjørn Benkow. I dagene som fulgte, dukket det opp flere intervjuer som det var fusket med.

- Det er den jævligste tiden jeg har hatt. Hva jeg gjorde? Jeg satt hjemme. Aftenposten satt utenfor på trappen min i to dager og ventet på at jeg skulle komme ut. Men jeg gikk ikke ut. Jeg satt og stirret tomt ut i luften. Etter hvert ble jeg apatisk og lå i sengen til langt på dag. Jeg ble dypt deprimert. Mange mennesker tenker imellom på selvmord. Jeg gjorde det ikke. For det første er jeg for feig, for det andre kunne jeg ikke gjøre det mot min familie.

- Leste du avisene?

- Ja. Jeg formoder at du har sett en del av sitatene? Jeg håpet vel at det skulle gå over av seg selv. Men da jeg så hvordan saken utviklet seg, gikk jeg ut med en pressemelding der jeg la meg flat.

I pressemeldingen ga han «en uforbeholden unnskyldning til kolleger, familie og venner». Og avsluttet: «Tilgi meg, for jeg visste hva jeg gjorde.»

- Hvor mange intervjuer fusket du med?

- Først Oprah Winfrey, siden Tom Cruise. Julia Roberts. Og...eh...Michael Douglas og eh...

- Bill Gates, Michael Schumacher?

- Ja.

- Flere?

- Nei.

- Når begynte det?

- Jeg husker ikke akkurat når, det var vel i fjor vinter.

- Hvordan våget du å spille så høyt?

- Jeg er blitt gammel og kynisk. Og jeg var desperat. Jeg måtte tjene penger. Det er mitt eneste forsvar.

- JEG VET IKKE om alle mine år hos psykiater og i psykoanalyse har gjort meg noe friskere, men det har gjort meg til en jævlig god menneskekjenner, sier Benkow.

Han har satt seg på en stol med puter. Armene henger kraftløse ned langs siden.

- Og jeg har etter hvert oppdaget at vi mennesker i bunn og grunn er like i en del karaktertrekk: Vi har alle behov for applaus. For anerkjennelse.

Han løfter armene, klapper hendene langsomt sammen.

- Fremfor alt behøver mange kreative mennesker det. Og går man tilbake i barndom og ungdom, kan man ofte finne årsaken til dette behovet.

- Dette behovet for applaus har også du?

- Ja. Det skyldes delvis komplekser, delvis realiteter.

- Hvorfor har du gått i psykoanalyse?

- Det begynte seint på 70-tallet. Jeg var forkjølet hele tiden, nesen rant året rundt. En venn sendte meg til en lege, som også var psykiater. Og han så jo at min forkjølelse var psykosomatisk. Jeg kan skryte av to ting: Jeg var blant de første journalistene i Norge som begynte å skrive på pc. Jeg var også blant de første i Europa som begynte på lykkepillen. Først Anafranil, siden Prozac, eller det som i Norge heter Fontex. Jeg går fremdeles på det.

- Du er manisk depressiv?

- Tidligere kalte man det manisk depressiv. I dag sier man bipolar. Mens andre menneskers liv går slik, sier han og tegner en myk bølge foran seg med hånda

- så ser mitt liv mer ut som dette.

Han tegner raske, brå kurver. Opp og ned. Som et hjertediagram.

- Hjelper det med Fontex?

- Ja. Og nei. Og igjen: Dette er ikke unnskyldninger, men forklaringer.

Han rensker stemmen, fortsetter.

- Gjennom mange år var jeg kjent for å gjøre umulige intervjuer. Jeg reiste verden rundt og møtte celebriteter. Men så møtte jeg veggen. Jeg oppdaget at jeg var blitt en has been. Redaksjonene ville ikke lenger ha mine saker, jeg skrev for gammeldags. De ville ha unge mennesker som kunne bruke ordet kul.

Han trekker ut ordet kuuul.

- Jeg er heller ingen lett skribent å ha med å gjøre. Om desken forandrer for mye av det jeg har skrevet, og spesielt hvis det går ut over den jeg har intervjuet, da blir jeg sint. Fryktelig sint. Alt ble vanskeligere og vanskeligere. På toppen av dette kom denne sykdommen.

Han slår ut med hendene. Han har en arvelig, kronisk sykdom som lammer musklene i lår og overarmer.

- Jeg kunne ikke gå i trapper. Jeg kunne ikke komme meg opp av en stol uten at noen tok tak i beltet mitt. Jeg kunne ikke komme meg ut av en taxi, på flyplasser måtte jeg bruke rullestol. Ramlet jeg, kom jeg meg ikke opp uten hjelp. Jeg har ikke lenger muskler som bærer meg. Dette gjorde meg deprimert, fryktelig deprimert. Jeg nærmest skammer meg over å være så ung i hodet, men så jævlig og dysfunksjonell i kroppen. Jeg kunne ikke lenger dra ut i verden og gjøre det som hadde gjort meg unik. Men regningene kom. Og så fikk jeg denne lille ideen, først med en liten djevel i hodet. Dette oppdager de aldri, tenkte jeg.

HVORFOR VALGTE du å lage intervjuet med nettopp Oprah Winfrey?

- Jeg tenkte: Hvem er det som er i folks bevissthet, men som sjelden gir intervjuer? Svaret var Oprah Winfrey. Det gikk rett gjennom, ingen spørsmål. Og da gjorde jeg intervjuet med Tom Cruise. Jeg glemte å lytte til regelen om at en tryllekunstner aldri skal gjenta samme triks to ganger foran det samme publikum. Mitt innerste håp var jo at det ville gå bra, men jeg trodde ikke på det. Ikke egentlig. Etter hvert så ga jeg faen, jeg tok det ikke så jævlig høytidelig. Så jeg gjorde Julia Roberts og Michael Douglas.

Intervjuene ble solgt til aviser og blader i Skandinavia.

- Det intervjuet jeg trodde jeg skulle bli tatt på, var Tom Cruise. Jeg gikk inn i en diskusjon med ham. Det ble sitert verden over.

- Du konstruerte en dialog?

- Der konstruerte jeg en dialog basert på gamle sitater hvor han mener at scientologikirken hadde kurert ham for dysleksi. Dette vet jeg er umulig, og derfor argumenterte jeg mot. Intervjuet lot jeg slutte med at han gikk i irritasjon.

Intervjuet med Tom Cruise la han til en liten restaurant ved stranda i Santa Barbara i California.

- Hvor jeg har vært, og hvor jeg vet at Tom Cruise også har vært. Vi har bare ikke vært der samtidig, sier han, smiler. Intervjuet med Julia Roberts la jeg til en av bungalowene på Chateau Marmont på Sunset Boulevard i Los Angeles. Også der har jeg vært mange ganger.

I intervjuet med Formel 1-kjøreren Michael Schumacher skriver han at de «står i hagen rundt hans overdådige hjem i den idylliske landsbyen Vuflens-le-Chateau, ved strandkanten av Genève-sjøen».

- Jeg har en gang stått utenfor huset hans, men han var ikke hjemme. Oprah la jeg til Mulholland Drive i Los Angeles. Jeg hadde lest at hun noen ganger passet et hus for en venn der.

- Og intervjuet med Bill Gates la du til flyet mellom London og München?

- Jeg hadde oppfanget at han skulle til München for å spille bridge. Hans store lidenskap er jo bridge, og jeg tok en spansk en. Og jeg har sittet på fly med Bill Gates. To ganger. Men ikke denne gangen.

- Hvordan var det å skrive falske intervjuer?

- Jeg gikk helt opp i det. Jeg levde meg inn i det og brukte den kunnskapen jeg har samlet meg. Det som tok mest tid, var researchen. Jeg plukket sitater fra aviser som jeg visste at jeg kunne stole på. New York Times, Washington Post, Los Angeles Times, Daily Mail. Ikke The Sun eller Daily Mirror. Alle sitatene er mer eller mindre sanne, de er bare ikke sagt til meg. Og det vil jeg si om mine portretter: De jeg har løyet sammen, er sannsynligvis de mest riktige portrettene skrevet. «Intervjuene» med Oprah Winfrey og Tom Cruise er de mest sannferdige som er gjort med disse to.

- Men så lenge de ikke er sanne, er de ikke så mye verdt?

- Nei. Det er ikke noe jeg er stolt av. Jeg skammer meg. Eller skammer

Han dveler ved ordet.

- Jo, jeg skammer meg. Og det jeg skammer meg mest over, er at jeg har skadet journalistyrket, som jeg elsker. Det var det verste. Ved siden av de lidelsene jeg har påført min familie og mine venner.

DETTE ER IKKE første gang Bjørn Benkow er tatt i å fuske med et intervju. På begynnelsen av 90-tallet var han redaksjonssjef i det norske månedsbladet Spekter. I bladets første nummer i november 1991 hadde han et eksklusivt intervju med Storbritannias tidligere statsminister Margaret Thatcher. Benkow hadde intervjuet henne i et middagsselskap, men hun nektet for å ha møtt ham.

- Jeg hadde vært i middag med henne sammen hos en felles bekjent, men jeg intervjuet henne ikke der. Alt var sant, bortsett fra at jeg ikke hadde intervjuet henne.

- Ble du ikke skremt da du ble avslørt den gangen?

- Jo, og det tok meg 15 år å gjøre det igjen.

- Du fusket ikke med flere intervjuer den gangen?

- Nei, bare det.

- Men du har tatt noen snarveier?

- Ja, men ikke mer enn det som skjer i vanlig, moderne journalistikk. Det journalister alltid gjør er å småfuske. Kommer du til å skrive ordrett av hva jeg sier til deg nå?

- Nei. Jeg kommer til å redigere deg.

- Nettopp. Du redigerer hele veien, artikulerer det bedre. Det har også jeg gjort.

- Men jeg legger ikke til ting som ikke er blitt sagt?

- Nei. Men igjen: Alt er blitt sagt. Det er bare ikke sagt til meg. Og bortsett fra disse siste, er ikke et eneste intervju kommet på trykk uten at de er blitt gjennomlest av mine intervjuobjekt. Ikke ett!

- Problemet er at man nå setter spørsmålstegn ved alle intervjuene du har gjort?

- Ja. Men hvis du kontakter dem, vil de bekrefte at jeg faktisk har intervjuet dem.

ETTERNAVNET BENKOW lød opprinnelig Benkowitz. Familien på farssiden kom fra byen Hrodna i Hviterussland, en by på grensa til Polen og Litauen. Da forfølgelsen av jødene eskalerte rundt 1900, flyktet fotografen Chaim Eliah Benkowitz til Sverige. Hans eldste sønn, også han fotograf, endte etter hvert i Norge. Først i Kristiansund, siden Trondheim, før han slo seg ned på Stabekk i Bærum. Han fikk to sønner med to koner. Med sin første kone, Harry Benkow, tannlege og far til Bjørn Benkow. Med sin andre kone, Jo Benkow, fotograf og Høyre-politiker.

Bjørn Leo Benkow timet sin ankomst særdeles dårlig. Han ble født i februar 1940, og vi vet jo alle hva som skjedde 9. april samme år. Høsten 1942 flyktet familien til Sverige. To år gamle Bjørn ble båret i en ryggsekk over grensa, neddopet med sovemidler for at han ikke skulle skrike. Den lille familien på tre ble værende i Sverige til krigen tok slutt.

- Tre fjerdedeler av min mors familie ble gasset i hjel i Auschwitz. Og noen på fars side.

Han sier det uten fakter.

- Etter krigen flyttet vi tilbake til Moss. Da bodde det til sammen sju jøder der. For mine klassekamerater var ikke jeg norsk, jeg var jøde. Det endte svært ofte, for ikke å si som regel, i slagsmål. Det å være jøde var lenge et sårt punkt for meg. I mange år snakket jeg aldri om bakgrunnen min. Jeg visste hva det kunne føre til.

Som sin oldefar, farfar og onkel ble også Bjørn Benkow fotograf. Sitt første kamera fikk han til sin Bar Mizwah, den jødiske konfirmasjonen. De første åra som profesjonell fotograf jobbet han med reklame og mote i Oslo, Milano, Barcelona, London og New York. I mange år fotograferte han Formel 1.

- I 30 år fulgte jeg Formel 1. Ikke fordi jeg var interessert i biler. Jeg brukte minst mulig tid på løpene, som jeg syntes var gørrkjedelige. Men jeg reiste rundt med dem og fant andre saker. Etter hvert fotograferte jeg mindre og skrev mer.

Han laget stuntreportasjer for Nye Alle Menn der han blant annet kledde seg ut som oljesjeik i Stavanger, seinere forsøkte han et nytt stunt der han ankom Fredrikstad i sjøfly og presenterte seg som direktør for Citroën. Han sa at han ville starte samlebåndsfabrikk i byen. Han skrev bok om krigshelten Max Manus, om nakenmodellen Lillian Müller og en kjendiskokebok. Han skrev reportasjer og intervjuer for aviser og magasiner i inn- og utland.

- I mine fem mest aktive år som flyvende reporter hadde jeg mellom 250 og 260 reisedøgn i året. Jeg fløy jorden rundt. Jeg var aldri slem når jeg intervjuet. Jeg kunne være direkte og hard, men stakk aldri kniven i ryggen på folk. Og jeg har to spørsmål jeg stiller alle mine intervjuobjekter: Hva ville du gjort om du fikk en milliard? Og: Hva skal du gjøre når du blir voksen?

Et samarbeid med den legendariske multikunstneren Peter Ustinov, førte til et tv-program med Luciano Pavarotti, siden et program med Yassir Arafat, Yitzhak Rabin og Shimon Peres. Han ble kjent som en journalist med kontakter.

- Peter Ustinov var min billett til celebritetene. Når Peter Ustinovs produsent ringte, tok alle telefonen.

HAN NEVNER navn som Jack Nicholson, Kofi Annan, Jodie Foster, Anthony Hopkins og Al Pacino. Han reiser seg fra stolen, går bort til en hylle, leter med blikket, bøyer seg ned. Går ustøtt tilbake og kaster på bordet en bunke bilder av

og et magasin med en reportasje om Rowan Atkinson på racerbanen: «Tekst og foto: Bjørn Benkow».

Han snakker monotont og langsomt, sporer av med anekdoter, men kommer inn igjen der han slapp. Han forteller mer om barndommen i Moss og om den gangen han lurte seg inn på stadion som 11-åring for å intervjue Hjallis. Han forteller om sin mor.

- Jeg husker et år jeg kom hjem fra USA. Min mor var da rundt 65 år, og hennes hår som alltid hadde vært ravnsvart, var plutselig blitt grått. Helt sølvgrått. Det viste seg at hun hadde farvet håret siden hun var ung. Mor var blitt nervøs av krigen. Hun hamstret mat og hadde bugnende matlager i kjelleren. Hun var alltid redd for at det skulle bli krig igjen.

Han forteller om sønnen som han fikk med sin første kone, og som han nesten ikke hadde kontakt med under oppveksten. I dag har de et godt forhold, sier han. Og han forteller om sin nåværende kone.

- Da min kone fylte femti år, kjøpte jeg en medalje til henne på et bruktmarked i Paris. En slik medalje som deles ut for heltedåder. Og den medaljen fikk hun for utvist tapperhet og mot, og for at hun klarer å leve med meg.

Han forteller om hjerteoperasjonen han gjennomgikk for noen år siden, trippel bypass. Og om den sjeldne muskelsykdommen Promm.

- Kommer du til å miste musklene helt?

- Det vet jeg ikke. Men jeg blir langsomt verre.

Han snakker om pennen som henger i kjede rundt halsen. Han bruker brunt blekk. Spesiallaget i London. Han har også en egen teblanding han får sendt fra London.

- Det er den eneste luksusen jeg unner meg. Te og blekk. Mitt snobberi. Ellers har jeg brukt alle mine penger på å reise.

- Hva lever du av nå?

- Nå er jeg syv-og-seksti. Jeg har min pensjon.

- Du drikker ikke alkohol, har jeg lest?

- Jeg har aldri drukket alkohol. I begynnelsen fordi jeg ikke ville miste kontrollen. Jeg mistenkte meg selv for at det ville gå til helvete om jeg begynte å drikke.

- Har du aldri smakt alkohol?

- Jo. To ganger. Den ene gangen drakk jeg to glass Gammel Dansk, mest for å sjokkere min kone. Jeg følte ingenting. Jo, så var det en periode på halvannen måned da jeg drakk den irske melkelikøren. Hva er det den heter for noe?

- Baileys?

- Baileys, ja. Jeg fikk servert det av Max Manus da jeg skrev boken om ham. Og det smakte faktisk litt godt. Men ellers liker jeg ikke smaken av alkohol. Jeg har aldri røkt heller. Riktignok gikk jeg en periode med pipe, men alltid uten tobakk. Jeg syntes det så barskt ut med pipe, dessuten hjalp pipen meg mot å bite negler, noe jeg fremdeles gjør.

Han holder opp hendene og viser de korte neglene.

- Jeg har alltid bitt negler. Nu har jeg ikke lenger komplekser for det. Man blir aldri av med sine komplekser, men man venner seg til å leve med dem.

Etter at bråket i fjor sommer la seg, begynte han igjen å ta telefonen.

- Mange av de gamle journalistene ringte meg og håpet at jeg hadde det bra. Og da var mitt standardsvar: Jeg har det som jeg fortjener. Når jeg ringer til folk nu, pleier jeg å presentere meg som den herostratiske Benkow.

Han humrer. Herostratisk er etter grekeren Herostratos som vant sin berømmelse ved å sette fyr på et tempel. Altså, en som er blitt kjent på grunn av en dårlig handling.

KOMMENDE FREDAG skal Bjørn Benkow fortelle sin historie på Nordiske Mediedager i Bergen.

- Jeg var lenge i tvil, men de maste sånn og til slutt tenkte jeg: Hvorfor ikke?

- Du har vel ingenting å tape?

- Nei. Om jeg ikke blir så nervøs at jeg blir sittende med fingrene i munnen. Da min sønn fikk høre om dette, foreslo han at jeg skulle spille sangen «Fly me to the moon», men omskrevet til «Lie me to the moon».

- Han har humor på det?

- Det har vært fryktelig mye humor i min familie. Alltid! Takk og lov. Mye svart humor. Svart humor er til for å dekke over hvor ille det egentlig er.

- Hva skal du bli når du blir stor?

- Fortsette med det jeg gjør i dag. Jeg elsker dette yrket.

- Kan du fortsette?

- Ja. Jeg er en uhelbredelig optimist, jeg har gått på mange smeller i mitt liv, og er en rotebukk. Og økonomien min? Jeg har alltid tullet økonomisk. Men  jeg har noen redaktører som kjenner meg og som vet at jeg, tross alt, kan skrive og er til å stole på. Det tok en stund, men nå kommer jeg tilbake. Jeg ser fremdeles historier overalt og har allerede fått noen oppdrag. Jeg er også blitt bedt om å skrive min biografi. Vet du hva den skal hete?

- Nei?

- Bløffer'n.

Han ler.

- Jeg har oppført meg som en idiot, men jeg er ingen idiot. Det hadde i grunn vært mye lettere om jeg var det. Da hadde jeg hatt noe å gjemme meg bak.

 

Bjørn Benkow

Født: 13. februar 1940 i Fredrikstad. Levde de tre første åra i Järvsjö i Sverige, siden Moss. Karriere: Tok aldri artium. Jobbet som reklame- og motefotograf gjennom mange år. Fulgte Formel 1 gjennom mange år som fotograf, før han begynte å skrive. Har levert artikler til en rekke aviser og magasiner i inn- og utland. Om ti år: Forhåpentligvis gjør jeg det samme. Om hodet er der. Jeg har aldri ønsket å gjøre noe annet. Medlem av: Ingenting. Stemmer på: Jeg begynte med Høyre. Nå er det skiftende. Boka jeg aldri glemmer: «Åpent hav» av Hans Geelmuyden. En av mine første, store bøker og den sitter fremdeles limt fast. Favorittprogram: Nyheter på NRK, Larry King på CNN og Hardtalk på BBC. Ellers liker jeg dokumentarer og serier som «Inspektør Morse», samt britisk humor som Harper i «Hvilket liv». Ellers: Jeg lytter alltid til klassisk eller jazz når jeg skriver. Og snakker mye på telefon med venner.

Les også