E’ du gal!? Per Sundnes var i ferd med å skjenke kaffe. Nå henger kanna i luften, som om noen har trykket på «pause». Strømmen av kaffe stopper opp, det samme gjør talestrømmen. Et sekund eller to går – en liten evighet i selskap med Sundnes – før han blunker noen ganger, puster dypt, og åpner slusene igjen.

– Jeg vet ikke om jeg hadde tatt jobben uten klubbens godkjenning, uten deres velsignelse. Bruker du melk?

Melodi Grand Prix er blodig alvor. I kveld er det klart for årets ypperste oppvisning av dårlig smak, for både øyne og ører. I kommentatorboksen sitter Per Sundnes. Da ledelsen i NRKs underholdningsavdeling ga Sundnes jobbtilbudet, ba han om betenkningstid. Så kontaktet han Grand Prix-klubben.

– Den er som en menighet. En forsamling folk som er svært opptatt av Melodi Grand Prix. De kan alt – virkelig alt – om sangkonkurransen. For meg var det helt utenkelig ikke å rådføre meg med dem først. Å høre om de trodde jeg ville fikse oppgaven. De sa heldigvis ja. Kake?

TRENDEKSPERTEN. Popeksperten. Ungdomsalibiet. Samegutten. Og nå påtroppende Grand Prix-general. Per Sundnes tar imot i hjemmet han deler med samboer Tore midt i Oslo sentrum. Paret møttes gjennom felles kjente. Etter å ha testet ham ut på venner og familie, flyttet Sundnes inn hos den tolv år eldre legen. Det lukter nybakt i den romslige og smakfullt innredede leiligheten. Sundnes gir en kjapp «guided tour». Kjøkken, kontor, soverom – den er så strøken og ryddig som bare en leilighet kan være når man venter pressen på besøk.

– Dyr? Tja. Det handler om å kjøpe på riktig tid.

Det ringer på døren, tegner Graff melder sin ankomst. Svisj! Sundnes spretter opp og forflytter alle sine 164 tettpakkede centimeter mot døren for å åpne. Som nesten alle andre man kjenner fra skjermen, er også han mindre i virkeligheten. Enda mindre. Bevegelsene er raske, nesten stakkato. Kroppsformen minner om en teddybjørn, bevegelsene og mimikken ser ut som noe Ivo Caprino kunne laget. Svjusj! Der er han tilbake.

– Jeg har bakt kake til deg, sier han til Graff. – Jeg må bare si det, men både mor og far min er kjempefans. Og når de hørte du skulle tegne meg, trodde de meg ikke.

– Hmrf ... eh, det var da hyggelig, sier Graff, kledelig beskjedent.

– Vil du ha litt eplekake, den er blodfersk?

Ja, det er sant. Trendguru Per serverer noe så lite avant garde som eplekake, riktignok med både bringebær, blåbær og jordbær.

– De der trendgreiene er sterkt overdrevet. Blåbærene har jeg til og med plukket sjøl. Kaffe?

DU SKAL IKKE HA snakket lenge med Sundnes før du skjønner at du må ta sjansen når den byr seg. Det nytter ikke å vente til han er ferdig å prate. Hvis det noen gang skjer.

– Jeg er over gjennomsnittet interessert i musikk og har fulgt med i mange år. Jeg leste New Musical Express fra jeg knapt kunne lese. Men alle merkelappene er noe som er blitt til litt på fleip. Og jeg er ikke same, dessverre, sier Sundnes alvorlig.

Den utreiste Bodø-væringen har undersøkt hver grein, kvist og blad på slektstreet sitt, med magert resultat. Han kan ikke skryte av at det renner så mye som en bitte liten dråpe samisk blod i årene hans. Synd, han skulle så gjerne hatt ei samekofte.

Ei vaskeekte samekofte hadde sikkert vært fin å ha i Helsingfors i kveld, når Sundnes skal sitte og heie på Norge i finalen. For vi er kommet til finalen? I skrivende stund er det ingen som vet det, men Sundnes er ganske sikker.

– I starten var jeg sikker på at å kommentere dette ville bli en vanskelig jobb. Men da jeg hadde vært gjennom alle bidragene, endret jeg oppfatning. Det er ikke vanskelig å si noe om sangene. Men det er dårlig tid og jeg må være veldig spissformulert. Det var min forgjenger veldig dyktig til.

– Er det problematisk å overta en jobb som så mange forbinder med Jostein Pedersen?
 
– Ikke problematisk, men utfordrende og spennende. Han er jo en institusjon! Det er med en blanding av glede og ærefrykt jeg overtar stafettpinnen. Jeg møtte ham i London for ei tid tilbake og han var superraus. Kjempehyggelig. Det er ikke noe ondt blod mellom oss. Jeg har aldri vært ute etter den jobben, jeg søkte heller ikke på den.

– Hvordan går det i kveld?
 
– Guri Schanke tar det på rutinen. Jeg er ganske sikker på at vi er med i finalen. Og at vi kan gjøre det bra, sier han og nikker hektisk.

Tar han feil, får vi ta det som det endelige bevis på at homofile ikke har et medfødt Grand Prix-gen.

– Det er liksom klisjeen, da. At det bare er homofile som virkelig elsker Grand Prix. Det stemmer selvfølgelig ikke. Da hadde hver fjerde nordmann vært homofil. Og det hadde vært interessant!

LØRDAG 13. JANUAR var Per Sundnes og Tore Lengren på førstesida av VG. Innrammet av et hjerte. «Verdens beste mann!» slo Sundnes fast om samboeren.
 
– At det skulle være en så stor sak! At det var så viktig at det hørte hjemme på førstesida. Jeg tenkte lenge at Tore skulle slippe å bli intervjuet og fotografert bare fordi jeg jobber i NRK.

– Hva fikk deg til å forandre mening?

– Jeg fikk høre at det var noen andre som ville skrive om at vi var sammen, illustrert med paparazzibilder.

Bak de firkantede brillene er øynene til Sundnes kulerunde.

– Det var jeg ikke interessert i. At dette skulle være noe hemmelig, noe jeg skammet meg over. Jeg ble overrasket over responsen. Mange synes det var veldig sterkt, ja, sterkt, at jeg stilte opp med Tore! Hyggelig, men også litt trist at vi ikke er kommet lenger. At homofili fremdeles er oppsiktsvekkende, sier han, så oppdager han at tallerkenen til Graff er tom.

– Du, ta nå et stykke kake til. Og her er vaniljesaus. Jeg har fått med meg gode gener hjemmefra, når det kommer folk på besøk skal man diske opp. En fin gammelkjerringtradisjon.

– Hvilke menn sjarmerer deg?

– Jeg blir sjarmert av både menn og kvinner. Og når jeg først blir begeistret for noen, blir jeg som en logrende hund. Jeg blir nesten kåt – uten at det har noe med sex eller kjærlighet å gjøre. Jeg kan bli så opptatt av folk at det nesten blir litt for mye.
 
– Det skal man ikke tillate seg å bli?

– Nei, og det er synd. Det er synd at mange som er i et forhold ikke tillater seg sjøl, eller partneren, å bli begeistret for andre. Man må få lov å være litt single iblant. Tenk tilbake til barndommen, hvordan det var å møte en sjelevenn. Den fantastiske følelsen av å ha funnet noen en bare vil være sammen med så mye som mulig. Jeg husker vi kunne sykle rundt hele natta. Fantastisk!

Sundnes tilbrakte barndom og ungdom i Bodø. «Lykkelig» er merkelappen han uten forbehold setter på den tida. Men har liksom ikke alle homofile en tragisk historie, et oppgjør som har laget store og uhelbredelige sår i sjelen?

– For mitt vedkommende har det aldri vært noen «big deal». Jeg kan ikke by på en sterk ut-av-skapet- historie. Mine foreldre er mine beste venner og det har de bestandig vært. Men det er ikke bare enkelt å ha en sønn som figurerer i media, både som trendekspert og homofil. Spesielt for min far, som er gammel forsvarsmann.

– Hvor gammel var du da du skjønte du var homofil?

– Jeg vet ikke. Jeg har også hatt jentekjærester. Jeg vokste opp i en liberal gjeng og hadde tidlig veldig mange åpne homsevenner.

– I metropolen Bodø?

– Bodø er et rart samfunn. Folk var litt utprøvende, dessuten hadde du det rå nordnorske.
 
– Noen råd til unge som sliter med sin seksuelle identitet, og som ikke er så heldige å bo i Bodø?

– He-he. Dette med Bodø er utelukkende basert på mine erfaringer. Jeg er heller ingen ekspert på å gi råd, men hvis jeg skal gi ett, må det være å lage seg sin egen støttegruppe. Du må omgi deg med folk som kan gi deg den støtten du trenger. Det kan også være greit å huske at blod ikke alltid er tjukkere enn vann. Man må ikke nødvendigvis være bestevenner med familien sin.

Sundnes tenker seg om en kort stund.

– Det er noen venner jeg har tatt vare på av feil grunner. Folk som har holdt meg tilbake. Det er så mye ugress i livet. Folk som står i veien må bare lukes bort med hard hånd. Det er kjempebanalt, men sant: Du lever bare én gang.

FOR FEM ÅR SIDEN var Per Sundnes en typisk NRK-potet. Med en bachelor-grad i tv-produksjon var han skolert til å gjøre det meste – bak kamera. Så fant daværende kultursjef Turid Birkeland ut at hun ville se hvordan han fungerte foran kamera. «Store Studio» hadde en ganske haltende start, men i løpet av fem år er Anne Lindmo og Per Sundnes blitt trofaste gjester i over 200 000 hjem hver mandagskveld. Nå er det slutt for Pers del.

– Vet du hva som står øverst på arket under hver eneste medarbeidersamtale jeg har hatt? «Per skal lære seg å si ’nei’».

– Det har du endelig lært?

– Jeg vet ikke. Men fra høsten av skal jeg i hvert fall ta meg et halvt år fri. Jeg skal ikke gjøre noen verdens ting.
 
– Er det fordi du er redd for å bli en småpatetisk, halvgammel «ekspert» på ungdomskultur?

– Nei ...

Og så følger en overraskende lang pause. Sundnes legger hodet litt på skakke.

– Det er kanskje på tide å slippe til noen som er like glødende interessert og synes musikk er like gøy som jeg gjorde for ti år siden? Det er slike ting jeg skal tenke på, sier han.

Arv kan være så mangt. Sundnes vet at han må være forsiktig. I tillegg til å ha arvet «diske opp når det kommer gjester»-genet av sin mor, tror han har arvet noe mindre hyggelig av sin far.

Per gikk i 3.klasse. Han var et lykkelig barn, «stor i kjeften og snar å spring». Så fikk Pers far hjerteinfarkt.

– Det var dramatisk. Så dramatisk at jeg allerede da begynte å avskrive ham. Siden har han hatt flere infarkt. At vi har fått beholde ham i så mange år, ser jeg på som en ren bonus.

– Og du tror at du har arvet noe av det?

– Det er jeg sikker på. En trenger ikke være Einstein for å vite at slikt går i arv. Pappa var på min alder og jobbet veldig mye da han hadde sitt første infarkt. Jeg har også jobbet altfor mye de siste åra. Jeg vil ikke at det samme skal skje med meg.

– Har din samboer, som er lege, hatt noen innvirkning på ditt valg om å ta pause? Sundnes ler høyt.

– Nei! Leger er verdens hesligste mennesker! Du får ikke lov å ha vondt én plass på kroppen. Opp gjennom åra har jeg møtt mange leger, uten å få så mye som en Paracet av dem. Nei, hvis motivet mitt for å være sammen med Tore var å få gratis legehjelp og dop, har jeg bommet!

Så flytter han urolig på seg. Strekker hals og kremter.

– Eh ... jeg ser at koppene deres er tomme, skal jeg sette på litt mer kaffe?

PER SUNDNES HAR skapt seg et navn som intervjuer av internasjonale musikkstjerner. En som får audiens hos de aller, aller mest populære. «Han som fikk eksklusivt intervju med Madonna», det tror han sjøl vil pryde gravsteinen hans. Ironi? Sundnes vet like godt som alle andre journalister at slike avtaler nesten utelukkende avhenger av størrelse. Hvor mange seere, lyttere eller lesere en kan skilte med, er helt avgjørende.

– Selvfølgelig. Det er en kynisk bransje. Men det jeg synes er mest interessant er bakmennene. Mitt største scoop var å få snakke med det femte medlemmet i U2, manager Paul McGuiness. Likeledes var det stort å få møte Bill Aucoin, som hadde kontroll over Kiss da de var på topp. Det er der de gode historiene ligger. Men selv om det er fenomenalt morsomt å møte verdensstjerner, blir det en jobb. Og de er jo bare folk, de også. Alle har de samme tjuefire timene i døgnet, alle går på do.

Det er likevel en ting som fremdeles gjør at Sundnes blir mo i knærne og får stjerner i øynene.

– Når jeg møter radioveteraner som Lisa Strindberg, Erik Heyerdahl eller Ingvild Kiran på jobb, blir jeg helt på gråten. Når de snakker til meg blir jeg helt ...

Sundnes vifter med armene for å understreke at dette er svære greier.

– Dette er jo stemmer som var hjemme i stua vår stadig vekk. Det er helt utrolig rart. Og her forleden, sier han og lener seg litt fram. – Her forleden spurte Pål Bang-Hansen meg om han skulle kjøpe mobil med abonnement eller kontantkort til sitt barnebarn. Han, Pål Bang-Hansen, spurte meg – meg! – om råd.

– Jo, det er helt utrolig.

Han lener seg tilbake og folder hendene over den lille kulemagen. Rund i kantene, jovisst, men replikken kan være skarp.

– DET ENKLESTE SOM FINNES er å være slem med noen man ikke liker. Kunsten ligger i å være slem med noen man liker. Slem, men uten å såre. Skjønner du? spør han, men venter ikke på svar.

– Jeg kan være både infam og kjapp i replikken. Jeg har jo jobbet med Anne Lindmo i mange år.

Hver dag med Anne er, ifølge Sundnes, ustyrtelig morsom. Men det er også en kamp utkjempet med nyspisset tunge og slagferdige utsagn. Men det er ikke det viktigste han har lært av sin makker.

– Anne er ekstremt konstruktiv og hun tåler ikke sladder. Jeg får for eksempel ikke lov å si noe ufordelaktig bak ryggen på noen vi jobber med. Hun insisterer på at jeg tar det opp med vedkommende, ansikt til ansikt. Hun mener også at man øyeblikkelig skal si fra hvis man er uenig, også til fremmede. Hun tar stadig vekk drosjesjåfører uten å mukke. «Det du sier der er rasistisk!», sier hun. En gang på bussen, skjelte hun ut noen vestkantfruer som snakket nedlatende om et par innvandrergutter. Det endte med at hele bussen applauderte og fruene gikk av.
 
– Kunne du tenke deg å overta plassen hennes foran kamera?

– Aldri i livet. Det er få som vet hvor vanskelig en sånn jobb er. Nei, jeg har nok selvinnsikt til ikke engang å tenke på det. I NRK snakker vi om å komme gjennom, å nå fram til seerne på den andre siden av skjermen. Der mangler jeg litt, tror jeg.

– Kan det læres?

Sundnes rister på hodet.

– Jeg har ingen ambisjoner i den retning. Dessuten er det nok av folk som er kåte på å gjøre ting de ikke kan. Folk som ikke kjenner sin begrensning.

TEGNER GRAFF har nettopp gått ut døra og Per Sundnes er i lykkerus.

– Jeg har det kjempefint. Er helt på topp, ikke minst fordi jeg har bestemt meg å ta et halvt år fri. Og så kommer dette her i tillegg! Nå kan jeg bare legge meg ned og dø. Jeg har vært lærer, har en bachelorgrad fra London, har vært på tv, har skrevet bok. Og nå er jeg blitt tegnet av Finn Graff. Det er bare helt fantastisk.

Han smiler triumferende, nyter øyeblikket. Så slår genene fra morssiden inn igjen.

– Men spis nå litt mer kake, da. Som jeg sa, den er helt blodfersk ...