Ebba Haslund (89) spidder sine motstandere på en elskelig måte.

EBBA HASLUND: Portrettert av Harriet Eide i Magasinet.

EBBA HASLUND: Portrettert av Harriet Eide i Magasinet.

I USA: Ebba i Seattle 1917.

I USA: Ebba i Seattle 1917.

TENÅRING: Russefeiring anno 1935.

TENÅRING: Russefeiring anno 1935.

HØYTLESING, 1955: Ebba leste for barna hver dag. Riesenschnauzeren Kid følger også med.

HØYTLESING, 1955: Ebba leste for barna hver dag. Riesenschnauzeren Kid følger også med.

PRISET: Anledningen er Takk-for-boken-prisen for 1965. Lauritz Bendiksen fra Bokhandlerforeningen står for laurbærkransingen.

PRISET: Anledningen er Takk-for-boken-prisen for 1965. Lauritz Bendiksen fra Bokhandlerforeningen står for laurbærkransingen.

TAKKER FOR SEG: Ebba overlater formannsklubba i Forfatterforeningen til Bjørn Nilsen i 1975.

TAKKER FOR SEG: Ebba overlater formannsklubba i Forfatterforeningen til Bjørn Nilsen i 1975.

Evnen til ergrelse skjerpes stadig, sier forfatteren Ebba Haslund, 90 år om noen måneder.

Denne uka ble hun æret med Fritt Ords Honnørpris. I fjor mottok hun Ossietzky-prisen for sin innsats for ytringsfriheten. Til høsten kommer hun med ny roman.

Hun sitter i godstolen hjemme i Bærum. Høreapparatet er på plass. Rullatoren innen rekkevidde. Kroppen er medtatt etter et langt liv. Hodet er det ikke noe i veien med.

Plutselig dundrer og bjeller det i stua.

– Det er fordi jeg er dauhørt, ler Ebba. – Fordi jeg skal høre telefonen og dørklokken. Hvis jeg ikke hører hva du sier, sier jeg bare «hæ?»

Det er tegner Finn Graff som ankommer.

– Da må jeg ta på meg leppestift. Er antrekket ålreit? Det kan spille en viss rolle. Sist du tegnet meg, i 1971, var det ennå spor av skjønnhet igjen. Nå er den borte.

Håret hvitt og tykt rundt et mykt ansikt. Rynker, selvfølgelig. Mange. Annerledes kan det ikke være. Men smilet er ikke forandret. Ikke det humoristiske blikket heller. Eller engasjementet.

DU GÅR IKKE INN til Ebba for å småprate, sier svigersønnen, Thor-Øistein Endsjø.

– Man må være skjerpet og kunne gi tilbakemeldinger. Det er ikke mange som når henne til støvleskaftene. Det kan selvfølgelig være morsomt å utfordre henne på noe hun ikke har greie på, men da skal du være forberedt. Sier jeg noe dumt, blir jeg arrestert med overbærende blikk. Hun har klart å holde sitt intellekt ved like. Er det noe vi lurer på, går vi til henne. Politikk, krigen, hun husker alt i detalj. Hun er en av 100 000, sier svigersønnen.

– Oj, oj, sier Ebba.

– Men det Thor-Øistein sier, er helt gærent. Jeg trenger en samtalepartner som hever nivået. Hvis ikke, sitter jeg bare og pjatter.

– Vi står i giv akt for Ebba. Hun er en dronning, sier hennes forfatterkollega Thorvald Steen som har arbeidet nært med henne i Forfatterforeningen. Der ble hun som leder kalt Røde-Ebba selv om hun sto langt fra AKP-kollegene. Men hun var kompromissløs i sine krav for forfatternes rettigheter.

– Hun har en særegen plass som leder. Hennes integritet, mot, kunnskaper og klarsyn står i en spesiell klasse. Jeg har lært utrolig mye gjennom heftige diskusjoner med dronning Ebba, uttaler Thorvald Steen. Han er en av hennes riddere i motstanden mot krigen i Irak og Afghanistan, og kampen mot det de betrakter som justismord på Fredrik Fasting Torgersen. Blant mange andre opprivende samfunnssaker.

– Torgersen-saken er en av de største skandalene i norsk rettsvesen. Gjenopptakelseskommisjonen gjorde en ynkelig figur. Jeg har lest utredningen, 470 sider av 500 er pjatt, sier Ebba.

– Man har bare tatt fram de gamle bevisene som er null verdt. Nå er politietterforskningen i gang etter at advokat Erling Moss anmeldte kommisjonen for brudd på paragraf 30. Jeg har mistet all respekt for rettsvesenet, fortsetter hun. Uten aggresjon. Hun spidder sine motstandere på en elskelig måte.

EBBA HASLUND LAR SEG ustanselig hisse opp. Gjennom skarpe innlegg i avisene uttaler hun seg om urett i samfunnet. Gjennom sine radiokåserier i NRK ble hun kjent som en bitende satiriker, inntil hun fikk munnkurv. Det skjedde under EU-avstemningen i 1994, der man dag etter dag fikk høre innlegg fra motstanderne. Ebba skulle på lufta selve avstemningsdagen. I kåseriet gikk hun inn for EU. Det skulle NRK ha seg frabedt. Kåseriet ble stoppet, og det ble rabalder i pressen. VG trykket hele kåseriet – og Forfatterforeningen – der det ikke fantes et eneste ja-medlem, sendte brev til kringkastingssjefen. De ville ikke godta at en forfatter ble kneblet. NRK måtte offentlig be om unnskyldning.

– Jeg hadde stor glede av å kåsere i radioen, og fikk abstinens da de ikke lenger ville ha meg. Men så fikk jeg fast spalte i både Klassekampen og Budstikka. Du skjønner, det hjelper ikke å ha kontrære meninger uten at du har tilgang til å få dem på trykk. Da nytter det ikke, samme hvor modig man enn er. Jeg er uendelig takknemlig over at det stadig er bruk for meg.

Hun er stille et øyeblikk og skjenker seg vann. Stua på Blommenholm er hjemmekoselig smårotete. Aviser i bunker og bøker som hun leser minst to av hver uke, gjerne krim. Hun bor i «kårboligen» på tunet, der datteren Ragnhild Halvorsen og svigersønnen, begge leger, har overtatt Ebbas og hennes avdøde ektemanns hjem.

Ei tilsynelatende mild kårkjerring.

– Privat er jeg ganske hyggelig, sier Ebba.

HUN ER USTOPPELIG aktiv. Til høsten kommer hun med ny roman. «Sekskanten» er tittelen.

– Vi er henrykte, sier forlagsredaktør Ivar Havnevik i Aschehoug.

– Hun er spissere og mer løssluppen enn hun var på 80-tallet. Ustoppelig idérik.

– Jeg hadde bestemt meg for aldri mer å skrive romaner etter den siste jeg skrev i 1995. Det kommer ut så mange bøker, jeg har gitt mitt. Uten mild vold fra Ivar hadde jeg heller aldri gjort det. Det må du tro meg på. Men han ringte og ville ha en bok om alderdom, ikke som venterom for døden, men som en livsfase, og om samspillet med de yngre generasjoner. Men jeg sa nei. «Tenk på det,» sa Ivar. Så falt det meg inn å ta for meg «Bare et lite sammenbrudd» som jeg skrev i 1975 og gjøre personene 31 år eldre. Lillemor er blitt 81, de opprørske unge fra 1970-årene er established, forteller Ebba.

– Jeg har et stort persongalleri i mine bøker, men ikke intense, dyptgående psykologiske skildringer. Jeg har trengt mange personer for å beskrive hva som styrer oss, kreftene under overflaten. Jeg skriver samfunnskritiske bøker, og jeg har hatt stor glede av å skrive denne romanen. Det er satire som er min stil.

Ebba Haslund er god til å avsløre hverdagsbedrag. I romanen som kommer til 90-årsdagen i august, har hun plukket fram venninneflokken som hadde en mer perifer rolle i «Bare et lite sammenbrudd». Boka begynner med at Lillemor står naken foran det store speilet i badet og ser seg selv i helfigur. Det er noe hun ellers unngår. Det er mer enn tilstrekkelig å møte skrukkefjeset i speilet over vasken.

«Kroppen er ikke stort bedre enn ansiktet. Den er nesten verre. Tynne, slaskete armer og lår ... Lillemor geiper til den gamle kjerringa i speilet:

Buu, du må bare ikke innbille deg at du er meg.»

– Det er nok mange som kjenner seg igjen i det, kommenterer Ebba.

– For innerst inne er de fortsatt unge piker, sperret inne i en gammel kropp?

– Jeg føler meg jo ikke som et urgammelt menneske. Inne i oss er vi unge, sier Ebba.

– De gamle kvinnene uttrykker også erotisk lengsel?

– Jeg kan kjenne meg igjen i det suget. Og det var der kanskje ved 80-årsalderen, men nå, nærmere 90 år, er det definitivt borte. Det er forskjell på å være 80 og 90. Og jeg vet mer om alderdommen nå enn for ti år siden. Ikke minst fordi mannen min, Sverre, var på sykehjem i tre år før han døde i 2005. Erotikk er så personlig. For meg er det forbundet med mitt lykkelige ekteskap med Sverre gjennom 65 år. Han var den eneste, selv om jeg var konstant forelsket da jeg var ung, gjerne i flere på én gang. Skulle vi gjøre det, som vi kalte det, kunne det blitt med ham eller ham. Hadde vi gått til sengs med alle vi var forelsket i, ville vi blitt luddere etter den tids begrep. Dertil, angsten for graviditet gjorde at vi holdt oss i skinnet. Det gjaldt å være så tiltrekkende som mulig, men passe seg for dårlig rykte og dermed redusert markedsverdi. Det er en sunnere innstilling til seksualitet i dag, men det er kanskje gått litt for langt den andre veien, synes jeg, gammel som jeg er. Egentlig var vel jeg kjedsommelig skikkelig.

Men ettertraktet var hun. En spill levende ung pike fra middelklassen som fikk de fleste muligheter. «Som plommen i egget» som den første av hennes tre erindringsbøker heter. Ei bok som også blir et tidsportrett.

«Jeg har alltid trodd at jeg hadde en lykkelig barndom,» er den første tvisynte setningen.

HUN VOKSTE OPP som enebarn og ble tilsynelatende bortskjemt. På grunn av farens forskjellige forretninger ble det mange og lange utenlandsopphold. Faren var en eventyrer. Han reiste til sjøs da han var 15 år. Orket ikke å åpne døra hjemme for regningsbudene, uten å kunne betale. I årevis sendte han penger hjem. Etter hvert ble han lakseoppdretter i Alaska.

Da Ebba ble født, bodde familien i Seattle. De hadde Cadillac, barnepleierske, sjåfør og kokke. Familien reiste mye, blant annet til Kina. Når de var hjemme i Norge, bodde de i lange perioder på Slemdal hotell. For Ebba betydde det avbrutt skolegang, og tap av venner. Hennes oppvekst ble rotløs, som hun selv sier.

– Som enebarn var det alltid to mot en hjemme. Alt var min skyld. Jeg ble oppdratt til å si unnskyld. Mor var et solskinnsmenneske som jeg elsket, men hun var alltid den som visste best. Jeg ble altfor autoritært oppdratt, og far var jeg faktisk ganske redd.

Faren hadde ingen sans for karakterer og utdannelse og hadde en dyp mistro til akademikere, selvlært som han var. Han ville heller at Ebba skulle bli huslig enn skoleflink. Men husmorskole satte hun seg imot.

Som student fikk hun reise ut for å lære språk, blant annet til England, der hun levde studentliv i sus og dus i Oxford. Hennes beskrivelser i erindringsboka om båtturene på elva, der pikene lå tilbakelent mot puter, mens sveivegrammofonen spilte Fred Astaire og Ginger Rogers-melodier, er slikt vi bare ser på film i dag. Studentene leste poesi for hverandre på stille, solskimrende junidager. Det var middager, te, lunsjer.

DET VAR IKKE snauere hjemme i Norge. Alt som 16-åring var Ebba på Bristol, kavaleren i smoking, hun i fotsid kjole. Den gangen fikk man sydd en ballkjole årlig.

Da hun kom hjem etter studier utenlands, begynte hun å jobbe som kontordame. Hun kunne bruke hele lønningen på klær og lommepenger. Silkestrømpepikene ble slike kalt. Men det ble kjedelig å jobbe. Hun studerte og ble landets yngste magister i litteratur med en avhandling om Rainer Maria Rilke.

Hun forteller at hun svevde i ideenes blå luft.

Så kom krigen. Hun giftet seg, fikk fort to barn, det ene født mens ektemannen Sverre satt på Grini, før han ble sendt i krigsfangenskap i Polen. Ebba ble alenemor med matauk og skitne bleier, og hadde overhodet ikke greie på barnestell. Sitt første gulv vasket hun som 22-åring. I middelklassen var det hushjelpene som tok seg av den slags.

Ebba Haslund ble syk, og fikk nervesammenbrudd, kanskje etter mange vanskeligheter utløst av eksplosjonen på Filipstad som også gjorde stor skade på familiens hus på Bygdøy. En vegg ramlet ned, vinduer ble knust og hennes lille sønns ansikt var spettet med glasskår.

– Til slutt brøt jeg sammen. Det hadde skjedd så mye med meg, både psykisk og fysisk. Jeg hadde jo også tatt eksamen ved Universitetet mens jeg var gravid. Til slutt ble jeg innlagt og kom på salen med de meget urolige. Kanskje drev jeg meg selv inn i sammenbruddet, og jeg angret. Følte at jeg sviktet, vi skulle være kjekke under krigen. I ettertid ville jeg ikke vært den tid foruten. Både Sverre og jeg lærte å se forskjell på uvesentlige og vesentlige ting. Han var en stoiker som hadde det bra av prinsipp. Jeg våknet svært sent, forteller hun.

– Men du lærte tidlig å skamme deg, skriver du?

– Ja, og gjett om det har fortsatt. Skyldkulturen fortsatte i skamkulturen. Det å skamme seg har vært en rød tråd i mitt forfatterskap. Og retten til å akseptere seg selv og å være annerledes.

– Hvordan har din barndom preget oppdragelsen av egne barn?

– Jeg lærte i hvert fall å si unnskyld.

– Kvinnesakskvinne, forfatter, fagforeningskvinne, samfunnsdebattant, politiker. Kan du ha virket overveldende på dine barn?

– Det ville i så fall ikke vært noe rart. Min sønn var nok ikke glad for min feminisme, men mine to døtre er feminister. Ragnhild, den eldste, var en av de første i kvinnekampen. Gjennom henne ble jeg nyfrelst feminist.

Hjemme ble forfatterskapet hennes tonet ned.

– I tiden da barna var små, var det husmorrollen som ble betraktet som den viktigste. Yrkeskvinnene var de slemme. Jeg hørte om noen som reiste bort for å skrive. Det kunne jeg aldri ha gjort. Jeg satt på soverommet og skrev, mens barna var på skolen. Jeg skriver fortsatt på soverommet. Da den yngste var 15, fikk jeg et stipend for å reise til Schæffergården i Danmark for å skrive. Det var lammende. Boka utkom tre år senere. Skrevet på soverommet hjemme.

– Kvinnesaken har vært din kampsak framfor noen. Men det tok sin tid før du kom med?

– Jeg trodde kvinnens plass var i hjemmet – som også var et viktig produksjonssted. Det ble syltet og bakt, hermetisert. Jeg sydde klærne til barna. Men kvinner lever uendelig lenge etter morsrollen. Da kan man ikke hoppe rett ut i arbeidslivet. Det må radikal feminisme til. Man kan ikke bare lappe på. Det handler om mer enn å realisere seg selv.

– Du har ikke laget glansbilder av mødrene i forfatterskapet ditt?

– Kvinner er ikke det grann bedre enn menn, selv om vi er mindre voldelige.

EBBA HASLUNDS FORFATTERSKAP er preget av kvinnepolitisk engasjement. Og som hun sier selv: Hadde menn lest den såkalte kvinnelitteraturen, kunne flere ekteskap vært reddet. Ebba Haslund skrev også den første romanen som handlet om lesbisk kjærlighet. «Det hendte ingenting» ble i 1948 slått ned på som pervers i en avis på Østlandet. Samtlige andre kritikere roste den som en ungpikebok. Først mange år seinere ble boka utgitt på nytt.

– Du ble ikke alltid tatt alvorlig som forfatter?

– Jeg har fått mye kjeft, blitt slaktet, avfeiet med å bedrive et bagatellmessig forfatterskap. Så husker jeg også alltid de verste anmeldelsene, de gode står mer i tåke. Jeg har bevisst skrevet underholdende. Da blir man lettbent og overfladisk. Mine bøker er ikke det. Én bok hadde platt språk, skrev kritikeren. Den fikk jeg Riksmålsprisen for.

– Etter at du var varamann på Stortinget for Høyre, ble du også lenge avfeiet som Høyre-kvinne?

– Blir visst aldri kvitt Høyre-stemplet. Jeg er blitt mer radikal, radikal feminist. Jeg skjønte fort at stortingspolitikk ikke var noe for meg.

I stedet engasjerte Ebba Haslund seg i for henne viktigere spørsmål.

AVTALEBOKA HENNES er full. Den dagen vi besøker henne, er hun bedt om å stille til demonstrasjon mot okkupasjon av Afghanistan og Irak.

– Jeg hadde aldri trodd at mitt land skulle bli medskyldig i okkupasjon.

– Din kristne livsholdning ligger under i alt du gjør?

– Men jeg er ikke skrifttro. Det skal ikke stå noen prest mellom Gud og meg.

– Tror du på et liv etter døden?

– Ikke på gjensyn med min elskede eller andre. Men jeg tror at ingenting forsvinner. Det som er godt i oss, går videre og smelter sammen med andre gode krefter. Energi forsvinner ikke. Tanken på å opphøre plager meg ikke lenger.

hae@dagbladet.no

 

FAKTA

EBBA HASLUND:

Født: 12.08.1917

Familie: Enke etter Sverre Fjeld Halvorsen, som døde da han var 95 år etter 65 års lykkelig ekteskap. Tre barn, ni barnebarn, ti oldebarn.

Karriere: Magistergrad i litteraturvitenskap og cand.philol. 1941. Har utgitt 35 bøker i alle sjangrer, derav 15 romaner, utenom lyrikk. En lang rekke hørespill, ett skuespill for voksne, ett for barn. Leder av Ungdomslitteraturens forfatterlag (i dag NBU), av Den norske Forfatterforeningen, av yrkesklubben Zonta. Medlem av en rekke råd, styrer, komiteer, bl.a. Det litterære råd, Statens Kunstnerstipendkomité, Riksteatret. Mottatt flere priser, bl.a. Bokhandlerprisen, Riksmålsprisen, P.E.N.s ytringsfrihetspris 2006, Fritt Ords honnør 2007. Æresmedlem i Forfatterforeningen, Oslo Kvinnesaksforening, Zonta.

Om ti år:

– Da er asken etter meg strødd utover Sørkjevann.

Boka jeg aldri glemmer:

– Rainer Maria Rilkes «Die Aufzeichnungen des Malte Laurids Brigge», et skjellsettende europeisk verk som rommer hans livsfilosofi. Sigrid Undsets «Kristin Lavransdatter», et stort religiøst verk på linje med «Brødrene Karamasov».

Medlem av:

– Den norske Forfatterforening, Norske Dramatikeres Forbund, Norske Barn- og Ungdomsforfattere, Oslo Kvinnesaksforening, Den norske P.E.N. klubb, yrkesorganisasjonen Zonta.

Stemmer på:

– Jeg stemmer Venstre.

Dette provoserer meg:

– Urettferdighet.

Beundrer:

– Berit Ås. Internasjonalt kjent for sin banebrytende forskning vedrørende kvinnekulturen, for teorien om de fem herskerteknikker, glødende engasjert i kvinnesak, fred, miljø. Den modigste her til lands.

Favorittprogram:
– Ser ikke på tv lenger. I sin tid engelske serier av typen «Forsythesagaen».

Og ellers:

– Jeg farter mye omkring og holder kåserier, og deltar i samfunnsdebatten. Jeg er glad så lenge noen har bruk for meg.