BOB PÅ JOBB: Bob Mellemstrand fra Nærbø på Jæren er blitt norgesberømt for å finne matvarer som er gått ut på dato.

HEMMELIG NOTAT: Bob noterer varer som er i ferd med å gå ut. Bare han selv skjønner håndskrifta.

SPONSET: Ingen tvil om hvem som kommer. Bilen fikk han av Kiwi-kjeden.

SIGNATUR: Hver gang Bob må signere for mottatte varer eller penger, er han glad at han har byttet navn fra Bent Ronny til det langt enklere Bob.

BOB FANT: Chilinøttene har gått ut. Ifølge reglene får han tilsvarende nøtteposer gratis.

I FARTA: Bob kjører landet rundt etter matvarer som er gått ut på dato.

FAKTA

Mens andre datojegere arbeider vilkårlig, arbeider

Kiwi-Bob systematisk.

Jeg har en Kiwi-konto i banken

og der har jeg 180 000 kroner.

Bob Mellemstrand

Brød har ikke holdbarhetsdato, så det må jeg kjøpe.

Bob Mellemstrand

Ali Kaffe, leser Bob Mellemstrand. Han drar seigt på vokalene, slik jærbuer gjerne gjør. Regnet trommer på biltaket, vinduene dugger. Bob leser fra ei blå notisbok.

– Evergood kaffe, Mindes Jubileumsblanding, Stor Pizza, Sfinx konfekt, Twix…

– Twix?

– Har du ikke sett sånn sjokolade som heter Twix? Samma det. En gang fant jeg 325 sånne som var gått ut på dato. Da fikk jeg 20 nye og to og et halvt tusen i kontanter.

– Jøss!

– Det siste jeg skal sjekke i denne butikken, er Hansa ølbokser og Fun Light saft.

Bob Mellemstrand fra Nærbø på Jæren er Norges mest kjente datojeger. I en svart Polo med «Kiwi-Bob» skrevet på sidene, kjører han fra butikk til butikk, for som det heter i Kiwi-kjedens holdbarhetsgaranti: «Finner du en vare som går ut på dato i dag eller i morgen, får du varen gratis».

Bob er en hund etter disse varene, og arbeider systematisk for å finne dem.

– Jeg har fire forskjellige notisbøker. Ei for Haugesund og Karmøy, ei for Jæren og Stavanger, ei for hele Sørlandet og ei for Østlandet. Altså, Skien, Porsgrunn, Kviteseid, Hokksund, Solbergelva, Kongsberg og Drammen. Men ikke Oslo. Der er jeg redd jeg hadde kjørt meg vill.

– Kan jeg få se?

– Kan du godt. Men du skjønner ingenting av det. Jeg skriver ganske stygt.

Han holder boka opp. Sidene er tettskrevet, men uleselige. Bob blar gjennom og forklarer. Hver region har sin bok, hver butikk sine sider. Varer der holdbarheten er i ferd med å gå ut, noteres. Dagen før det skjer, er han der. Formiddagen vi følger ham, har han plukket ut fem-seks butikker i Stavanger-området. Det er utenfor en av dem han har parkert nå.

Bob går ut, låser bilen og skritter mot inngangen. Han kaster et fort blikk i retning kassedama og rykker til seg ei grønn handlevogn. Så er han i gang. Han er forbausende rask. De store fingrene snur og vender på syltetøyglass, saftflasker og kjekspakker. Han går langs hyllene, mumler for seg selv, tar ned, snur og vender, setter på plass. Hermetikk hopper han over.

– Alt for lange datoer på dem, sier han. Han ser i boka, og går mot kjøledisken. Pizzaene han hadde på lista, er borte. Han fortsetter langs kjøledisken. Snur på gulost, brunost, Port Salut og Ridderost.

– Her va det någe, sier han og kaster tre Snøfrisk i handlevogna.

Han bruker lang tid på ølet. Løfter på kasser, vipper ut bokser. Det er her de store pengene ligger. For regelen er slik at dersom en kunde finner øl som har gått ut på dato, får kunden verdien av flaskene i kontanter. Det er på den måten Bob har tjent de store pengene. Uka før fant han øl for 5500 kroner i en Kiwi-butikk i Sandnes.

– Kriblet det litt da?

– He-he. Finner jeg noe stort, hender det at jeg låser meg inn på doen på en bensinstasjon og tar en liten jubeldans.

Det blir ingen jubeldans. Kaffen han hadde skrevet opp, er borte. Det samme er Sfinxen og Twixen.

– Her va det någe, sier han og kaster flere tokilos poser med Beate-poteter i vogna. Han tar en runde til i sjokoladehyllene, før han går til kassa. Den unge Kiwi-kvinnen er forbausende blid. Hun skanner potetene, mens Bob sjekker snusboksene.

– Om han er her ofte? Ganske ofte. Det er spesielt han og ei til som er ivrig, sier hun.

– Er det hun utenlandske, spør Bob.

– Ja.

– Pleier hun å finne mer enn meg?

– Hun kan være her flere timer og tar alt. Det gjør ikke du, Bob. Du har dine rutiner.

I september 2003 fikk Bob Mellemstrand bil av Kiwi-kjeden. Flere aviser hadde skrevet om den ivrige datojegeren og konsernledelsen skjønte at her var det bedre å kjempe med enn mot. Da de fikk høre at Bob sparte til bil, og at han så langt hadde 50 000 kroner, tilbød de ham å spandere resten. Mot at Bob lot seg avbilde i tre helsides annonser i VG.

Siden Bob fikk bilen, har han utvidet sine jaktmarker til Øst- og Sørlandet. 2007 ser ut til å bli et rekordår. Så langt har han tjent 79 500 kroner.

– Jeg har en Kiwi-konto i banken og der har jeg til sammen 180 000 kroner. Men jeg bruker penger også. Jeg har kjøpt biljardbord, varmtvannsbereder og halve nye taket på huset mitt. Alt betalt med Kiwi-penger.

– Liker du å jakte etter varer?

– Om eg like det, ja? Det e’ det gildaste eg gjør.

– Hender det at du kjøper noe?

– Brød har ikke holdbarhetsdato, så det må jeg kjøpe. Da går jeg på Rema eller Rimi.

Vi er på vei til neste butikk. Bob drikker brus. Uka før fant han 20 flasker halvannen liter Coca Cola Zero på Kiwi i Lyngdal.

– Jeg elsker brus. Og så elsker jeg varm te. Jeg drikker tre-fire liter te hver dag. Men du?

– Ja?

– Hør nå, sier han, og trykker på stereoanlegget. Han leter etter en sang. Så fylles bilen av «Return to sender» med Elvis Presley. Bob synger med.

– Return to sender, address unknown, no such bumber, no such…

Bob leiter og Bob finner. Vi er i ny butikk. En butikkansatt følger ham på avstand, der han tråler hyllene.

– Når Bob har vært her og ikke funnet noe, da har vi gjort jobben vår, sier hun. – Du er vel innom her hver mandag, Bob? .

– Jeg er innom når jeg kjører forbi, svarer han.

– Jeg skulle gjerne sett litt i notisboka di, Bob?

– He-he. Her va det någe, sier Bob. Det er Beate-poteter igjen. Mange poser. Han fyller vogna.

Bob er uføretrygdet. Ti år gammel syklet han sammen med en kamerat langs veien mellom Varhaug og Nærbø. Han fikk øye på ei tomflaske i grøftekanten, svingte ut i veibanen for å snu. Da kom bilen.

– Jeg husker ingenting av det. Men det var ganske kritisk, legene visste ikke om jeg vil overleve. Jeg lå i koma i to måneder. Mor og far ba for meg.

– Du fikk en kraftig smell?

– Jepp. Ganske kraftig. Men eg he’ det godt nå.

Han ble døpt Bent Ronny, oppkalt etter faren Bjarne og mora Ruth, og vokste opp på Varhaug på Jæren. Da han var 19 år gammel kjøpte han hus på Nærbø lenger nord, og siden han er kristen, som han sier, gikk han på bedehuset.

– Og da de spurte meg hva jeg het for noe, svarte jeg Bob. Jeg vet ikke hvorfor. Fire år sia søkte jeg Folkeregisteret om å få skifte navn. Det var greit for dem.

Vi er innom flere butikker, men utbyttet er magert. I en butikk i Stavanger sentrum finner han fire-fem poser med chilinøtter. I en annen 14 poser Minde Jubileumsblanding med stykkpris på 47,50. Han fyller vogna med sjokolade, går til kassen og signerer på lappen.

– Får jeg et par poser av deg?

Mannen i kassa ser på Bob. Han sier:

– Bæreposer går ikke ut på dato, Bob.

Bob legger to kroner på disken.

– Men du?

Sa Bob. Bagasjerommet var fullt av varer, hovedsaklig sjokolade og poteter. Gjennom tjukk vindusdogg skimtet vi det grønne og flate Jæren. Havsurt regn danset på frontruta, vindusviskerbladene veivet. Ingen hadde sagt noe på ei stund, før Bob nå tok ordet igjen.

– Veit du hva du har gjort i dag?

– Eh… nei?

Hele Bob revnet i et stort glis.

– Du har vært med Bob på jobb!

Bob knegget høyt, skrudde opp varmeapparatet og Elvis Presley.

– Ritøøøørrn tu senn’der...

hop@dagbladet.no