FEDRENES SYNDER: Ungeflokken i familien Meshi fryktet vendetta etter at faren begikk drap. I to år har hele hans familie, barn og nevøer, vært hjemme. De går ikke på skole, men lever innendørs for å unngå å bli drept.
Foto: Arben Celi, Scanpix/Reuters

TIRANA (Dagbladet.no:) Storebror Flori Bardoku, moren hans og de fire småsøstrene har levd i frykt siden faren Martin drepte sin fetters kone da han fant henne til sengs med en annen mann. 

Den britiske avisen Sunday Telegraph har besøkt hjemmet. Familien er nervøse og stirrer mistenksomt på alle som nærmer seg huset. De fleste kommer med mat og andre gaver. Men en dag kan gjesten komme for å drepe dem.

Faren Martin soner ti års fengsel, men i Albania stopper ikke alltid straffen der. Den dreptes brødre har erklært blodfeide mot Bardokus familie.

Slik håndhever noen av Albanias katolikker - en religiøs minoritet som har sitt sterkeste fotfeste nord i landet - fortsatt tradisjoner som ble sammenfattet på 1400-tallet.

Flere tusen mennesker lever trolig i frykt for at de skal bli drept.

FOR SNART 600 år siden systematiserte adelsmannen Lek Dukagjini (1410-1481) reglene for hvordan giftemål, skilsmisse, arv, tyveri, drap og hevn skulle håndteres av medlemmene av hans klan.

Regelverket fikk navnet Kanonen, eller Leks Lov. Den ble nedtegnet skriftlig av en fransiskanerprest tidlig i forrige hundreår. Dukagjinis regelverk er det viktigste av flere liknende lovsett. Det finner tilsvarende tradisjoner sør i landet, men de er svakere.

Leks lovverk regulerer livet i de albanske fjellandsbyene. Det dreide seg om å holde orden i et samfunn uten statsmakt.

Bestemmelsene om blodhevn representerte kanskje også behov for å stadfeste en allerede utbredt praksis og bestemme rammene.

Det er anslått at hvert femte dødsfall blant menn i fjellene nord i Albania på 1920-tallet skyldtes blodfeider.

MORDEREN KOM ALLTID i begravelsen. Han skulle sitte tvers overfor familiens overhode under seremonien, og kunne ikke røres før 30 dager etter drapet. Det var tida han hadde til å skjule seg, eventuelt sammen med sin familie. De var også utsatt for blodhevn.

Siden Albania er lite og slektsforbindelsene mange, er det nesten uråd å gjemme seg i det lange løp. Dermed ble andre bestemmelser i Leks kanon redningen for mange. Hjemmet er ukrenkelig, også for dem som har grunn til å hevne. Det er derfor det eneste sted de utsatte kan føle seg trygge.

Historisk har nok ikke alle truede gjemt seg innendørs. I en studie fra Montenegro i 1965 skriver Christopher Boehm at det eneste arbeid mennene som var truet av blodhevn kunne utføre, var gjeting.

Oppe i fjellene med en rifle ved siden, var de noenlunde trygge. Kvinnene ble igjen på gården og nesten alt arbeid falt på dem.

FLERE TUSEN ALBANERE holder seg trolig innendørs i årevis for å unngå en kule fra den fornærmede familien. De laveste anslagene går ut på at mellom 450 og 800 familier i dag er isolert i frykt for blodhevnen.

De fleste av dem kommer fra landsbyene. Men etter hvert som folk har flyttet til byene, har blodhevnen flyttet med. I Nord-Albanias største by Skhodra, finnes det flere hus der ingen av beboerne våger seg utendørs. Hovedstaden Tirana har også en slik bygning, som ligger helt for seg selv ved et elveløp midt i sentrum.

Nettstedet «Gendercide Watch» antar at «minst tusen gutter og menn dør i blodhevn i Albania hvert år» og at titusener lever i frykt og isolasjon. London-avisa Sunday Telegraph anslo i juni i år at over 20.000 nå lever under blodhevnens dødstrussel. Ingen av kildene Dagbladet.no snakket med i Albania, var i nærheten av slike anslag.

- Om lag 450 familier er rammet, sier Rasim Gojka i Stiftelsen for konfliktløsning og forsoning (AFCR) til Dagbladet.no. - Tallet var dobbelt så høyt for tre år siden.

AFCR har et nært samarbeid med Konfliktrådene i Norge. Karen Kristin Paus, prosjektleder ved Sekretariatet for konfliktrådene, fikk i fjor en høy albansk utmerkelse for sin bistand.

Hun arbeider nå heltid med Albania-prosjektet her i Norge og opplyser at det mekles i rundt 2000 konflikter der hvert år. De fleste av dem handler ikke om blodhevn. 

RESPEKT. Albanernes blodfeider går langt ut over det gamle testamentes «øye for øye, tann for tann». Plikten til å drepe utløses av et utall krenkelser.

Fra brudd på løfte om å gifte bort en datter, som kan ha vært avgitt da hun var spedbarn, til mangelen på respekt en gjest viser ved å kikke kokken i kortene.

Leks lov, kapittelet Personlig ære, paragraf 601:
- En mann vanæres hvis noen løfter et grytelokk i grua hans.

Det er ikke bare den som utøver krenkelsen man kan likvidere. Hele hans families mannlige medlemmer blir skyteskiver.

Blodfeidene ble sterkt motarbeidet under Enver Hoxhas kommunistiske diktatur. Kommunistpartiet propaganderte flittig mot 'primitive føydalskikker'. Hoxha var fra sør og albanerne derfra, som kalles tosker, dominerte regimet. Befolkningen i nord snakker en annen variant av albansk og kalles gheger.

DET ER URÅD å bringe på det rene hvor mange tilfeller av blodhevn som forekom fra Hoxhas maktovertakelse i 1944 til regimet falt i 1991. Kommunistene anvendte ifølge albanske og utenlandske kilder alt fra likvidering av klansoverhoder og brutal kollektiv avstraffelse, til opplysning og propaganda, for å bryte ned tradisjonen.

I kaoset som fulgte etter kommunismens fall, våknet likevel skikken kraftig til live. Overgangen til demokrati var kaotisk og smertefull. Landet har vært på randen av full borgerkrig og tiltroen til en korrupt statsmakt er svak.

Slik fins det tilmed paralleller til 1500-tallet; når befolkningen ikke stoler på at staten - enten den er albansk eller ottomansk - vil straffe forbrytere rettferdig, får blodhevnen langt større oppslutning.

LEKS LOV LEVER. På 1990-tallet gjenoppsto også De eldstes råd. Klanlederne i rådet tolker Leks kanon. I fjor vedtok de at det er tillatt å sette ut hevndrap til personer utenfor den fornærmede familien.

Denne 'privatiseringen' skal ha doblet antallet blodhevnsdrap, fordi terskelen for å gjennomføre dem ble lavere og gjerningsmennene dyktigere. Ordningen med leie-hevnere skal også ha spredd seg til albanere i Makedonia, Kosovo og Montenegro.

- Lek Dukagjinis kanon lever fortsatt i isolerte landsbyer. Særlig i katolske områder, sier Edmond Dragoti til Dagbladet.no.

Samfunnsforskeren tar imot på kontorene til Institutt for opinionsstudier i utkanten av Tirana. De enkle lokalene i sjette etasje i en sliten boligblokk bærer bud om at det er et stykke igjen før Albanias sosiologer får vestlig status. Den tidligere statssekretæren i kulturdepartementet blir likevel hyppig sitert av internasjonal presse.

LEKS LOV var satt ut av spill under kommunismen, mener Dragoti. Da kommunismen kollapset, våknet tradisjonen til live igjen fordi samfunnet manglet regler og rettsorden.

Samfunnsforskeren sier kanonen nå ofte misbrukes som skalkeskjul for vanlige drap der private og materielle interesser er utgangspunkt, ikke ære. Ofte ligger krangel om eiendom til grunn. Det kan også forklare at blodhevnen har flyttet seg til byene, der familier fra landsbygda i mange tilfeller har tatt seg til rette og bygd hus på tomter med uklare skjøter.

Historisk forklarer Dragoti blodfeidenes og kanonens levedyktighet med landsbyer som nektet å bøye seg for ottomanenes makt og lå så uveisomt til at de kunne holde tradisjonene i live gjennom flere århundrer. Befolkningen der trengte også rettsregler, og Leks lovverk var for hånden.

ALBANIAS NASJONALE HELT fra 1400-tallet, George Kastrioti Skanderbeg og hans samtidige Dukagjini, var kristne. Og landsbyene som ikke ville innordne seg ottomanerne, holdt rimeligvis mest fast på kristendommen. Dermed ble blodhevnen langt på vei en 'katolsk tradisjon'. Uten egentlige røtter i religionen, akkurat som 'muslimske æresdrap' fra Kurdistan eller Pakistan ikke er særlig muslimske.

Isolasjon og motstand mot fremmed påvirkning var altså sentrale betingelser for at tradisjoner overlevde, både gode og mindre gode.

Nettopp derfor mener Dragoti og andre som arbeider mot blodhevnen, at økonomisk vekst og sterkere kulturell utveksling vil bryte ned innadvendt kultur og hevnregler fra middelalderen.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

JAGET: Fran Zefi (85) med barnebarna Alfred (10) og Kristian (11) i landbyen Shtoj, 120 km nord for Tirana. Guttenes far ble fengslet for drap. Blodhevnen gjorde at de ikke kunne gå på skolen.
Foto: Arben Celi, Scanpix/Reuters