BIBELSK NAVN: - Jeg liker bibelske navn. Jeg er oppdratt i kristen tro. Selv om jeg vel ikke er troende selv lenger, ville jeg at Isaiah skulle bli døpt, sier Kenneth Dybedal.
Foto: METTE MØLLER

Det er fredag 13. oktober 2006, selvsagt er det fredag 13. Kenneth Dybedal (26) har spøkt om det, bare ikke Isaiah blir født ulykkesdagen, for liksom å toppe sin noe uvanlige start på livet.

Taxien glir gjennom gatene i byen Wichita i Kansas, USA, mens alvoret går opp for Kenneth og vordende farmor Laila Dybedal (64). Om få timer skal de se surrogatmor Crystal Vanderver Burge (26) føde Kenneths sønn, Isaiah Andreo Dybedal.

Det har gått drøye ti år siden Kenneth Dybedal trakk pusten og fortalte klassen sin på Greåker videregående skole i Askim at han var homofil.

Omtrent like lenge har han visst at han ville bli pappa. Han har bare ikke visst hvordan.

– Farsfølelsen kom med en gang. Det var kjempedeilig. Det var som alle julaftener skulle kommet samtidig.

Isaiah er ikke lenger en drøm, et ukjent, lite vesen i surrogatmor Crystals mage. Han er blitt en seks måneder gammel krabat i tøffe jeans. Magasinet har vært på flere besøk hos far og sønn siden de kom hjem og tok fatt på hverdagen sammen. I dag står babysvømming i Østfoldbadet på programmet. Av med klærne, på med en blåmønstret bleiebadebukse. Snart plasker Isaiah i vannet sammen med åtte andre babyer. Under svømmelærer Kari Walczyks veiledning synger åtte mammaer og den ene pappaen for sine respektive barn. Så lager de bobler under vann. De runde barneansiktene sprekker opp i store smil.

– Nå opplever jeg virkelig at jeg lærer ham å kjenne, sier Kenneth etter at dagens svømmeøkt er over.

Den single, nybakte pappaen har vært gjennom fire tøffe spedbarnsmåneder. De to siste månedene har det gått lettere.

– Nå blir det morsommere og morsommere.

Isaiah ligger rødmende varm og søvnig i vogna. Kenneth setter seg ned ved et bord og puster ut klorlukta sammen med mødrene.

– Jeg kan telle på én finger de gangene jeg ikke har vært den eneste pappaen her, humrer han.

Er det en menneskerett å få barn? Hva er prisen når homofile og heterofile barnløse tyr til surrogatmødre i utlandet for å lage en familie?

Dette spurte regissør Mette Aakerholm (31) seg om under arbeidet med dokumentaren om Kenneth Dybedal, «Min stolte far». Filmen er vist på flere filmfestivaler og skal sendes 27. august på TV 2.

– Jeg ønsker å reise spørsmål om hvordan kvinner og samfunnet generelt ser på menns omsorgsevne i vår tid. Hvorfor skal kvinner ha enerett på omsorg? Jeg ønsker også å sparke litt til menn. Menn må delta og vise at de har behov for å være fedre. Det gjør Kenneth. Han tar sin plass med selvfølge, sier Aakerholm.

Samtidig diskuterer filmen også om det er etisk forsvarlig at en enslig mann bruker surrogatmor for å få dekket sitt omsorgsbehov. Få problematiserer at single kvinner blir gravide med en tilfeldig partner, kanskje uten engang å opplyse ham om det. Men når enslige, homofile menn tøyer både lovverket og den medisinske teknologien for å bli fedre, utløses debatt.

Kenneth Dybedal har tatt et kontroversielt valg. Han vet at surrogatmorskap er en desperat vei til penger for mange kvinner i fattige land, men at han likevel ikke hadde noen betenkeligheter med å leie en livmor i USA. Slik han forstår det, har surrogatmoren han brukte stilt opp av egen fri vilje.

– Min største utfordring er å ruste Isaiah til å møte omverdenens reaksjon på at han er et surrogatbarn og at han har en pappa som er homofil, sier 26-åringen til Magasinet.

– Hvorfor var det så viktig for deg å bli far?

– Ideelt ville jeg vente med å få barn til jeg fikk en partner, men jeg hadde ikke lyst til å bli førstegangsfar etter fylte tretti. Jeg har oppnådd det jeg vil av ungdomstida, har jobbet i utlandet, reist. Jeg var klar.

Før han bestemte seg for å få et surrogatbarn, sonderte Kenneth flere muligheter:

– Som for eksempel å få barn med et lesbisk par. Men jeg er ikke interessert i å ha barnet mitt femti prosent av tida.

Den endelige avgjørelsen tok han da han leste om tv-kjendisen Arve Juritzen som fikk datteren Aida Inger ved hjelp av eggdonor og surrogatmor i USA. Kenneth tok opp lån og på tredje befruktningsforsøk i Los Angeles, nær en million kroner fattigere, var unnfangelsen et faktum.

– Du har skapt et barn ved hjelp av utradisjonelle metoder for å tilfredsstille dine egne omsorgsbehov. Er ikke det egoistisk?

– Hvorfor vil heterofile ha barn? De gjør det også for å tilfredsstille sitt omsorgsbehov. Er ikke det også egoisme? Jeg synes ikke det er noen forskjell på dem og meg, svarer Kenneth.

– Men hva med Isaiah som ikke får noen biologisk mor å forholde seg til?

– Nettopp derfor føler jeg at jeg har et stort ansvar for å gi Isaiah kontakt med kvinner. Jeg må ha et nettverk som sørger for at han får det.

– Kan et kvinnenettverk erstatte kontakten med en biologisk mor?

– Jeg har ikke fasitsvaret, men ser ikke på det som et problem. Mange barn vokser opp uten en far og får et godt liv. Jeg ser ikke noen forskjell på det og på å vokse opp uten en mor. Jeg synes det er verre for de barna som vet at far er der ute et sted, men at han ikke vil ha kontakt. Det er bedre at Isaiah vet at jeg har tatt et valg som innebærer at han ikke kan ha kontakt med sin biologiske mor, enn at han har en mor som ikke vil delta, mener Kenneth.

Hovedpersonen selv sitter på favorittplassen sin foran det store akvariet og stirrer på fiskene med store, brune øyne. Ved siden av Isaiah logrer chihuahuaen Taira (3). På ei hylle står et fotografi av surrogatmamma Crystal og hennes biologiske sønn Darius (8). Bildet er tatt mens Isaiah fortsatt lå i Crystals mage.

Eggdonoren, altså Isaiahs biologiske mor, har italienske og chilenske aner.

– Hvorfor valgte du henne?

– Jeg gikk etter helsemessige ting. Som at det ikke var kreft i familien hennes. Jeg fikk se en videosnutt av donoren. Hun var 24 år gammel og hadde lyst til å hjelpe familier som ikke får barn. Vi har også et fotografi av henne. Det skal henge på Isaiahs rom.

Bildet, og Kenneths begrensede opplysninger, er det nærmeste Isaiah vil komme sin biologiske mor. Eggdonorens anonymitet er omfattende.

Surrogatmoren Crystal derimot vil Isaiah bli godt kjent med. Hun og Kenneth snakkes jevnlig, og de har planer om å besøke hverandre.

– Jeg vil aldri skjule sannheten for Isaiah, eller lyve om hans opphav.

Mens Crystal har sønnen Darius fra et tidligere forhold, venter hun nå barn med sin ektemann Kenneth Burge. Barnet blir hans første.

Markedstaksten på leie av livmor i USA ligger for øyeblikket på et sted mellom 150 000 og 300 000 norske kroner. Hvem er de egentlig, kvinnene som velger å føde andres barn mot betaling?

Regissør Mette Aakerholm fikk seg en overraskelse under arbeidet med «Min stolte far».

– Man tenker fort at det er kvinner som trenger penger og som i USA gjerne hører til samfunns- laget som kalles «white trash». Men Crystal driver hjemmebarnehage og er en superdriftig dame. Det som overrasket meg mest, er at kvinnene ikke bare gjør dette for pengenes skyld, men også av idealisme. Surrogatmødrene jeg traff i USA hadde sterke politiske meninger. De mener det er en menneskerett å få barn, og at å bære fram et barn for barnløse er den største gaven de kan gi.

Sissel Rogne, professor i genteknologi ved UiB og direktør i Bioteknologinemnda, frykter at «gaven» har en høy pris.

– I USA har man knallharde rettssaker der surrogatmødre ikke vil gi fra seg barnet fordi de er blitt så knyttet til det. Gjennom det ni måneder lange svangerskapet blir kroppen fysisk og mentalt innstilt på at en skal ta vare på barnet, sier Rogne til Magasinet.

Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad høstet stormende kritikk da hun tidligere i år, uten å orientere Stortinget, tillot et norsk par å ta med befruktede egg til en surrogatmor i utlandet. Bioteknologiloven forbyr sykehus og helsepersonell å medvirke til behandling som ikke er tillatt i Norge.

Medlem av Bioteknologinemnda og seksjonsleder ved fertilitetsklinikken ved St. Olavs Hospital, professor Arne Sunde, sier at nemnda er kritisk til at Brustad grep inn i en enkeltsak.

– Det er ikke noen dispensasjonsadgang i loven. Det blir ikke riktig når saker som av ulike årsaker havner på statsrådens bord, blir gitt unntak. Hvis politikerne synes det er problematisk når loven møter hverdagen, må de enten endre loven eller lage en dispensasjonshjemmel.

Brustad er på ferie og har gjort seg utilgjengelig, men svarer gjennom sin statssekretær, Wegard Harsvik:

«Dette var en spesiell sak, der vi etter en vurdering av loven, forarbeidene og reelle hensyn kom til at loven ikke er til hinder for at dette paret kunne få utlevert sine befruktede egg. Debatten viser at dette feltet er følsomt. Diskusjonen i ettertid har blant annet ført til at departementet har sendt ut et rundskriv til sykehusene om problemstillingen.»

Fordi Isaiah er født av en surrogatmor, fikk Kenneth status som «enkemann» da han skulle ta ut pappapermisjon vel tilbake i Norge. I Askim kjenner han ingen andre menn i samme situasjon som ham selv, så det blir til at han holder seg med venninnene. Stamstedet er Galleri Graff, en koselig kafé der eier Iren Graff Lilleng lyser opp når hun ser hvem som er gjest.

– Jeg er selvoppnevnt mormor. Noen barn får en spesiell plass i hjertet. Det har Isaiah. Vi har jo vært med på prosessen, sier Graff Lilleng og nikker mot Kenneths venninner Christine Sandvig (25), Marit Torhaug Jensen (25) og Ann-Helen Bakke (26).

Ingen av dem ble overrasket da Kenneth fortalte at han skulle bli far.

– Jeg hadde tusen spørsmål, men jeg syntes bare det var kjempebra at han fant en løsning. Han er en veldig god pappa, sier Christine.

– Hvordan tror dere det blir for Isaiah å vokse opp uten å kjenne sin biologiske mor?

– Jeg vet at jeg ville prøvd å finne mine biologiske røtter. Men det er kanskje lett å sitte her og si, filosoferer Marit.

– Kanskje det er annerledes dersom du er adoptert, mener Ann-Helen.

Kenneth tilføyer:

– Jeg er jo ufrivillig barnløs. Jeg kan ikke få barn fordi jeg ikke har livmor. Har jeg ikke like mye rett til å bli forelder som en barnløs heterofil kvinne? Jeg mener jeg har det. Og jeg håper flere homofile følger i mine fotspor.

Venninnene beundrer Kenneths ro som nybakt far. Selv synes han reaksjonene stort sett har vært positive.

– Jeg vet ikke hva folk sier bak ryggen min, men jeg føler meg veldig sterk. Likevel opplever jeg nok som homofil alenefar et press på å gjøre alt riktig, at jeg har mindre slingringsmonn enn alenemødre eller andre foreldre.

26-åringen skotter bort på sønnen som blir dullet med av venninnene.

– Det er mentalt tøft å være alenepappa. Tøffere enn jeg trodde. Jeg har ingen å dele gleder og problemer med. Som når jeg er alene med skriketoktene. Jeg var ikke forberedt på at kolikk skulle være så altoppslukende, medgir han.

I dag får ikke norske homofile adoptere. Kenneth reagerer på at menn som ham selv dermed tvinges til å omgå norsk lov for å skaffe seg barn. Selv ønsker han søsken til Isaiah.

– Jeg vil gjerne ha to barn. Men det er ikke aktuelt for meg å bruke surrogatmor én gang til. Det har jeg ikke råd til.

Hadde han bare hatt en kjæreste.

For homofile og lesbiske par som ønsker å adoptere, ser framtida nemlig lysere ut enn på lenge. Barne- og likestillingsdepartementet har sendt ut et høringsforslag til endring av ekteskapsloven. Det går ut på at homofile og lesbiske skal kunne inngå ekteskap på lik linje med heterofile par. Dermed vil homofile par få samme muligheter som heterofile ektepar til å adoptere.

I dag kan homofile og lesbiske som lever i registrerte partnerskap kun søke om å få adoptere partnerens barn. Lesbiske par vil, om loven endres, også få rett til assistert befruktning.

– Jeg er usikker på om forslaget vil gå gjennom, men håper det ikke skjer, sier helse- og omsorgspolitisk talskvinne Laila Dåvøy i KrF.

Mens KrF er imot endringsforslaget, fordi de mener barn bør ha både en mor og en far, har Høyre vært delt i spørsmålet.

Inga Marte Thorkildsen, helse- og omsorgspolitisk talskvinne i SV, hilser en lovendring velkommen:

– Homofile og lesbiske diskrimineres fremdeles. Jeg er stolt over at vi nå trolig vil få endret på loven, slik at homofile og lesbiske også vil kunne adoptere. Det vil trolig redusere deres behov for å omgå lovverket og reise utenlands for å bli foreldre, sier Thorkildsen.

Så spørs det i hvilken grad giverlandene følger opp en mulig norsk lovendring.

– Vi har ingen giverland som adopterer bort barn til homofile. Kina åpnet en periode for å adoptere bort til enslige, men sluttet fordi de har så stor etterspørsel og dermed foretrekker ektepar, sier organisasjonsleder i Adopsjonsforum, Fredrik Nordby.

– Hvordan stiller Adopsjonsforum seg til adopsjon for homofile?

– Prinsipielt er vi for likestilling. Men sett fra barnets synspunkt tror vi adopterte barn står overfor flere utfordringer enn andre barn. Spørsmålet er om det er riktig å påføre dem mer.

Avdelingsdirektør Morten Stephansen i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet trekker også fram giverlandenes begrensninger:

– Når det gjelder enslige, er ikke søkerens legning noe tema for oss i Norge, men det er det i landene vi samarbeider med. Så i praksis kan ikke homofile adoptere.

Politisk rådgiver Marthe Scharning Lund i Barne- og likestillingsdepartementet trekker fram barn av lesbiske kvinner som eksempel på at loven bør endres.

– Disse barna er i dag ikke godt nok sikret juridisk. Barnet til et lesbisk par har i realiteten bare én mor, nemlig sin biologiske. Den andre parten må søke om å adoptere barn som stebarn. Blir loven endret, vil et lesbisk par automatisk bli to likestilte mødre ved assistert befruktning i Norge.

– Ligger det en konflikt mellom hvor langt noen er villige til å gå for å skaffe seg biologiske barn og hva som er etisk forsvarlig med tanke på barna?

– Ja, men det er vanskelig å skille mellom heterofile og homofile her. En kvinne kan velge å få barn med en uvitende far eller reise til Danmark for å få assistert befruktning. Vi stiller sjelden spørsmål om enslige kvinners egnethet som mødre. Jeg vil anta at en enslig, homofil mann får flere reaksjoner. Men det bør være andre grunner enn seksuell legning til at vi trekker folks omsorgsevne i tvil.

Scharning Lund mener det foregår en generell diskriminering av menn knyttet til omsorg.

– Holdningen er fremdeles at menn ikke har samme omsorgsevne som kvinner, sier hun.

Isaiah vifter bekymringsløst med hendene på pappas fang i leiligheten hjemme i Askim. Kenneth Dybedal stryker sønnen over hodet. Han trives i papparollen og mener fedrene må komme sterkere på banen. Ta perm. Bruke tid på ungene.

– Selv om det er mor som føder og ammer, er det ikke nødvendigvis hun som er best skikket til å ha omsorgen ved samlivsbrudd. Det kan like gjerne være far.

Forholdet mellom Kenneth og mora hans, Laila, har alltid vært svært tett. Han er glad for at også faren stiller opp for ham og barnebarnet.

Søsteren til Kenneth omkom i en trafikkulykke da han var sju år gammel. Også to av tantene hans mistet barn i ulykker da han var liten.

– Det har vært en del død i familien. Jeg husker ingenting fra før jeg var åtte–ni år. Opplevelsene har nok fått meg til å verdsette familieliv mer. Og så har det gjort meg ekstra oppsatt på å gi Isaiah en så trygg barndom som mulig.

I likhet med sin far ser Isaiah ut til å hoppe over krabbestadiet. Han sitter enten i ro eller går når han blir holdt.

– Han er kjempesta. Det er jeg også. Det er nok et særtrekk. Han blir veldig sinna dersom rutinene ikke følges. Jeg ser for meg trassalderen allerede.

Kenneth ler.

– Vil du anbefale andre barnløse å bruke surrogatmor?

– Ja, absolutt. Grunnen til at jeg går ut i media og at jeg stilte opp i dokumentarfilmen, er at jeg vil ha større åpenhet og flere surrogatbarn.

26-åringen korrigerer seg selv.

– Isaiah er ikke et surrogatbarn for meg. Han er min sønn.

– Det er ingen menneskerett å få barn, mener Laila Dåvøy (KrF).

Les hva politikerne mener om homofile foreldre.

sks@dagbladet.no

DISKUTÉR: Er du for eller imot surrogatmorskap? Hvordan ivaretar man best homofiles ønske om å få barn? Bør homofile få adoptere barn på lik linje med heterofile?