DE FÆRRESTE av Afrikas fattige bønder har sparekontoer, rike foreldre eller gode forsikringsordninger å falle tilbake på om uhellet eller ulykken er ute. Nederst på inntektsskalaen mangler du grunnleggende beskyttelse mot økonomisk og personlig ruin. Den fattige bondegården er et av de mest risikofylte stedene du kan oppholde deg.   

De fattigste bøndene i verden står tilnærmet ubeskyttet mot tørke, pest og dårlige avlinger. Til og med mindre avvik fra business as usual, som korte tørkeperioder eller enkle infeksjoner, kan være totalt ødeleggende.

Det kan synes åpenbart, men vanskene med å skape inntekter å leve av blir større når pengene dine er færre.

I AFRIKA HAR du muligheten til å øke produksjonen dramatisk om du tar i bruk gjødsel på avlingen. Fattige bønder kan imidlertid ikke kjøpe nødvendig utstyr på kreditt, fordi det vil bety katastrofale tap om avlingen slår feil. Prisen på lånene vil bli altfor høye, fordi risikoen for at de ikke kan betale tilbake blir for høy. Dette betyr helt enkelt at bøndene mister muligheten til å øke produktiviteten sin.

I artikkelen ”Making development less risky” i nettmagasinet Scientific American foreslår den verdensberømte økonomen Jeffrey David Sachs en løsning på problemet.

– Å finne en måte å administrere bøndenes risiko på, garanterer en mulighet til å unnslippe den ekstreme fattigdommen. Derfor kommer gode forsikringsordninger til å være blant de viktigste strategiene for å redusere verdens fattigdom, skriver han i artikkelen.

2006 VAR MIKROKREDITTENS år. Da delte Grameen Bank og dens skaper Muhammad Yunus Nobels fredspris for et revolusjonerende perspektiv på bistandspolitikken. Ideen bak mikrokreditten er at mennesker som ikke blir regnet som kredittverdige av vanlige banker, skal få tilgang til kreditt. Mikrokreditten er hjelp til selvutvikling, slik at fattige mennesker kan starte egen virksomhet og komme seg ut av fattigdommen.

I 2007 skal Afrikas grønne revolusjon få starthjelp av et økonomisk verktøy kalt mikroforsikring, skal vi tro økonomen Sachs.

TRADISJONELL FORSIKRING av avlingen finnes nærmest ikke på den afrikanske landsbygda, og det har to enkle hovedgrunner. For det første er det ikke lønnsomt for noe privat selskap å måle risikoen for at hver enkelt bonde skal oppleve problemer med jorda si, og det finnes heller ingen gode modeller som regner sannsynligheten for at noe skal gå galt.

Skal du ha en ordning hvor du kun forsikrer hva bonden produserer, ender du potensielt opp med et moralsk problem: Om bonden vet han får penger om han ikke produserer mat, er sannsynligheten for at han døser av i kornåkeren større enn at han faktisk spar opp jorda.

MIKROFORSIKRING KAN tilby Afrikas fattige forsikringsalternativet de trenger.

Jeffrey D. Sachs foreslår å dele bondens risiko ved på skape et såkalt finansielt derivat. I dette tilfelle er et derivat helt enkelt en vare som får sin verdi av faktiske omstendigheter. På landsbygda er det verdifullt at været er godt, eller at været skaper best mulig avling. Derivatet blir da en garanti kundene kjøper, og denne garantien betaler tilbake en erstatning når det er tørkeperioder, altfor mye regn eller annet ødeleggende vær.

En værstasjon eller værsatellitt kan måle været ganske nøyaktig, og det blir derfor ikke nødvendig å sjekke hvordan været har påvirket hver enkelt bondegård. Prisen på en slik værgaranti – eller obligasjon om du vil - avhenger av sannsynligheten for dårlig vær.

DET HOLDER IKKE med forsikringer alene. Garantien kan kombineres med andre finanstjenester til bonden. 

For eksempel kan en bank gi et sesongavhengig lån til et kooperativ på hundre eller tusen bønder, og denne gjengen bønder kan gjøre masseinnkjøp av gjødsel og gode såkorn.

Kravet om å betale tilbake lånet blir redusert eller frafalt om værkatastrofen slår til.

Banken har selvfølgelig kjøpt de samme værgarantiene for å forsikre seg selv mot den samme tørkeperioden.

JEFFREY D. SACHS er ingen hvem som helst.

Den amerikanske økonomen er kjent for sitt arbeid som økonomisk rådgiver for myndigheter i Latin-Amerika, Øst-Europa, tidligere Sovjetunionen, Asia og Afrika. 53-åringen er spesialrådgiver for FNs generalsekretær Ban Ki-moon. Fra 2002 til 2006 var han spesialrådgiver for tidligere generalsekretær Kofi Annan, og ledet også FNs millenniumsprosjekt, hvor fattigdomsutryddelse er et av målene.

Hans bok The End of Poverty: Economic Possibilities for Our Time, med forord av musikkartisten og aktivisten Bono fra U2, ble en New York Times-bestseller. I boka argumenterer Sachs for at den verste fattigdommen han halveres innen 2015 og forsvinne fullstendig innen 2025. Vi vet hvordan vi skal gjøre det og hva det kommer til å koste, hevder Sachs: En dobling av Vestens bistand til 189 milliarder dollar i året er angivelig prisen for å halvere ekstrem fattigdom innen 2015 og redde åtte millioner liv hvert år.

Nå introduserer han altså mikroforsikringen som et revolusjonerende middel i kampen mot verdens fattigdom.

Det er det ikke alle som tror på.

– SACHS ER ØKONOMEN med det tyngste enkeltansvaret for den sjokkterapien som gjorde mange land fattigere etter murens fall, og som blant annet gjør vårt nærområde mer usikkert enn nødvendig fordi Russlands BNP per innbygger fremdeles er lavere enn det var i 1989, sier den norske økonomiprofessoren Erik S. Reinert ved universitetet i Tallinn til Dagbladet.no.

– Nå forsøker Sachs å redde fattige land med myggnetting og sofistikerte forsikringsmodeller. Jeg har jo selvsagt ingenting imot myggnetting, men det betyr ikke at kjappe, perifere grep skal skaffe vedvarende økonomisk utvikling, sier Reinert.

I år ga han ut boken How Rich Countries Got Rich ... and Why Poor Countries Stay Poor, og utgivelsen ble anmeldt og diskutert i den anerkjente avisen Financial Times. Reinert har tidligere engasjert seg i debatten om såkalt kreativ finansiering. Han mener Jeffrey Sachs ikke forstår de kvalitative og strukturelle endringene som står bak enhver økonomisk utvikling.

– Sachs foreslo at Mongolia kunne spesialisere seg på å produsere software. Han overså at 80 prosent av befolkningen utenfor hovedstaden ikke hadde tilgang på strøm og knapt hadde brukt en telefon, hevder Reinert.

– Norge ble aldri rik på grunn av fiffige forsikringsordninger, men fordi vi skapte en økonomisk struktur basert på jord- og landbruk, industri og finansielle tjenester. Ikke noe land i verden har blitt velstående uten å ha en industrisektor, hevder han.

PROFESSOR KNUT KRISTIAN Aase ved Norges Handelshøyskole (NHH) i Bergen tror heller ikke mikroforsikringen er en mirakelkur.

– Dette er kun ett spesifikt finansielt verktøy, og må ikke misforstås med et redskap som alene kan skape en potent økonomi i et land, presiserer professoren.

Aase påpeker imidlertid at utviklede land generelt har lav dekningsgrad når det kommer til forsikring, og at Sachs’ modell derfor kan høres ut som et fornuftig middel.

– Selvfølgelig eksisterer det et behov for å minimere risiko også blant fattige bønder, og rent teoretisk kan et slikt derivatmarked fungere. Tradisjonelt er imidlertid en av ulempene med derivathandel at det krever et høyt kunnskapsnivå hos både kjøper og selger, mener Aase, som er begeistret for noen sider ved ideen.

– Dette er et bistandsverktøy som er nyttig på den måten at det gir gevinst til begge partene. Det er ikke en ren pengeoverføring fra en part til en annen, men en ordning hvor både kunden, den fattige bonden, og tilbyderen, forsikringsselskapet, har en interesse av å gå inn i kontrakten.

– En ren forsikring av det bonden faktisk produserer er problematisk, fordi partene ikke har like mye informasjon, og tilbyderen kan ikke være sikker på at bonden ligger i åkeren og røyker sigar i stedet for å pløye jorda. Ved å knytte utbetalinger til en offentlig tilgjengelig indeks, vil dette problemet delvis forsvinne, så lenge de som faktisk konstruerer indeksen ikke lar seg bestikke, forklarer Aase, som understreker at dette er teoretiske innsikter som ikke alltid fungerer like godt i praksis.

Aase påpeker også problemene ved tradisjonelle forsikringsordninger for et så uoversiktlig marked.


- Historien har vist at slike finansielle nyvinninger ofte deler likhetstrekk med keiserens nye klær.

MYGGNETTINGEN OG keiserens nye klær blir av andre økonomer kalt en ny revolusjon i kampen mot ekstrem fattigdom. Nettstedet Private Sector Development tror 2007 kan være året hvor mikroforsikringen slår igjennom, ikke bare som livsforsikring, men som mer spesifikke risikoinvesteringer. Nettstedet kaller ideen en vinn-vinn-situasjon for fattige, og for selskapene som selger forsikringene til dem.

– Mikroforsikringen har til og med fordeler sammenliknet med mikrokreditten. Forsikringen kan forhindre at mennesker i en økonomisk randsone opplever uventet tørke og faller ned i ekstrem fattigdom, skriver analytikerne, som alle er tilknyttet Verdensbanken.

Næringslivet har også fulgt opp, og i Mexico er allerede mikroforsikringen kommet på markedet.

– Saken er ikke at den fattige befolkningen mangler økonomisk kapasitet, eller ikke har noen kultur for å forsikre seg mot risiko. Det er vi som forsikringsselskaper som ikke har vært flinke nok til å tilpasse oss deres behov, sa administrerende direktør Alfredo Honsberg, i det meksikanske forsikringsselskapet Seguros Azteca til Business Week tidligere i år.


DÅRLIG UTVIKLING: Russlands BNP per innbygger er fremdeles lavere enn det var i 1989, sier den norske økonomiprofessoren Erik S. Reinert. Tallene er fra en kommende artikkel hvor Reinert er medforfatter, og er en historisk sammenstilling av data fra OECD, Angus Maddison, Historical Statistics og The World Economy.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.