FAR OG SØNN: Someth Huor med sønnen Jesper på skuldrene. Kort tid etter at bildet ble tatt dro faren tilbake til Kambodsja for å jobbe for revolusjonen.
Foto: Fra bokomslaget

---

Les svarene fra nettmøtet med forfatter Jesper Huor nederst i saken!

FORFATTEREN: Jesper Huor har skrevet om jakten på sannheten om faren i boken «Den siste reisen til Phnom Penh».
Foto: Nina Varumo

FORDREV ALLE I BYENE: En ung Røde Khmer-soldat i hovedstaden i april 1975. Hele befolkningen ble drevet ut på landsbygda, og få vendte tilbake.
Foto: AFP/EPA

PÅ VEI TIL Å EROBRE LANDET: Pol Pot sammen med soldatene på vei gjennom jungelen i 1973. Han døde i 1998.
Foto: AP/Scanpix

- GJORDE ET GALT VALG: - Han var en ung idealist fra et lite land i 3. verden, og hadde en drøm om å skape rettferdig samfunn, sier Jesper om faren i dag.

FANGE: Chan Kimsrun med sin lille baby 14. mai 1978. Hun satt fanget i Tuol Sleng-leiren i Phnom Penh, som nå er blitt et museum over folkemordet i landet.
Foto: EPA/Scanpix

FOLKEMORD: Man regner at minst 1,7 millioner kambodsjanere døde mellom 1975 og 1979. Det er nærmere en fjerdedel av befolkningen i landet. Bildet viser minnesmerket i Choeung Ek, 15 kilometer sør for Phnom Penh.
Foto: Andy Eames/AP

NORD I KAMBODSJA, JULI 1997: Røde Khmers leder Pol Pot under rettssaken der han ble dømt til livstid for å ha drept et partimedlem og hans familie. Han ble aldri stilt for retten for folkemordet i landet.
Foto: Scan-Foto/EPA

---

I 1977, TO ÅR GAMMEL

Svenske Marita hadde nettopp skilt seg fra Jespers far Someth selv om de elsket hverandre. Årsaken var at mannen hadde besluttet å reise tilbake til hjemlandet Kambodsja og arbeide for revolusjonen og Røde Khmer. Hun støttet avgjørelsen hans, og revolusjonen.

Siden så Jesper aldri faren igjen.

Lille Jesper hadde en periode hvor han fortalte alle at faren var postmann i Kina. Han så for seg hvordan han syklet rundt på den kinesiske landsbygda med sykkelkurven full av brev. Minner hadde han ikke, til det skiltes han fra faren for tidlig.

Bildene og noen små fortellinger fra moren var alt han hadde, helt til han ble eldre.

HISTORIEN OM JAKTEN PÅ FAREN, om å forsone seg med foreldrenes ekstreme ideologi og radikale valg, og om savn og kjærlighet, har blitt til en av fjorårets mest bemerkelsesverdige svenske bokutgivelser.

Jesper Huor har fått strålende anmeldelser for «Den siste reisen til Phnom Penh», og nå foreligger boken på norsk.

Foreldrene til Jesper møttes under studentopprøret i Paris og forelsket seg. De var engasjert i eksil-kambodsjanske revolusjonære grupper, Someth dro til Nord-Korea i en periode, kom tilbake, og de stiftet den lille familien.

Så dro Someth fra familien og tilbake for å frigjøre fedrelandet. Moren fikk to brev fra en mellomlanding i Kina, siden hørte de aldri mer.

EN LEGE SOM vokste opp et par kilometer fra familiens hjemby i Kambodsja, skrev på 50-tallet at det fantes en undertrykt vrede i det kambodsjanske folkedypet:

«Det var et raseri ingen hadde sett: «Inni, skjult for innsyn, lå Kum». Kum er et ord for en typisk variant av kambodsjansk hevn - for å si det presist: En følelse av antipati som fører til en hevn som er langt mer ødeleggende enn den opprinnelige uretten.

Hvis jeg en dag slår deg med knyttneven, og du venter i fem år før du før du en mørk natt skyter meg i ryggen - er det Kum. Det er sykdommen som vår nasjon bærer med seg i sjelen», forklarer Jesper i boken.

OM DET VAR DENNE SYKDOMMEN, nabolandenes kriger og innblanding, stormaktenes bomber eller de fanatiske politiske ideene til Røde Khmer - Pol Pots Kambodsja rev hele Someths familie i filler.

17. april 1975 inntok svartkledde Røde Khmer-soldater hovedstaden Phnom Penh. Befolkningen - som hadde vokst til 2,5 millioner mennesker på grunn av den enorme flyktningstrømmen forut for den endelige maktovertagelsen - trodde krigen endelig var over og gledet seg over at regimet ble styrtet. Someths familie, inkludert hans 12 søsken, var blant dem.

Gleden fortok seg raskt.

Umiddelbart «evakuerte» soldatene absolutt hele befolkningen i byene. Syke, spedbarn, gamle, barn, kvinner og menn ble jaget ut på landsbygda, med løfte om å få komme tilbake i løpet av to-tre dager. Lignende fordrivinger ble foretatt i de andre byene i landet.

De fleste returnerte aldri, men ble sendt til tvangsarbeid i ulike deler av landet. Der var de i årevis, til de ble drept eller døde av sult og sykdom.

I perioden fra 1975 fram til 1979, ble 1,7 millioner mennesker drept. Noen hevder at det var så mange som 2,2 millioner. Det er uansett mellom 20 og 25 prosent av den opprinnelige befolkningen.

DA HAN BLE eldre, forsto Jesper Huor hva slags bevegelse foreldrene hadde sympatisert med, og konfronterte moren:

«- Tro ikke at jeg ikke kan lese! Jeg vet veldig godt hvem Røde Khmer og Pol Pot var, og hva de gjorde, skrek jeg.

Jeg var fylt til randen av raseri og fortvilelse, og jeg husker at jeg var forbauset selv over hvor voldsomme følelsene mine var. [...]

- Jeg forstår. Du har all verdens rett til å mene at han var en drittsekk. Det vil jeg ikke ta fra deg, sa mamma. Men du må også forstå at jeg ikke er enig. Jeg synes at Someth var et godt menneske».

Først mot slutten av 90-tallet ble det fred i Kambodsja og Jesper kunne reise til farens hjemland og finne ut hva som egentlig hadde skjedd.

SØNNEN HAR gjennom reiser, intervjuer og møysommelig kartlegging forsøkt å finne ut hva slags menneske faren var. For eksempel gjennom å lese brevene faren skrev fra det revolusjonære eksilmiljøet:

« .... De forteller ingenting om ham som person. Hans egne tanker og erfaringer har ikke påvirket teksten det aller minste. Det er Angkar, den ansiktsløse Organisasjonen, som taler gjennom ham. Tonen er skrytende, selvsikker, kompromissløs og fremfor alt falsk; det den forteller har ingenting med virkeligheten å gjøre. Det er ren og skjær propaganda», skriver Jesper.

Men det finnes også uttrykk for kjærlighet og optimisme: Et av brevene fra mellomlandingen i Kina inneholder et lite dikt om sønnen og revolusjonen:

«Dette lille land,
Har slått en overmektig fiende,
Og dette vakre barn,
Har vunnet alles hjerter»

I DAG HAR JESPER forsonet seg med farens skjebne, og er opptatt av at selv om Someth valgte å støtte Røde Khmer, må handlingene dømmes etter datidens kunnskap, ikke det vi vet nå:

- Jeg kan på mange måter forstå ham. Han var en ung idealist fra et lite land i 3. verden, og hadde en drøm om å skape rettferdig samfunn - som så mange andre kambodsjanere. Someth ville jo ikke myrde noen, eller bli en revolusjonær leder. Jeg ser at han gjorde et galt valg, men han var et ungt menneske og gjorde det han trodde var bra, sier Jesper til Dagbladet.no.

Fremdeles finnes et tomrom etter faren:

- Det er vanskelig å savne en man ikke husker, men jeg gjør det på en distansert måte. Han burde fått leve, ikke bare for min skyld. Nå finnes det bare noen veldig få medlemmer igjen av hans familie. Jeg syns ikke det var riktig at han dro fra meg og min mor, men jeg kan tilgi. Det gikk veldig dårlig med ham, men jeg har forsonet meg med det nå, sier forfatteren.

SANNHETEN OM Pol Pots Kambodsja fikk faren til slutt vite, da han kom til landet i 1977. Han ble aldri noen del av de revolusjonære styrkene, han ble derimot utsatt for dem.

I fangeleirene ble uskyldige torturert til absurde tilståelser for forbrytelser de aldri har begått, på landsbygda ble folk drept for bagateller. Regimet var et av de mest paranoide verden har sett, og lederne, soldatene og vokterne de mest brutale.

«Få av forbrytelsene fangene tilsto, dreier seg om konkrete opprørske handlinger rettet mot revolusjonen. Desto flere utgjøres av forbryterske tanker og fantasier: Fra latterligheter som å ha tenkt for mye på kvinne eller lengtet tilbake til prins Sihanouks tid, til delaktighet i de mest søkte mordkomplotter og fantastiske invasjonsplaner.

Kan Røde Khmer-lederne virkelig ha trodd på dette? Jeg tror de forstod hvor urimelige disse påstandene var. Samtidig innbilte de seg at alt var sant, helt ned til minste komma. Virkeligheten og hukommelsen ble stadig endret i henhold til revolusjonens akutte krav», skriver Jesper.

Han fortsetter:

«Partiets historie må skrives om», står det i en intern protokoll fra departementet, «slik at den blir ren og perfekt».

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

Send inn spørsmål til nettmøtet her!

Nettmøtet er avsluttet. Les svarene fra Jesper Huor nedenfor.

Ekstrem sosialisme

Verden ser ut til å ha tatt et endelig oppgjør med en variant av ekstrem sosialisme, nemlig nasjonal-sosialismen (tysk fork. nazi). Jeg kan knapt se noe sted hvor nazi er "stuerent". Nazister møtes ikke med forbud og sensur, men de inviteres ikke til politiske debatter i ledende media. Det er godt.

Samtidig er den mest utbredte form for ekstrem sosialisme, kommunismen, helt "stueren".

Verden ser ut til å ha akseptert det taktiske jug å plassere nazismen på den politiske høyre-fløy. Jeg tror det er feil. Og farlig. Jeg mener nazisme er venstre-radikal. Hva mener du om det?
Innsendt av: J Jansen

Svår fråga.

Jag håller med om att det finns en større acceptans før vænsterextremism, æn før låt oss sæga nazism, som ju alla førdømer.

Nazismen ær i och før sig ett brokigt hopkok av ideer, hæmtade från olika håll, men jag vet inte vad man skulle vinna på att omdefiniera dess politiska hemvist.



Jesper
 

Hva kan du råde meg???

Jeg har lest din fars historie, og fostå at jeg er i same sitausjion som faren din var, den gangen han forlot deg.
Jeg kommer fra i et krigsherjet land, noe som sårer
meg hver enest dag, sammetidig har jeg en familie har i fredlig Norge, har to barn en på 1år og en på 3år.
Og jeg vet at de trenger meg fremfor alt.
Men på den andre siden føler jeg meg forpliktet å gjøre noe for fedrelandet mitt, og jeg vet også at kan hende at jeg ikke kommer tilbake levende.
hva kunne du anbefalle meg?


Innsendt av: geelegaab@gmail.com

Jag vet inte vilket land du kommer ifrån, och hur den konflikten ser ut, men jag førstår ditt dilemma. Mitt råd ær att du stannar i Norge med din familj, och utbildar dig så kan du kanske återvænda till ditt land nær det blir fred, och anvænda dina kunskaper før att bygga upp det.
Alltså, mitt råd: stanna med familjen.

Lycka till

Jesper
 

Hei Jesper,

Spennende historie du har, sterke saker...

Jeg var selv i Kambodsja nå nylig, og opplevde ting jeg aldri hadde trodd jeg kunne hverken takle eller forstå.. Grusomhetene til Røde Khmer. Den synlige fattigdomen. Korrupsjonen. Synlige håndvåpen på unge mennesker. Ubrukelig infrastruktur. Landminer... Restene etter Pol Pot lever uten tvil i beste velgående.

Men opp i alt dette grusomme har man en befolkning som er helt fantastisk! Vakre og generøse mennesker, stolte og glade. Man blir rørt av mindre og ønsker å hjelpe dem. De fortjener alt det gode de kan få..

Hvordan ser du for deg fremtiden til Kambodsja? Hvordan takler man korrupsjonen? (som nok er det største problemet slik jeg ser det..)

Lykke til!


Innsendt av: Sushi

Jag håller med dig om att situationen i dagens Kambodja: mænniskorna ær prøvade men vældigt vænliga, samtidigt som livet ær hårt, och regeringen en slags korrupt maffia.

Det finns dock vissa små ljuspunkter: Många unga kvinnor i från landsbygden har fått jobb på sømmerskefabriker. Ett hårt jobb, men bættre æn alternativen. Det finns också fria fackføreningar, och en (någorlunda) fri press.

Men korruptionen ær førlamande. jag vet inte hur man ska få bukt med den.


Jesper
 

Hei Jesper

Hva syns moren din om boken du har skrevet? Har det blitt konflikt mellom dere på grunn av det du har skrevet?
Innsendt av: anne

Egentligen ær det inte min sak att sæga vad hon tycker. Men vi ær inte ovænner, æven om vi inte håller med varandra om allt.

Jesper
 

Hei Jesper

Det virker som du er en intelligent ung mann, som har opplevd mye i ung alder.

Det må være skremmende å ha et slikt hulrom hvor du ikke vet hva som egentlig har skjedd med din far, hvordan takler du det?

Lykke til videre, og kanskje er du allerede i gang med neste prosjekt.

Jeg skal ihvertfall ha din bok!
Innsendt av: Pierrick Larsen

Jo, fast vissa klarheter fick jag om min fars øde, vilket står att læsa i boken. Men visst ær det konstigt.

jag ær redan igång med ett annat projekt, som dock inte ska handla om mig och min familj.

Jesper
 

Tilgivelse

Skal de få jødene som overlevde konsentrasjonsleirene tilgi bødlene, for å ta et eksempel ?
Revolusjonseventyret som gikk sin seiersgang på -70tallet var sykt !
Innsendt av: camomilla

Jag tror inte man kan førlåta sådana saker.
 

Noen spørsmål

Har Cambodianerne "Kum" også rettet mot det vanvittige kommunistiske overgrepet de ble utsatt for?

Anklager man i landet omverdenen for å ha sett en annen vei mens uhyrlighetene pågikk? Jeg husker f.eks. at den norske sosialisten og daværende stortings-representanten Berge Furre på spørsmål fra representant fra partiet Høyre uttalte fra stortingets talerstol om myrderiene i Cambodsja at "det er jo synd at det skjer,hvis det skjer. Men vi har ingen beviser".(!).Han bortforklarte altså galskapen samtidig som han til sammenligning rettet meget sterk og nådeløs kritikk mot Spania(!).Venstresiden var hatefull til Spania,og støttet Pol Pot og hans skrekkvelde. Drøftes slike ting på noen plan i Cambodsja?

Gir etter din mening filmen "The killing fields" et sannferdig bilde av hva som hendte?

Hvor henter den jevne Cambodianer som ble utsatt for dette styrken til å gå videre fra,er folk bitre?

Og hva med deg selv? Du har jo også hatt et smertelig,personlig tap til galskapen?

Med vennlig hilsen
Innsendt av: Bj Sørensen

Bæste Bj Sørensen, det var många frågor och jag ska besvara dem efter bæsta førmånga:

Apropå "kum", så skedde ett par spontana hæmndaktioner mot lokala røda khmer-ledare precis efter att Pol Pot størtades av Vietnam 1979. Men annars førvånar det faktsikt mig att folk inte hæmnats sjælva. Landet ær ju fullt med vapen. Kanske kan det i vissa fall bero på att de gamla røda khmer-ledarna fortfarande ær mæktuiga mæn.

I Intellektuella och utbildade kambodjaner vet førstås att vænstern i europa stødde de røda khmererna, och tycker inte det var bra. Men de ær førstås mer arga på Røda khmer-ledarna sjælva, som ju lever i frihet i det egna landet.

Killing Fields ger en bra bild av læget under Pol Pot tycker jag. Min farbror tycker dock att det var mycket vætrre æn i filmen. Sen såg det førstås olika ut på olika platser. I vissa enstaka byar, som hade bra bychefer, hade folk det kanske OK.

Kambopdjaner ær ju buddister, och hanterar sorg och smærta genom att gå till pagoden, be, och bygga gravmonument. Men faktum ær att många kambodjaner æn i dag har psykiska problem o mardrømmar p g a terrorn på 70-talet.

Och jag sjælv? Jo, visst har har en smærtsam relation till detta. Att skriva boken har varit ett sætt att ta itu med det.
 

fant du ut hva som skjedde med far?

jeg har raskt lest artikkelen. Spennende prosjekt, og sikkert personlig tilfredsstillende.

Jeg ser ikke i farten om du fant ut hva som konkret skjedde med din far? fant du det ut, eller forsvant han bare? Eller er dette noe vi må kjøpe boka for å finne ut?
Innsendt av: Elisabeth

han gick under i revolutionen, men exakt hur beskrivs nog bæst i boken. Dessutom vill jag væl sæga att det inte enbart ær ett personligt projekt, jag undersøker vockså en allmængiltig fråga: hur idealism kan øvergå i en slags blindhet, i fanatism.
 

Interessant

Endelig noe interessant her på dagbladet...

Det var jo også i Norge mange som støttet Røde Khmer, alt fra AKP(m-l) til høyresiden (selv om det er bare AKP som får høre det etterpå). Og jeg skjønner at folk trodde på de i begynnelsen. Det virket nok som en frigjøring, Røde Khmer kjempet for sosialisme, fred og frihet. Men så kom maktovertakelsen, og med det fulgte flere og flere overgrep og massemord. Frigjørings-sosialismen ble forvandlet til ren fascisme.

Selvfølgelig var ikke alle Røde Khmer-soldatene onde. Men JEG lurer på hva som foregikk i hodene på lederne. De som besluttet å ta livet av alle intellektuelle osv. Hadde de noe formål med det?
Innsendt av: Thomas

Det ær førstås bara de sjæøva som kan svara på hur de tænkte. Jag tror att de var så fanatiskt øvertygade om sin rættfærdighet, att de hade Historiejn på sin sida, att de ansåg att alla medel var tillåtna och nødvændiga før att nå sitt mål, ett klassløst, rættvist samhælle. Annars tror jag att de hærdats genom vædigt många sessioner av kritik- sjælvkritik.