I likhet med Varg Veum var Trond Espen Seim (35) stadig på fylla og livredd vinduskonvolutter. Men det var før Olivia kom.

For jeg er jo hypokonder …


Vi satt på Lorry. Det var kveld, men Trond Espen Seim så ut som om han nettopp hadde falt besvimt ut av senga. Han ser egentlig litt sånn ut. Ubarbert, uflidd hår og med ru og rusten stemme. Men han var blid, bevares så blid han var. Han gliste. Selv da han i en bisetning fortalte at han var hypokonder, gliste han. Hva i alle dager var det han hadde tyllet i seg? Men hypokonder, altså.

– Er du hypokonder?

– En gang da jeg spilte Peer Gynt på Torshovteatret, skulle jeg ligge på gulvet i tre minutter. Idet jeg reiste meg, kjente jeg et stikk i brystet. Og jeg tenkte: Hjertet. Rett og slett, hjertet. Da ordna broren min full EKG-test, det er fordelen med å ha en lege i familien.

– Og testen viste?

– At alt var i orden. Men hjertet er ingen evighetsmaskin. Jeg vet jo det at det kommer til å stoppe en eller annen gang. Den jævla muskelen skal slå et visst antall slag, og så er det stopp. Det er en realitet. Men å gå rundt og engste seg for at det neste slaget blir det siste, det er å søle bort livet sitt, sier han og legger seg bakover i stolen.

– Men så, like før jeg skulle begynne innspillingen av Varg Veum, da fikk jeg smerter i brystet igjen. Og da …

Han trekker opp T-skjorte og hettegenser. På hans bergensbleike bryst står det skrevet «Perpetuum Mobile» med store, blåsvarte bokstaver.

– …fikk jeg denne.

– Hva i all verden tenker man når man tatoverer evighetsmaskin på brystet?

– Jeg vet veldig klart hva jeg tenkte: «Nå får jeg ikke vondt i brøstet lenger.» Og det hjelper.

Ingen kan si østlending så foraktfullt som en bergenser. Nei, ikke et ord i det norske språket lyder så ynkelig og usselt som når en bergenser harker, snerrer, ja, spytter ut øssstlæænnning. Men så ble det nå engang slik at en østlending ble satt til å gestalte rollen som Varg Veum. Som vi alle vet, er Varg Veum et litterært ikon, skapt av Gunnar Staalesen. Her har en kvart million bergensere pløyd seg gjennom 15 bøker om denne lett alkoholiserte privatetterforskeren med sosionombakgrunn, de har sett ham for seg der han regnvåt og rufset har slept seg fra leiligheten i Telthussmauet, over Fisketorvet og til kontoret på Strandkaien. De har lest om denne mørkeblonde einstøingen som er fast i håndtrykket og bløt i blikket, og i hodene sine har de skapt bilder. De har sett ham, de har luktet ham, de har hørt ham. Og han har skarrrret.

Og så kom denne øssstlæænnningen, Trond Espen Seim fra Oslo, og ingen kan si Oslo så foraktfullt som en bergenser. Det ble selvsagt oppstandelse. – De dæ’rre dialektgreiene, sier Seim. Han drikker kaffe, ikke pils, nei da, svart kaffe. – Jeg skjønner at det er viktig for enkelte bergensere, men synes at dette er et ganske irrelevant spørsmål. I starten, helt greit, men så bør man bli ferdig med det. Det er 84 millioner kroner involvert her, og filmene skal vises i Norden og Europa. Da driter man i skarre-r.

Han leiter fram en sigarett.

– Og jeg blir bare sur, fordi jeg har ikke noe bedre svar enn at jeg synes at jeg blir dårlig når jeg snakker dialekt. Jeg får det ikke til.

Han tenner sigaretten, trekker inn, blåser ut.

– Men så jeg fikk noen jeg kjenner som jobber i reklamebyrå til å komme opp med et bedre svar. Det er: «Jeg er så godt som bergenser. Jeg snakker høyt i sosiale sammenhenger, har over middels høy selvtillit og bryr meg om uvesentligheter. Det eneste som mangler er skarre-r-en.»

Seim ler. Han har en sånn kraftfull, grov, buldrende latter som skjærer gjennom fyllerør og skrål.

I halvannet år har han nå levd med Varg Veum. Det begynte før påsken i fjor. Etter måneder med prøvefilming av det som fantes av menn i den norske skuespillerkatalogen, ringte omsider telefonen. Trond Espen Seim var den utvalgte. Glad og lettet dro han rett på påskefjellet med sekken full av Varg Veum-bøker, og så leste han. Deretter flyttet han inn i en leilighet i Bergen sammen med sin ekskone, som viste seg å ikke være hans ekskone, men hans kone. Mer om det siden.

Men altså, der oppe i leiligheten i Skanselien har han våknet hver morgen med utsikt over et regntungt Bergen. Han har kanskje kastet et siste blikk på manus, satt seg på mopeden og kjørt seg bløt gjennom regnet og ned til byen for å være Varg Veum. Fire filmer har han spilt inn så langt. Den første har premiere fredag og heter «Bitre Blomster».

– Er du fornøyd?

– Jeg har ikke sett den. Jeg har ikke noen spesiell glede av å se meg selv på tv. Heller ikke under opptak. Blir jeg bedt om det, så ser jeg i monitoren. I første omgang skal han spille inn seks filmer, men det kan bli det dobbelte.

– Folk spør om jeg ikke er redd for å bli Varg Veum. Da sier jeg fuck it. Såpass tro har jeg på meg selv. Se på Mikael Persbrandt. Han har spilt mange Beck-filmer, men får gjort mye annet fint òg.

– Horst Tappert fikk ikke det?

– Derrick, nei. Og det er klart at dersom dette var det første jeg hadde gjort, så hadde det kanskje blitt litt annerledes.

– Men etter å ha levd halvannet år med innspilling. Blir du litt Varg?

– Nei, nei. Nei! Jeg blir ikke det. Kanskje jeg slipper jobben for lett for tida? Jeg veit ikke.

Trond Espen Seim er fra Berg i Oslo. Mor var lærer fra Os i Østerdalen, far var lærer fra Odda i Hardanger. Trond Espen vokste opp med en eldre bror og ei eldre søster i et rekkehus med svømmebasseng mellom Ring 2 og tennisbanene på Berg.

– Jeg har gitt opp det meste av det jeg har drevet med. Jeg spilte tennis ganske lenge, og ble ganske god. Jeg spilte piano ganske lenge, og ga meg på «Arabesque» av Debussy og den er ganske vrien. Med én gang noe krevde mer enn talent, ga jeg opp. Da var det ikke noen to i meg. Så dette med teateret er det eneste jeg på en måte har gjennomført.

Han kom inn på teaterhøgskolen på første forsøk etter blant annet å ha sunget balladen om Morgan Kane.

– Teaterhøgskolen er jo en skole der man ikke trenger artium. Jeg var for mye russ og gikk fra 6 til 1 i bedriftsøkonomi og fikk aldri artium. Men teaterhøgskolen? Jeg syntes vel at det var sånn passe. Ikke spesielt ålreit, egentlig. Det hadde noe med skolen å gjøre, men også med min holdning. Jeg var mye på fylla, rett og slett.

– Du var sjenert der, har du sagt?

– Den sjenansen har jeg for så vidt ennå. Når du først står der, kan du ikke bruke den til noe. Men det å overvinne den, det å tørre, tror jeg har vært ålreit. For jeg tror ikke de beste skuespillerne nødvendigvis er dem som reiser seg opp i enhver sammenheng for å lese dikt. Teater handler ikke om å være glad i å opptre og kle seg ut, det handler mer om … hva skal jeg si?

Han ser ut i lufta. Han aner ikke hva han skal si, han sier:

– Jeg tror ikke jeg vet hva det handler om.

Fra teaterhøgskolen bar det til Rogaland Teater i Stavanger.

– Den jobben fikk jeg fordi Mads Ousdal takket nei. Jeg følte jo på en måte at jeg ble forvist. Den gangen målte jeg roller i replikkmasse, og jeg fikk jo ikke hovedrollene. Jeg spilte Jim i «Glassmenasjeriet», ikke Tom; jeg spilte Rasumikin i «Forbrytelse og Straff», ikke Raskolnikov. Og jeg tenkte «faen, jeg kan jo spelle de rollene der, og kanskje til og med bedre».

Han flyttet til Bergen og Den Nationale Scene.

– Og slet meg gjennom 140 forestillinger med «Spelemann på taket». Jeg kan jo ikke synge, og spilte Perchik, den unge studenten og sang en høy tenorlåt. Det var da ei lokalavis på Stord skrev: «Det er direkte pinlig når nykommeren Trond Espen Seim kommer inn og ødelegger duetten med gullstrupen fra Rommetveit». Da hadde vi 130 forestillinger igjen.

Så satte teatret opp «Romeo og Julie» med selveste Herborg Kråkevik som Julie.

– Da trodde jeg det var bankers at jeg skulle spille Romeo, men så fikk jeg rollen som Mercutio. Da sa jeg «fuck off, det er noe jævla piss å ikke gi meg den rollen». Om jeg var vanskelig? Ja. Men da fikk jeg skikkelig overhøvling av Bentein Baardson, som jeg sjelden har fått i profesjonell sammenheng.

Seim spilte Mercutio, fikk strålende kritikker og Hedda-prisen. Stikkord var mørk klangbunn, impulsiv, fryktløs og vulgær med komisk bravur.

– Før det hadde jeg ikke helt skjønt hva teater var. Et stykke er så mye, mye større enn deg sjæl. Å kjenne at du har en funksjon i et stykke, der du føler at du lever og snakker med dem du spiller mot, der dine replikker er det eneste som er riktig å si i situasjonen, ja, da ... Etter Mercutio ble det jævla gøy med teater. Før det var det bare sånn passe.

– Leser du kritikker?

– Eeeeh … Ja. Men jeg er ikke lenger på premierefest til avisa kommer. Jo, jeg leser dem. Og stort sett synes jeg at de dårlige kritikkene stemmer.

– Og de gode?

– Hva skal jeg si, da? Jeg tenker alltid på hva jeg kunne gjort bedre. Og jeg tenker at jeg kan komme lenger, men kanskje ikke akkurat nå.

Det var i Bergen at Trond Espen Seim traff Cecilie, bergenser og produktdesigner. Møtet endte i et romantisk bryllup i Johanneskirken i Bergen i august 2000, og kort tid etter i skilsmisse.

– Så skrev vi under på papirene. Det var en vond kveld.

Hun flyttet til London, han til Oslo, hvor han førte det vi kan kalle et utagerende liv.

– Jeg veit ikke om det var så utagerende. Det var mer det å sitte i en bås og snakke høyt. Med de samme folka hele tida. Dette er jo et yrke der det er sosialt akseptert å være bakfull på jobben. Miljøet beskytter deg ikke, sier han

– En gang var moren min og en onkel og så meg i en forestilling på Torshovteatret. Etterpå gikk vi ut og tok en pils, og onkel sa at «det må være vanskelig å lande etter en forestilling». Og jeg sa det vanlige, «ja, ja, det er klart, det er ikke lett». Og da sa mutter’n: «Det der er bare en dårlig unnskyldning for å drikke øl.» Og det er jo egentlig helt sant.

– Du skulle kanskje tatovert levra din også?

– Hø-hø. Nei, men jeg håper at jeg ikke får noen seinskader.

– Var det i denne perioden du utviklet en redsel for vinduskonvolutter?

– Jeg vet ikke hvor mye jeg har lyst å si om det der. Men jeg har vært en skikkelig sullik, og da er det godt å ha foreldre og gode venner. En kveld satte en av dem seg ned med meg og spurte: «Hva er det du har?» Og jeg dro fram en haug med konvolutter. Og hun sa: «Den må du ringe, den må du ringe, den kan du vente med, den må du ringe.» Ingen vil jo ta livet av deg, men når du ikke sier noe, samler det seg opp. Man har det mye bedre når man ikke er redd for å åpne en vinduskonvolutt. Det henger over en som ei mare.

– Nå kan du forklare det med at du strøk i bedøk?

– Ja, debet og kredit var vrient. Men jeg har alltid vært glad i tall.

Men så skjedde det som vanligvis bare skjer i romantiske filmer. Cecilie og Trond Espen fant tilbake til hverandre. Og Cecilie, som trodde at hun var skilt, ble på godt bergensk månebedotten da han en kveld trakk fram skilsmissepapirene.

– Jeg hadde lagt dem under forsterkeren. Og der var de på en måte blitt liggende.

– Hva sa hun?

– Hun så på meg og sa: «Synes du at det er noe å skryte av?» Og det … Ja, det sa det meste. Det var jo ikke det. Men jeg er glad for at det er blitt som det er blitt. Det er i grunnen en ganske mørk historie som er blitt en solskinnshistorie, og man setter ikke pris på solskinn uten mørke. Og jeg er på en måte glad for at vi har alle de der greiene med oss i bagasjen.

Ei uke etter at de flyttet sammen, ble hun gravid. Og så regnet det i 85 døgn. I sommer kom Olivia, eller Knurren som de kaller henne.

– Hun lager sånne gutturale lyder, sier han og lager knurrelyder.

– Du har lest det tusen ganger, men det er selvfølgelig en berikelse å få barn når du vil ha det. Jeg er ikke religiøs eller noe, men det der er et mirakel. Det er ikke alle som kan få barn, det er ikke alle som har lyst på barn, og det er ingen livsoppgave. Men jeg er utrolig glad. Så utrolig glad! Jeg er så glad at … nei. Ord blir fattige. Rett og slett, sier han, og gyver på én gang til:

– De siste ti–tolv ukene har gått så utrolig fort. Jeg flyter på en sånn lykkebølge. Cecilie og det lille barnet gir meg en veldig trygghet. Jeg er ikke redd for gråværsdager. Nå har jeg vært borte fra dem et døgn og jeg har ringt tre–fire ganger. «Å, du har henne på skuldra, ja.» Det jeg gruer for, er at hun ikke skal kjenne meg igjen når hun kommer tilbake. For det er noe der: Hun ligger på skuldra til Cecilie, hun er mett og trøtt, og så stikker jeg huet bak, og så går det et tiendedels sekund, så kommer det et smil Det synes jeg er jævla stas.

Han gliser.

– Jeg har to uttalte mål når det gjelder henne. Utover det at jeg skal ta henne med på fjellturer og håper at hun blir ei ordentlig jente som folk liker, så er det to ting: God tid om morgenen og ikke mye sukker. Det skal jeg passe på.

– Godteri?

– Ja, ikke så mye digg. Men så fikk hun litt sukkervann på sykehuset én dag etter fødselen. Hun skreik noe jævlig, ble lagt ned på bordet der og fikk en pipette med sukkervann i munnen. Og hun, bom stille. Total forandring. Og det å se et lite menneske få sukker for første gang, det er svært. Nei, sukker er farlig godt.

Han har tømt kaffekoppen for lenge siden, men han prater i vei. Om teater og kritikker, om teater og rutiner:

– Det er to faste ting jeg bare gjøre: Jeg spiller aldri i egen underbukse og pusser tennene før hver forestilling.

Han forteller at han har lidenskap for dataspill. Han forteller om skiturer på Hardangervidda og savnet etter Nordmarka. Han forteller om sykling, for han er aldeles hekta på sykling. Og han forteller om da Cecilie og han dro på gjenforeningsferie til Provence og de kjørte opp Mont Ventoux, en av de verste klatreetappene i Tour de France. Og de måtte stadig stanse fordi Trond Espen skulle ta bilder av skilt som viste stigningsprosenten.

– Men jeg hadde en plan. På toppen av Mont Ventoux ga jeg ringene tilbake.

– Du hadde gifteringene med?

– Jeg hadde hennes, jeg fant ikke min. Jeg måtte lage en ny.

– Lette du under forsterkeren?

– He-he. Den va’kke der.

At Trond Espen Seim snakker varmt og lenge om det meste til en journalist, vil nok forundre dem som kjenner ham. Han har ikke vært av dem som stiller opp i Se og Hør, for å si det forsiktig. Sammen med kollega Mads Ousdal har han drevet mer enn én journalist gråtende tilbake i redaksjonen.

– Problemet med pressen er at de er så opptatt av å skape noen og stemple. Og det stempelet er jeg så lite avhengig av. Og de spørsmålene som kommer, er ofte så jævla dumme og er ikke noe å svare på engang.

– Vel …

– Jeg leste et sitat av Jack Nicholson i Bergens Tidende: «Jeg vil ikke at folk skal vite noe om hvordan jeg egentlig er. Det er ikke bra for en skuespiller.» Det der er jeg enig i. Spiller du konge eller massemorder, bruker du mye av deg selv i rollen. Jo mer publikum vet om meg, jo flere skjær blir det i sjøenOg da hender det at jeg kommer litt sur ut i intervjuer.

– Du er ikke sur nå?

– Nei, men det hadde jeg bestemt meg for å gjøre. Det er fordi jeg vil bli tegna av Finn Graff.

Nå blir det plutselig stille. Han sitter der taus, blåser røyken ut, og man blir jo redd for å stille et dumt spørsmål, så jeg sier bare:

– Er det noe mer du vil si?

– Nei, hva skal jeg si da? Tida går. Før jeg fikk barn, syntes jeg alltid at det var rart at tida gikk. Men nå, nå er jeg blitt glad for at tida går. Jeg gleder meg til tida som kommer.

– Jøss! Er det en replikk fra et eller annet stykke?

– Nei, den kom til meg nå. Var den fin? Ja, da har jeg sagt mitt.



hop@dagbladet.no
 

FAKTA

Trond Espen Seim
Født: 4. oktober 1971 på Rikshospitalet i Oslo.

Karriere: Statens teaterhøgskole. Har vært tilknyttet Rogaland Teater og Den Nationale Scene. Ble høsten 2004 kunstnerisk leder ved Torshovteatret, sammen med Jon Øigarden og Mats Ousdal. Mottok Heddaprisen i 2000 som Alex i «A Clockwork Orange» på Den Nationale Scene.

Familie. Gift med Cecilie Frostad Egeberg. Sammen har de datteren Olivia, 12 uker.

Om ti år: Da håper jeg at jeg har vært frilans noen år. Man må ikke bli for husvarm i et teater, men ha lyst og overskudd til å overraske kollegene sine. Jeg håper jeg jobber med folk som virkelig har lyst til å jobbe med meg.

Boka jeg aldri glemmer: «Hvite Niggere» av Ingvar Ambjørnsen.

Hva stemmer du på: Det er rødt, i hvert fall.

Medlem av: Turistforeningen, Norsk Skuespiller-forbund og Syklistenes Landsforening.

Hva blir du provosert av: Altfor mye.

Hvem beundrer du: Dette er ikke noe jeg må si, men det er det som slår meg: Kona mi.

Favorittprogram: «Nytt på nytt». Nå har jeg ikke sett det med Linn Skåber. Men jeg synes Anne-Kat. Hærland er ei fantastisk dame, så morsom og så deilig. Og så hører jeg på «FK Fotball» og «FK Sport» på P3. Og «P.I.L.S» liker jeg, populærmusikk ispedd litt sladder.

Les også