EN PLIKT I ISLAM: De lærde er ikke i tvil, hijab er påbudt i islam. Det bidrar til å holde kvinnene nede, mener Hege Storhaug i sin nye bok.
Foto: SCANPIX

DEN IRANSKFØDTE forfatteren Chahdortt Djavann har uttalt at for henne «var det sløret eller døden». Djavann er rasende på intellektuelle som snakker uvitende om sløret som «de selv aldri har båret, og slik brulegger andres vei til helvete med deres gode intensjoner, bare for å skape seg et navn.» Kritikken har Hege Storhaug videreført i sin nye bok om sløret, som lanseres førstkommende mandag.

---

I denne artikkelen presenterer Dagbladet.no kun innholdet i boka. Følg med på debatten om boka på Dagbladet.no i dagene fram mot lanseringen og skriv en leserkommentar.

---

BOKA HETER Tilslørt. Avslørt. Et oppgjør med norsk naivisme. På over 150 sider fører islamkritikeren argumenter for et forbud mot slør i det offentlige rom, på skoler og i det offentlige arbeidslivet. Sløret markerer kvinnefiendtlighet og undertrykkelse, og må forstås som et resultat av, og som en katalysator for, politisering og radikalisering av islam, mener Storhaug.

Boka starter med et nostalgisk anlagt varsku. Hege Storhaug har observert slørets frammarsj i hovedstaden, og kan ikke huske at hun så kvinner strengt tildekket da hun vokste opp på Rodeløkka på Oslos østkant for 20 år siden.

«SPILLER DET egentlig noen rolle hvordan folk kler seg?» spør forfatteren i første kapittel.

Helt åpenbart ja, mener Hege Storhaug. Kvinner og jenters klesdrakt er nemlig en nøkkel til å forstå et samfunn «verdimessig og utviklingsmessig». Etter at Taliban tok makten i Afghanistan i 1996, og etter Khomeinis revolusjon i Iran i 1979, ville de to grupperingene «gjennomislamisere» de respektive landene. Blant de mest åpenbare forskjellene fra samfunnene før og etter maktovertakelsene, finner vi, ifølge Storhaug, omskapningen av den offentlige kvinnen. Der hun tidligere var fri og uten slør, er hun nå undertrykt, og derfor med slør, er resonnementet i boka.

Hun ønsker å etablerere forbund mellom sløret og de islamistiske styrenes inhumane og despotiske praksis. Afghanistan og Iran ble «gradvis tvunget inn i en mental burka», ifølge Storhaug.

BURKAEN HAR også spredd seg til norsk akademia, ifølge Storhaug. Flere akademikere og journalister blir kraftig kritisert i boka, spesielt Tore Lindholm, Ingvill Thorson Plesner og Martine Aurdal, som alle ifølge Storhaug har sammenliknet hijab med det tradisjonelle norske skautet.

En slik sammenligning er naiv, hevder Hege Storhaug. Hun hevder at skaut ble brukt av hygieniske og praktisk årsaker, og ikke var ment å skulle segregere kvinner fra menn. Meningen med skautet var heller ikke at kvinner hadde et ansvar for å ikke vekke mennenes begjær, eller at hun var religiøst eller rettighetsmessig underordnet mannen. Skautet har heller aldri vært brukt som et religionspolitisk emblem, mener Storhaug.

RELIGIONSVITER BERIT Thorbjørnsrud og sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen, begge ved Universitetet i Oslo, blir kritisert fordi de har unnlatt å stille kritiske spørsmål direkte til slørbærende kvinner gjennom sine antropologiske studier.

«Burde ikke kvinnene selv gjøre opprør mot synet på kvinnekjønnet som mindreverdig og under mannens formynderskap? Kjøper disse akademikerne virkelig ideologien om at menn ikke kan styre sin seksualitet hvis de møter en kvinne uten slør?» spør Storhaug.

STORHAUG FØRER EKSEMPLER med unge jenter som ikke bærer slør risikerer å bli oppfattet som urene eller ærbare. Storhaug hevder at jenter som ikke føyer seg etter de bekledningskrav som finnes i visse muslimske miljøer, kan bli tolket som seksuelt lett tilgjengelige og derfor utsatt for uønsket oppmerksomhet, og i verste tilfelle voldtekt.

SLØRET KOMMER SJELDEN alene, ifølge forfatteren. For det første har slørbruken en ren smitteeffekt, bruk avler bruk. Med sløret følger imidlertid også religiøs og sosialt pålagt islamsk praksis, som å nekte kvinner skilsmisse, nekte dem å gifte seg utenfor sin egen religiøse gruppe, atskille kjønnene i det offentlige rom, på arbeidsplasser og i skolene. «Slik skapes blant annet barrierer for utdanning og yrkesdeltakelse», er Storhaugs foreløpige konklusjon.

Anne Sofie Roald er en norsk konvertitt, religionshistoriker og forfatter. I boka Er muslimske kvinner undertrykt forklarte Roald hvordan det var å kaste sløret etter 22 års bruk: «Den aller første reaksjonen uten slør var slik: Ingen kikkert på meg lenger! Folk var helt likegyldige. Det var så skjønt (…) Nå er jeg bare en i massen. Jeg angrer ikke.»

DET FINNES TO muligheter, skal vi tro Storhaug. Enten går du med slør og snur ryggen til det vestlige samfunnet du bor i, eller så river du sløret av deg og omfavner friheten.

Forskjellen er stor. Imamen Zulqarnain Sakandar Madni sto fram i Brennpunkt og fortalte at Norge bør transformeres tilbake til et samfunn fra Muhammeds tid på den arabiske halvøya. Han er kledd tradisjonelt ifølge streng religiøs praksis, og «det burde ikke overraske oss», mener Storhaug.

Den sekulære forfatteren Irshad Manji, som har skrevet Hva er galt med islam, mener derimot at nytolkning av Koranen er en forpliktelse. «Det bør ikke overraske oss at sekulære Manji ikke skjuler det korte håret sitt», skriver Storhaug. Sammenlikningen viser grunntonen for boka: Sløret representerer det undertrykkende, politiske islam, en trussel mot individ og samfunn, selve markøren på illiberale samfunnsstrukturer.

STORHAUG VIL finne tilhengerne av «islamismen og tildekkingen av kvinner» i Norge, og trekker fram følgende eksempler:

Lederen Senaid Kobilica i Islamsk Råd Norge mener at «hijab er obligatorisk, det er et minimumskrav for en voksen kvinne. Også muslimske ledere i Norge er enige om dette, det er det ingen diskusjon om.»

En annen muslimsk organisasjon i Norge heter Det islamske forbundet, og er ledet av Basim Ghozlan. På organisasjonens hjemmeside står det at «hijab er obligatorisk fra det øyeblikket ei jente kommer i puberteten (…) mange jenter får sin første menstruasjon allerede rundt 8-9-årsalder, og et forbud vil hindre de som ønsker å følge dette påbudet i å praktisere sin religion.»

I Norge finner Storhaug i underkant av 100 muslimske menigheter, og hun har ikke registrert at en eneste av menighetene har et budskap som reflekterer likestilling mellom kjønnene. Dessuten hevder hun at ikke en eneste menighet eller imam i dagens Norge offentlig har tatt avstand fra Koranens bokstaver om at muslimske kvinner kun kan gifte seg med muslimske menn, ikke en eneste har tatt avstand fra tilsløring av jenter og kvinner.

ET MER PROBLEMATISK perspektiv på slørforbud har kommet fram i kjølvannet av et forbud i tyske delstater. Her har flere spurt hvorfor slør er forbudt, mens kalott eller nonners hodeplagg skal tillates.

Storhaug avviser problemstillingen ved å vise til undervisningsministeren i den tyske delstaten Baden-Württemberg som svarte følgende på spørsmålet: «Sløret er en del av historien om kvinneundertrykking, mens kristne symboler er en del av vestlig tradisjon», dessuten har sløret «ingen plass i skolen på grunn av dets mangetydige symbolikk».

LES OGSÅ: Hege Storhaug kopierte dansk forsker