I dag lever han på uføretrygd i Lillesand.

Video er ikke lenger tilgjengelig.

UHELDIG SKJEBNE: Fred Robsahm spilte i 15 filmer i Italia på 60- og 70-tallet og gikk på rød løper i Cannes. I dag er hverdagen en annen. Even Benestad har laget dokumentarfilm om Fred.
Video: Even G. Benestad/Fredrik Fiction


- Når du har elsket noen, kan du ikke bare glemme det. Du tar det med deg. Ellers har det ikke vært kjærlighet, sier Fred Robsahm.
STJERNEBLIKK: – Jeg har aldri vært filmstjerne. Etter mitt syn, da. Jeg trodde det var lettjente penger for å få meg en båt, sier Fred.

STJERNEBLIKK: – Jeg har aldri vært filmstjerne. Etter mitt syn, da. Jeg trodde det var lettjente penger for å få meg en båt, sier Fred.

FRED FINNER: - Alt i hele leiligheten har jeg funnet. Bortsett fra kjøleskapet. Det er min protest mot «kjøp og kast». Men det var flere ting her før. Kan jo ikke ta med alt dette nå som jeg skal til sjøs, sier Fred. Her sitter han i stua.

FRED FINNER: - Alt i hele leiligheten har jeg funnet. Bortsett fra kjøleskapet. Det er min protest mot «kjøp og kast». Men det var flere ting her før. Kan jo ikke ta med alt dette nå som jeg skal til sjøs, sier Fred. Her sitter han i stua.

FRED OG EVEN: Even Benestad slo igjennom og fikk Amanda for dokumentaren «Alt om min far» om faren Esben Esther Pirelli Benestad.

FRED OG EVEN: Even Benestad slo igjennom og fikk Amanda for dokumentaren «Alt om min far» om faren Esben Esther Pirelli Benestad.

LYKKELIGE: Fred fant kjærligheten i Italia. Han giftet seg med den vakre filmdivaen Agostina Belli. - Etter 15 år trodde jeg at det var noe mer. Men nei.

LYKKELIGE: Fred fant kjærligheten i Italia. Han giftet seg med den vakre filmdivaen Agostina Belli. - Etter 15 år trodde jeg at det var noe mer. Men nei.

DRØMMEN: Fred har alltid drømt om egen seilbåt. Han kjøpte «Eye Seraeya» og seilte over Atlanteren.

DRØMMEN: Fred har alltid drømt om egen seilbåt. Han kjøpte «Eye Seraeya» og seilte over Atlanteren.

MINNER: Fred og hans kjære Agostina på gamle filmplakater.

MINNER: Fred og hans kjære Agostina på gamle filmplakater.

EASY RIDER: - Jeg har syke hester. Ellers er jeg helt fin, sier Robsahm. En bivirkning av hivmedisinen er store smerter i beina. For å komme seg rundt, kjører han på scooteren han har fått av Even Benestad. Bakpå har han skrudd fast ei Kaptein Sabeltann-skattekiste.

EASY RIDER: - Jeg har syke hester. Ellers er jeg helt fin, sier Robsahm. En bivirkning av hivmedisinen er store smerter i beina. For å komme seg rundt, kjører han på scooteren han har fått av Even Benestad. Bakpå har han skrudd fast ei Kaptein Sabeltann-skattekiste.

HJEMOVER: Fred er på vei hjem fra legen. Even Benestad slår følge.

HJEMOVER: Fred er på vei hjem fra legen. Even Benestad slår følge.



Han spilte med Jane Fonda og skjøt seg gjennom spagettiwesterner. Han hadde funnet kjærligheten, en italiensk filmdiva og bodde i et palazzo med egen strandlinje.

Nå har Fred hatt hiv i 20 år. Han lever på 64 000 i uføretrygd i året i en toroms i Lillesand.

Den utrolige historien om Freds liv fortelles av Even Benestad (33) i dokumentaren «Natural Born Star», som har premiere på kino 26. oktober.

– Han hadde et stjerneblikk og kunne bare løfte litt på leppa for å se bad ut. Han så perfekt ut for italiensk filmindustri på den tida. Blond, høy og macho, alt det en actionskuespiller trenger, sier Benestad, som slo igjennom med dokumentaren «Alt om min far» i 2002.

Nå står han og Fred utenfor et hvitt hus i Lillesand.

– Jeg har hatt lekkasje på dørken, sier Fred. Han har sølvblå øyne som sitter dypt under buskete bryn. Det har gått et stort skall av den ene tanna.

På inngangsdøra hans står det: «Dette er ikke her». Inne skjærer persiennene opp sollyset i spinkle striper. Stua er som en liten kahytt. Klessnorer løper som barduner i taket. Fra snorene henger slips som han aldri bruker, kjeder, solbriller og ei klokke som stoppet på 16.22.

Fred har svarte sko, svart skinnjakke og svart caps. Beina er tynne som båtshaker inne i de svarte olabuksene, og den grå hestehalen dingler på ryggen. Selv om hodet under capsen nå er som et blankskurt skjær, kinnene innsunkne og barten grå, kommer noen ganger draget av den gamle skuespilleren over ansiktet – den kjekke cowboyen som liknet på Clint Eastwood.

– Jeg fylte nettopp 32 år. I hvert bein.

64 år gamle Fred ler godt. Og han begynner å fortelle sitt liv, beskjedent og litt utydelig. «S»-ene subber ut av munnen. Det er fordi tennene hans ble slått ut på 90-tallet og de nye melketennene, som han kaller dem, sitter litt løst.

Fred vokste opp i Lillesand og sier han lærte å ro før han kunne gå.

– Min ordentlige far ble jeg ikke særlig kjent med, men stefaren min sa: «Alt er mulig, men du må gjøre det».

Fred fikk sin første hyre på dampbåten «Pelle» da han var tretten. Seinere passerte han ekvator på en tanker. Drømmen om egen seilbåt drev Fred ut i verden for å tjene penger.

– Å være til sjøs er det nærmeste et menneske kommer illusjonen om frihet.

På ferie med moren i Roma i 1967, traff Fred en produsent i lystbåthavna og fikk tilbud om å spille inn reklamefilm for Pepsi. Høy, kjekk og med den blonde luggen gredd mot babord fikk han også en rolle i spillefilmen «Barbarella» med Jane Fonda. Og Fred tenkte at han fikk kjøpt båt litt fortere dersom han fortsatte som skuespiller. Dermed skjøt han seg gjennom italienske spagettiwesterner. 15 filmer ble det til slutt.

– Det må ha vært et fint liv?

– Jeg vet ikke, jeg. Det var mye kjas og glitter.

Han ble kjent med Leonard Cohen og The Eagles. På gata ble han tilbudt hovedrollen i «Flashback», som kom til Cannes i 1969.

– Jeg satt og trykket som ei ruke i salen og ventet på at alle skulle gå, men de sto jo der og klappet.

Så kom vinteren 1972. Fred spilte inn reklamefilm i Milano.

– Jeg hadde en dyr gullighter fra Dunhill. Den mistet en venn av meg. Som erstatning ga han meg en minkpels.

Kledd i mink vant Fred hjertet til den vakre skuespillerinnen Agostina Belli.

– Jeg tror det var nyttårsaften. Agostina og jeg tvinnet oss inn i remser som hang fra taket.

De giftet seg. De flyttet sammen i en villa med 150 meter strandlinje, stort svømmebasseng med palmer rundt, hester og 240 oliventrær.

– Det var all right, sier Fred.

Fred og Agostina spilte inn film sammen. De var i alle tabloidene i Italia. Og fotografene lå i båter utenfor huset med telelinser.

Men fortsatt drømte Fred om egen båt.

– Agostina og jeg hadde en avtale. Vi skulle tjene penger til seilbåt, så skulle vi reise. Ut og se verden. Møte andre mennesker.

Fred dro til Norge og kjøpte kutteren «Eye Seraeye».

– Det betyr «jeg er den jeg er».

Midt på 80-tallet seilte Fred den over Atlanterhavet. Alene.

– Hun ville ikke. Karrieren grep henne. Men jeg skulle ønske jeg hadde hatt noen med meg, det var altfor fint til ikke å dele med noen. Jeg hadde heldigvis med meg katta.

To år gikk, og den lange avstanden gnagde på trossene som knyttet Fred og Agostina sammen.

– Jeg hadde hørt ting, så jeg fløy hjem for å reparere forholdet.

Fred gnir seg over øynene.

– Jeg skulle aldri flydd hjem.

Det var 1986. Fred hadde ikke sett moren sin på mange år og besøkte henne i Spania. En venn ba ham seile en båt tilbake til Roma fra byen der moren bodde. Som skipper hadde Fred fraktet mange båter fra sted til sted.

– Jeg skulle nok ha luktet lunta hvis jeg hadde hatt bedre nese.

Med mannskap seilte Fred «Franco Cacciatore» tilbake, og fortøyde i Romas havneby.

– Så tok jeg drosje hjem.

17 italienere, flere med pistoler, ble arrestert mens de losset fiskekasser fylt med 1,5 tonn hasj fra seilbåten og over i en kjølebil. Seinere den tirsdagsnatta ble også Fred arrestert.

– Politiet hadde overvåket båten lenge. Jeg hadde jo bare seilt den over, sier Fred.

– Visste du virkelig ikke hva som var i båten?

– Nei. Hadde de sagt det til meg så … 

Fred ble satt i varetekt. Først 43 døgn på glattcelle. Et hull i gulvet. En madrass.

– Nattevaktene holdt meg våken. Slo meg under beina. Da de dro meg ut derfra, trodde de jeg var død. Etterpå gikk det tålelig greit.

Til sammen satt han ett år i varetekt. Bak murene så Fred bilder i et magasin av Agostina. Ved hennes side var en annen mann. Han het Rudi.

– Hadde jeg ikke blitt arrestert den natta, hadde kanskje Agostina og jeg vært sammen ennå. Likevel er jeg glad det gikk som det gikk. Ville ikke vært en dag foruten.

Da rettssaken kom opp, forteller Fred, ble han frikjent. Men ut av fengselet bar han mer med seg enn han hadde med seg inn.

Fred og Agostina var finito. Båten hadde sunket i Karibien mens han satt i fengsel. Fred reiste til Norge. I 1991 fikk han en influensa som varte for lenge og oppsøkte lege. Det var ikke influensa.

– Jeg er sikker på at jeg fikk hiv da jeg satt i varetekt. De ga fangene beroligende midler med ei sprøyte som de bare vasket i et fat med vann.

Fred ble trukket mot havet igjen. Han kjøpte ny seilbåt og la til kai på Mallorca i 1992.

– Da var det et eller annet som klikket. Det ble mørkt. Jeg hadde fått hiv og mistet det jeg hadde. Jeg begynte å drikke alt jeg kom over. Jeg drakk og det som verre var. Til slutt pisset jeg kaffe, og kinesere så solbrente ut i forhold til meg.

Levra sviktet og Fred var bevisstløs. Han ble halt ut av båten.

– Jeg ble lagt inn med leverkoma.

– Hvordan har det vært å ha hiv så lenge?

– Nå har jeg jo hatt det i over 20 år, og det er ei stønd. Jeg føler meg helt fin, bortsett fra føttene.

Fred tenker seg om.

– Jeg fikk jo et barn her i Norge på tampen. Jeg skulle nok hatt rundjuling, jeg hadde jo hiv, men alt er i orden med dattera mi, altså. Jeg har alltid ønsket meg barn, og du vet jo hvordan det er med kjærlighet.

Nå er dattera tolv år og pleier å besøke Fred. På veggen har han en medalje med «Greatest Hero» som han fikk av henne til bursdagen.

– Den er fin, sier Fred.

– Jeg tror vi kunne bygget en all right familie. Det fikk vi ikke muligheten til.

I Lillesand har han vært åpen om sykdommen.

– Jeg har følt meg litt spedalsk. Det har vært verre for folk her enn for meg sikkert. De så ikke mye til meg heller, jeg satte meg jo i frivillig varetekt. Det er det jeg kaller leiligheten.

Nå går Fred som om han drar et anker etter seg. En bivirkning av de ulike hivmedisinene Fred har forsøkt, er problemer med nervene i beina. Det brenner. Noen ganger føles det som om ei bikkje tar et jafs.

– Kunne de ikke bare kappet av meg beina og gitt meg trebein? De flyter jo bedre også, sier Fred med et skjevt smil og et blunk med venstre øye. Han avslutter ofte setninger slik.

Fred sier han ikke har vært oppe av senga siden mandag. Nå er det torsdag. Når beina verker, er det lettere å ligge i senga.

– Ikke har jeg fått vært i bekken og lett etter ørret som jeg pleier, heller.

Han sitter mye inne.

– I stedet for å hinke rundt i byen om dagen med det vonde beinet, foretrekker jeg å være ute om natta.

For å komme seg rundt, kjører han på scooteren han har fått av Benestad. Bakpå har Fred skrudd fast ei Kaptein Sabeltann-skattekiste.

– Vi hadde egentlig tenkt å gi ham en seilbåt, men det ble for dyrt, sier Benestad.

Under ei fiskestang han har laget selv, sitter Fred i sofaen. Midt blant alle tingene. Han har ofte vært på skattejakt borte på gjenvinningsanlegget. Han finner videoer og tv-er som han reparerer og gir bort.

– Alt i hele leiligheten har jeg funnet. Bortsett fra kjøleskapet. Oppvaskmaskinen fant jeg utenfor Europris for ikke lenge siden. Funker fint. Det er min protest mot «kjøp og kast», sier Fred.

Han synes alt ser lysere ut nå.

– Takket være filmen ser jeg en vei ut av denne frivillige varetekten.

– Hvor går utveien?

– Til sjøs. Antakeligvis. Det er altfor lenge siden sist.

Benestad mener filmen kan gi Fred en stemme igjen.

– Det er ikke så mange som har lyttet til deg de siste åra, sier han og titter på Fred.

– Og du har jo levd mer enn halvparten av de legene og advokatene som kanskje ser litt ned på deg.

– Jeg synes ikke jeg har vært borti noe særlig uvanlig, jeg, svarer Fred.

Han innrømmer likevel at noen snåle situasjoner har forandret kursen på livet hans.

– Må være naiv for å ha et motiv, som jeg pleier å si. Det gode går på silkeføtter forbi deg, og har du ikke en åpning i muren, så ser du det aldri. I den åpningen er du sårbar.

Fred ler.

– Jaja. Trår du i et høl, så trår du i et høl. Men det er kjekt ikke å gjøre det.

I stua tikker skipsklokka fra båten hans. Den og en trebit fra rekka er det eneste Fred har igjen fra «Eye Seraeye». Et bilde av båten henger over sofaen. Den har god vind i seilene, og unge Fred står med hendene på roret. Han kikker rett fram. Mot horisonten.

På en gul plastplate over bordet har Fred skrevet: «Husk å glemme».

– Det eneste vi gjør, er å trekke med oss mareritt fra fortida. Se framover. Det er der vi skal bo. Det er der vi skal leve resten av tida.

jog@dagbladet.no