AKTIVE: Undersøkelsen viser at kvinnene ikke nødvendigvis er tvunget av agenter til å migrere eller til å prostituere seg, men at de aktivt har lett etter personer i hjemlandet som kan gjøre migrasjon mulig for dem, forklarer forsker Irina Polyakova i denne artikkelen.
Foto: Jacques Hvistendahl

Dagbladet.no kan med tillatelse fra Koloritt Forlag og forfatteren publisere dette utdraget av artikkelen "En hallik er ikke bare en hallik …" av forsker Irina Polyakova.

Sovjetunionens fall har hatt dramatiske konsekvenser for folk både på makro- og mikronivå. Muligheten til å migrere vestover, enten midlertidig eller for godt, ble sett på som en overlevelsesstrategi og som et tiltak å få mer ut av livet. I tillegg har globalisering spilt en rolle når det gjelder økningen av kvinnelige migranter fra fattigere deler av verden til rike. Mange av kvinnene som søker muligheten til å migrere til vestlige land kan ansees som arbeidsmigranter. De fleste er på jakt etter jobb. Imidlertid forbyr offisiell politikk i Vest- Europa arbeidsmigrasjon fra ikke-vestlige land, med unntak av migranter fra de nye EU-medlemsstatene. Resultatet blir at mange kvinner reiser og jobber illegalt. Ofte blir prostitusjon det mest tilgjengelige og best betalte alternativet for kvinner, til tross for at det innebærer både risiko og utnyttelse.

Type 1: Kjæresten
"De er hverandres liv!1)"

Nadja har en kjæresterelasjon med sin agent. Før hun traff ham, ble hun fortalt at han kom til å bli hennes kjæreste. Som det viste seg senere, ble ordet kjæreste også brukt for at utenforstående ikke skulle mistenke noe, fordi det var best for agenten å bli kalt kjæreste dersom mobiltelefonen ble avlyttet og det var best om hun refererte til ham som dette overfor andre.

En annen informant, Katja, uttalte seg slik etter mange års erfaring med prostitusjon og agenter: "De mest proffe hallikene er de som starter en romanse med ei jente og hun blir forelsket. Disse er ekte halliker! Profesjonelle!" Nadja beskriver sin agent som en person hun er forelsket i og som hun har en romanse med. Hun liker at han er eldre og de har sex uten prevensjon. Hun ble rekruttert fra en fattig by, i ung alder og uten seksuell erfaring. Agenten hennes traff henne og de innledet et forhold. Ut fra informantens fortelling kom det fram at de har både en kjærlighets- og forretningsrelasjon. Deres samarbeid begynte med at de etablerte en relasjon og fikk tillit til hverandre og at hun fikk full opplæring i språk og sex. Hun sa: "Første måneden [da hun kom til Italia] jobbet jeg ikke, jeg lærte meg italiensk. Kjæresten lærte meg alt når det gjaldt sex, kondomtrekk og så videre". Da hun begynte å selge sex var det slik: "Han kjørte meg til strøket fordi det var utenfor byen, ikke som i Oslo. Han hadde sin bil der. Kjæresten kjørte rundt og observerte mens jeg jobbet. En slags beskyttelse. Da han så politiet ga han meg beskjed og vi kjørte av gårde sammen." Man kan se at Nadja og kjæresten jobbet sammen hele tiden. Alle pengene ble levert til ham i henhold til avtalen. Hun fortalte: "Alt jeg tjener gir jeg til kjæresten, og jeg får en månedslønn på 700 euro". Av disse pengene sender hun en god del hjem til familien. Nadjas agent passer perfekt inn i den russiske tolkningen av hva en sutenør er, både i den første betydningen av definisjonen ved at han lever av sin prostituerte kjærestes inntekt og i den andre betydningen av definisjonen, ved at han kjører henne til kunder og organiserer hennes arbeid. Om sitt forhold til kjæresten som var albaner, uttrykte Nadja seg slik: "Jeg jobber for ham og vi er venner. Jeg vil ikke gifte meg med en albaner [albansk nasjonalitet]. Kanskje en moldover eller italiener, men ikke albaner. Jeg har sagt til ham flere ganger at la oss bare ha et arbeidsforhold, men han vil være kjæreste med meg og jeg er glad i ham. Han gjør meg ikke vondt, selv om vi krangler. "

Nadjas følelser for agenten sin er blandede. Hun ser på ham som sin venn og arbeidsgiver, men samtidig har hun følelser for ham. Det at han vil være kjæreste med henne kan tyde på at han forsøker å opprettholde Nadjas følelser ved å uttrykke at han er forelsket og at hun betyr noe mer for ham enn bare en Arbeidstaker. Nadja fortalte: "Jeg tror på ham og stoler på ham. Vi klarer å avtale ting. Det er han som kjøper klær til meg og noe ekstra (...) Etter f re måneder med jobb reiste min kjæreste til Albania for å kjøpe seg et hus der for 20 000 euro. Men han har også en annen jente i England som jobber for ham (...) Albaneren lovte meg hjelp til å kjøpe en leilighet [i Moldova] og bil om jeg jobber mye." Nadja forteller også at ved et par anledninger trengte hennes familie penger til innkjøp av hvitevarer. Da sendte albaneren ekstra penger til hennes familie. Dette beskrev hun som et bevis på at han bryr seg om hennes familie og at hun har et fleksibelt forhold til ham når det gjelder økonomi. Hun fortalte også at han selv iblant foreslår å kjøpe nye klær til henne. Hun sier at de begge to forsørger hans og hennes familier. Tillit er en forutsetning for at informanten tror på at agentene ikke vil gjøre henne vondt, som i sin tur er en forutsetning for utøvelse og opprettholdelse av makt fra agentens side. Albaneren gir Nadja inntrykk av at han også stoler på henne. Hun uttrykker dette ved å si at hun jobber når hun vil og kan ta seg fri når hun vil. Imidlertid er hun like interessert i å tjene så mye penger som mulig for felles økonomi. Nadja er klar over at "å ha jenter" er vanlig for albaneren. Hun fortalte også om hans familie: "De er fire brødre i familien. Jeg tror tre av dem har jenter". Hun gikk med på å være "hans jente" og uttrykte at hun var fornøyd med det. Hun henviser ofte til at albaneren er arbeidsgiver og kjæreste i samme person, og at han tar vare på henne og beskytter henne. Denne "beskyttelses-terminologien" går igjen hos mange informanter. Dermed føles det reelt for Nadja at de jobber sammen.

På det tidspunktet jeg intervjuet henne, fortalte hun: "Når han er i Albania og ordner noe, kanskje også Italia, er det hans bror som passer på meg her". Kjæresten har sendt ham hit. For Nadja er det helt normalt at det kan bli sendt en annen person for å se etter henne. Hun oppfatter dette på en måte som beskyttelse og en del av spillets regler. Rollen til agentens bror er å se at alt er i orden, at hun ikke blir skadet og å hente pengene. I virkeligheten handler ikke dette om reell fysisk beskyttelse fordi når en kvinne drar sammen med en kunde, følger ikke denne såkalte beskytteren etter henne. Agenten sørger imidlertid selv for å ringe Nadja svært ofte, uansett om han er fysisk i Oslo eller i et annet land. Nadja uttrykte også at hun er så vant til at kjæresten ringer henne ofte når hun er ute eller på jobb at når han i perioder ikke gjorde det, ble hun sur. Hun trivdes med den tette oppfølgingen. Den har styrket hennes selvtillit. En slik oppfølging gir imidlertid ikke nødvendigvis informanten en følelse av å bli kontrollert, men heller en følelse av kjærlighet og omsorg. Informanten forestiller seg ikke at det er mulig å selge sex selvstendig. Da vi snakket om fremtidsplaner og hva Nadja skal gjøre dersom hun blir utvist fra Norge, sier hun: "Om jeg får et negativt svar [på asylsøknaden] kunne jeg dra til England, sa min kjæreste". Jobben i prostitusjon hadde sammenheng med hvor agenten kunne ta henne med. Kvinner som befinner seg i samme situasjon som Nadja er knyttet til agentene sine på en emosjonell måte, i tillegg til at de er avhengige av dem for i det hele tatt å kunne bo og jobbe i Europa. Vi kan si at Nadja i kraft av sine følelser og avhengighet av agenten underkastes den symbolske makten eller volden som er usynlig for henne. Denne makten utøves i all hovedsak gjennom de symbolske kanalene for kommunikasjon, gjennom miskjennelse, anerkjennelse og i siste instans, for følelsene.

Type 2: Forretningspartneren
"Halvparten har et godt forhold til halliken sin, sånn at begge utfører sin del av avtalen; vi trenger dem og de trenger oss" (Vera)

Halvparten av mine informanter kan plasseres under denne kategorien i den livssituasjonen de var i på intervjutidspunktet. Denne typen relasjon bunner hovedsakelig i at forholdet mellom prostituert og agent er bygget på avtaler som partene inngår og som begge opplever som tilfredsstillende, i tillegg til at de anser sitt forhold som likeverdig. Grensen mellom den overordnede (agent) og underordnede (prostituert) ned- tones med ulike midler, samtidig som begge anerkjenner hverandres ulike posisjoner. Det er et stort innslag av tillit og et minimalt behov for kontroll. Det regjerer stort sett en atmosfære med en høflig og vennlig tone og dessuten respekt til tross for uoverensstemmelser. Når gjensidig tillit brytes, har slike typer relasjoner en tendens til å opphøre, samtidig som det alltid er et rom for forhandlinger. Kvinner som inngår i en forretningsrelasjon til agenten har stor frihet. Likevel utsettes de for trusler om sanksjoner dersom avtalen er i ferd med å brytes. Da kan relasjonen endres og kvinnene vil som jeg kommer tilbake til, ofte søke å bryte med agenten. Hvem er så disse agentene som rekrutterer og driver denne transnasjonale prostitusjon som en forretning? I noen tilfeller er det tidligere prostituerte kvinner som selv har jobbet i Norge og som nå rekrutterer kvinner til å jobbe for seg. Disse kvinnene som organiserer andre kvinners reise og arbeid, kommer som regel fra samme land som dem og er selv ansvarlige for kvinnene før avreisen og mens de jobber. I andre tilfeller er det agenter i hjemlandet i form av både private sosiale og kommersielle nettverk som sender prostituerte til sine kontakter i Norge. Her er det snakk om ulike agenter - hjemme og i Norge. I sistnevnte tilfelle dreier det seg om både norske og utenlandske agenter som bor og opererer i Norge. Organiseringen i denne type agentrelasjon, "forretningspartneren ", skjer som migrasjon via sosiale uformelle nettverk med betaling til agenter under hele prostitusjonen. Liza, den eldste informanten, fortalte om sin agent: "Jeg møtte denne damen i Tallin som skulle sende oss [henne og søsteren] til Oslo. Jeg likte henne. Hun virket hyggelig. Hun fortalte at jeg skulle betale 1500 norske kroner per dag når jeg kommer tilbake [til Tallin]. Resten går til meg. I Oslo var det en leilighet i sentrum som jeg og søsteren min skulle bo i. Siden søsteren min hadde vært der tidligere, følte jeg meg trygg." Bortsett fra leiligheten var det ikke lovet noe beskyttelse eller lignende. Videre fortalte Liza at det ikke var så enkelt for henne å holde avtalen uten at det ville bli gjort forandringer i vilkårene:

"Etter å ha jobbet i noen dager på gata tjente jeg nesten ingenting. Jeg ringte til Alla [agenten] og ba om reduksjon i meta2) fra 1500 til 1000 kroner per dag. Jeg forklarte at jeg ikke var så ung lenger og derfor fikk færre kunder enn andre jenter som jeg jobbet sammen med. De andre var mye yngre, inkludert min søster."

Agenten gikk med på dette og reduserte Lizas andel som hun hadde bedt henne om. Agenten hadde flere jenter som jobbet for seg i Oslo. Hun selv befant seg som regel i hjemlandet. Her i Norge hadde hun en venninne som selv jobbet iblant og som bodde i den leiligheten kvinnene kom til. Rollen til denne venninnen blir en slags overvåker3) selv om ingen av informantene kalte henne det direkte. Agenten og overvåkeren kom sammen til Norge første gang og jobbet på gata. Deretter fant de en leilighet og begynte å rekruttere andre kvinner. Overvåkeren har imidlertid ikke en synlig formell rolle, bortsett fra å holde budsjettet. Slik beskriver Liza overvåkeren:

"Her i Oslo er det ei jente som bor i leiligheten som også vi disponerer. Hun er en venn til halliken og hadde tidligere jobbet bare på gata. Hun fungerer som vertinne og passer på orden. Hun tar imot penger og fører bokholderiet. Når vi drar hjem sender hun pengene til halliken med oss." Kvinnene har et blandet forhold til både agenten og overvåkeren, de oppfatter dem som noe midt mellom partnere og venner. Maktsymboler og det kommersielle aspektet mellom agenten /overvåker og prostituerte nedtones i størst mulig grad med mindre noe dramatisk skjer. Håndteringen av pengene er et viktig tema når vi skal forsøke å forstå denne type relasjon. Om hvordan pengene oppbevares forteller Liza: "I leiligheten som vi bor i, har vi et skap som vi legger penger inn i etter jobb. Alle jentene har sin plass hvor de legger penger i skapet. Det er bare Eugenia [overvåker] som tar dem derifra. Første gangen jeg var her leverte jeg personlig til Eugenia, men nå legger vi dem bare igjen der. Vi stoler på hverandre. Eugenia skriver ned alt vi gir, men dette foregår ikke så åpenlyst. Alle jenter vet hvem som har tjent hvor mye." Bemerkelsesverdig her er det faktum at det finnes et skap hvor kvinnene legger igjen penger, eller mer konkret er det snakk om meta her, den summen de skylder fordi de jobber på gata og bor i leiligheten. Kvinnene må i høy grad stole på overvåkeren for å kunne legge pengene i skapet. Skapet og hyllene som benyttes fungerer som et symbolsk hjelpemiddel og det fjerner den formelle rollefordelingen mellom kvinnene fordi overvåkeren gjerne vil være venn med kvinnene som kommer. Å skape tillit kvinnene imellom er viktig4). Liza påpeker også at bokholderiet og selve nedskrivingen av leverte penger ikke foregår åpenlyst, og dette ser ut til å være en viktig faktor for opprettholdelse av en vennlig relasjon og tillit mellom kvinnene i prostitusjon på den ene siden og agenten og overvåkeren på den andre. Systemet ser ut til å være godt utarbeidet og Liza er fornøyd med både vilkårene, overvåkeren og agenten selv. Hun forteller:

"Alla [agenten] er veldig snill. Hun låner penger til billett til jenter når de ikke har. Hun møter oss når vi kommer tilbake og sier farvel når vi drar. Hun vet alltid for hvilken periode vi drar og ganger dette med beløpet vi må betale per dag. Når jeg snakker med Alla, er det alltid en vennlig tone mellom oss. Hun er som mamma for alle jenter. Hun bryr seg. Jeg ville beskrevet vårt forhold som vennlig og uten konflikter." Liza forteller også om sine personlige egenskaper som en viktig del av det som skaper en god relasjon med agenten: "Det er viktig å tjene inn penger til meta. Det er det første jeg tenker på når jeg begynner å jobbe. Etter å ha tjent mine 1000 slapper jeg av og tjener til meg selv. Alt bygges på tillit. Jeg er en veldig ansvarlig person og synes at avtalene må overholdes. Jeg er ikke redd for noe, jeg bare har samvittighet. Jeg prøver å unngå konflikter. Halliken har mye sjarm og det skaper tillitt. Hun er hjelpsom og jeg liker henne som person." Her signaliserer informanten sin holdning til avtaler og til agenten. Liza fremstår som en ansvarlig person som tar betaling av andelen alvorlig. Imidlertid er partnerforholdet mellom den prostituerte og agenten i forretningsrelasjonen ikke alltid godt. Maria, min andre informant som også jobber under lignende vilkår, beskrev noe som hørtes ut som en forretningsavtale:

"Jeg måtte betale penger hver dag og jeg hadde ikke fridager. Om jeg ikke jobber må jeg allikevel betale. Jeg kan dra hjem når jeg vil. I tillegg må jeg ikke fortelle noen om sutenøren og pengene. Pengene går liksom til husleien. Om vi skylder sutenøren penger må vi betale det tilbake neste gang vi kommer til Oslo. Om ei jente havner i en stor gjeld mens hun er her, bes hun om å dra hjem. Det føres regnskap." Alle parter er interesserte i å få sin del av businessen, og når det går dårlig med å tjene inn penger, anbefales prostituerte å dra hjem for å slippe å påta seg gjelden. Hva tilbyr agenten bortsett fra leilighet? I hjemlandet er kvinnene vant til at det er agentens oppgave å gi beskyttelse (krysha). Da Maria fortalte om agentenes rolle sa hun: "Halliken lover også krysha (tak) i nødstilfelle (...) at en "mann" skal passe på oss. Men i virkeligheten er det ingen garanti for at jeg får hjelp når jeg trenger det i min jobb, fordi det er ingen her i virkeligheten. Det eneste som vi får her er et hus å sove i. "

Formelt betaler kvinnene for leiligheten de bor i og leie av leilighet må man betale daglig. Maria er blitt med på denne avtalen, men syntes nok at det var vanskelig å betale så mye penger hver dag, noe som trolig påvirker hennes følelser og holdning overfor agenten og overvåkeren. Om holdningen sin til begge agentene sa hun: "Holdningen min til både Alla og Eugenia mangler en vennlig tone, men det merkes ikke i vårt forhold. Vi bor sammen når jeg kommer til Oslo. Eugenia truer jentene med sanksjoner dersom de ikke rydder eller lignende, men i praksis er det bare ord. Vi står liksom likt og forteller hverandre hva vi mener. Vi krangler ikke alvorlig, bare påpeker at noen av oss er vanskelige."

Selv om denne informanten sier at hun ikke liker agentene sine så godt, klarer hun å samarbeide med dem. Situasjonen er problemfri for henne så lenge hun betaler sin andel og følger de viktigste reglene. Maria er samtidig klar over at hun er innblandet i et kriminelt miljø og at det kan forekomme sanksjoner for store brudd på avtalen. Informanten fortalte: "Den viktigste regel er at vi ikke kan jobbe for oss selv, ellers faller hodet av. Vi må heller ikke fortelle noe til politiet og kjente. Og om vi har gjeld, må vi betale tilbake". Marias negative holdninger til sine agenter uttrykkes i at hun helst vil jobbe for seg selv, men er redd fordi resultatet kan bli fysisk vold. Hun sa: "Man risikerer å bli handikappet. Jeg husker ei jente som reiste sammen med meg et par ganger og havnet i stor gjeld. Jeg hørte at hun ble kjørt inn i skogen og slått". Til tross for at Maria er redd for sanksjoner ser hun på agenten sin som en partner5).

Olga reiste til Oslo via en annen kvinnelig agent som tidligere hadde jobbet i prostitusjon. Agenten driver et bordell i Tallin og sender jenter til Oslo mens hun selv er i hjemlandet. Olga fortalte at agenten Lida anbefalte henne å reise til Norge fordi det var mye penger å tjene. Hun kalte henne for "boss"6) fordi Olga hadde jobbet for henne på bordell i hjem- landet. Deres relasjon lignet mer en forretningstype. Hun sa: "Boss ga meg penger til billett og lommepenger på 250 kroner. I tillegg skulle jeg disponere en leilighet i Oslo med flere andre jenter og betale 1000 kroner per dag. Før var det 1300 kroner. Bossen teller dagene jeg er her og krever beløpet betalt til henne ved ankomsten hjemme."

Agent Lida opererer uten overvåkere i Norge. Kvinnene kommer rett til en leilighet hvor det allerede befinner seg noen. Slik byttes de hele tiden ut. Noen kommer og noen drar. Det som skiller denne kvinnelige agenten fra andre er at hun ikke har noen fast kontaktperson eller overvåker i Oslo som kan kontrollere kvinnene. Det er ingen som har kontroll på hva de gjør her eller hvem de møter. Dette ser ut til å svekke hennes makt. Den eneste regelen er å betale andelen ved ankomst. Beskyttelse ble også formelt lovet, i følge Olga: "vi skulle få en krysha som beskytter oss, men det var ingen her som kunne gjøre dette om noe ville skje. Hun sa også at plassen vi står på på gata er kjøpt".

Kvinner som kommer på denne måten, er ikke klar over den norske virkeligheten, som for eksempel at man kan jobbe for seg selv og at gatene og plassene hvor kvinner kan stå og selge sex ikke er reservert, betalt for eller fordelt mellom kriminelle strukturer. Som nevnt tidligere gjør mangelen på riktig informasjon, økonomisk kapital og engelskkunnskap kvinnene sårbare ovenfor agenter. På den ene siden trenger de noen for å dra ut, men på den andre siden risikerer de å tape mer enn å vinne hvis noe går galt.

Når det gjelder betalingen - en fast sum per dag - det være seg 1500 kr eller 1000 kr - regnes det som en betaling for å disponere en leilighet. Flere har uttrykt at de er fornøyde med denne måten å betale på. For det første fordi det er umulig for dem å finne leilighet selv for en kort periode. De fl este kommer fra en til fi re uker om gangen. For det andre kunne de ikke tatt kunder inn fra gata dersom de hadde bodd på hotell, og dermed passer leilighet utmerket og alt ser ut til å være en bra business. Men i virkeligheten er det ikke alltid så lett å tjene til både agenten og seg selv. Denne jobben er avhengig av mange faktorer som årstid, konkurranse på gata og antall kunder som kjøper sex i gjeldende periode. Kvinnene forsøker for eksempel å ikke komme når det er ferie eller fridager i Norge. Går det en fotballkamp på tv, tjener de som regel dårlig. Olga fortalte at hun følte seg sviktet av sin boss som foreslo for henne å dra ut: "Hun sa jeg kunne tjene penger, men etter den første turen til Norge brakte jeg 50 000 kroner til bossen og 3000 til meg selv. Jeg tjente ikke noe". Imidlertid uttrykte Olga at agenten ikke hadde til hensikt å lure henne, men kunnskapen var basert på tidligere erfaringer da kvinner reiste ut og tjente godt. Hun prøvde dermed å rettferdiggjøre agenten sin, siden denne ikke hadde oppdatert informasjon og fordi bransjen ikke alltid er forutsigbar. Likevel virket det lite sannsynlig at Olga kommer tilbake via samme agenten igjen eller anbefaler andre å reise hit ut fra samme vilkår.

Type 3: Sjefen
Denne type relasjon mellom agent og prostituert kjennetegnes av at kvinnene er mer kontrollert og har flere regler å følge; det vil si at agenter utøver en større personlig makt enn i andre relasjoner. Litteratur om menneskehandel som beskriver grove former for utnyttelse og vold av kvinner i prostitusjon fokuserer ofte på sjef-prostituert relasjonen. Denne relasjonen kan i noen tilfeller ligne på partnerforholdet og iblant har det vært vanskelig å skille mellom forretningspartner- og sjefsforholdet. Jeg vil nok hevde at mange befinner seg på et kontinuum med sterkere overvekt på den ene eller den andre siden. Likevel har jeg prøvd å finne noen trekk som skiller dette forholdet fra tidligere beskrevne forhold. Frykt for negative sanksjoner og sosialiserings- og mobilitetsavgrensninger er en viktig side ved denne relasjonen. Kvinner bruker begrepet boss, altså sjef, oftere enn sutenør i denne kategorien i forhold til forretningspartnerkategorien. I sjefsrelasjonen er kontrollen mye sterkere både når det gjelder arbeid og fritid. Vold utøves oftere her enn i andre relasjoner. Å havne i et strengt forhold er også lettere når avstanden mellom opprinnelsesland/ avsenderland og mottakerland er stor og kvinnene er avhengige av visum eller andre dokumenter. I tillegg er det fl ere ulike agenter som nevnes som involvert når det er snakk om en sjefsrelasjon. Det kan være en agent som sender kvinnene hjemmefra og en eller flere som mottar. Jeg kan imidlertid ikke si at dette er tvungen prostitusjon eller tvungen migrasjon, fordi noen av kvinnene i min undersøkelse returnerer selv til den samme agenten til tross for strenge arbeids- og livsforhold.

Katja kom til Oslo og ble møtt av to agenter. Den ene var sjefen og alle jentene kalte ham for "lille far" (papik). Han hadde to leiligheter i Oslo hvor det jobbet kvinner. Den andre agenten hjalp ham, hentet ofte penger, men hadde en mindre synlig autoritetsrolle enn papik. Katja fikk en tredjedel fra hver kunde da hun jobbet. Hun forteller: "De [albanerne] kom hver kveld eller noen ganger i uken for å hente pengene. Vi skulle ikke fortelle noen at vi jobbet for dem. De sa at vi ikke kunne møte kunder i fritiden. Vi måtte sitte hjemme hele tiden. Om vi ønsket å gå ut måtte vi sende sms om hvor vi skulle og hvor lenge. De stolte på oss. Det var ingen problemer med dem. Da vi ble ranet, så kjøpte albaneren nye mobiltelefoner til oss og betalte for annonser. Han kjøpte frukt til oss fordi vi var tynne. "

Til tross for at Katja ikke opplevde noen problemer fortalte hun selv at hun var redd. Hun sa også: "Vi fikk straff i ettertid i form av bøter (…). Papik slo jenter". Da jeg spurte hvorfor, svarte Katja: "Mannlig ære, kjærlighetsaffære". Det viste seg at han kunne slå dem dersom de fl ørtet med andre menn når de var ute og lignende. I følge fortellingene og eksemplene kan man tenke at denne sjefsagenten så på de prostituerte som sin eiendom og forlangte full kontroll og lydighet. Katja fortalte også at bossen lå med hennes venninne som også jobbet for ham. Hun sa: "Jeg tror hun var forelsket i ham. Han var jo kjekk". Katja fortalte også at venninnen hennes stod nærmere bossen og var dermed hans utvalgte blant dem. Selv om Katja sa at albanerne stolte på jentene virket det som om den jenta den ene lå med, fungerte som en overvåker. Hun sa at hun jobbet mindre enn andre og slapp bøter lettere. Albaneren lå ofte med noen av de nye jentene, men det blir slik jeg ser det feil å hevde at han utelukkende utnyttet situasjonen, fordi Katja mente at jentene ble forelsket og at han trolig også likte den han valgte. Med dette kan agenten få kvinnenes hengivenhet og lojalitet, noe som enten kan bety at hun jobber ekstra mye, slik som i kjæreste-prostituertrelasjonen, eller som her: at ei jente blir en overvåker og hjelper agenten med å styre andre jenter, noe som er nødvendig ved opprettholdelse av makt. Til gjengjeld for sin overvåkningsfunksjon får hun en favorittposisjon hos agenten og slipper trolig bøter og straffer lettere enn andre, eller gir til og med fra seg en mindre andel av inntjente penger. Lena fra Estland kom også første gang til en agent i Norge. Hun fikk tilbud av ei venninne som hadde jobbet i Norge selv. Lena tror at denne venninnen måtte ha fått en slags belønning for hennes rekruttering. Hun ble redd sine to mannlige agenter allerede da hun så dem på flyplassen. Den ene var bossen. Hun sa: "Han ville ha passet mitt til oppbevaring hos ham, men han bare så på navnet mitt i passet og gav det tilbake". På det tidspunktet hadde Lena statsløst grått pass og han ville forfalske det dersom det var behov for det. Når det gjelder penger fortalte hun at: "Han tok alle pengene, for han sa det var best hvis politiet sjekket meg". Lena fikk også beskjed om å ikke snakke med noen, noe som er helt vanlig i denne type relasjoner også i følge andre informanter. Lena forteller videre: "Han sa at hvis jeg ble tatt av politiet måtte jeg ikke si hvor jeg bodde. Jeg skulle si at jeg ikke har en boss, at kjæresten min kastet meg ut, og nå må jeg jobbe for å få råd til billetten. Ikke si boss." Lena sa også at hun forventet beskyttelse, noe som er vanlig for sutenørens rolle i hjemlandet hennes: "Jeg forestilte meg at de skulle beskytte meg, men de bare dro av sted [første gangen hun gikk ut på gata]". Når det gjelder kontroll over kundeantall og inntjente penger så fikk hun 10 kondomer når hun skulle jobbe og samleie kostet da 600 kroner. På denne måten kunne de albanske agentene kontrollere henne. Da det ikke var nok kondomer, måtte hun ringe dem for å få dem til å bringe flere. Hennes andel ble bestemt av agenten, og det var ingen spesiell avtale eller vilkår: "Jeg beholdt ikke noe av pengene. Han skrev ned hvor mye jeg tjente hver dag. Han ransaket kofferten min hver dag. Han sa at jeg skulle få alt når jeg skulle hjem. Regnestykket skjønte jeg ikke noe av (…)[utgifter] for leilighet og mat (…) Jeg hadde tjent 5000 kroner allerede første dagen. De [hallikene] skremte meg med hva som kunne skje hvis jeg gjemte penger. De fortalte en fæl historie om ei jente som hadde gjort det, og hva som skjedde med henne."

Natasha og Lina fra Russland kom til Oslo for å jobbe under en agent. Kvinnene selv kalte ham for boss: "Bossen vår bestemte at vi skulle bringe ham 6500 kroner daglig begge to, resten kunne vi beholde selv, men det var ingenting til overs! Det var jo en stor sum! Vi var heldige første dagene, men ikke etterpå! Vi prøvde å stjele, men det ble ikke mye. " Høy grad av kontroll finner vi også her gjennom sosialiseringsavgrensninger, noe Natasha forteller om: "Vi ble forbudt å snakke med russere og andre prostituerte". På spørsmål angående kontrollmekanismer svarte hun:

"Sammen med oss på gata jobbet også en tredje russisk jente fra samme område som vi kom fra. Hun bodde med en albaner som var hennes kjæreste (...) Hvis vi skulle til butikken fulgte hun alltid etter oss (...) Hun sladret på oss (...) Iblant observerte bossens venn oss, men selve bossen var aldri på strøket!"

I denne relasjonen føler kvinnene seg ofte lurt og de mister tillit til agentene sine. Som en reaksjon prøver noen av dem å lure agentene eller fi nne måter å forlate agentene på og jobbe for seg selv. Andre klarer imidlertid ikke å forlate slike agenter.

Fra avhengighet til frihet eller hvordan kvitte seg med halliker.
Hvorfor og hvordan oppstod forståelsen av at kvinnene i min undersøkelse ikke lenger trengte en agent? Hvordan kom de ut av denne relasjonen? Karina jobbet for en kvinnelig agent og måtte betale per dag:

"Jeg måtte betale for plassen på gata, fordi hun sa at det var hennes plass. Hun lovet ingen beskyttelse. Hun truet meg med at dersom jeg ikke betaler penger til henne vil jeg bli møtt av Tallins gutter som vil ta et "oppgjør" med meg." Etter en stund skjønte Karina at organiseringen var veldig dårlig; agenten eide verken noe av gata i Oslo eller hadde mektige nettverk i Norge eller i Estland. Agenten hadde også problemer med å rekruttere flere kvinner til å jobbe. Da Karina mistenkte agenten sin for å ha stjålet penger fra henne, klarte hun ikke mer. Hun fortalte:

"Jeg og K [venninne] anmeldte henne [agenten] og truet med at vi selv hadde gode kontakter i Tallin og at vi ikke er redde for henne (…) Jeg ba henne reise til helvete, jeg har anmeldt henne både i Tallin og Norge. Hun truet meg med å skade familien min, men jeg truet tilbake." Den ene informanten fortalte at dersom agenter ikke holder seg til et etablert nettverk og har nok ressurser for å holde på disiplinen hos kvinnene, kan de lett miste kvinnene. Karina og hennes venninne skjønte at agenten deres ikke var mektigere enn deres eget nettverk og fikk revet seg løs. Argumentet at man måtte betale for gata var heller ikke overbevisende, fordi det var lett å finne ut at gater i Oslo ikke eies av noen. Det var heller ingen overvåker eller annen agent som kunne kontrollert kvinnenes handlinger. I tillegg hadde Karina og hennes venninne baltiske pass som tillot dem å reise fritt mellom hjemlandet og Norge.

Lena fra Estland har kommet til Oslo to ganger for å jobbe for en agent hvor forholdet mellom henne og ham kan kalles det jeg tidligere har definert som sjef-prostituert relasjon. Hun pleide alltid å gi ham alle pengene og han ransaket tingene hennes. Men en gang kjøpte hun seg en bukse fra opptjente penger. Agenten merket ikke noe og da fikk Olga ideen om at det ville være fint å jobbe for seg selv og beholde alle pengene. Neste gang hun ville tilbake til Oslo og jobbe på gata kom hun dit alene. Hun forteller:

"Jeg stod på Oslo S; Hvor skal jeg gå? Jeg kjente nesten ikke Oslo igjen [fordi det var sommer denne gangen], jeg spaserte litt rundt. Jeg hadde lite bagasje. Gikk til det første hotellet, ba om det billigste rommet (…). Det er bedre å betale 500 kroner om dagen for hotellrom enn å jobbe for en boss. Jeg husker jeg var redd for å treffe ham igjen, men jeg ville prøve å jobbe for meg selv. Jeg var frustrert: kanskje alle jobber for en boss? Kanskje man må det? Nå forundrer det meg at jeg kunne dra uten å vite noe om hotell og andre ting."

Samme følelsen av urettferdig fordeling av inntjening og at det var nødvendig å gjøre noe med dette opplevde Vera etter å ha jobbet for en afghaner i tre måneder og gitt ham største delen av inntekten sin. Hun fortalte at hun tidligere var veldig avhengig av andre: hun kunne ikke språket, hadde statsløst pass og trengte noen som kunne invitere henne for å få et visum til Norge. I tillegg visste hun ikke hvordan det var mulig å finne leilighet selv. En dag kom Vera på egen hånd: "For ett år siden kom jeg tilbake med estisk pass. Fant selv leilighet og annonserte i avis og på Internett". Jeg har tidligere sitert Veras uttalelse om at kvinner med baltiske pass er uavhengige av agenter og at kvinner som jobber i leiligheter jobber mest alene og for seg selv. Hun sier:

"Estiske kvinner vil ikke selge sex for 200 kroner, men albanske vil kanskje det (...) Hallikene utnytter situasjonen. Alle, absolutt alle, kommer med en hallik første gangen. Så er det opp til deg (...) Det største problemet er å finne leilighet. Så lenge jenter som er utlendinger har problemer med å leie leilighet i eget navn, kan de ikke gå fra hallikene sine." Vera fikk hjelp av en kunde til å leie en leilighet da hun kom for å jobbe på egen hånd. Kunder eller kjærester er ofte de personene som hjelper kvinnene på ulike måter også til å gå fra agentene sine. Kunder synes ofte å være en form for sosial kapital for kvinnene. Gjennom dem lærer de reglene og systemet i Norge og blir lovet hjelp dersom de vil forandre situasjonen sin. Vera hadde vært i Norge flere ganger før hun kom på egen hånd. Måten hun klarte det på tyder på at sosial og økonomisk kapital er en vei til frihet fra agenter. Nina forlot for eksempel den norske agenten etter tre måneder fordi hennes norske kjæreste som var tidligere kunde, overtalte henne til dette. I tillegg anmeldte hun agentene sine:

"Anmeldelsen var min kjærestes initiativ. Han visste alt om meg og min situasjon. De[agentene] tar penger, ødelegger jentenes psykologi. Jeg ville prøve, fordi min kjæreste ville at jeg skulle anmelde. Likevel finnes det noen kvinner som aldri tør å forlate hallikene sine selv om de får seg kjærester. De betaler summen til halliken de dagene de jobber."

Ut fra informantenes fortellinger og erfaringer fremgår det at det finnes fl ere faktorer på individuelt og strukturelt nivå som kan danne grunnlag for at kvinner med tiden kan gå fra agentene sine og fortsette å jobbe i prostitusjon dersom de ønsker det. Dersom kvinnene hadde etablert sitt nettverk hjemme var de lite redde for agentenes sanksjoner, slik som Karina. Lena kjøpte billetten til Oslo og ville prøve å jobbe selvstendig fordi hun ikke ville gi fra seg størstedelen av beløpet. Ikke minst ville hun unngå å jobbe i konstant frykt for agentene. Språkkunnskaper som bidrar til en selvstendig kommunikasjon og sosialisering med kunder, kjennskap til lokale regler og utvidet nettverk i utlandet er også avgjørende når man vil jobbe for seg selv. Ikke minst spiller visumfritt adgang til riket og EU-medlemskap veldig stor rolle for kvinnenes uavhengighet når de først bestemmer seg for å jobbe uavhengig eller å finne et annet ordinært arbeid.

Agenters makt og innfl ytelse Tilgang på "riktige" folk

I en del rapporter og undersøkelser om menneskehandel er det beskrevet hvordan kvinner og unge jenter blir kidnappet eller direkte lurt inn i prostitusjon i utlandet og deretter grovt kontrollert, sperret inne og utnyttet. I mitt materiale finner jeg imidlertid at alle informantene reiste til Norge med full kunnskap om typen arbeid, til tross for at de ikke alltid visste om de mer detaljerte arbeidsforholdene. Her er ikke situasjonen til kvinnene slik at de er tvunget til å migrere, eller at de er fysisk innsperret. Derimot har mange hatt en drøm om å migrere i flere år. Kvinnene leter etter sosiale kontakter som kan utgjøre en sosial kapital og gjennom disse forsøker de å dra ut i håp om adgang til materielle goder. Imidlertid oppgir kvinnene en del frihet og autonomi. De blir underlagt en del forpliktelser og regler.

Det som kommer frem i historiene til kvinnene er at de selv lette etter agenter og ba dem om jobb, eller takket "ja" til en tilbudt jobb. I mange tilfeller var kvinnene klar over den illegale siden ved en slik "ansettelse". Jeg vil imidlertid påpeke at det her ikke handler om store veletablerte kriminelle nettverk, men små grupperinger av kriminelle. Saken er ikke desto mindre at grensen mellom det gode, legale systemet og mørke illegale forretninger var vag under det postsovjetiske kaos. En informant fortalte om sin prostitusjonserfaring hjemme i Russland, hvor det først var mafiagutter som kontrollerte de gateprostituerte, men senere, da de ble lei, overtok politiet. Måten politiet og mafia tjente på prostituerte på var nokså lik. Reisebyrået i Russland som Natasha og Lina benyttet for å dra til både Hellas og Norge var drevet av en tidligere politimann. I samfunn hvor man ikke ser forskjell på det legitime/legale og illegitime er det ikke overraskende at kvinner hengir seg og har tillit til helt fremmede personer. Disse personene opererer i et system som legitimerer, reproduserer og bidrar til deres handlinger.

Tilgangen på "riktige folk", som kvinnene uttrykker det, og lønnsomme strategiske kontakter er blitt viktig for kvinnene jeg intervjuet. De bruker disse kontaktene til å forbedre sin situasjon. Selv om det kan være store omkostninger ved å knytte seg til agenter, slik som opparbeidelse av gjeld og mindre frihet og selvkontroll, får kvinnene bedre "lønn" når de prostituerer seg enn de ellers ville fått hjemme i vanlige jobber. Dette gir dem mulighet til å spare for fremtiden, forsørge familien, reise ut for å oppleve Vesten og kanskje forbli der, og så videre.

Bortsett fra økonomisk gevinst får kvinnene det jeg kaller nye sosiale kontakter eller som kvinnene selv benevner det "å møte riktige folk". Disse nye kontakter og nettverk kan få kvinnene til å kvitte seg med de første nettverkene. Som nevnt, kan kvinnene få seg kjærester og venner etter de har kommet til Norge som vil utgjøre ny sosial kapital og som kan spille en annen og gunstig rolle i kvinnenes liv. Noen prostituerte oppnår selv makt og utøver kontroll ved å få en spesiell posisjon som overvåkere i destinasjonslandet. Kvinnelige agenter som er beskrevet i denne undersøkelsen er tidligere prostituerte som skaffet seg nødvendig kapital for å opprettholde sin posisjon som agenter, for igjen å kunne tjene gode penger på andres prostitusjon. Ulike agenter i transnasjonal prostitusjon har nettopp en slik sosial kapital som gir aktører adgang til andres ressurser og mye makt over andre. Denne kapitalen må også ha en transnasjonal karakter for å kunne virke over grenser. De kvinnene som jobbet for agenter som ikke hadde nettverk i Oslo, var de første til å gå fra agentene sine. Mens Nadja ikke engang kunne tenke tanken på å jobbe for seg selv, fordi agenten fulgte henne fysisk eller hadde hyppig telefonkontakt, i tillegg til å sende betrodde personer for å beskytte henne da han ikke kunne være der selv. I tillegg visste Nadja at agenten hennes hadde etablerte og velfungerende nettverk innenfor transnasjonal prostitusjon i flere land i Europa. Dermed var hans posisjon urokkelig. Ønsker agenten å beholde kvinnen, bør han/hun sørge for at hun ikke får seg et nytt sosialt nettverk som kan resultere i økt sosial, økonomisk og kulturell kapital (informasjon, språkbeherskelse). I neste underkapittel vil jeg ta for meg ulike former for makt som agenter utøver for å beholde kvinnen som inntektskilde.

Personlig og materiell form for makt og kontroll
På grunn av vanskeligheter med å kunne dra til Vesten er det nødvendig å knytte seg til en agent når man kommer fra land i det tidligere Sovjetunionen, i hvert fall når man migrerer for første gang til et fremmed land. Jo vanskeligere det er å komme ut, dess fl ere ressurser er det nødvendig å investere i avreisen, og dess strengere blir den sosiale kontrakten med agenten.

Både personlig og materiell makt er ofte det som hindrer prostituerte i å slutte med prostitusjon, selv om de skulle ønske det. Når man tenker at makt både er relasjonell og strukturell ser man at makt ikke bare kan forstås ut fra enkelthandlinger, men at disse handlingene er kjedet sammen i mye større systemer som er mer omfattende enn hva enkeltpersoner kan overskue.

Personlig makt
Det som er felles for alle agentene er at de utøver personlig makt over kvinnene, men i varierende grad. Jeg vil hevde at de utøver personlig makt både direkte og indirekte gjennom vold og trusler om vold, psykologisk press, gjennom delegering av makt til overvåkere, ved å vinne kvinnenes tillit og ved å hindre deres mobilitet og sosialisering med andre. Slike mobilitets- og sosialiseringshindringer gjelder i min undersøkelse som regel kvinner som hadde en sjef-prostituert relasjon. Dette utspiller seg ved at informantene alltid måtte gi beskjed om hvor de gikk utenom jobben og at de helst ikke måtte gå noen steder. Kvinner som jobbet på gata måtte enten være på jobb ute eller være hjemme. Kvinnene som jobbet i leiligheter måtte stort sett oppholde seg i leiligheten der de jobbet selv om de ikke hadde kunder. Noen ganger kunne de gå ut, men da sammen med agentene. Noen kvinner ble truet med at dersom de ble tatt av politiet kunne det få konsekvenser for deres opphold og arbeid. Denne formen for mobilitetshindring gjør at agenten kontrollerer kvinnenes bevegelser og forsikrer seg om at hun ikke havner i en situasjon som kan avsløre agenten. I en kjæreste-prostituert relasjon har agenten alltid kontroll over hvem kvinnen omgås eller hvor hun er gjennom hyppig telefonkontakt, noe hun oppfatter som beskyttelse og omsorg. Informantene forteller imidlertid at det å bli fratatt pass7) er en vanlig praksis når man drar til utlandet for å jobbe med prostitusjon, noe som også kan ansees som utøvelse av makt og kontroll fordi kvinnen da blir fullt bundet til agenten. I en undersøkelse av utenlandske kvinner i prostitusjon i Oslo kaller forskerne det "captive behind open doors" (Brunovskis, og Tyldum 2004:65). Ingen av kvinnene i min undersøkelse var blitt fratatt passene sine.

I tillegg hadde mange av informantene forbud mot å snakke med andre kvinner på gata, særlig de som snakket samme språk som dem selv, eller med hjelpearbeidere eller rettsapparatet. I disse situasjonene skulle kvinnene ha en ferdig laget skisse av hva de skulle si, og det viktigste var å ikke avsløre at de jobbet for noen. Kvinnene skulle heller ikke inngå i et kjærlighetsforhold til kundene. Dette var strengt forbudt. Akkurat som mobilitetshindringer er disse sosialiseringshindringene viktige redskaper for utøvelse av personlig makt. Ved at kvinnene ikke kunne bevege seg fritt, treffe kunder i fritiden eller bli kjent med andre kvinner, ble de fratatt mulighet til å tilegne seg den sosiale kapitalen som er nødvendig dersom de ville forandre sin situasjon. Undersøkelsen viser at kvinnene kunne forlate agentene sine, eller stille krav til dem først etter de hadde blitt kjent med andre folk og regelverket rundt. Noen kvinner anmeldte agentene sine for hallikvirksomhet eller menneskehandel.

Hva er det som får kvinner til å fortsette å handle som agenten ønsker når hun selv ikke vil det? Redselen for å bli utsatt for negative sanksjoner fra makthaveren er grunnlaget for at personen velger et handlingsalternativ som hun/ han ikke selv foretrekker. Samtidig må personen tro at sanksjonene kan bli satt i verk og at de er virkelige. Flere kvinner forteller at redselen for negative sanksjoner og vold mot dem og deres familie er hovedgrunnen til at de ikke vil gjøre noe galt eller forlate agenten. Bruk av vold eller trusler om vold er også en del av den personlige makten som utøves. Som nevnt foregår trusler om vold oftere enn direkte vold. I noen tilfeller fortalte informantene at deres venninner ble slått. Noen kvinner har fortalt at agentene hadde sex med dem, og at de ikke kunne si nei, fordi de var redde til å bli slått eller sendt hjem. Det at kvinnene trues med å bli sendt hjem dersom de bryter reglene eller ikke tjener nok penger, strider mot en felles oppfatning av at halliker og bakmenn holder kvinnene i arbeid mot sin vilje og hindrer dem til å reise hjem.

Tvang er ikke noe som bare kvinnene ønsket å unngå, men også agentene. Tvang og vold må, for å være et grunnlag for makt, være en ubenyttet reserve. Tvang krever større engasjement fra makthaverens side. Det betyr at makt som nærmer seg tvang ikke er et godt virkemiddel for å oppnå lydighet og samarbeidsvilje. Forholdet mellom kvinner i prostitusjon og deres agenter fungerer best dersom det ikke foreligger tvang. Kvinnene i undersøkelsen utrykker at i dag er "hallikene blitt lure" og at de benytter milde metoder, som kommunikasjon og overtalelse. Det er da lettere å få den legitimitet som er nødvendig for opprettholdelse av makt.

En av informantene mine, Katja, har jobbet i flere land og for ulike agenter. Hennes opplevelse av å jobbe for og med agenter er ulike. Hun forteller følgende om agentene: "Halliker bruker frykt, psykologisk press og psykologisk hjernevasking. Jeg skjønte det etter hvert. Jeg trodde de var snille. Men det er deres metode å late som de er snille. I Irland tvang halliken min meg til å suge ham (...). Litauiske halliker presset meg moralsk ved å si: jeg tar vare på deg. Jeg måtte jobbe minimum 12 timer om dagen i Tyskland. Vi [prostituerte] var slitne. Jeg sa en gang til en av dem [halliker] på telefon at jeg er sliten og vil sove. Men han svarte: vær så snill og stå litt til, lille pus. Jeg stod da fordi han ba pent. Den andre litauer bare skrek på meg og jeg var redd." Dette psykologiske presset som Katja snakker om handler blant annet om å overbevise henne om at hun trenger ham og at han er snill og tar vare på henne. Det samme opplever Nadja når kjæresten hennes alltid viser at han bryr seg om henne og ber henne pent om å jobbe ekstra fordi da vil han kjøpe bil til henne.

Liza uttrykte også at hun stoler på agenten sin og på andre kvinner i prostitusjon fordi de oppbevarer pengene for agenten på samme plass. Hvorfor ba Lina og Natasha det samme reisebyrået om ny jobb, det byrået som sendte dem til Hellas og som lurte dem? De hadde tillit til at denne personen ikke mente å såre dem og at denne gangen ville alt bli annerledes. Adgang til nettverk øker også muligheten for å skape og opparbeide tillit. Agentene er i stor grad opptatt av å vinne kvinnenes tillit dersom de vil beholde dem over tid og oppnå fortjeneste på dem. Det er også slik at flere agenter er opptatt av å gi tillit til kvinnene, noe som også er en forutsetning for å få tillit og dermed opprettholde makt. Noen informanter påpekte at agentene stolte på dem.

Materiell makt
Kvinner utsettes også for materielle former for makt. Denne makten blir tydelig når kvinner må sende penger hjem til familien eller betale barnevakten. Maria forteller at selv om hun vil slutte med prostitusjon eller jobbe mindre kan hun ikke tillate seg det fordi: "jeg må betale for leiligheten som jeg jobber i her, jeg må betale for leiligheten hjemme i Estland, jeg må sende penger til mor, søsters familie, og broren (…) De er blitt vant til hjelpen". Dette er et eksempel på at bortsett fra egne behov og ønsker, finnes andre utgifter som utgjør en materiell makt i hennes liv.

Meta, som er en andel som betales agenten daglig eller per kunde, eller gjeld som de påtok seg for å komme til Vesten, er også en form for materiell makt. Agenter bruker også økonomiske sanksjoner i form av bøter som en måte å forvandle personlige makt til materiell fordi makten blir mindre synlig. Ikke minst virker også immigrasjons - og arbeidslovreguleringen i Norge som en materiell form for makt, der kvinnene må tenke på legale papirer og iblant investere i å kjøpe dem. Et eksempel her er Lina, som ønsker seg en vanlig jobb i Norge, men som en russisk borger pålegges hun mange restriksjoner og blir nødt til å enten oppholde seg illegalt og selge sex eller jobbe med falske papirer hvor konsekvensen av dette kan bli utvisning fra Norge.

Det kan også være forholdene i hjemlandet og deres egen posisjon i samfunnet og mulighetene der som både skaper migrasjonsønsket og som holder dem i prostitusjonen. Diskriminering av russisk minoritet i Estland og Latvia er også et eksempel på materiell makt over kvinnene som kan føre til migrasjon for prostitusjon. Samtidig kan det også være grunnen til at kvinner med minoritetsbakgrunn ikke vil reise tilbake til sitt hjemland, men bygge et nytt liv i Vesten.

Konklusjon
Transnasjonal prostitusjon er et komplekst fenomen. Jeg har foreslått å se på de prostituerte kvinnene fra land i Øst-Europa som migranter som kommer til Norge i søken etter bedre liv og ikke kun som ofre for menneskehandel, et fenomen som trengs å sees i et bredere perspektiv. Undersøkelsen viser at kvinnene ikke nødvendigvis er tvunget av agenter til å migrere eller til å prostituere seg, men at de aktivt har lett etter personer i hjemlandet som kan gjøre migrasjon mulig for dem. Det at kvinnene er underlagt personlig makt fra agentene er snarere et resultat av deres sårbare posisjon som kvinnelige migranter i Vesten. I tillegg viser oppgaven min at det også er andre former for strukturell og individuell makt som påvirker kvinnenes posisjon og handlingsmuligheter.

Materialet viser imidlertid at kvinnene ikke er passive individer som unnlater å kjempe mot et undertrykkende system, men snarere at de handler ut fra gitte, tilgjengelige muligheter. Bare det å reise til Vesten, jobbe i prostitusjon for blant annet å forsørge sin familie, eller forsøk på sosial og økonomisk mobilitet, viser at de er initiativrike og handlingskraftige. Det at enkelte også har klart å forlate sine agenter understreker dette.

Denne artikkelen er publisert i Magasinets nettutgave, og ikke trykket i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.