FORFATTEREKTEPAR: Opprøret mot eldgamle tradisjoner må komme fra innvandrergruppene selv, er budskapet i Kristina Aamand og Asif Uddins nye bok. Hun er utdannet sykepleier og sosialrådgiver, han er bedriftsrådgiver.

KVINNENE ER SENTRALE: I den nye boka tar forfatterne opp kvinnens rolle som sterke tradisjonsbærere i minoritetsmiljøet. Kvinnene er sentrale og ofte ressurssterke, heter det.

DEN ENESTE SOM SNAKKER: Forfatterne er oppgitt over at Dansk folkepartis leder Pia Kjærsgaard er den som har drevet debatten om integrering og minoriteter i Danmark. Nå er det på tide at andre kommer på banen, syns de to.
Foto: Keld Navntoft/SCANPIX

EN TRADISJONELL BRUD: I boken beskriver unge Zafari med glede årelange bryllupsforberedelser i hjemlandet.
Illustrasjonsfoto: AFP/NARINDER NANU

SENTRAL HENDELSE: Ikke et hårstrå eller hudområde glemmes når Zafari skal stå brud. Vel fremme i Danmark opplever hun at drømmene hennes ikke oppfylles. Bildet er fra den store Bride & Groom-utstillingen i New Delhi nylig.

OGSÅ MENN RAMMES: Forfatterne vil ha slutt på at innvandrermenn ikke kan velge selv hvem de skal gifte seg med. Bildet viser brudgommer i et pakistansk massebryllup.
Foto: EPA/MK CHAUDHRY

ANONYME FORTELLERSTEMMER: Ingen står fram med navn og bilde i den nye boka.
Illustrasjonsfoto: Scanpix

SER FORDELER: - Jeg har hørt at mange fra Vesten tror at islam er kvinneundertrykkende. Det er det slett ikke, for verken kvinnen eller mannen kan unnværes. Jeg syns det er en deilig tanke, jeg kan som kvinne alltid stole på at mannen passer på kvinnen og gjør det som er best for begge parter, sier Zafari i boka.
Illustrasjonsfoto: Scanpix

LETT Å JUKSE: I boka forteller en av jentene at danske innvandrerregler er lett å omgå. Det er for eksempel lett å kjøpe ny fødselsattest.
Illustrasjonsfoto: ULLA KIMMING

MANIPULERTE EKTESKAP: Foreldrene har forsøkt å få Sonia i boka gift i 10 år. I familien er alle ekteskap arrangert, forteller hun, og kaller det manipulerte ekteskap. De innebærer tvang, selv om tvangen kanskje ikke alltid betyr vold og isolasjon. En mors tårer og muskelsmerter må også telles med.
Illustrasjonsfoto: Dagbladet

KJÆRLIGHETSEKTESKAP MED DÅRLIG RYKTE: Sonia forteller at også kjærlighetsekteskap kamufleres som arrangerte ekteskap i foreldrenes hjemland. Hun mener kjærlighet ses på som den største trussel mot den sosiale orden, som hviler på kontroll.
Illustrasjonsfoto: Scanpix

KRITISK TIL DANMARK: Får kritikk i boka for å tillate at innvandrerjentene ikke kan ha gym sammen med klassen og dessuten for å støtte jomfruhinneoperasjoner. - Jeg er ikke opptatt av religiøse symboler, det som betyr noe er at jentene kan bevege seg og bestemme over sin egen kropp, sier Aamand.
Foto: Scanpix

MAROKKO: Ifølge boka er en av de vanligste operasjonene i landet rekonstruksjon av jomfruhinne.
Foto: CREATIVE COMMONS

Lakenet symboliserer foreldrenes triumf, familiens høye ære og gode karakter. De ga fra seg en jomfru.

Kjønnsrollemønsteret i innvandrermiljøet må gjennom et syrebad, hevder forfatterne, som har bakgrunn fra Palestina, Danmark, India og Pakistan. Opprøret mot de gamle tradisjonene må komme fra innvandrermiljøet selv. Kvinnene må få kontroll over egen kropp, menn må slippe å gifte seg med kvinner de aldri har møtt.

- Vi må ha denne debatten nå. Tradisjonene er undertrykkende. Miljøet må selv være med på å endre tradisjon og kultur. Pia Kjærsgaard har fått ta patent på innvandrerkvinners frigjøring, men det er ikke hennes sak, det er vår sak, sier Kristina Aamand til Dagbladet.no.

I BOKA FÅR VI MØTE SEKS INNVANDRERKVINNER som bor i Danmark. En gammel, pakistansk mor sliter med at sønnen har fått dansk kjæreste. En ung kvinne som er kommet til Danmark etter giftemål med fetteren sitter skuffet igjen, fetteren vil ikke ha henne. En dansk kvinne kjemper mot en gammeldags svigermor. En arabisk jente vurderer å kjøpe ny jomfruhinne etter en voldtekt hun ikke kan fortelle noen om. Hovedpersonene er alle muslimer.

- Vi tar opp tradisjoner, det er lettere å diskutere hva folk faktisk gjør, enn hva de tror på, som er personlig og betent. Noen blir nok såret, men vi kan ikke la være å ta i dette av den grunn. Da svikter vi gruppen dobbelt, sier Kristina Aamand.

Hun er søsteren til Naser Khader, en av Danmarks mest populære politikere.

DET ER IKKE VANSKELIG å se det totalt absurde i situasjonene når mor i boka stiller ut et laken med blodflekker fra en gelatinampull, når brudgommen penetrerer en kirurgisk konstruert jomfruhinne, en av de vanligste operasjonene i Marokko, visstnok.

Det samme gjelder når forfatterne forteller om seks år gamle Nania som faller ned på en stang på lekeplassen og mister jomfruhinnen. Familien blir skrekkslagne, og ender opp med å ringe til familielegen i Yemen når den danske legen avviser at hinnen skal rekonstrueres. Heller ikke i Midt-Østen får de hjelp, kun en erklæring som dokumenterer at det var en stang og ikke en penis som tok møydommen. Dokumentet skal den kommende svigerfamilien ha.

Det dreier seg om sosial kontroll. Familiens ære sitter mellom beina mine, sier en av jentene. Hun er familiens handelsvare, og jo mer utsvevende hun lever, desto mer faller familiens verdi.

- Blant etniske minoriteter kan folk være litt flaue over dette. Man ser at dette er gammeldags, man vil ikke at andre skal se at en kvinnes jomfrudom er så viktig, sier Aamand.

FORFATTERNE HAR JOBBET med innvandrergrupper i en årrekke og lever selv i et blandet ekteskap. De sier de ikke er redde for at boka kan føre til stigmatisering av en utsatt gruppe. Generaliserer de med sin problemfokuserte bok?

- Det er ingen vitenskapelig rapport, man kan ikke generalisere ut fra dette. Men vi har både profesjonelt, faglig og personlig en stor berøringsflate. Vi har valgt disse seks historiene fordi vi har hørt dem igjen og igjen og føler de representerer problemstillingene godt, sier Aamand.

Av hensyn til personene som har fortalt sin historie er navn og andre opplysninger anonymisert. Paradoksalt nok, kan man si, siden forfatternes fremste mål er å oppfordre flere innvandrere til å stå fram i debatten.

FOR MØDRENE holder barna sine i jerngrep i boka. Forfatterne vil rette oppmerksomheten mot minoritetskvinnene som ifølge dem er helt sentrale når det gjelder å bevare skikk og bruk fra hjemlandet. Kvinnene er kulturens voktere, de forventer at barna lever opp til tankesett omkring ekteskap og kvinners rettigheter, som i våre øyne både er undertrykkende og intolerante.

- Denne saken er tatt opp av feministene og krisesenterbevegelsen. Hele problematikken er heftet med at kvinnene skal frigjøre seg fra noe. Vi må se på kvinnene som annet enn ofre, de har ressurser. Vi må komme vekk fra den feministiske linjen der alt handler om kvinner og menn, sier Aamand.

Hun fremhever historien til ekteskapsfikseren i boken, en pakistansk enke som antakelig ses på som et håpløst tilfelle av det danske sosialkontoret. De forsøker å få henne i jobb, mens hun ikke forstår hvordan de kan tro at hun kan jobbe samtidig som hun skal lage mat og sørge for barna hver dag. Hun har heller ikke noe behov for å klatre oppover i den sosiale rangstigen, selv om de sosialkontoransatte tror det. 

I pakistanske kretser nyter kvinnen nemlig stor respekt, hun er høyt oppe i hierarkiet på grunn av sine forbindelser, innsikt i tradisjoner og evnen til å fikse opp i enhver ripe i familiers ære. Ved å stakkarsliggjøre henne ser man ikke hvor sentral hun er for å opprettholde tradisjonene og hvor sammensatt maktstrukturene er, mener forfatterne.

- Vi må stille kritiske spørsmål til kvinnene også. Er det i orden at de oppdrar sine jenter til å være jomfru til de er gift? At mange i dag ikke har rett til å bestemme over egen kropp?

ÅRSAKEN TIL AT KVINNENE ofte har stor interesse av å bevare tradisjonene fordi familien er bygget opp som et hierarki, mener forfatterne.

- Som kvinne og svigerdatter er du nederst i hierarkiet. En dag får du selv en svigerdatter. Da skal du høste fruktene av ditt arbeid, det er din tur til å få hjelp på kjøkkenet og så videre. Alle har en fordel av å bevare systemet, det finnes en gulrot. Det er en måte å bevare sosial kontroll på, sier Aamand.

Hun forteller at det finnes mange fordeler ved å være kvinne i systemet. Jomfruelighet gir status. Jentene settes på en pidestall, de er familiens blomst.

- Det er ikke slik at de lider hver dag. En liten gruppe gjør det, og de skal selvsagt ha hjelp, spør Kristina Aamand.

Hun etterlyser søstersolidaritet, at majoriteten står fram og krever modernisering.

DET FINNES EN STILLE, vedvarende kritikk av de gamle tradisjonene i miljøet selv, mener forfatterne. Ofte blir de overdøvet av de som insisterer på å bevare tradisjoner fra opprinnelseslandet. De som offentlig stiller spørsmål ved gamle tradisjoner kan også bli betraktet som forrædere eller dårlige muslimer.

Etter å ha lest flere av de dystre skjebnehistoriene i boka kan man spørre om det er grunn til noe optimisme?

- Jeg ser et endringspotensial i alle historiene, sier forfatteren.

KANSKJE KAN ZEHMAN, en datter av arbeidsinnvandrere til Danmark, stå for noe av endringen.

Hun forklarer i boka at hun går med hijab for å få handlingsrom, for å få respekt blant arabere, frihet fra foreldrene, fred fra broren. Hun vil ikke være med på at hun er undertrykt. Sløret gir henne frihet i miljøet fordi hun sender signaler om lojalitet overfor kulturen.

Men også Zehman er i opprør mot tradisjonene. Hennes største problem er at hun ikke har jomfruhinne fordi hun ble voldtatt av sin egen onkel, som hun fortsatt må omgås. Hun kan ikke fortelle om voldtekten til noen, fordi en tapt jomfruhinne betyr ødelagt ære for henne og familien, uansett hvordan det skjedde. Hun spør seg selv om det kanskje var hennes skyld at hun ble voldtatt. Men Zehman har begynt å stille spørsmål:

- Er ikke en kultur der kvinner må forhandle seg til frihet ved å ta på sløret undertrykkende? Dessverre må jeg svare at det er den, men det er ikke sløret i seg selv som er undertrykkende, undertrykkelsen ligger i tradisjonene.

NETTOPP DENNE AMBIVALENSEN vises i flere av bokas fortellinger. Kvinnene er både opptatt av å bevare kulturen og kritisk til den. Zehman skriver at hun vet hennes opprør vil komme, en dag vil hun konfrontere onkelen. Hun vil ikke videreføre den gammeldagse tankegangen til sine barn.

- Noe må endre seg, og det skal komme innenfra, fra kulturen og fra meg selv, sier Zehman.


Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.