Dette er Vibeke Løkkebergs (62) siste portrettintervju.

Jeg er en streng dame, husk det.
BONDEKVINNEN: Vibeke og Terje på gården de driver i Toscana i 2003.

BONDEKVINNEN: Vibeke og Terje på gården de driver i Toscana i 2003.

REVOLVERKVINNEN: En skarpladd Vibeke i filmen «Exit» fra 1970.

REVOLVERKVINNEN: En skarpladd Vibeke i filmen «Exit» fra 1970.

AUGUST 2007: Ekteparet Løkkeberg/Kristiansen var invitert da Ari Behns foreldre giftet seg for tredje gang. Her er de på vei inn i Østre Fredrikstad kirke.

AUGUST 2007: Ekteparet Løkkeberg/Kristiansen var invitert da Ari Behns foreldre giftet seg for tredje gang. Her er de på vei inn i Østre Fredrikstad kirke.

MODELLEN: Før Vibeke Løkkeberg ble Vibeke Løkkeberg, var hun fotomodellen Vibecke Kleivdal. Her fra den 40 år gamle filmen «Liv».

MODELLEN: Før Vibeke Løkkeberg ble Vibeke Løkkeberg, var hun fotomodellen Vibecke Kleivdal. Her fra den 40 år gamle filmen «Liv».



Vibeke Løkkeberg ringte fra bibliotekbaren på Bristol, og hadde akkurat liret av seg en lang tirade om alt hun ikke ønsket å snakke om i et intervju. Tida som fotomodell, skuespiller og filmregissør var hun lei av å snakke om, alt det var fortid, hun ville heller snakke om her og nå. Dessuten, sa hun, var hun så lei disse poserende journalistene som var mer opptatt av seg selv og sine blomstrende formuleringer, enn sitt intervjuobjekt, som omtalte hennes lange hår og skrev at hun så ut som hun tjente en million. Hun var så lei alle som bare bekreftet mytene om henne, myter som hun slett ikke kjente seg igjen i, men som hun tvert imot følte seg fremmedgjort i. Alt dette veltet ut i en eneste lang enetale, så stanset hun, hun sa:

– Det høres ut som du falt litt i temperatur nå?

– Nei da.

– Fint. Da sees vi onsdag.

To dager seinere ringte hun tilbake og sa at hun ikke ville la seg intervjue likevel. For nå var hun nettopp blitt intervjuet av en annen avis …

– … og det første spørsmålet journalisten presterte å stille, var: «Er du en heks, Vibeke Løkkeberg?» Hva slags spørsmål er det? Her har jeg jobbet med ei bok i tre år, jeg har gravd meg ned i et alvorlig tema, og så må jeg sitte der og parere de mest banale spørsmål. Jeg orker ikke.

– Men hvis du skulle ombestemme deg …

Ei uke seinere kom tekstmeldingen: «Har du lyst å treffe meg?»

– Hvis Magasinet fremdeles er interessert, vil jeg gjerne intervjues likevel, sa hun. – Et intervju der jeg forklarer hvorfor jeg aldri mer vil la meg portrettintervjue.

– OK.

– Og tro bare ikke at jeg er gal!– Nei, nei.

– For det er jeg ikke.

– Det er én ting jeg vil si før vi begynner, sier Vibeke Løkkeberg. Det er onsdag og vi har gått tvers gjennom den overdådige leiligheten i «Villa Nissen» i Hafrsfjordgate på Skillebekk i Oslo. Stue etter stue med mørkt brystpanel, mørkt tak, mørk parkett, mørke gardiner, mørke møbler, tepper, malerier, statuer og nips. På gulvet ligger høstløv og hybelkaniner om hverandre, og på kjøkkenet romsterer Terje Kristiansen, hennes livsledsager gjennom 35 år. Han forsøker å lage kaffe, selv drikker de jo bare te. Hun har plassert seg på en benk i dragestil i arbeidsværelset. Store vinduer mot gullglødende lønnetrær, og gløtt mot Frognerkilen og lystslottet Oscarsborg. På verandaen sitter en brunspraglet katt og stirrer klandrende inn vinduet. En gang var dette dens hjem, nå var den gitt bort til naboen. Men det var altså én ting hun ville si først:

– Jeg ler mye, ikke sant, sier Vibeke Løkkeberg.

– Ja vel?

– Og det hender at jeg sier noe alvorlig, men så ler jeg etterpå. Jeg skjuler meg bak latteren, men det ser ikke ut på trykk: «Sier Løkkeberg og ler, ha-ha.» Det vil jeg bare ha meg frabedt. Skjønner du? Ikke ha-ha, ikke he-he, ikke hi-hi. Du får vise større talent enn det.

– Kan du ikke bare skrive at hun ler, foreslår Terje Kristiansen. Han er ankommet med et brett kaffekopper, melk, pulverkaffe og vinglass breddfulle av vann.

– Bare: «Løkkeberg ler»?

– Ja.

– OK. Er det noe annet jeg ikke skal skrive?

– Nei, det er det viktigste, sier hun.

– Jo, forresten. Det er en setning jeg gjerne vil si før vi begynner.

Hun reiser seg, langer over stuegulvet, og kommer tilbake med en liten bok med notater. Hun blar opp, leter.

– Jo! Med denne setningen vil jeg avklare hva jeg føler er mitt prosjekt. Er du klar? «Min oppgave som kunstner er å gi et presist uttrykk for min tilstedeværelse i livet.» Skjønte du den?

– Ikke helt. Kan du utdype det?

– Nei. Jeg vil heller høre hvordan du opplever det. Dette er en dialog, det er ikke bare jeg som skal snakke. Få høre!

(Løkkeberg ler.)

Bergen, onsdag 4. oktober 1944. Noen minutter over ni rauter flyalarmen. I løpet av formiddagen skal 150 britiske fly slippe til sammen ett tusen fire hundre og tretti bomber over Laksevåg. 600 tonn med eksplosiver sluppet fra fem tusen meters høyde. Målet var verftsområdet rundt ubåtbunkeren i Laksevåg, men den store høyden gjør at det blir alt annet enn presisjonsbombing. En av bombene treffer Holen skole. 69 skolebarn graves fram av ruinene denne milde høstdagen. Til sammen dør 195 sivile.

Tragedien er bakteppet i Vibeke Løkkebergs roman «Allierte», ei bok som har ført til raseri, debatt og politianmeldelse. Stridens kjerne er om Milorg visste om de alliertes angrep på Laksevåg, og at de derfor holdt egne barn hjemme fra skolen. Det antyder Vibeke Løkkeberg i boka, og hennes kilde er blant annet et avisintervju med Milorg-leder Arnfinn Finne. Til Bergens Tidende sa han: «Dagen før angrepet fikk vi melding om at vi måtte være forberedt.»

Da Løkkeberg gjentok påstanden, mente motstandsmannen August Rathke at hun rått hadde slukt nazipropaganda, at hun løy, og politianmeldte henne for ærekrenkelser.

– Jeg er helt uforvarende kommet til å fornærme en krigshelt, sier Vibeke Løkkeberg. – Det var overhodet ikke min mening å sverte eller fornærme noen, men jeg leste i avisen at noen i Milorg visste om bombingen. Det har jeg skrevet, og nå skal alle henge meg for det.

– Du påstår at noen i Milorg tok sine barn ut fra skolen?

– Hvis de visste om angrepet, og ikke tok sine barn ut av skolen, er det jo helt forferdelig. De var i et vanskelig dilemma, noe jeg selvfølgelig aksepterer. Men det jeg ikke vil akseptere, er at de ikke vil diskutere det i dag, sier hun.

– For dette skulle ties i hjel. Dette var ikke krigshelter som ble drept av fienden. De ble drept av våre venner, våre allierte. De pårørende fikk ingen svar, ingen beklagelse. De lærte seg en lekse: «Det var jo krig, de måtte gjøre det.» Og det er kanskje slik at noen må dø for en større sak, men det er ikke riktig at ofrene skal bli glemt fordi de ble drept av venner.

– Hva vil du oppnå?

– Jeg vil ha forsoning mellom krigsveteranene og dem som har levd med dette som et traume gjennom mange år. En innrømmelse og erkjennelse av at dette må ha vært forferdelig. Jeg håpet at de kunne komme oss i møte i en offentlig samtale, men det er tydelig at gamlegutta vil ha en svart-hvit krigshistorie uten nyanser.

Vibeke Løkkeberg var ennå ikke født da bombene falt over Bergen, men hennes storebror Håkon var på Holen skole denne dagen. Han skulle ikke vært der. For faren hadde sendt ham og mora til Mongstad nord for Bergen. I romanen skriver Vibeke Løkkeberg at de vendte tilbake til byen fordi hun trodde at ektemannen hadde en elskerinne.

– Jeg har bygget romanen på en setning min far sa til min mor: «Hvis Håkon hadde dødd, hadde jeg aldri villet se deg eller barnet du skal føde mer.» Hver eneste søndagsmiddag var det bare bombingen min mor og far snakket om. Det var det som gjaldt. De fortalte hvordan de trodde Håkon var død, og hvordan han plutselig sto der, nedstøvet, men i live. Og under samtalen lå det alltid en bebreidelse av mor som hadde sendt ham på skolen.

– Når man leser boka, virker det som en lite lystig barndom?

– Synes du? Da jeg ble født, hadde de tapt på alle fronter. Min far var 38 år, han var en ensom kapitalist som hadde gått konkurs. Det var ikke noe håp, det var ingen framtid. Han var ødelagt, og fryktet dem han kalte de underjordiske.

– De underjordiske?

– Hjemmefronten. De som gikk under jorden under krigen. Da han var 53 år fikk han kreft, men han ville bort fra sykehuset, han ville ikke ta medisiner. For han var sikker på at det ikke var kreft, men de underjordiske som forgiftet ham.

Faren døde da hun var 15 år. Hennes mor døde for 12 år siden.

– Har du snakket med din bror under arbeidet med boka?

– Ja, over telefonen. Men for å si det slik: Han er ti år eldre enn meg. Vi har hatt liten kontakt fra voksenlivet mitt og til i dag.

Nok om krigen, mer om Vibeke Løkkeberg.

– På telefon sa du at du ville gi et intervju der du forklarer hvorfor du aldri mer skal gi et intervju?

– Sa jeg det? (Løkkeberg ler.) Jeg har den følelsen av at hver gang jeg gir et intervju, står personen Vibeke Løkkeberg i veien for budskapet, i dette tilfelle boka. Pressen er mer opptatt av hva jeg skaper av raseri, enn av hva jeg skaper av film og litteratur.

– Det er fordi konflikter er godt stoff?

– Ja, det er lettere å selge konflikter enn å selge min bok av nyanser og tynne følelser. Men disse intervjuene lager større kløft mellom meg og publikum. Det er skapt så mange myter om meg, som for eksempel når jeg blir spurt om jeg er en heks. – Noen av disse mytene må du ha skapt selv?

– Ja, pressen og jeg har hjulpet hverandre godt. Men i den endelige versjonen kjenner jeg meg ikke selv igjen. For når jeg treffer folk, så sier de: «Jøss, er det sånn du er.»

– Hvordan er du, da?

– Det må du vurdere. Du sitter jo her nå. Opplever du meg slik du leser om meg i avisene?

– Nja. En litt mer dempet versjon, kanskje. Men på telefon var du sånn?

– Jeg kan nok være begge deler. Man er ikke bare én ting, og et dyr som føler seg jaktet på, blir jo, eh … var. Problemet når jeg blir intervjuet, er at jeg har en digitalt begrenset forhistorie på ti år, sier hun. For når journalister skal intervjue henne, sier hun, leser de bare intervjuene som er arkivert digitalt.

– Og i nittiårene ble alt vanskelig for meg. Det som skjedde før det, er viktig å få med.

– På telefon sa du at du ikke ville snakke om det?

– Sa jeg det? Jo, men det vil jeg gjerne. For sålen på historien ligger der.

Vibeke Løkkeberg tilbyr seg å summere kort opp hva hun har vært med på. Hun ble kjent for 40 år siden da hun spilte hovedrollen i filmen «Liv» laget av hennes daværende ektemann Pål Løkkeberg.

– Den handlet om en fotomodell og hennes protest mot å bli sett på som objekt. Den filmen var jeg med på å skrive og produsere. Men hva skjer? Jo, Dagbladets filmanmelder Arne Hestenes var utelukkende opptatt av at han hadde sett puppene mine. Og journalistene spurte min daværende mann, ikke meg, om de kunne få lov til å ta et nakenbilde av meg kun iført filmruller. Da ble jeg så rasende. Jeg reiste meg, gikk og kastet døra igjen med et smell. Fra da av ble jeg kalt Vanskelige Vibeke. Jeg var 21 år gammel.

– Og så har du fortsatt å smelle med dører …

– Hver gang noen har vært diskriminerende, ja. Og det er jeg veldig stolt av.

Men la oss fortsette filmografien. Etter «Liv» kom filmen «Exit» som handlet en kvinne som gjorde opprør mot sin rike mann og rømte med en kriminell. «Abort» handlet om selvbestemt abort. «Tater» handlet blant annet om sterilisering av taterkvinner, «En far skal barnet ha» handlet om hvordan kvinner ble svertet i rettsapparatet når de fikk barn utenfor ekteskap. «Åpenbaringen» var et nakent portrett av en tykk kvinne som ble 50 og som mannen ikke lenger ville ha.

– Den fikk jo først en fin mottakelse, men så skrev Arne Hestenes «slaskeporno fra Løkkeberg». Dermed ble det en skam å se den på kino.

Og så kom «Løperjenten» som gjorde braksuksess i både Cannes og USA. Men så kom «Hud».

– Der møtte du veggen?

– I hvert fall var det mange rundt meg som fikk filmen i hodet. Men jeg er glad for at jeg fikk laget en så dyr film om et så jævlig tema. (Løkkeberg ler.) Den handler om overgrep mot kvinner, incest og det som verre er. Den kom jo til Cannes, og det gjorde mange rasende. Fy faen. Det skal jeg love deg var ille. Det var et skrik over flere måneder. Etter Cannes ble den lagt i en skuff på filminstituttet inntil de ringte i sommer og spurte hvilken internasjonal filmklassiker jeg gjerne ville sette opp. Da foreslo jeg «Hud».

– Gikk du for å se den?

– Nei, men til min store glede ble den anmeldt i Dag og Tid, og de ga en treffsikker forståelse av filmen.

Hun finner anmeldelsen, leser: «Bileta er særskilt målande […] Dette er vakker filmkunst om eit sårbart emne.»

– Tenk det! Etter 20 år! Jeg måtte bare ringe og spørre hvor gammel kritikeren var. 32 år, sa hun. Og jeg tenkte at gudskjelov finnes det noen som liker kunstfilm i dette landet.

– Tenk så mye lettere livet hadde vært om du hadde skrevet om berlinerpopler og laget feelgoodfilmer?

– Ja, eller skrevet erotiske noveller. Men jeg ber ikke om skulderklapp og komplimenter. Alt jeg ber om er å bli behandlet med respekt. Utenfor Norge ser de annerledes på tingene jeg har gjort. De er ikke farget av mytene om meg. Og da tenker jeg: Folk i Norge kan ikke være den eneste referansen for verden.

– Ditt forhold til Bergen er om mulig enda mer anstrengt enn til Norge?

(Løkkeberg ler.) (Hun ler lenge.)

– Hvorfor ler du sånn?

– Nei, hva skal jeg si. Jeg ler når det er som mest tragisk. Bergen har jeg et kronisk, hva skal jeg si, et skuffet kjærlighetsforhold til. Jeg er utrolig knyttet til Bergen, og nesten alt jeg har skrevet og gjort, har sitt utgangspunkt der. Men så har de slaktet alt jeg har gjort. Selv «Løperjenten» beskrev Bergens Tidende som det største amatørverk som noensinne var laget i norsk film.

– Ble du grinete, da?

– Ikke grinete, men litt trist. Jeg vil jo gjerne at de … Jeg mener, i min egen by … Jeg har fått mye, og skylder Bergen mye. Men nå er det sånn at jeg lurer på når jeg skal dit neste gang. Nå er det jo bare min mors og fars gravsted på Nygård som er tilbake. Jeg har noe familie, men ikke mange. Jeg har ikke holdt kontakten. Men nå hadde jeg håpet at denne romanen skulle føre til en form for kontakt.

– Det ble jo en form for kontakt.

(Løkkeberg ler.)

– Jo, en form for kontakt ble det.

Nei, la oss snakke om noe hyggeligere. Vibeke Løkkeberg forteller om barnebarnet Siena Marie som kom til verden 7. juni.

– Det var en stor ting i livene våre. Men jeg tør nesten ikke snakke om det, fordi hun bor så langt borte. Jeg kan ikke oppnå de daglige tilfredsstillelsene det er å treffe henne.

Hennes eldste datter bor Los Angeles, hennes yngste i London. De jobber med henholdsvis film og foto.

– Noen ganger tenker jeg at det er grusomt yrkesvalg de har gjort. Det er forferdelig om de må gå gjennom alt det jeg har gjort. Å, gud! Fast jobb, sier jeg. I næringslivet.

– Hva lever dere av?

– Hva? Jeg lever av min mann.

– Hva lever han av?

– Det må du spørre ham om. Nei, hva skal jeg si? Vi har levd mye av aksjer. Han har jo vært aktiv på det markedet. Og så har vi investert i store, amerikanske filmproduksjoner. Der har vi vært heldige.

Plutselig står Terje Kristiansen der, og spør om det blir noen skikk på intervjuet.

– Eller blir det nok en resirkulering av de gamle historiene? spør han. Vibeke mumler fraværende. Hun leiter etter noe hun absolutt vil vise, og hun finner det under bind III av «Laksevågs historie». Det er en katalog til fotoutstillingen datteren Marie skal ha i London. Unge jenter poserer ved svømmebassenget i Toscana. De har på seg noen merkelige, røde kostymer. Terje Kristiansen gliser forventningsfullt, Vibeke Løkkeberg gliser.

– Det er ikke sikkert at han vet hva det er, sier han.

– Er det … eh ...

– Ja! Det er vaginaer, sier hun. – Jeg synes det er utrolig morsomt. Hun skal ha utstilling i Oslo i januar.

Jeg spør om vi kanskje skal avslutte, og hun sier at det kan vi gjerne gjøre.

– Da har jeg ett spørsmål igjen. Er du en heks?

Det blir brått stille. Skal hun eksplodere? Kaste oss ut?

– Da skal jeg si det som det er, sier hun og tar en pause.

– Ja. Er ikke det din opplevelse av meg? Er jeg en riksheks?

– Litt sånn krigsriksheks, kanskje?

– Ja. En krigshisserriksheks. Det er meg.

(Løkkeberg ler.)
 

FAKTA

Vibecke Kleivdal Løkkeberg

Født: 22. januar 1945 i Bergen.

Familie: Gift med Terje Kristiansen, to døtre – Tonje og Marie.

Karriere: Utdannet ved Statens Teaterskole. Filmskuespiller, regissør og filmprodusent 1967–1991. Av filmer kan nevnes «Løperjenten», «Høvdingen», «Hud» og «Måker». Hun har skrevet fem romaner, hvor «Allierte» er den sist utkomne.

Om ti år:

Da er jeg 72 år og jeg aner ikke hva jeg gjør. Aner ikke!

Boka jeg aldri glemmer:

Henrik Ibsen. Må jeg si ei bok? Ja, da blir det «Peer Gynt». Den forteller mest om oss selv.

Stemmer på:

Jeg har gått bort fra å stemme. Jeg synes norske politikere bedriver et kynisk spill med våre ønsker om forbedringer og forandringer som aldri skjer.

Medlem av:

Ingenting. Jeg vil ikke være medlem av noe som pålegger meg å ha kollektive meninger og oppfatninger.

Hva provoserer deg:

At Norge sender unge gutter til Afghanistan.

Hvem beundrer du:

Gudameg! Hvem beundrer jeg? Jeg vet ikke ennå. Kan jeg tenke litt over det og sende en tekstmelding? (Det kom aldri noen tekstmelding.)

Favorittprogram:

Hva så jeg på tv i går? Jo, en dokumentar om norsk oljeindustri. Jeg liker dokumentarer, både norske og internasjonale om alt fra Irak til fattigdom i Aserbajdsjan. Jeg ser ikke serier bare for å bli underholdt, men liker å se filmer som gjør meg utrolig redd.

Les også