- Fildeling er begynnelsen på en ny industriell revolusjon.

Fildeling er et gode for hele samfunnet, men bryter med den gamle modellen for å betale for film og musikk. Dessverre har musikk- og filmbransjen gått til krig mot sine egne kunder i steden for å utnytte mulighetene som ligger i ny teknologi. Vi trenger løsninger som både betaler for produksjonen av kultur og tillater fri deling av den.
IT-MANN: Forfatteren av debattinnlegget, Daniel Søland Jackson, sitter i partiet Rødts IT-utvalg og har vært aktiv i Rød Ungdom i en årrekke. Han jobber til daglig i Opera Software.

IT-MANN: Forfatteren av debattinnlegget, Daniel Søland Jackson, sitter i partiet Rødts IT-utvalg og har vært aktiv i Rød Ungdom i en årrekke. Han jobber til daglig i Opera Software.
Foto: privat

Følg debatten om fildeling på Dagbladet.no:

Aktivistene bak dagens fildelingssystemer, mener det er umoralsk å kontrollere kopier av musikk, film og andre kulturuttrykk.

De fleste som laster opp og ned beskyttet materiale ønsker likevel at kunstnere fortsatt må kunne finansiere kunstproduksjonen sin, og eventuelt bli belønnet for det de skaper.

Spørsmålet er hvordan det skal kunne finansieres i et internettmarked hvor kopien ikke bare er immateriell, men i realiteten er blitt verdiløs.

Dagbladet.no ønsker å diskutere hvordan kulturproduksjon skal finansieres i framtiden. Her kan du følge debatten:

- Har pirater moral? Olav Torvund er professor i formuerett ved Universitetet i Oslo

- Hva skal jeg leve av når kopisperren forsvinner? Erik Newth, forfatter.

-Tips til platebransjen, Trygve Kilvær, medielærer og journalist



Ønsker du å bidra med leserkommentar? Skriv ditt innlegg her. Du kan angripe problemstillingen som du vil, men husk at skriving for internett åpner for lenking og interaktive referanser.



Les Jan Omdahls kommentarer om opphavsrett, fildeling og kulturindustri:

Du bestemmer plateprisen
Bokbransjens framtidsfrykt
Googlifiseringen pågår
Ufrivillig komikk fra platebransjen
I seng med fienden



Les mer på Dagbladet.no

Piratene peker nese til platebransjen
[aXXo] - verdens største piratkjendis
Piratebay har anmeldt Sony og EMI
De har tvunget film- og platebransjen i kne
Nettpiratene har satt igang noe få ser rekkevidden av


Overraskende mange tenker på fildeling som et spørsmål om hva som er rett og galt etter dagens lovverk. For å oppklare det med en gang: Uautorisert fildeling, slik loven er i dag, er nesten alltid ulovlig. Det vi diskuterer er om det skal fortsette å være slik. Professor Olav Torvund ser ut til å mene at problemet hadde løst seg selv om piratene bare hadde moral og fulgte loven. Det han ikke tar inn over seg er at det er gode grunner til at loven ikke lenger har myndighet.


Fildeling er begynnelsen på en industriell revolusjon
dugnad har millioner av mennesker verden over bygget verdens største bibliotek og gjort det tilgjengelig for alle. Man deler musikk, film, programvare og informasjon i en skala som før ikke ville vært mulig. I dag er det uproblematisk å dele ut en låt eller film til alle mennesker som har internettilkobling, uten ekstrakostnader. Én kopi koster like mye å produsere som en million kopier. For 10 år siden ville det vært praktisk umulig å ha tilgang på all kultur døgnet rundt, vi som vokser opp nå ser på det som en selvfølgelighet.

Alle er enige om at internett er fremtiden for distribusjon av film, musikk og alt annet digitalt innhold. Det er heller ingen som mener at film- eller musikkindustrien ikke trenger penger for å fortsette å lage god film og musikk. Det viktigste skillet går mellom de som vil flytte de gamle modellene over på nett og de som skjønner at markedsøkonomi med stykkpris og butikksalg ikke fungerer på nett og ikke kan gjøre det.

Det som skiller internett fra den vanlige verden er det som skiller en digital kopi fra en fysisk kopi. Den fysiske kopien finnes alltid i et begrenset opplag. Hver eneste fysiske kopi av en CD har kostet plastikk, tid og arbeidskraft å produsere og når noen har kjøpt en CD kan ingen andre kjøpe akkurat den kopien. Fysiske kopier finnes i ett begrenset antall og da er det logisk å ha en markedsøkonomi der man betaler pr. eksemplar.

Antallet digitale kopier er ikke begrenset. Det eneste som begrenser spredningen av en digital kopi er hastigheten på nettverket som brukes for å dele den. Moderne fildelingssystemer har løst dette problemet elegant ved at man ikke laster ned filen fra én sentral datamaskin, men fra hverandre. Millioner av vanlige PCer i vanlige hjem deler på oppgavene og sørger for at alt er tilgjengelig alltid.

En digital kopi som deles på denne måten er et overflodsgode som vi har ubegrenset tilgang på. Det er ikke slik som i den fysiske verden at når én person tar en CD så blir det en CD mindre på resten av oss. Tvert imot! Når en person laster ned en CD så kan andre laste ned CDen fra den personen! Jo fler som har lyst på noe - jo mer tilgjengelig blir det. Dette burde være en drømmesituasjon, men for platebransjen blir det et mareritt når deres forretningsmodell bryter sammen.

Hvordan skal det finansieres?
Når ny teknologi gjør at de gamle måtene å finansiere produksjon faller bort, må man finne nye og bedre måter. Musikk- og filmbransjen prøver isteden å innføre en modell som bryter med mulighetene som ligger i den nye teknologien. De forsøker å begrense og reversere utviklingen gjennom å drive butikker hvor man selger til stykkpris.

Dette er absurd i den digitale verden. Det er ineffektivt, og det er usosialt. Gjennom lommeboken fordeles kulturen til de som har råd, men selv ikke den rikeste mann vil ha uendelig tilgang slik han kunne hatt. Å sette en stykkpris vil ødelegge for hele den revolusjonen som internett har skapt og vil gjøre om digitale kopier fra noe man har uendelig av, til noe som det er knapphet på.

Alle forsøk på å innføre stykkpris har feilet. For det første har filene vært i dårlig kvalitet i forhold til det man kan få ulovlig gjennom å kopiere en CD, for det andre har prisene vært satt nær prisen man ville betalt for en fysisk kopi og for det tredje har folk enkelt kunne kopiere filene og dele dem med hverandre.

Det finnes gode alternativer til å tvangsinnføre markedsøkonomi på internett. I økonomisk forstand er ikke en digital kopi veldig ulik en radiosending, en park, en vei eller et fyrtårn. Alle disse godene er noe vi ønsker å betale for - men som når det først er på plass er vanskelig eller umulig å hindre noen i å bruke. Det er heller ikke slik at det blir mindre av en radiosending jo fler som hører på, eller at (opp til en viss grense) en park eller vei blir brukt opp om én ekstra person benytter den. Det som må finansieres er å bygge parken, lage radiosendingen og spille inn musikken. Å ta betalt for å bruke parken, høre på radioen eller laste ned musikken er ineffektivt og usosialt.

En rekke økonomer, pirater og andre har laget gode forslag til hvordan man kan finansiere kulturindustrien i en verden hvor alle har tilgang til all kultur gjennom et gigantisk bibliotek. Forslagene varierer fra diverse former for offentlig finansiering til omleggelse av hele bransjen. Jeg skal ta for meg et par av disse.

Først kan vi spørre oss selv hvor mye penger det er snakk om. Musikkindustrien i Norge hadde i fjor et salg på ca. 700 millioner kroner (kilde IFPI). Det er ned 25% fra toppåret 2002 (samtidig har inntektene fra konserter økt med like mye). Det utgjør omtrent 280 kroner i året per sysselsatt person, ikke en voldsom sum for de fleste.

Film og DVD-salget har faktisk gått opp med hele 16% på ett år og ender på ca. 900 millioner i år (ikke inkludert kino). Man kan spørre seg hvor mye av musikksalgets fall som skyldes konkurranse fra film og andre medier, men det går ikke jeg inn på her. Til sammen utgjør da salget av kultur på CD, DVD og andre formater ca. 600 kroner per sysselsatt person. Det er usannsynlig at hele dette salget faller bort på en dag, men jeg regner med at fildelingen vil utkonkurrere andre former for distribusjon i løpet av de neste tiårene.

Den enkleste løsningen for å finansiere fri deling av kultur er offentlig finansiering gjennom skatt, avgift på bredbånd, oljefond, musikk-/filmlisens eller lignende. Pengene kan så fordeles mellom artister og filmprodusenter på grunnlag av hvor mange som har lastet ned de forskjellige sangene og filmene og en fordelingsnøkkel.

Det er ganske store forskjeller mellom de ulike løsningene: Ved en lisens legger man en flat pris som nesten alle må betale, i likhet med NRK-lisensen. Om du ikke nyter musikk eller film på nett og kan bevise det så trenger du ikke betale, men om du gjør det må du betale like mye - uansett hvor mye du bruker eller hvor fattig eller rik du er.

Lisenser er usosialt og lite gjennomtenkt, samt kostbart å samle inn. Avgift på bredbånd er en bedre løsning, de som har råd til og behov for kraftig bredbånd vil da også betale mer. Media-bruk er nok en av de største bruksområdene for kraftig bredbånd, men det er klart at andre kan føle seg urettferdig rammet.

Gjennom skatt kan man sørge for at de med høy inntekt betaler mer enn de med lav, og kan forsterke den sosiale effekten av fri spredning av kultur. 600 kroner kan være mye for en familie som må velge mellom klassetur og middag, men forsvinnende lite for de med mer penger på bok. Om da førstnevnte familie slipper unna med 0 og sistnevnte betaler 1200 så sikrer man fri kultur til begge uten særlig økonomiske konsekvenser for noen av dem. Det er rett og rimelig at man betaler etter evne, og får etter behov.

Man kan finne mange gode løsninger på dette problemet, og om bransjen har lyst til å være med å utforme sin egen fremtid må de legge ned våpnene, avslutte krigen mot sine egne kunder og begynne arbeidet sammen med den generasjonen musikkelskere som nå vokser opp. Det viktige er at man klarer å beholde det som gjør internett til noe bedre enn den fysiske verden: Fri deling, fri kopiering og ingen kunstige hindringer.


Kunstige hindringer
Bransjen har forsøkt å hindre viderekopiering av filene de selger gjennom å legge til kunstige begrensninger i form av DRM. Musikkfiler som selvdestruerer etter 3. gangs bruk, musikkfiler som bare kan spilles av innenfor en viss tidsperiode, som teoretisk skal være umulige å kopiere og musikkfiler som overvåker PCen din for å sikre at du ikke gjør noe ulovlig. DRM skulle redde bransjen fra piratene gjennom å gjøre det vanskelig, om ikke umulig, å kopiere en lovlig kjøpt fil.

Problemene med DRM viste seg tidlig. Musikkfilene kunne bare spilles av i programmer som var laget for DRM, som betydde at låter kjøpt med Microsofts «PlaysForSure» system ikke kunne spilles av om man ikke brukte Microsofts programvare. Vi pirater ble overhodet ikke hindret. Å kopiere en fil som er belemret med DRM er like enkelt som å kopiere en hvilken som helst annen fil, gitt de riktige verktøyene. De eneste som ble skadelidende var de som faktisk kjøpte musikken, og bransjen som begynte en krig mot sine egne kunder. Nå er DRM på vei ut, og flere butikker selger musikk uten slike kunstige sperrer.

Forfatter Onar Åm skriver på Dagbladet.no hvordan han mener man kan ta stykkpris på en effektiv måte. Han ser for seg et samfunn hvor ingenting skal være gratis, og at man har mikrobetalinger for alt man hører og ser på radio, TV og nett. Slik vil han «øke folks moral» og sikre at alle betaler for det de nyter godt av.

Åms forslag er teknisk mulig. Det betyr ikke at det er praktisk mulig, ei heller ønskelig. Idéen bak slike mikrobetalinger på nett er ikke ny, men for å finne ut hvor mange sekunder du har lest nrk.no i dag, hvor mange minutter du brukte på musikken til Michael Jackson og for å hindre deg fra å gjøre noe av dette uregistrert vil det kreve et 1984-samfunn med en ekstremutgave av DRM og avlytting av samtlige nettforbindelser. Forslaget forutsetter et gjennomregulert og overvåket internett med en enorm kostnad både i form av privatliv og penger.

Jeg trekker frem Åms artikkel fordi synet hans er urovekkende vanlig hos enkelte i bransjen. De ser med frykt på den frie delingen og hopper på alle muligheter for å knuse det digitale biblioteket og innføre en vanlig markedsøkonomi slik de kjenner og er vant til den. Forslaget om mikrobetalinger stiller et veldig godt spørsmål: Hvor vil vi hen med denne nye teknologien?


Hva med loven?
I dag er lovverket tilpasset en tid før internett, hvor det å distribuere en CD i stor skala betød å selge den videre. Opphavsrettsloven må endres, og det har kommet mange gode forslag fra blant annet Creative Commons, Svenske Piratbyrån og the Free Software Foundation.

Det tar tid å endre lovverket og mest sannsynlig vil ikke stortingspartiene ha gangsyn og mot til å endre loven før bransjen og velgerne blir enige om en løsning. Dette er en stor utfordring for de norske plateselskaperne, filmskaperne og musikerne som gjerne vil bruke internett til å spre sin musikk, men vil ha penger for musikken de lager. Heldigvis finnes det midlertidige løsninger som fremtidsrettede plateselskaper kan prøve ut.


En utfordring til FONO
Norsk platebransje har muligheten til å gå i bresjen for å bruke ny teknologi på en fornuftig måte. FONO organiserer 120 norske plateselskaper av varierende størrelse og har en markedsandel i overkant av 10%. De kan prøve seg med en lisensordning der man betaler 100,- i året for å få lov til å fritt dele og laste ned FONOs musikk verden over. De må i så fall gjøre noen avtaler med de største fildelingssidene for å holde orden på hvilken musikk som lastes ned og hvilken man heller kjøper på CD.

En slik «FONO-lisens» vil sørge for at musikkelskere kan bruke ny teknologi, musikerne kan få penger og krigsøksen melllom FONO og kundene kan begraves, også før loven endres og et ferdig system kommer på plass. Det kan gi norsk musikk et sårt tiltrengt løft i konkurransen mot internasjonal musikk. Tør FONO ta utfordringen?