Østigård har rett i at temaet omgis av en overraskende stillhet fra kirkelig hold. Men kirken har en lære om disse vanskelige tingene, og jeg vil forsøke meg som veileder. I vissheten om at det er atskillig å rydde opp i her!

TAUSHETEN OM SAKEN har flere grunner.

En årsak streifer Østigård selv: Ole Hallesbys «helvetespreken» fra 1953 har brent seg inn i mange som et sviende sår. For ettertiden har nok denne talen skapt en viss forlegenhet i kirken overfor selve temaet. Man kvier seg for saken fordi den, forståelig nok, utløser mye emosjonell og saklig motstand. Man vil jo gjerne tale om noe hyggeligere.

NRK-mikrofonen var koblet til riksnettet da Hallesby inntok prekestolen i Storsalen den 25. januar 1953. Det var ikke bare den interne høyttaler i indremisjonens høyborg som var skrudd på. Han som ellers klokt møtte mennesker i sjelesorg, kunne umulig ha tenkt over at hans krasse tale den gang nådde vidt ut - til sykerom og aldershjem. Det hele ble en kostbar lærepenge i medieforkynnelse.

EN KOMMUNIKASJONSMESSIG ULYKKE betyr ikke at vi er ferdig med selve saken. For ser vi evangeliene under ett, kan vi ikke lukke øynene for at fortapelsen er et integrert element i Jesu forkynnelse. Da blir det viktig å holde fast ved helheten i Jesu budskap og ikke partere det i separate enkeltdeler.

Østigård viser selv til de steder i evangeliene hvor gehenna/helvete brukes. De er ikke så mange, men de står nå der.

Det er klargjørende å se hvorledes fryktmotivet opptrer i Jesu forkynnelse. Hovedstrengen som dirrer er den store og gode nyhet om at Guds rike er i anmarsj. Evangeliet er hans hjertesak - «det gode budskap».

Det betyr ikke at Jesus fortier advarselen mot å stå Gud i mot ved å avvise hans godhet. For Jesus kommer med et budskap som utfordrer, setter mennesker på valg og kaller til tro.

NÅR DET GJELDER FRYKTMOTIVET og talen om helvete, er det interessant å se hvem adressatene særlig er: Om disse ting er Jesus tydeligst overfor sine egne disipler. For disse kan høre om dem uten at helheten i budskapet blir forvrengt til skremselspropaganda.

Adresse nr. 2 er fariseerne, som med sin motstand mot Jesus allerede har satt seg utenfor Guds rike: «Slanger og ormeyngel! Hvordan kan dere unngå å bli dømt til helvete!» (Matt 23,33).

Dette utsagn signaliserer for øvrig at helvete, etter Jesu forståelse, er noe der fremme, bak dommen, ikke en virkelighet her og nå.

NÅR JESUS FORKYNTE for landsbybefolkningen var han svært varsom med å spille på menneskers frykt. Innbydelsen lød annerledes: «Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder» - Ved å drive frem frykt, ville det gode budskap om Guds rike bli forvrengt i tilhørernes sinn. Først når mennesker har fått kontakt med selve evangeliets kjerne, er de modne til å kunne integrere forkynnelsen av «de siste ting» i helhetsbildet av den kristne tro. Også denne forutsetning overså nok Hallesby hin søndag..

Det er også en annen motivkrets i Jesu forkynnelse som taler om en dom til atskillelse og til frelse eller fortapelse. Den handler om muligheten for å bli i «mørket utenfor» (Matt 8,12 og 22,13). Mennesker kan løpe den selvvalgte risiko å bli stående utenfor Guds rike til sist, avskåret fra livets kilde, Gud.

Et gjennomgående motiv i Skriften er dessuten talen om «de to veier»: Den gode vei til livet og den onde vei til døden. Flere linjer i Bibelen peker altså mot samme konklusjon: Til slutt vil det skje en atskillelse, med et innenfor eller utenfor Guds evige rike.

HVA ER SÅ REALITETEN i dette som benevnes med ordet «utenfor»?

Den er det umulig å beskrive nærmere, ettersom det er en virkelighet bortenfor våre ord og kategorier. Skriften har en rekke krasse bilder som var typisk for samtidens apokalyptiske tekster, altså tekster som søker å avdekke det som er i vente (ild, ildsjøen, osv.). Apokalyptikk er en særegen sjanger. Ser man nøyere etter her, brukes iblant bilder som logisk utelukker hverandre. Å tolke disse «bokstavelig», blir da feillesning.

I middelalderens teologi ble disse bilder like fullt forstått nokså bokstavelig, og supplert med voldsomme mytologiske forestillinger, slik at helvete ble skildret som et glødende torturkammer i det hinsidige, jf. Dantes «Den guddommelige komedie» fra 1300-tallet.

Dette representerte en saklig avsporing i form av vanvittige helvetesforestillinger som kirken fortsatt sliter med å rydde opp i. Og det er denne avsporing pave Johannes Paul II tok et oppgjør med i 1999, slik Østigård selv nevner.

DET ER LIKEVEL UTVILSOMT at Bibelen  i billedspråk  holder frem at det fins en negativ utgang av livet. Denne får sin tragiske kraft av det faktum at mennesker da vil være avskåret fra livets kilde, Gud. Den som ikke vil vite av Gud og den frelse han tilbyr i Jesus Kristus, kan selv komme til å trekke denne siste konsekvens over seg og sitt eget liv.

Gud har gjort alt for å fjerne fortapelsens mulighet. Og som C.S. Lewis uttrykker det: «Her er det virkelige problem: så mye barmhjertighet, og likevel er der et helvete».

NÅR DET GJELDER KIRKELÆREN spesielt, så uttrykker den apostolske tro, som jevnlig fremsies i kirkene, at Kristus skal komme igjen for å dømme levende og døde.

Dette er en formulering som rimeligvis må forstås slik at det vil skje en atskillelse i en fremtidig dom. Denne dom vil bli Guds endelige oppgjør med det onde.

Den norske kirke holder Den augsburgske konfesjon (1530) som et viktig bekjennelsesskrift fra reformasjonstiden.

I artikkel 17 her fordømmes de som mener at «det skal være en ende på de fordømte menneskers og djevlers straffer».

Her føres et barskt språk i datidens stil, men det saklige poeng for reformatorene var å avvise den såkalte «pokatastasis-læren», som går ut på at alle ting til slutt skal gjenopprettes, jf. Apostlenes gjerninger 3,21.

Denne lære er kjent både fra Oldkirken og reformasjonstidens svermeriske gjendøpere, men har knapt fullgod dekning i Skriften. Den forkastes fordi den opphever tanken om dommen som en siste atskillelse. Apokatastasis-læren tømmer dommen for viktig innhold samtidig som Jesu betydning for menneskers frelse taper betydning.

En annen viktig grunn til avvisningen av apokatastasis-læren som en slags alt-går-bra-til-slutt-teologi, er at den ikke lar seg forene med selve kjernepunktet i reformatorenes kristendomsforståelse, nemlig at mennesker kjennes rettferdige for Gud ved troen i kraft av Jesu soningsdød og oppstandelse.

Denne lære om rettferdiggjørelse ved tro alene har fått sitt klassiske uttrykk i art. 4 i den samme Augsburgske bekjennelse. Frelse er frelse til livet  her og evig. Og frelse er frelse fra fortapelse. Hva var poenget med Jesu fødsel, lidelse, død og oppstandelse dersom utgangspunktet er at alt ender godt, uansett? Uansett menneskers holdning til Guds gjerning i Jesus Kristus?