For noen år siden var jeg i en katolsk begravelse. Der snakket pateren om skjærsilden som en renselses- eller erkjennelsesprosess, hvor den døde blir støttet av Gud, slik at han eller hun kommer seg igjennom og kan nå fram til himmelen.

Dette liknet absolutt mer på kjærlighet enn biskop Olav Skjeveslands tro på to utganger. Siden vi mennesker er skapt i Guds bilde, og Gud er kjærlighet, må våre menneskelige erfaringer av hva kjærlighet er, ha relevans også her. Og Skjeveslands redsel for at Jesus ikke får noen rolle å spille dersom vi forkaster helvete, er grunnløs. Dette avhenger av hvilken forsoningsteori som legges til grunn.

At kristne skulle bli frelst ene og alene fordi de har tilegnet seg den rette tro, uavhengig av hva slags f-skap noen av dem har bedrevet her i livet, mens moralsk gode ateister skulle havne i helvete, er horribelt! Mange mennesker kan ha svært gode grunner til ikke å tro på Gud.

Hvor mange har for eksempel ikke blitt vettskremt av helvetesforkynnelse, slik at gudstroen deres har blitt ødelagt?

Eller hva med dem som har blitt utsatt for svært så håndfaste overgrep i Guds navn? Biskoper burde lese hovedoppgaven til teologen Helene Horsfjord, som intervjuet mennesker som hadde opplevd bibelsk legitimerte, seksuelle overgrep. Skulle overgriperne få plass i Guds himmel, mens de som fikk ødelagt troen av handlingene deres skal støtes ut i det ytterste mørke (også) etter døden?

Selv om mange kristne i dag forkaster middelalderhelvetes ildsjø, er og blir også deres psykiske helvete tortur. De framstiller helvete som evig avmakt og isolasjon, det vil si et evigvarende traume. Ikke har denne straffen noe poeng heller, ved at den iverksettes for å lære de ulykkelige noe - for den skal jo aldri ta slutt.

Det fins alternative kristne forestillinger til et slikt evighetsperspektiv, også for protestantiske kristne.

Apokatastasis oversettes med (alle tings) gjenopprettelse. Det er en tanke om de siste ting der alle mennesker til slutt vil bli frelst. En slik tro behøver på ingen måte å bety at livet og døden ikke er alvorlig. Den trenger ikke å innebære at Gud ikke ser forskjell på små og store synder(e). Selv om også massemordere og despoter som Hitler og Stalin skulle bli frelst, kan de måtte gjennomgå en smertefull erkjennelses- og selvransakelsesprosess, fordi Gud konsekvent stiller seg på ofrenes side.

Selv om det for mange ligger et storslagent håp i tanken om at alle mennesker kan komme inn i Guds rike, er det ikke alle kristne som liker den tanken. En gang Inge Lønning satt spørsmålstegn ved helvete, kom det reaksjoner fra kristne som lurte på hva som skulle være vitsen med at de anstrengte seg og gjorde gode gjerninger dersom også alle andre kom til himmelen.

Men det er da ikke Gud, men vår neste, som trenger våre gode gjerninger?