NYFORELSKET: André og Dorine Gorz, avbildet i Frankrike i 1947, to år før de giftet seg. Det var dette året de møttes. De holdt sammen til de døde, 83 og 84 år gamle.

SKREV KJÆRLIGHETSBREV: Bildet viser André og Dorine etter krigen. De var sammen i nesten 60 år.
Foto: EDITIONS GALILÉE/PAX FORLAG

1998: André Gorz avbildet som 75-åring. Han døde sammen med kona i 2006.
Foto: SCANPIX

VENNER: Gorz var sterkt inspirert av Jean-Paul Sartre, her med Simone de Beauvoir. Gorz jobbet i en årrekke for tidsskriftet Les Temps modernes, grunnlagt av Sartre i 1944, der han var en del av redaksjonen helt fram til 1983.
Foto: SCANPIX

OMGANGSVENNER: André Gerz var også inspirert av Frankfurterskolen og var omgangsvenn med den tyske sosiologen og filosofen Herbert Marcuse.

Emneord

andre gorz filosofi kjærlighet

Dette er et utdrag fra et brev journalist og filosof André Gorz skrev til sin kone Dorine i 2006. Brevet kommer nå på norsk i boka «Brev til D. En kjærlighetsshistorie».

Dorine var dødssyk da mannen skrev brevet. Samme høst døde begge to, liggende i sengen ved siden av hverandre. De hadde tatt sine liv med gift-injeksjoner.

Klassekampen meldte 29. september 2006, seks dager etter at de døde: «Mandag begikk André og Dorine selvmord sammen i huset sitt i Vosnon i regionen Champagne-Ardenne i Frankrike. På døra til parets hus hang en kort beskjed: «Prévenir la gendarmerie» (varsle gendarmeriet). I huset hvilte de side om side. Selvmordet var planlagt, i huset hadde de etterlatt brev til nære venner og slektninger.»

I boka, som ble avsluttet 6. juni 2006, skrev fransk-østerrikske André Gorz et forvarsel, det som ettertiden senere forstod var hans selvmordsbrev.

«Vi vil helst slippe å overleve hverandres død.»

Den suksessrike forfatteren som egentlig het Gérard Horst ble 84 år, kona var ett år yngre.

DE PRIVATE BREVENE TIL D. er publisert fordi Gorz ønsket å gjenskape kjærlighetshistorien deres, for å forstå alle sider av den, som han skriver.

I brevene til sin kone forteller Gorz hvor takknemlig han var for at nettopp de to møttes og elsket hverandre. Det at hun ville ha ham sluttet aldri å overraske ham.

Leseren får gjennom brevet, skrevet i du-form til Dorine, lese om hvordan de møttes, hvorfor de giftet seg, hvordan de slet seg gjennom de første, magre årene, hva de jobbet med og hvordan de to hjalp hverandre. 

I de intime og åpenhjertige brevene skriver ektemannen at kona var den eneste grunnen til at han ville begynne å leve. Han forteller kona det han tenkte om sin kjærlighet til henne, men ikke alltid sa.

Han forklarer at ingenting har vært viktigere i hans liv enn forholdet til kona. Og selv om det har preget bøkene og essayene han har skrevet og utgitt, så har han klart å være oppriktig nok om kjærligheten.

«Hvorfor er du så lite til stede i det jeg har skrevet, når vårt samliv har vært det viktigste i vårt liv», spør André Gorz.

En venn beskriver i boka forholdet mellom André og Dorine slik: «De er manisk opptatt av hverandre.»

ANDRÉ OG DORINE møttes ved en tilfeldighet i Sveits på en kortspillkveld i 1947. Hun var engelsk, ifølge Gorz vakker som en drøm. Han tenkte da blikkene deres møttes at han ikke hadde sjanse hos Dorine. Hun på sin side ble advart av verten: Han er østerriksk jøde, totalt uinteressant. En måned senere møttes de på gata. Han inviterte henne ut på dans. Etter den tredje eller fjerde kvelden kysset han henne.

«Før jeg ble kjent med deg, hadde jeg aldri tilbrakt mer enn to timer med en jente uten å kjede meg og la henne merke det.»

Høsten 1949 giftet de seg, til tross for hans kvaler. Han mente ekteskapet var en borgerlig institusjon.

GORZ BLE DEN KJENTE av de to, han tilhørte miljøet rundt Jean-Paul Sartre og tidsskriftet Sartre grunnla, Les Temps Modernes. Han møtte Sartre første gang i Sveits i 1946, og ble inspirert av hans nymarxistiske samfunnsteori.

Sammen med Sartre og Herbert Marcuse ble han en viktige teoretiker for det nye venstre på 60-tallet. På 70-tallet ble han mer opptatt av politisk økologi og kapitalismekritikk. Han ga ut en rekke bøker om temaene, og ble kjent verden over på 80-tallet.

Han skriver i sine brev til D. at hun kunne ha klart seg uten ham, men at det samme ikke gjaldt for ham. Også i det intellektuelle arbeidet ble Dorine helt sentral for ham, hun jobbet sammen med ham, og han måtte (litt motvillig) innrømme at hun alltid hadde rett, selv om
han ble regnet som den intellektuelle kapasiteten.

«JEG KAN IKKE FORESTILLE meg at jeg skal fortsette å skrive hvis du ikke finnes lenger. Du er det vesentligste, og uten deg mister alt annet all mening og betydning, uansett hvor viktig det virker når du er der.»

Dette skriver Gorz mot slutten av boka. Han pensjonerte seg som 60-åring for å være sammen med kona under sykdommen, som det ikke fantes noen behandling for.

Kona fikk allerede på 70-tallet kramper og hodepine som gjorde livet vanskelig. Helsepersonell mente hun var hypernervøs og ga henne smertestillende midler. Hun ble dramatisk dårligere, og klarte ikke en gang å legge seg ned på grunn av hodesmertene. Nettene ble tilbrakt på balkongen stående, eller sittende i en lenestol.

Årsaken til sykdommen ble senere oppdaget. Hun hadde fått små kuler av kontrastvæske, sprøytet inn i seg åtte år tidligere i forbindelse med en ryggoperasjon. Nå lå kontrastvæsken ved hele ryggmargen, den hadde trengt seg inn i hulrommene i kraniet. Araknoiditt var navnet på den progressive sykdommen. Senere fikk hun også livmorkreft.

VENNENE BESKREV DEM som stille, private, nøktern og varme. I avskjedsbrevene til dem lå det ved detaljerte instruksjoner for kremasjonen. Asken skulle spres i hagen deres. De skrev til vennene:

«Gérard Horst og hans kone Dorine er blitt forent i døden som de var forent i livet.»

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post