UVISS FRAMTID: Roxana kommer til verden nesten to uker etter termin. Vahideh tror datteren gruer seg for å komme ut.
Foto: AGNETE BRUN

ENSOMME JENTER: Vahideh er redd Roxana skal få en oppvekst som hennes egen. Etter at hun traff ektemannen Masoud har hun lurt på om hun ble lesbisk på grunn av mishandling og overgrep i oppveksten.
Foto: AGNETE BRUN

JUL: Vahideh tenker minst mulig på at hun er gravid og på hva som venter. Like før jul legges hun inn på Modum Bad. De to ukene blir et pusterom. Bortsett fra Vahideh og tre pasienter, har alle reist hjem til jul.
Foto: AGNETE BRUN

MINNE FOR LIVET: Lokalavisa sørger for at alle nyfødte og deres foreldre får bildet sitt gratis i avisa.
Foto: AGNETE BRUN

STØTTE: - Vahideh er en av våre beste elever og skal fullføre skolegangen her, sier rektor Bjørn Lippestad ved Rosthaug videregående.
Foto: AGNETE BRUN

LYKKELIG UVITENDE: Både før og etter fødselen er Vahideh usikker på om hun vil klare oppgaven som mor under de vanskelige forholdene.
Foto: AGNETE BRUN

FORBUDT KJÆRLIGHET: Valideh fant kjærligheten i en mann. Det koster henne oppholdstillatelsen i Norge.
Foto: AGNETE BRUN

Emneord

asylsøker dødsstraff homofili iran menneskerettigheter

Det er en grå ettermiddag. På fødestua i tredje etasje på Sykehuset Buskerud kommer et jentebarn til verden: 3985 gram tung, 52 centimeter lang. Moren skriker av smerte, men fra øynene hennes kommer det ikke en tåre. Når Vahideh (22) får den lille barnekroppen lagt mot huden, møter hun den samme uroen hun selv har følt de siste ni månedene.

Det nyfødte jentebarnet får navnet Roxana. Det betyr lys.

ROXANAS MOR kom til Norge fra Iran i 2004. Hun reiste fra et land hvor en egen politistyrke passer på at alle kvinner over ni år dekker til all hud når de beveger seg utendørs. Hun dro fra en familie hvor faren passet på at hun også var tildekket innenfor husets fire vegger, i tilfelle det kom besøk.

Hun kom fra et land hvor loven gir far eller farfar rett til å bestemme hvem døtrene skal gifte seg med når tida er inne. Vahidehs tid var inne da hun fylte 15. Faren hennes hadde bestemt seg for en rik, eldre mann. Vahideh rømte hjemmefra. Da hun kom tilbake ei uke senere fortalte hun faren at hun heller tok livet av seg enn å gifte seg.

Vahideh hadde ikke truffet en eneste mann hun ikke følte hat eller redsel overfor. Det skulle gå ytterligere fem år før det skjedde.

«Jeg tror ikke vesten har tatt inn over seg hva slags regime Iran er. Iran er et apartheidregime. Den eneste forskjellen fra Sør-Afrika er at myndighetene der undertrykte fargede. Iran har lovfestet kjønnsapartheid.»

(Mahmood Amiry-Moghaddam, hjerneforsker ved Rikshospitalet og prisbelønt menneskerettighets-forkjemper)

VAHIDEH KOM TIL NORGE fra Teheran via Dubai,Paris og København med gresk visum. Det falske visumet og flybilletten var skaffet til veie av faren. Alt begynte med at en klassevenninne fortalte Vahideh om homoseksualitet. De to jentene innledet et hemmelig forhold, som varte et år. Da flyttet kjæresten til Teheran med familien sin.

Kjærligheten fikk Vahideh til å reise etter. Til foreldrene sa hun at hun dro for å ta et forberedende kurs ved universitetet. I hovedstaden fant hun ikke kjæresten.

I stedet traff hun ei ny jente og ble forelsket i henne. Da en lærer så dem kysse og holde rundt hverandre, ble begge jentene utvist fra skolen. De rømte og var på flukt i tre dager.

Hendelsen kom familien for øre, og Vahideh ble hentet hjem igjen. Kanskje kunne faren ha lyktes med å slå begjæret for andre kvinner ut av henne, og fryktsomheten for menn og Allah inn i henne, hvis ikke hennes første kjærlighet også hadde kommet tilbake til hjembyen. De to jentene gjenopptok forholdet. Men noen hadde gjort politiet oppmerksom på Vahideh.

Ifølge iransk lov skal lesbiske handlinger straffes med 100 piskeslag  i første omgang. Hvis lovbrytersken overlever piskeslagene og lovbruddene gjentas, ender det med døden.

I tillegg til å sette sitt eget liv i fare, hadde Vahideh satt sin fars ære på spill. Han solgte et hus for å få råd til å bli kvitt henne.

Han tok farvel med datteren ved å si at han ville drepe henne hvis hun noen gang kom tilbake til Iran.

«Mannen er husstandens overhode. Dersom en far eller farfar mistenker at ei jente har gjort noe som fortjener døden, trenger han ingen bevis. En mistanke er nok. Som familiens overhode vil en mann bli behandlet svært mildt dersom han dreper henne. Maksimumsstraff er to års fengsel. Han kan slippe ved å betale blodpenger til familien, som i dette tilfellet er ham selv.»
(Mahmood Amiry-Moghaddam)

ROXANA GRÅTER MYE og sover urolig de første dagene av livet sitt. Hun er født nesten to uker etter termin. Vahideh tror at datteren vegret seg for å komme til verden.

Det var Vahidehs eget valg å reise til Norge. Det eneste hun visste om dette landet, var at menneskerettighetene står sterkt, at ingen ville piske eller steine henne til døde fordi hun elsket noen av sitt eget kjønn.

18-åringen landet på Gardermoen 2. april 2004. Mellomlandingene i Paris og København hadde ikke gjort henne vant med alle kvinnene som vandret omkring med bar hud. Et drøyt år senere var hun en av dem: Allah og islam var forlatt i en dåpsseremoni i Filadelfiakirken i Askim, og hun var innvilget asyl i Norge på bakgrunn av sin lesbiske livsførsel i Iran.

Det betydde ikke at livet ble enkelt. Hun ante fortsatt ikke hvor eller hvordan hun skulle treffe andre lesbiske kvinner. Det tredje asylmottaket hun ble plassert på, lå på Gjøvik. Også her dominerte menn. I praksis gjaldt de samme reglene som i landet hun hadde rømt fra. Av frykt for represalier torde Vahideh ikke å fortelle at hun var lesbisk.

Hun isolerte seg på rommet sitt. I en egenerklæring til Utlendingsdirektoratet har hun rapportert en voldtekt.Den er ikke anmeldt, og myndighetene har ikke vektlagt hendelsen i sin behandling av saken.

«Husker du Leyla Mafi, jenta som ble dømt til døden fordi hun innrømmet at brødrene hadde voldtatt henne? Dommeren så innrømmelsen som en tilståelse om seksuelt forhold med familiemedlemmer. Leylas brødre ble arrestert og kom med tilståelser om voldtekt. Både de og Leyla ble dømt til døden. Senere trakk alle tre sine tilståelser, men dommeren satte fri voldtektsmennene og opprettholdt dommen mot Leyla.»

(Mahmood Amiry-Moghaddam)

TRE DAGER ETTER FØDSELEN FORLATER Vahideh sykehuset i Drammen og reiser hjem til den kommunale leiligheten med Roxana i en blå babybag. Endelig skal hun få være mor på egne premisser, etablere egne rutiner og slippe å føle seg overvåket. På gulvet, hjemme i den lille stua står ei hvit vugge. Den er formet som et hjerte på kortsidene.

Langsidene er dekorert med det iranske flagget, men symbolet i midten av flagget som kan leses som «Allah» er byttet ut med et lite ponni-klistremerke. Vugga er en gave fra Roxanas far, fra Vahides ektemann. Han har laget den av materialer han har funnet på gata. Det eneste redskapet han eier er ei stikksag.

Bak den låste døra på asylmottaket på Gjøvik sluttet Vahideh å spise, sove og å håpe. Den uønskede oppmerksomheten fra mennene avtok med mangelen på respons. Bare én fortsatte å banke på. Han kom med mat, selv om hun ikke spiste den, og hver dag ropte han gjennom den låste døra: «Hvordan går det? Trenger du noe?» Til slutt låste hun opp.

Den iranske kurderen fortalte om politikk, fengsel og tortur og om de ti åra på flukt siden hanforlot hjemlandet. Hun fortalte mer om seg selv enn hun trodde hun ville gjøre til noen, noensinne. Ihvert fall til en mann. De pratet, ble tryggere på hverandre, ble venner, tilbrakte stadig mer tid sammen.

Masoud ble den første mannen Vahideh ikke hatet. Det tok over et år å forstå at hun var forelsket.

«Forskning som knytter seg til identitet og det å være homofil, lesbisk, bifil, trans eller skeiv viser at legning ikke nødvendigvis er konstant.»

(Brev fra Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring til UDI, 24.04.07)

ROXANA SKAPER FORANDRINGER hjemme hos Vahideh. På badet blir det gjort plass til en stellekommode, og tett inntil senga på soverommet plasseres ei babyseng. Kanarifuglene Gogol og Bobol, som hele høsten og vinteren har vært alene om å lage lyder, blir stumme når de for første gang hører gurgling og babygråt. Så kommer de til seg selv og virker ustoppelige i iveren etter å hjelpe Roxana med å fylle de små rommene med liv.

Vahideh brukte lang tid på å overbevise seg selv om at Masoud var av denne verden: En mann som lyttet, som behandlet henne med respekt, som viste at han var glad i henne. Han hadde sine problemer.

Opplevelsene i hjemlandet, og åra på flukt, uten faste holdepunkter hadde satt spor, men sammen skulle de løse problemene.

13. januar 2006 var inntil da den beste dagen i Vahides liv. Helst ville de giftet seg i kirken, men ekteskapet ble inngått i tinghuset. Skuffelsen over presten som lot skinne igjennom at han tvilte på kjærligheten deres, ble de enige om å legge bak seg. En borgerlig vielse var også et bevis på at de mente alvor med hverandre.

Etter ni måneder som et nesten normalt ektepar fikk ektemannen avslag på sin asylsøknad. Samtidig krevde norske myndigheter en forklaring på at Vahideh var blitt forelsket i en mann.

«Forhåndsvarsel om tilbakekall av flyktningstatus» sto det øverst på brevet fra Utlendingsdirektoratet. Det sto også at hvis følelsene hennes ikke lot seg forklare, ville hun miste retten til å oppholde seg i Norge.

«Hvis denne kvinnen har konvertert til en annen religion har hun begått et lovbrudd som kvalifiserer til dødsstraff, både i sharia og i Irans nye straffelov. Uten støtte fra familien vil hun være i en svært vanskelig situasjon. Det eksisterer ikke noe velferdstilbud i Iran.»

(Dr. Ziba Mir-Hosseini, iransk rettsantropolog, London)

12 DAGER ETTER FØDSELEN smiler Roxana for første gang. Et par syklebevegelser med beina, en liten lyd fra bakerst i munnen og smil. Så er det over. Vahideh har mørke ringer rundt øynene. Det blir lite søvn. Roxana er sulten dag og natt, og innimellom forsøker Vahideh å gjøre skolearbeid. Gudskjelov fikk hun levert særoppgaven i norsk kvelden før fødselen. Drømmen om å bli ingeniør er ikke helt død. På en merkelig måte føler Vahideh seg sterk i disse første dagene som mor. Roxana trenger henne. Når hun fokuserer på babyens behov glemmer hun for en liten stund de dårlige prognosene for framtida.

Norge skulle være annerledes enn Iran, hvor en kvinnes liv er halvparten så mye verdt som en manns. I Norge er kjønnene likestilte. I Iran risikerer den som lever ut kjærligheten døden, hvis de kjærlige følelsene retter seg mot «feil» person. I Norge kan mann og kvinne til og med leve sammen uten å være gift. Selv ikke to mennesker av samme kjønn risikerer noe ved å vise sin kjærlighet offentlig.

De kan til og med gifte seg og bli foreldre. I Norge kan kvinner tenke og si hva de vil. I Iran blir alle uttalelser som kan tolkes som nedsettende mot islam eller maktpersoner som ens egen ektemann, straffet med piskeslag eller fengsel.

Vahideh var oppdratt til at hemmelighold lønner seg. Hun hadde ikke vennet seg til den norske åpenheten og de private spørsmålene. Hun var ennå ikke overbevist om at nysgjerrighet kunne være tuftet på noe annet enn onde hensikter, eller at politimenn, psykiatere og offentlig ansatte generelt ikke var spioner på jakt etter opplysninger som kunne brukes mot henne.

Hun rakk aldri å oppleve at livet i Norge var annerledes. Hun kunne jo ikke forklare hvorfor hun følte så sterkt for en mann, men hun kunne ha holdt det skjult. Hun kunne ha latt være å gifte seg og heller møtt kjæresten i skjul. Da ville myndighetene ikke fått vite noe og aldri tatt tilbake oppholdstillatelsen. På den annen side: Hun er fem måneder på vei og ultralyden har for lengst vist at fosteret som vokser inni henne er ei jente. Beviset

for at ærlighet kan ha en høy pris har hun funnet i sin egen postkasse. I september 2007 kom brevet hvor det sto svart på hvitt: «Utreisefrist», «pågripelse uten ytterligere varsel.»

«For en iransk kvinne som har klart å komme seg til Norge, bør det faktum at hun er kvinne alene kvalifisere til opphold.»

(Mahmood Amiry-Moghaddam)

«M-A-M-A, M-A-M-A». Vahides myke stemme hvisker mot Roxanas bløte kinn. Det er stort sett de to nå. Avslaget på søknaden om asyl har fått Masoud til å gå i dekning. Vahideh vet ikke hvor han bor, bare at han unngår å gå ut når det er lyst.

Når han er innom henne, skifter han bleier og gir Roxana mat. Vahideh ser at kontakten med datteren gjør ham godt, men hun er usikker på hvor lurt det er at han er hos dem. De psykiske problemene hans er blitt verre. Han sover ikke om natta. Han gråter mye og snakker om at de burde tatt abort. Av og til tenker Vahideh det samme.

Dagene går så fort. Politiet venter til seks uker etter en fødsel med å uttransportere nybakte mødre.

Tre uker før politiets amnesti er omme, mister Vahideh melken. Hun tror at det, i likhet med magesmertene, har sammenheng med redselen for det som nærmer seg. Roxana gråter mer. Hun spiser nesten bare morsmelkerstatning, og Vahideh  som ikke mottar fødselstilskudd eller barnetrygd  har vanskeligheter med å få pengene til å strekke til.

Dessuten skulle hun så gjerne ha lest til fysikkprøve. Det føles som et nederlag å spørre læreren om hun kan få utsatt den til etter påskeferien, slik at hun kan ta den samtidig med de andre tentamene.

Læreren sier «ja», men så bryter datamaskinen hennes sammen. Hvordan skal hun få gjort research til norskstilen om menneskerettigheter som hun også skulle ha levert? Lyspunkter er et skjema fra Folkeregisteret for registrering av Roxana, og datoene presten har gitt henne å velge mellom til Roxanas dåp. Vahideh kjenner igjen følelsene som er i ferd med å overmanne henne.

I svangerskapets 25. uke ble hun innlagt med intravenøs næring fordi hun ikke klarte å ta til seg mat. I november ble hun pasient på Modum Bad. Psykiater og klinikkleder Ingunn Amble konstaterte en alvorlig depressiv tilstand og fare for selvmord.

«Jeg tror ikke de som jobber i UDI sender kvinner til Iran med lett hjerte. Jeg tror de ser en ubalanse mellom hva de vet og hva de gjør. Jeg tror norske myndigheter følger FNs retningslinjer om at man skal bruke opplysninger fra offisielle myndigheter i et land. Jeg tror de vet at de følger et system som ikke er beregnet på de forholdene som er i Iran nå.»

(Mahmood Amiry-Moghaddam)

Psykiater og poliklinikkleder Ingunn Amble har bedt Utlendingsnemnda bekrefte at de har informasjons som kan garantere at Vahideh A) er sikret helsetjenester og behandling ved eventuell tilbakesendelse til Iran. B) ikke risikerer varetektsopphold ved ankomst Iran. C) ikke er i risiko for offentlig straffeforfølgelse (f. eks piskeslag grunnet utenomekteskapelige seksuelle handlinger). D) er sikret mot eventuelle straffereaksjoner fra familie/omgivelser.

Amble har ikke fått svar.

Rektor Bjørn Lippestad ved Rosthaug videregående skole, hvor Vahideh har vært elev i snart tre år, har i brev og telefonsamtaler bedt om et personlig møte med Utlendingsnemnda. Han har sendt over underskriftene til alle elever og tilsatte ved skolen. De utgjør 640 protester mot utkastelse av Vahideh. Til tross for at ett forvaltningsorgan er pliktig å svare et annet skriftlig, har han ikke fått svar.

Vahidehs advokat, Trygve Tveter, mener saken er så spesiell at det er grunnlag for å få innvilget et personlig møte mellom hans klient og nemndlederen. Nemndleder Per Flatabø har avslått. Etter Flatabøs oppfatning er grunnlaget for å gi Vahideh asyl i Norge bortfalt.

Han ser heller ikke at det foreligger nye momenter som taler for å gi Vahideh opphold på humanitært grunnlag.

DA HUN KOM TIL NORGE fikk Vahideh asyl fordi hun risikerte 100 piskeslag på grunn av lesbisk livsførsel.

Fire år senere har hun i tillegg forlatt islam og giftet seg uten sin fars samtykke. Gjerningene kvalifiserer etter iransk lov til dødsstraff. Men når påskeferien er over vil norsk politi sette Vahideh og datteren på et fly til Teheran. Vahideh sier at det ikke vil skje. Da vil hun heller dø i Norge.

«I beste fall vil livet deres bli veldig vanskelig. De vil være helt avhengig av støtte fra familien, en dyktig advokat, bekjentskaper i systemet og penger. Å være alene med et barn vil være vanskelig for enhver kvinne, hvor som helst i verden. Men det er en forskjell mellom et hvilket som helst land og et regime hvor du kan dø.»

(Mahmood Amiry Moghaddam)