I 1988 giftet 20 806 nordmenn seg. 20 år etter oppsøkte vi fem av parene for å finne ut hvordan det hadde gått.
• Les også: - Ekteskapet står sterkt
De ble plassert helt bakerst i lokalavisa.
De stod over tegneseriene, ved siden av dødsannonsene, bridgeresultatene, 15 spørsmål - eller under annonsene for vårens salg på dongeribukser og collegegensere. Rakrygget stod de der, mot duse bakgrunner med blomster i hår og hender. De smilte, men hadde likevel et slags alvor over seg. På mange måter liknet de litt på astronauter som blir fotografert før oppskytning. De visste at de skulle høyt opp, høyere enn de fleste.
Men akkurat som børskursen i 1988, skulle de ned igjen. Og da visste de, hvis de hadde fulgt med på meldingene fra Statistisk sentralbyrå, at de kun hadde 64 prosents sjanse for å lande på beina, at 28,9 prosent av dem ville gått fra hverandre 20 år seinere, at denne statistikken forverret seg dramatisk år til år. Og hvor modig er ikke det? Hvor freidig var det ikke da å stå slik i lokalavisa og smile, til naboer, til kollegaer, til slekt og venner, som om morgendagen aldri kom?
For den kom jo. 20 år etter vet vi det.
Spørsmålet var vel heller: Hvordan ble den? Var de forberedt? Ville de ha gjort det igjen? Magasinet fant fem bryllupsannonser fra 1988 og spurte om nettopp det.
- DET HAR VÆRT HARDT ARBEID HELE TIDEN, sier Kiristi (44) og Jack Sveberg (48).
Om man skulle komme på besøk til familien Sveberg i Horten, til huset som ligger oppe i åskammen med utsikt over Oslofjorden, hvis man skulle bli invitert inn, og hvis det var på en dag alle var hjemme, Jack, Kirsti, Joakim, Camilla og blandingshunden Guri, og man så hvordan denne familien opptrådte sammen, hvor naturlig de samlet seg rundt kjøkkenbordet en kveld i april, hvordan de så på hverandre, hvordan de lo sammen, backet hverandre opp, lot hverandre snakke ferdig, ville det ikke være unaturlig at man reagerte med skepsis. Kanskje til og med vantro.
Man er ikke vant til at familier er så harmoniske i Norge, så når man møter dem tenker man: Hva er det denne familien skjuler? Hva er det de holder tilbake? Hvilken mørk kjeller skjuler seg under stuegulvet i dette hjemmet? Og når man ikke finner tegn på noe er galt hos familien Sveberg, bare mer av det samme, ville man kanskje gjøre en annen feilslutning. Man ville si at denne familien har hatt lett for det, at de har fått livet servert på et sølvfat, bestikk inkludert.
Men hvis man tenkte dette, og til og med sa det høyt, i deres nærvær, ville man få til svar:
- Det har vært hardt arbeid hele veien. Det er det det har vært.
Og selv om dette må kunne sies å være en klisjé, så er det sant, ifølge Jack og Kirsti. På det første stevnemøtet, for eksempel, hadde Jack (23) tatt med Kirsti (19) på båttur over sundet til Drøbak, da motoren brøt sammen. Det endte med at de måtte ta tog til Moss og ferja tilbake til Horten. Og seinere, etter at Kirsti hadde introdusert den fire år eldre Jack for faren, og faren hadde gjenkjent ham som lillebroren til en av byens villstyringer, begynte en møysommelig prosess med å overbevise ham om at Jack var til å stole på. De utviklet for eksempel et intrikat system for å skjule at Jack overnattet da foreldrene var på ferie. Det foregikk slik: Jack klatret ut vinduet om morgenen, løp rundt huset, og ringte på inngangsdøra, der Kirsti åpnet. Alt for å hindre at nysgjerrige naboer skulle sladre.
Det var nok ikke tilfeldig at det var denne historien Jack fortalte da han skulle holde tale i bryllupet et par år seinere, da de samlet familie og venner i Handelstandens selskapslokaler i Horten. Denne typen hardt arbeid skulle danne grunnlaget for Kirsti og Jacks bryllup. Den skulle følge dem helt fram til bryllupet, til dagen før da bilen deres ble stjålet mens Kirsti var inne og handlet brudekjole. Og de tok den innstillingen med seg videre. To barnefødsler forandret ingenting på det, snarere tvert imot, det ga dem bare noe å felles å jobbe for.
- Vi har alltid satt ungene i første rekke. Vi har levd fra hånd til munn. Vi har alltid hatt ungene med oss på alt vi har gjort. Det har aldri vært noe ork for noen av oss, sier Jack.
For Kirsti innebar dette at hun tok et år ekstra permisjon fra lærerjobben da førstemann ble født. Siden har hun jobbet 60 prosent i lengre perioder, siden 80 prosent og først nå, som Joakim har blitt 17 og Camilla 19, har hun begynt å jobbe fullt.
- Vi har snakket om dette, og ble vel egentlig enige om at vi har hatt et veldig gammeldags ekteskap. Vi har vel ikke akkurat vært likestilt, men det har vært naturlig for oss å gjøre det på den måten. Jack har tatt seg av sine oppgaver, jeg har tatt meg av mine. Vi har aldri vært firkantet når det kommer til våre egne krav, sier Kirsti.
Moderne eller ikke. Det er vanskelig å se for seg den likestillingsforkjemperen som, etter å ha tilbrakt en kveld med familien Sveberg, ville påstå at de hadde valgt feil. I løpet av de siste 20 åra har Kirsti og Jack sett naboer og venner bygge hus, for så å flytte fra hverandre da huset sto ferdig og kreftene hadde rent ut av dem. Samtidig har de sett sitt eget ekteskap tåle de samme påkjenningene. De har sett barna sine vokse opp, prioritert og elsket. Men hvordan kom de dit?
De sier at det er denne enigheten som ligger til grunn, om at barna kommer først uansett, og at alt annet kommer etter. De har dessuten ikke vært så opptatt av den romantikken. De har aldri søkt den helga alene som kjærester, men har gjort alt sammen som familie, og forsøkt å finne gleden i hverdagene. Det er ikke før nå, nå som Joakim og Camilla snart er voksne, at de igjen har fått tid til å være kjærester.
- Friheten har kommet tilbake, sier Jack.
Etter 19 år med barnas hensyn i første rekke, fikk han til slutt sitt eget store ønske oppfylt: en 36 fots Bavaria seilbåt. Men nå vurderer de å selge den og kjøpe en som er tre fot lenger. De trenger mer plass.
Barna ville være med.
Oppskriften:
Satte barna i første rekke, og, for å få til dette, var de fleksible. Passet det best at mor ble hjemme, mens far jobbet, så ble det slik, selv om det ikke nødvendigvis var i takt med likestillingen ellers i samfunnet. Gjorde fritidsaktiviteter sammen, hele familien, i stedet for å skaffe barnevakt og gjøre kjæresteaktiviteter.
- JEG KAN IKKE ANGRE PÅ NOE JEG TRODDE PÅ, sier Bente Silihagen (53). Hun og Arild fikk sønnen Terje. De ble skilt etter 14 år. Arild gikk bort i 2004, og Bente bor nå alene.
Første gang hun hørte Mark Knopflers «Going Home» begynte hun å strigråte. Det var noe med den låta. Den gikk rett i hjertet hennes. For egentlig hadde hun bestemt seg for at hun aldri skulle gifte seg igjen. Det hadde gått galt to ganger før. Nå skulle hun være alene. Alene med barna. Det ville være best sånn, tenkte hun.
Så traff hun Arild. Han jobbet som ambulansesjåfør, hun som sekretær på legekontoret. I ettertid husker hun ikke hva det var med ham som fanget interessen hennes, det har gått så mange år siden, det har vært år med skuffelser og frustrasjon. Han var veldig kjekk, husker hun, kanskje det var det? Han var rolig og snill, en hun kunne snakke med. Og det var det de gjorde en dag da hun spilte «Going Home» for ham. «Skulle jeg gifte meg igjen, skulle jeg komme gående i en hage akkurat når denne sangen når klimakset. Og da skulle jeg være så nydelig», sa hun. «Da vil jeg være der med deg», svarte han.
Og så ble det bare sånn.
- Vi ville bo sammen, da. Han ville veldig gjerne gifte seg, og jeg tenkte at en sjanse til, det må jeg vel ha, sier Bente.
- Men jeg vil ikke gjøre dette til noe voldsomt romantiske greier. Det synes jeg blir rart. Det skjedde fordi vi begge var et sted i livet der det falt seg naturlig. Jeg hadde brent meg tidligere og holdt litt igjen. Men Arild trivdes med ungene og ungene med ham, og jeg følte at jeg fortjente en sjanse til.
Ekteskapspakten ble inngått hos sorenskriveren på fredag. Velsignelse hos presten og fest på Øyset Hotell dagen etter. Der spilte de til slutt «Going Home», de danset brudevalsen til den, men det ble ikke slik hun hadde sett for seg. Det ble aldri deres låt. De hørte aldri på den sammen. I dag kan hun høre på den uten å tenke på Arild.
- Jeg ønsket en familie, jeg ønsket å ha ting i orden, å være gift. Og jeg trodde at vi skulle få det til, for vi hadde snakket så mye om det i forkant. Det å være to stykker som drar sammen. Jeg stresset veldig for at det skulle bli perfekt denne gangen.
Hva gikk galt?
De bygde hus. De fikk sønnen Terje.
Likevel, da hverdagen kom, var det noe som ble borte. Først snakket de bare forbi hverandre. Så snakket de ikke sammen i det hele tatt. Til slutt snakket de bare med venner.
- Hos venninnene mine fikk jeg bare medhold i at min versjon var den riktige. Det hadde vært veldig deilig om noen hadde sagt «fy fader, som du gnåler om den mannen», for det hadde jeg fortjent å høre.
Det Bente var frustrert over var en mann som isolerte seg stadig mer. Antakelig var han allerede da begynt å bli syk. Men det var ikke før 1998, da Arild fikk seg pc, at han virkelig forsvant for henne. Han var gått inn i sin første alvorlige depresjon. Etter det satt han bare med dataspill når han var hjemme. Til slutt bodde de på hvert sitt rom. De kjøpte hver sine jule- og bursdagsgaver til sønnen. I 2002 orket ikke Bente mer og flyttet ut.
- Jeg husker jeg leste at det er en ting som er verre enn å være alene og det er å ønske at du var det, sier Bente.
- Ville du ha gjort det igjen?
- Ja. Jeg kan ikke angre på noe jeg trodde på der og da.
Bente bor fremdeles i Lomnessjøen. Hun er alene og slik skal det forbli. Aldri skal hun gifte seg igjen.- Men det finnes kjærlighet i livet til Bente Silihagen. Jeg trenger ikke å være gift for å oppleve det.
Ikke gift deg for å være gift, eller for å få et flott bryllup. Gift deg fordi du vil dele livet med noen du er glad i. Hvis du er noe som helst i tvil: Ikke gjør det. Hvis det er noe som helst som skurrer: Ikke tro at det vil forandre seg. Bruk tid. Når du gifter deg bør du ha funnet ut hvem du selv er først.
- JEG SA JEG ALRI SKULLE GIFTE MEG. Tone (46) og Nils Petter Engelstad (46) fikk barna Erik André og Katrine, og er fortsatt gift.
Verken Nils Petter eller Tone kan helt forklare hva det var som skjedde på utestedet Paletten den kvelden på Hamar i 1986. Tone mener det kanskje hadde med blikket hans å gjøre. Nils Petter kan ikke forklare det på noen noe annen måte enn at hun var «ei sjarmerandes jente».
De hadde vekslet blikk en stund den kvelden da Tone tok mot til seg og ba Nils Petter opp til dans. Ikke det at det var noe dramatisk i det. Tone elsket å danse og ba stadig vekk menn opp til dans. Men denne gangen var annerledes. Hvorfor skulle de ellers ende på nachspiel sammen? Hvorfor skulle de utveksle telefonnumre, hvorfor skulle han ringe henne i uka som fulgte, og hvorfor skulle han kjøpe en stor blomsterbukett og besøke henne i Oslo?
Da de møttes på Paletten jobbet Tone i Oslo, og det tok ikke lang tid før Nils Petter kjøpte sin egen leilighet i Oslo. Den bodde han aldri i. Etter halvannet år sammen i Tones leilighet ble de enige om å gifte seg.
- Jeg sa en gang at jeg aldri skulle gifte meg. Men da jeg traff den rette så føltes det veldig riktig, sier Tone.
- Vi ville gifte oss før vi fikk barn. Det hadde vel litt med tradisjoner å gjøre, sier Nils Petter.
Bryllupet sto i Hamar Domkirke 26. mars 1988. I dag husker de ikke så mange detaljer fra dagen. Bare at faren til Tone, som alltid hang med på den siste teknologien, tok vielsen opp på kassettbånd. At Nils Petter var så nervøs da han skulle holde tale at haka hans skalv. Og at bryllupsnatta blei en time kortere på grunn av overgangen til sommertid. Men hva tenkte de om framtida? Hva slags forventninger hadde de til ekteskapet?
- Vi var vel så oppi det der og da, så forelsket. Jeg tror ikke vi tenkte annet enn at kjærligheten ville fortsette å være som den hadde vært til da, sier Tone.
- Vi ønska i alle fall å bo i hus i stedet for blokk, noe i nærheten av naturen, sier Nils Petter.
Og kanskje er det derfor de fortsatt holder sammen, for nå, 20 år seinere, har de hus ikke langt unna skogen i Ottestad sør for Hamar. Og om de ikke ser nyforelskede ut, ser de ikke akkurat ulykkelige ut der de sitter krøllet opp i en diger sofa.
Var det ingenting som skuffet dem? Tone fant ut at Nils Petter ikke var like myk i dansestegene som han hadde virket på Paletten den kvelden. Nils Petter på sin side fikk merke hvor vanskelig Tone var å få opp om morgenen. Men ingen store overraskelser. Visst var det ikke bare en stor glede å få barn, men også ganske slitsomt. Og visst kunne de krangle.
Men når alt kom til alt lå det noen grunntrinn i bunn som begge fremdeles følger. Som å ta hensyn til den andres behov. Da Tone fikk fibromyalgi og måtte slutte i jobben som butikksjef, måtte for eksempel Nils Petter, i tillegg til jobben på Jernbanemuseet, ta de tyngste løftene hjemme.
- Hvis dere skulle gitt et råd til dere selv på bryllupsdagen, hva ville dere ha sagt?
- At man må respektere sine egne og andres behov. Og at man en gang imellom bør skaffe barnevakt til barna og bare være kjærester, sier Tone.
- Er det noe, når dere tenker tilbake på de siste 20 åra som dere gjerne skulle gjort annerledes?
- Nei …
Nils Petter ser på Tone.
- Hva skulle det ha vøri, da?
If it ain’t broke, don’t fix it. Respekter hverandres behov og grenser, ikke kjeft på hverandre for uviktige småting. La den andre få ha sine fritidsaktiviteter i fred, men vær forsiktig så disse aktivitetene ikke er til belastning for den andre.
- BRA Å GIFTE SEG UNGE. Hergunn (44) og Ivar Ødegaard (43) er fortsatt gift. Sammen har de barna Julie, Petter (15) og Vera (12)
Det er ikke sikkert du må være sterk i troen for å holde sammen så lenge som Hergunn og Ivar Ødegaard fra Bærum. Men ting tyder på at det hjelper. For det var på Kristelig Gymnas at de møttes, som 13-åringer på skolens ungdomstrinn. Der ble de del av den samme vennekretsen, en gjeng som dro på leirer og utflukter sammen. Ivar pleier å si at han gjorde sin research på Hergunn i denne perioden. Akkurat hva han fant ut, har han vanskelig for å forklare. De hadde vel samme humor, da, og samme syn på livet?
Fem år seinere ble de kjærester.
Ti år etter giftet de seg.
- Dere føler ikke at dere var for unge da dere møttes?
- Det er flere fordeler ved å treffe hverandre som ung, sier Ivar.
- Andre ektepar sliter kanskje med ballast fra tidligere forhold. Vi fikk en mulighet til å utvikle oss sammen, til å påvirke hverandre fra begynnelsen av.
Det var Ivars far, pastor Sverre Ødegaard, som viet dem i Haslum kirke den lørdagen i mars 1988. Etterpå hadde de fest på menighetshuset. Ivar, som da hadde studert Elektronisk databehandling, hadde printet ut talen sin på papir som hang sammen, som en lang pergamentrull. Han hadde også laget en sang til Hergunn, den gikk over melodien til «Gøy på landet» og handlet om at de to nå skulle bygge et hjem sammen.
Hva slags hjem var det Ivar sang om?
- Hvis jeg ser tilbake på det jeg sang om den dagen, tror jeg nok mange av drømmene og fantasiene vi hadde da har gått i oppfyllelse. Du kan jo bare se rundt deg her, så vil du få ett inntrykk av hva jeg snakker om, sier han.
På bordet foran ham står et fat med nybakte kanelsnurr og ei kanne kaffe. På veggen henger gamle familiebilder og et antilopehode. På en hylle under dette står ett sort/hvitt-bilde av en mann i prestekjortel. Ivars far.
- Hvor viktig har troen vært i ekteskapet deres?
- I kirken får man Guds velsignelse over ekteskapet. Og vi føler at de forpliktelsene vi har inngått er bindende, at vi har lovet å jobbe for å holde sammen. Det er ikke dermed sagt at alle våre dager er like enkle, sier Ivar.
For også Ivar og Hergunn har sine uenigheter.
Etter å ha tilbrakt de siste åra enten hjemme med barna, eller på jobb i barnehagen borti gata, har for eksempel Hergunn lyst til å reise mer. Ivar på sin side har reist så mye i jobben opp gjennom åra at han helst vil være hjemme. Gå på ski eller trene med barna, og tenker han seg om, må han innrømme at han skulle ønske Hergunn ble med på flere av disse turene. Men ingenting av dette er så galt at det ikke lar seg løse. Gjerne med en prat på sengekanten, eller en samling rundt stuebordet med noe ferskt til kaffen.
- Du skal ikke undervurdere verdien av noe så enkelt som å trene, sier Ivar.
Han spiller mye ishockey.
- Det er utrolig hvor mye aggresjon jeg kan få ut en kveld på isen. Og når jeg kommer hjem har jeg sjelden overskudd til å krangle om noe som helst.
Oppskriften:
Prate sammen. Hver kveld sitter Hergunn og Ivar seg ned sammen og prater om dagen som har gått. Det har brakt dem nærmere hverandre. Det har gjort dem mer samkjørte i oppdragelsen av de tre barna. De to har også hatt en fellesidé om hva et hjem skal være, et ideal de fant i tidligere generasjoner. Dette går blant annet ut på å ønske hverandres beste, å tenke på den andre før seg selv, og på å være hverandres bestevenn.
- PRIOROTERER BIKKJENE MINE FORAN MIN FAMILIE. Heidi og Terje Egrem (49) fikk barna Silje og Susanne. De ble skilt etter tre år. Terje giftet seg på nytt. Heidi ønsket ikke å intervjues om ekteskapet til Terje.
Terje husker dagen han forlot Heidi bedre enn han husker dagen de giftet seg.
Da han dro fra henne den dagen i 1991, lot han alle bilder og minner fra festen ligge igjen. Hvorfor ble det slik?
Hva skjedde med paret som møttes på en hundesamling i 1984, som fant hverandre over en felles interesse for trekkhunder?
Da de giftet seg en aprildag i 1988 hadde han allerede forlatt henne en gang, da datteren Silje ble født to år tidligere. De giftet seg med et håp om å holde sammen. Men Terje var i tvil. Ting som i utgangspunktet hadde ført dem sammen var i ferd med splitte dem. Hundene trakk dem ikke lenger i samme retning. I stedet dro de ham ut av hjemmet, ut i skogen, alene på jakt eller tur.
- Jeg var veldig opptatt av de bikkjene, sier Terje Egrem.
- Det høres forferdelig ut, men hadde vi dårlig råd kjøpte jeg først mat til dem. Familien kom i annen rekke.
Bryllupet skulle ikke endre noe på det. Terje mener at de var for forskjellige, at de hadde for ulike meninger om hvor grensene skulle settes i barneoppdragelsen. Da Heidi ble gravid med deres andre datter, hadde Terje allerede bestemt seg for å flytte ut igjen. Han ventet til fødselen var over. Den dagen Heidi kom hjem fra sykehuset, sa han det: Han ville skilles. Etterpå trakk han sin eldste datter til side og sa: «Det er ikke deg jeg flytter fra, men moren din». Så pakket han stereoanlegget, børsa, tok bikkjene med seg og gikk.
- Kommunikasjon var aldri min sterke side, sier Terje.
Men det var ingen vei utenom, mener han, selv om han følte seg pill råtten den dagen. For hvordan skulle han holde kontakten med barna? Og hva ville folk si? Hvis de var snille, ville de kanskje kalle ham rastløs. Men det var mye annet de kunne kalt ham. Terje var ikke akkurat noen prins.
- Jeg har ikke angret på at jeg flyttet, for jeg tror det var det riktige å gjøre. Men hadde jeg gått inn i det ekteskapet i dag, er det ikke sikkert at det hadde endt på samme måte. Jeg var veldig egosentrisk, nå har jeg blitt mer voksen, moden. Det tror jeg er mye på grunn av den nye kona mi, Grethe. Hun har holdt meg i øra hele veien, sier 50-åringen.
Terje Egrem anno 2008 er en mann som tror på ekteskapet.
Han tror han har funnet den han skal bli gammel med nå. Når Terje tenker på Grethe, så ser han for seg hytta på Trysil, han ser for seg de to sammen som pensjonister.
- De sier at 50 prosent skiller seg. Men det betyr jo at 50 prosent holder livet ut, gjør det ikke det, da? Jeg synes det er ganske imponerende, jeg.
Ikke vær egoistisk. Snakk sammen i stedet for å flykte fra problemene. Ta ansvar. Men det må ligge vilje bak, ett hundre prosent. Hvis du ikke har den viljen kan du like gjerne la være.
Barna først: Jack og Kirsti Sveberg investerte alt i barna Joakim og Camilla, og fikk raskt avkastning. Selv om barna snart er voksne, gjør de fortsatt det meste sammen - hele familien.
Veien hjem: 20 år etter at hun giftet seg med Arild Strandvik måtte hun forlate mannen hun var gift med i 14 år.
BLE SKILT ETTER 14 ÅR: Arild og Bente Silhagen.
Tøyblomster: Tone og Nils Petter Engelstad har ikke bare tatt vare på hverandre siden de giftet seg i 1988, de har også bevart talen til Nils Petter, bryllupskjolen og alle gratulasjonskortene. Brudebuketten er en kopi som svigermor lagde av gamle nylonstrømper.
SA DE ALDRI SKULLE GIFTE SEG: Tone og Nils Petter Engelstad er fortsatt gift.
Trofast: Hergunn og Ivar Ødegaard deler troen, ikke bare på Gud, men på et ekteskap basert på kommunikasjon og respekt. De sier det har gitt dem et langt ekteskap.
FIKKT TRE BARN: Og fortsatt er Hergunn og Ivar Ødegaard gift.
Trekkhund: Det var hundene som førte Heidi Gjevstad og Terje Egrem sammen, og det var hundene som dro dem fra hverandre. 20 år seinere har Terje giftet seg på nytt og fått mer familievennlige hunder.
BLE SKILT: Heidi og Terje Egrem ble skilt etter tre år. I dag, 20 år etter, tror Terje på ekteskapet igjen.
De ble plassert helt bakerst i lokalavisa.
De stod over tegneseriene, ved siden av dødsannonsene, bridgeresultatene, 15 spørsmål - eller under annonsene for vårens salg på dongeribukser og collegegensere. Rakrygget stod de der, mot duse bakgrunner med blomster i hår og hender. De smilte, men hadde likevel et slags alvor over seg. På mange måter liknet de litt på astronauter som blir fotografert før oppskytning. De visste at de skulle høyt opp, høyere enn de fleste.
Men akkurat som børskursen i 1988, skulle de ned igjen. Og da visste de, hvis de hadde fulgt med på meldingene fra Statistisk sentralbyrå, at de kun hadde 64 prosents sjanse for å lande på beina, at 28,9 prosent av dem ville gått fra hverandre 20 år seinere, at denne statistikken forverret seg dramatisk år til år. Og hvor modig er ikke det? Hvor freidig var det ikke da å stå slik i lokalavisa og smile, til naboer, til kollegaer, til slekt og venner, som om morgendagen aldri kom?
For den kom jo. 20 år etter vet vi det.
Spørsmålet var vel heller: Hvordan ble den? Var de forberedt? Ville de ha gjort det igjen? Magasinet fant fem bryllupsannonser fra 1988 og spurte om nettopp det.
- DET HAR VÆRT HARDT ARBEID HELE TIDEN, sier Kiristi (44) og Jack Sveberg (48).
Om man skulle komme på besøk til familien Sveberg i Horten, til huset som ligger oppe i åskammen med utsikt over Oslofjorden, hvis man skulle bli invitert inn, og hvis det var på en dag alle var hjemme, Jack, Kirsti, Joakim, Camilla og blandingshunden Guri, og man så hvordan denne familien opptrådte sammen, hvor naturlig de samlet seg rundt kjøkkenbordet en kveld i april, hvordan de så på hverandre, hvordan de lo sammen, backet hverandre opp, lot hverandre snakke ferdig, ville det ikke være unaturlig at man reagerte med skepsis. Kanskje til og med vantro.
Man er ikke vant til at familier er så harmoniske i Norge, så når man møter dem tenker man: Hva er det denne familien skjuler? Hva er det de holder tilbake? Hvilken mørk kjeller skjuler seg under stuegulvet i dette hjemmet? Og når man ikke finner tegn på noe er galt hos familien Sveberg, bare mer av det samme, ville man kanskje gjøre en annen feilslutning. Man ville si at denne familien har hatt lett for det, at de har fått livet servert på et sølvfat, bestikk inkludert.
Men hvis man tenkte dette, og til og med sa det høyt, i deres nærvær, ville man få til svar:
- Det har vært hardt arbeid hele veien. Det er det det har vært.
Og selv om dette må kunne sies å være en klisjé, så er det sant, ifølge Jack og Kirsti. På det første stevnemøtet, for eksempel, hadde Jack (23) tatt med Kirsti (19) på båttur over sundet til Drøbak, da motoren brøt sammen. Det endte med at de måtte ta tog til Moss og ferja tilbake til Horten. Og seinere, etter at Kirsti hadde introdusert den fire år eldre Jack for faren, og faren hadde gjenkjent ham som lillebroren til en av byens villstyringer, begynte en møysommelig prosess med å overbevise ham om at Jack var til å stole på. De utviklet for eksempel et intrikat system for å skjule at Jack overnattet da foreldrene var på ferie. Det foregikk slik: Jack klatret ut vinduet om morgenen, løp rundt huset, og ringte på inngangsdøra, der Kirsti åpnet. Alt for å hindre at nysgjerrige naboer skulle sladre.
Det var nok ikke tilfeldig at det var denne historien Jack fortalte da han skulle holde tale i bryllupet et par år seinere, da de samlet familie og venner i Handelstandens selskapslokaler i Horten. Denne typen hardt arbeid skulle danne grunnlaget for Kirsti og Jacks bryllup. Den skulle følge dem helt fram til bryllupet, til dagen før da bilen deres ble stjålet mens Kirsti var inne og handlet brudekjole. Og de tok den innstillingen med seg videre. To barnefødsler forandret ingenting på det, snarere tvert imot, det ga dem bare noe å felles å jobbe for.
- Vi har alltid satt ungene i første rekke. Vi har levd fra hånd til munn. Vi har alltid hatt ungene med oss på alt vi har gjort. Det har aldri vært noe ork for noen av oss, sier Jack.
For Kirsti innebar dette at hun tok et år ekstra permisjon fra lærerjobben da førstemann ble født. Siden har hun jobbet 60 prosent i lengre perioder, siden 80 prosent og først nå, som Joakim har blitt 17 og Camilla 19, har hun begynt å jobbe fullt.
- Vi har snakket om dette, og ble vel egentlig enige om at vi har hatt et veldig gammeldags ekteskap. Vi har vel ikke akkurat vært likestilt, men det har vært naturlig for oss å gjøre det på den måten. Jack har tatt seg av sine oppgaver, jeg har tatt meg av mine. Vi har aldri vært firkantet når det kommer til våre egne krav, sier Kirsti.
Moderne eller ikke. Det er vanskelig å se for seg den likestillingsforkjemperen som, etter å ha tilbrakt en kveld med familien Sveberg, ville påstå at de hadde valgt feil. I løpet av de siste 20 åra har Kirsti og Jack sett naboer og venner bygge hus, for så å flytte fra hverandre da huset sto ferdig og kreftene hadde rent ut av dem. Samtidig har de sett sitt eget ekteskap tåle de samme påkjenningene. De har sett barna sine vokse opp, prioritert og elsket. Men hvordan kom de dit?
De sier at det er denne enigheten som ligger til grunn, om at barna kommer først uansett, og at alt annet kommer etter. De har dessuten ikke vært så opptatt av den romantikken. De har aldri søkt den helga alene som kjærester, men har gjort alt sammen som familie, og forsøkt å finne gleden i hverdagene. Det er ikke før nå, nå som Joakim og Camilla snart er voksne, at de igjen har fått tid til å være kjærester.
- Friheten har kommet tilbake, sier Jack.
Etter 19 år med barnas hensyn i første rekke, fikk han til slutt sitt eget store ønske oppfylt: en 36 fots Bavaria seilbåt. Men nå vurderer de å selge den og kjøpe en som er tre fot lenger. De trenger mer plass.
Barna ville være med.
Oppskriften:
Satte barna i første rekke, og, for å få til dette, var de fleksible. Passet det best at mor ble hjemme, mens far jobbet, så ble det slik, selv om det ikke nødvendigvis var i takt med likestillingen ellers i samfunnet. Gjorde fritidsaktiviteter sammen, hele familien, i stedet for å skaffe barnevakt og gjøre kjæresteaktiviteter.
- JEG KAN IKKE ANGRE PÅ NOE JEG TRODDE PÅ, sier Bente Silihagen (53). Hun og Arild fikk sønnen Terje. De ble skilt etter 14 år. Arild gikk bort i 2004, og Bente bor nå alene.
Første gang hun hørte Mark Knopflers «Going Home» begynte hun å strigråte. Det var noe med den låta. Den gikk rett i hjertet hennes. For egentlig hadde hun bestemt seg for at hun aldri skulle gifte seg igjen. Det hadde gått galt to ganger før. Nå skulle hun være alene. Alene med barna. Det ville være best sånn, tenkte hun.
Så traff hun Arild. Han jobbet som ambulansesjåfør, hun som sekretær på legekontoret. I ettertid husker hun ikke hva det var med ham som fanget interessen hennes, det har gått så mange år siden, det har vært år med skuffelser og frustrasjon. Han var veldig kjekk, husker hun, kanskje det var det? Han var rolig og snill, en hun kunne snakke med. Og det var det de gjorde en dag da hun spilte «Going Home» for ham. «Skulle jeg gifte meg igjen, skulle jeg komme gående i en hage akkurat når denne sangen når klimakset. Og da skulle jeg være så nydelig», sa hun. «Da vil jeg være der med deg», svarte han.
Og så ble det bare sånn.
- Vi ville bo sammen, da. Han ville veldig gjerne gifte seg, og jeg tenkte at en sjanse til, det må jeg vel ha, sier Bente.
- Men jeg vil ikke gjøre dette til noe voldsomt romantiske greier. Det synes jeg blir rart. Det skjedde fordi vi begge var et sted i livet der det falt seg naturlig. Jeg hadde brent meg tidligere og holdt litt igjen. Men Arild trivdes med ungene og ungene med ham, og jeg følte at jeg fortjente en sjanse til.
Ekteskapspakten ble inngått hos sorenskriveren på fredag. Velsignelse hos presten og fest på Øyset Hotell dagen etter. Der spilte de til slutt «Going Home», de danset brudevalsen til den, men det ble ikke slik hun hadde sett for seg. Det ble aldri deres låt. De hørte aldri på den sammen. I dag kan hun høre på den uten å tenke på Arild.
- Jeg ønsket en familie, jeg ønsket å ha ting i orden, å være gift. Og jeg trodde at vi skulle få det til, for vi hadde snakket så mye om det i forkant. Det å være to stykker som drar sammen. Jeg stresset veldig for at det skulle bli perfekt denne gangen.
Hva gikk galt?
De bygde hus. De fikk sønnen Terje.
Likevel, da hverdagen kom, var det noe som ble borte. Først snakket de bare forbi hverandre. Så snakket de ikke sammen i det hele tatt. Til slutt snakket de bare med venner.
- Hos venninnene mine fikk jeg bare medhold i at min versjon var den riktige. Det hadde vært veldig deilig om noen hadde sagt «fy fader, som du gnåler om den mannen», for det hadde jeg fortjent å høre.
Det Bente var frustrert over var en mann som isolerte seg stadig mer. Antakelig var han allerede da begynt å bli syk. Men det var ikke før 1998, da Arild fikk seg pc, at han virkelig forsvant for henne. Han var gått inn i sin første alvorlige depresjon. Etter det satt han bare med dataspill når han var hjemme. Til slutt bodde de på hvert sitt rom. De kjøpte hver sine jule- og bursdagsgaver til sønnen. I 2002 orket ikke Bente mer og flyttet ut.
- Jeg husker jeg leste at det er en ting som er verre enn å være alene og det er å ønske at du var det, sier Bente.
- Ville du ha gjort det igjen?
- Ja. Jeg kan ikke angre på noe jeg trodde på der og da.
Bente bor fremdeles i Lomnessjøen. Hun er alene og slik skal det forbli. Aldri skal hun gifte seg igjen.- Men det finnes kjærlighet i livet til Bente Silihagen. Jeg trenger ikke å være gift for å oppleve det.
Lærdommen:
Ikke gift deg for å være gift, eller for å få et flott bryllup. Gift deg fordi du vil dele livet med noen du er glad i. Hvis du er noe som helst i tvil: Ikke gjør det. Hvis det er noe som helst som skurrer: Ikke tro at det vil forandre seg. Bruk tid. Når du gifter deg bør du ha funnet ut hvem du selv er først.
- JEG SA JEG ALRI SKULLE GIFTE MEG. Tone (46) og Nils Petter Engelstad (46) fikk barna Erik André og Katrine, og er fortsatt gift.
Verken Nils Petter eller Tone kan helt forklare hva det var som skjedde på utestedet Paletten den kvelden på Hamar i 1986. Tone mener det kanskje hadde med blikket hans å gjøre. Nils Petter kan ikke forklare det på noen noe annen måte enn at hun var «ei sjarmerandes jente».
De hadde vekslet blikk en stund den kvelden da Tone tok mot til seg og ba Nils Petter opp til dans. Ikke det at det var noe dramatisk i det. Tone elsket å danse og ba stadig vekk menn opp til dans. Men denne gangen var annerledes. Hvorfor skulle de ellers ende på nachspiel sammen? Hvorfor skulle de utveksle telefonnumre, hvorfor skulle han ringe henne i uka som fulgte, og hvorfor skulle han kjøpe en stor blomsterbukett og besøke henne i Oslo?
Da de møttes på Paletten jobbet Tone i Oslo, og det tok ikke lang tid før Nils Petter kjøpte sin egen leilighet i Oslo. Den bodde han aldri i. Etter halvannet år sammen i Tones leilighet ble de enige om å gifte seg.
- Jeg sa en gang at jeg aldri skulle gifte meg. Men da jeg traff den rette så føltes det veldig riktig, sier Tone.
- Vi ville gifte oss før vi fikk barn. Det hadde vel litt med tradisjoner å gjøre, sier Nils Petter.
Bryllupet sto i Hamar Domkirke 26. mars 1988. I dag husker de ikke så mange detaljer fra dagen. Bare at faren til Tone, som alltid hang med på den siste teknologien, tok vielsen opp på kassettbånd. At Nils Petter var så nervøs da han skulle holde tale at haka hans skalv. Og at bryllupsnatta blei en time kortere på grunn av overgangen til sommertid. Men hva tenkte de om framtida? Hva slags forventninger hadde de til ekteskapet?
- Vi var vel så oppi det der og da, så forelsket. Jeg tror ikke vi tenkte annet enn at kjærligheten ville fortsette å være som den hadde vært til da, sier Tone.
- Vi ønska i alle fall å bo i hus i stedet for blokk, noe i nærheten av naturen, sier Nils Petter.
Og kanskje er det derfor de fortsatt holder sammen, for nå, 20 år seinere, har de hus ikke langt unna skogen i Ottestad sør for Hamar. Og om de ikke ser nyforelskede ut, ser de ikke akkurat ulykkelige ut der de sitter krøllet opp i en diger sofa.
Var det ingenting som skuffet dem? Tone fant ut at Nils Petter ikke var like myk i dansestegene som han hadde virket på Paletten den kvelden. Nils Petter på sin side fikk merke hvor vanskelig Tone var å få opp om morgenen. Men ingen store overraskelser. Visst var det ikke bare en stor glede å få barn, men også ganske slitsomt. Og visst kunne de krangle.
Men når alt kom til alt lå det noen grunntrinn i bunn som begge fremdeles følger. Som å ta hensyn til den andres behov. Da Tone fikk fibromyalgi og måtte slutte i jobben som butikksjef, måtte for eksempel Nils Petter, i tillegg til jobben på Jernbanemuseet, ta de tyngste løftene hjemme.
- Hvis dere skulle gitt et råd til dere selv på bryllupsdagen, hva ville dere ha sagt?
- At man må respektere sine egne og andres behov. Og at man en gang imellom bør skaffe barnevakt til barna og bare være kjærester, sier Tone.
- Er det noe, når dere tenker tilbake på de siste 20 åra som dere gjerne skulle gjort annerledes?
- Nei …
Nils Petter ser på Tone.
- Hva skulle det ha vøri, da?
Oppskriften:
If it ain’t broke, don’t fix it. Respekter hverandres behov og grenser, ikke kjeft på hverandre for uviktige småting. La den andre få ha sine fritidsaktiviteter i fred, men vær forsiktig så disse aktivitetene ikke er til belastning for den andre.
- BRA Å GIFTE SEG UNGE. Hergunn (44) og Ivar Ødegaard (43) er fortsatt gift. Sammen har de barna Julie, Petter (15) og Vera (12)
Det er ikke sikkert du må være sterk i troen for å holde sammen så lenge som Hergunn og Ivar Ødegaard fra Bærum. Men ting tyder på at det hjelper. For det var på Kristelig Gymnas at de møttes, som 13-åringer på skolens ungdomstrinn. Der ble de del av den samme vennekretsen, en gjeng som dro på leirer og utflukter sammen. Ivar pleier å si at han gjorde sin research på Hergunn i denne perioden. Akkurat hva han fant ut, har han vanskelig for å forklare. De hadde vel samme humor, da, og samme syn på livet?
Fem år seinere ble de kjærester.
Ti år etter giftet de seg.
- Dere føler ikke at dere var for unge da dere møttes?
- Det er flere fordeler ved å treffe hverandre som ung, sier Ivar.
- Andre ektepar sliter kanskje med ballast fra tidligere forhold. Vi fikk en mulighet til å utvikle oss sammen, til å påvirke hverandre fra begynnelsen av.
Det var Ivars far, pastor Sverre Ødegaard, som viet dem i Haslum kirke den lørdagen i mars 1988. Etterpå hadde de fest på menighetshuset. Ivar, som da hadde studert Elektronisk databehandling, hadde printet ut talen sin på papir som hang sammen, som en lang pergamentrull. Han hadde også laget en sang til Hergunn, den gikk over melodien til «Gøy på landet» og handlet om at de to nå skulle bygge et hjem sammen.
Hva slags hjem var det Ivar sang om?
- Hvis jeg ser tilbake på det jeg sang om den dagen, tror jeg nok mange av drømmene og fantasiene vi hadde da har gått i oppfyllelse. Du kan jo bare se rundt deg her, så vil du få ett inntrykk av hva jeg snakker om, sier han.
På bordet foran ham står et fat med nybakte kanelsnurr og ei kanne kaffe. På veggen henger gamle familiebilder og et antilopehode. På en hylle under dette står ett sort/hvitt-bilde av en mann i prestekjortel. Ivars far.
- Hvor viktig har troen vært i ekteskapet deres?
- I kirken får man Guds velsignelse over ekteskapet. Og vi føler at de forpliktelsene vi har inngått er bindende, at vi har lovet å jobbe for å holde sammen. Det er ikke dermed sagt at alle våre dager er like enkle, sier Ivar.
For også Ivar og Hergunn har sine uenigheter.
Etter å ha tilbrakt de siste åra enten hjemme med barna, eller på jobb i barnehagen borti gata, har for eksempel Hergunn lyst til å reise mer. Ivar på sin side har reist så mye i jobben opp gjennom åra at han helst vil være hjemme. Gå på ski eller trene med barna, og tenker han seg om, må han innrømme at han skulle ønske Hergunn ble med på flere av disse turene. Men ingenting av dette er så galt at det ikke lar seg løse. Gjerne med en prat på sengekanten, eller en samling rundt stuebordet med noe ferskt til kaffen.
- Du skal ikke undervurdere verdien av noe så enkelt som å trene, sier Ivar.
Han spiller mye ishockey.
- Det er utrolig hvor mye aggresjon jeg kan få ut en kveld på isen. Og når jeg kommer hjem har jeg sjelden overskudd til å krangle om noe som helst.
Oppskriften:
Prate sammen. Hver kveld sitter Hergunn og Ivar seg ned sammen og prater om dagen som har gått. Det har brakt dem nærmere hverandre. Det har gjort dem mer samkjørte i oppdragelsen av de tre barna. De to har også hatt en fellesidé om hva et hjem skal være, et ideal de fant i tidligere generasjoner. Dette går blant annet ut på å ønske hverandres beste, å tenke på den andre før seg selv, og på å være hverandres bestevenn.
- PRIOROTERER BIKKJENE MINE FORAN MIN FAMILIE. Heidi og Terje Egrem (49) fikk barna Silje og Susanne. De ble skilt etter tre år. Terje giftet seg på nytt. Heidi ønsket ikke å intervjues om ekteskapet til Terje.
Terje husker dagen han forlot Heidi bedre enn han husker dagen de giftet seg.
Da han dro fra henne den dagen i 1991, lot han alle bilder og minner fra festen ligge igjen. Hvorfor ble det slik?
Hva skjedde med paret som møttes på en hundesamling i 1984, som fant hverandre over en felles interesse for trekkhunder?
Da de giftet seg en aprildag i 1988 hadde han allerede forlatt henne en gang, da datteren Silje ble født to år tidligere. De giftet seg med et håp om å holde sammen. Men Terje var i tvil. Ting som i utgangspunktet hadde ført dem sammen var i ferd med splitte dem. Hundene trakk dem ikke lenger i samme retning. I stedet dro de ham ut av hjemmet, ut i skogen, alene på jakt eller tur.
- Jeg var veldig opptatt av de bikkjene, sier Terje Egrem.
- Det høres forferdelig ut, men hadde vi dårlig råd kjøpte jeg først mat til dem. Familien kom i annen rekke.
Bryllupet skulle ikke endre noe på det. Terje mener at de var for forskjellige, at de hadde for ulike meninger om hvor grensene skulle settes i barneoppdragelsen. Da Heidi ble gravid med deres andre datter, hadde Terje allerede bestemt seg for å flytte ut igjen. Han ventet til fødselen var over. Den dagen Heidi kom hjem fra sykehuset, sa han det: Han ville skilles. Etterpå trakk han sin eldste datter til side og sa: «Det er ikke deg jeg flytter fra, men moren din». Så pakket han stereoanlegget, børsa, tok bikkjene med seg og gikk.
- Kommunikasjon var aldri min sterke side, sier Terje.
Men det var ingen vei utenom, mener han, selv om han følte seg pill råtten den dagen. For hvordan skulle han holde kontakten med barna? Og hva ville folk si? Hvis de var snille, ville de kanskje kalle ham rastløs. Men det var mye annet de kunne kalt ham. Terje var ikke akkurat noen prins.
- Jeg har ikke angret på at jeg flyttet, for jeg tror det var det riktige å gjøre. Men hadde jeg gått inn i det ekteskapet i dag, er det ikke sikkert at det hadde endt på samme måte. Jeg var veldig egosentrisk, nå har jeg blitt mer voksen, moden. Det tror jeg er mye på grunn av den nye kona mi, Grethe. Hun har holdt meg i øra hele veien, sier 50-åringen.
Terje Egrem anno 2008 er en mann som tror på ekteskapet.
Han tror han har funnet den han skal bli gammel med nå. Når Terje tenker på Grethe, så ser han for seg hytta på Trysil, han ser for seg de to sammen som pensjonister.
- De sier at 50 prosent skiller seg. Men det betyr jo at 50 prosent holder livet ut, gjør det ikke det, da? Jeg synes det er ganske imponerende, jeg.
Lærdommen:
Ikke vær egoistisk. Snakk sammen i stedet for å flykte fra problemene. Ta ansvar. Men det må ligge vilje bak, ett hundre prosent. Hvis du ikke har den viljen kan du like gjerne la være.
Heidi er inneforstått med at Terje forteller sin historie i Magasinet, men ønsker selv ikke å la seg intervjue.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen