Norges statsminister om dataspill, dykking, førtiårskrise, livvakter, bakrus, Nini - og det å bli så sint at det renner over.

- Brilleetuiet! Hvor er brilleetuiet mitt?
PREMIERENERVER: Statsministeren med kona Ingrid Schulerud og sønnen Axel på premieren til Annie 2, hvor Stoltenbergs datter Catharina hadde en av rollene.

PREMIERENERVER: Statsministeren med kona Ingrid Schulerud og sønnen Axel på premieren til Annie 2, hvor Stoltenbergs datter Catharina hadde en av rollene.

KALD FISK: Statsministeren har dykkerlappen. Han går til bunns både sommer og vinter.

KALD FISK: Statsministeren har dykkerlappen. Han går til bunns både sommer og vinter.

TERMINATOR: Stoltenberg er en ivrig trimmer - her i shorts og singlet som leder for mannsrolleutvalget i 1987.

TERMINATOR: Stoltenberg er en ivrig trimmer - her i shorts og singlet som leder for mannsrolleutvalget i 1987.

Mot øst: Statsministeren og hans kone, Ingrid Schulerud, besøkte Kina i fjor vår. Her er de på den kinesiske mur.

Mot øst: Statsministeren og hans kone, Ingrid Schulerud, besøkte Kina i fjor vår. Her er de på den kinesiske mur.

ELSKER, ELSKER IKKE: Da Stoltenberg og Gerd-Liv Valla delte prestekrager under fagpolitisk konferanse på Sundvolden i 2004, var det fremdeles mest det første.

ELSKER, ELSKER IKKE: Da Stoltenberg og Gerd-Liv Valla delte prestekrager under fagpolitisk konferanse på Sundvolden i 2004, var det fremdeles mest det første.

FEIRING: På 40-årsdagen inviterte Stoltenberg 160 gjester, deriblant søstrene Camilla og Ninni.

FEIRING: På 40-årsdagen inviterte Stoltenberg 160 gjester, deriblant søstrene Camilla og Ninni.

FAKTA

Født: 16. mars 1959 i Oslo

Familie:
Gift med Ingrid Schulerud, to barn, Axel (18) og Catharina (15)

Karriere:
Leder for AUF fra 1985 til 1989. Leder av Oslo Arbeiderparti 1990-1992. Nestleder i Arbeiderpartiet i 1992, valgt inn som på Stortinget for Oslo første gang i 1993. Stoltenberg har vært nærings- og energiminister og finansminister. Tok over etter Thorbjørn Jagland som partileder i 2002. Er nå inne i sin andre periode som statsminister. Utdannet sosialøkonom. Ellers har han arbeidet som deltidsjournalist i Arbeiderbladet og vært konsulent ved Statistisk sentralbyrås forskningsavdeling.

Om ti år?
- Da jobber jeg fortsatt for sakene jeg brenner for.

Boka jeg aldri glemmer?
- «Seierherrene» av Roy Jacobsen, fordi det er en fortelling om forvandlingen av Norge fra fattigsamfunn til velferdssamfunn. «Jonas» av Jens Bjørneboe fordi det er en sterk fortelling om barns møte med en skole som ikke fungerer.

Stemmer på?

 - Arbeiderpartiet

Medlem av?
- Arbeiderpartiet, Skiforeningen, Turistforeningen og Norges jeger- og fiskerforbund.

Hvem beundrer du?
- Alle som arbeider frivillig i idrettslag, korps og andre frivillige organisasjoner.

Favorittprogram?
- Akkurat nå står det mellom tv-seriene «Sopranos» og «The Wire». Jeg ser dem på dvd. Å følge nyhets- og debattsendingene er en del av jobben.


- Jeg har det her.

- Og brillene?

- Brillene er inne i brilleetuiet.

København, før påske. Der haster Jens Stoltenberg igjen av gårde med et haleheng av statssekretærer, politiske sekretærer og rådgivere. For et liv, for et tempo. Denne dagen hadde han våknet klokka sju på et hotell i København. Han hadde dusjet, knyttet slipset og tatt på seg dressjakka med roselogoen på slaget, og blitt kjørt til det danske statsministeriet hvor hans kollega Anders Fogh Rasmussen ventet ham kvart på åtte. Sammen spiste de rundstykker med gulost og syltetøy, mens de diskuterte klima, Kosovo og Afghanistan. For en start! Halv ti var det møte med Gucci-Helle, Socialdemokratenes leder. Deretter dro Stoltenberg til den norske ambassaden, hvorfra han styrte landet noen timer, før han ble kjørt ut til et konferansesenter utenfor København. Der gikk han gjennom salen, slik han ofte går, stivt, stakkato og altfor fort, opp på en scene. Han klappet seg på lommene, fant brillene, pusset dem mekanisk, mens han myste ut i den mørke salen. Han hadde nedovermunn, slik han noen ganger har, og da ser han både morsk og bekymret ut.

- Excellencies, ladies and gentlemen …

I tolv-tretten minutter talte han anstrengt og manusfokusert om klima og CO{-2}-kvoter. Inntil han plutselig stanset, så opp, smilte og snakket plutselig blidt og impulsivt.

Tusen dresskledde seminardeltakere lo takknemlig.

En time seinere var det igjen videre, videre, og der satt jeg i baksetet, klemt mellom statsministeren og statssekretær Torbjørn Giæver Eriksen i en svartlakkert bil med norske vimpler. Foran og bak ulte det i sirener.

- Jeg ser jo litt på det der «West Wing», sa statsministeren og humret. Jens Stoltenberg humrer rett som det er, og da kommer det noe.

- Tv-serien «Presidenten»?

- Ja, og det er jo lysår i forskjell på det å være amerikansk president og statsminister i Norge. Men likheten er at det er en lapskaus av saker. Krig og fred og drivhuseffekt og landbruk, men så kommer det plutselig en filleting som opptar all tid. Da må man sortere. For ting som synes viktig den ene dagen, kan være glemt den neste. Det er veldig kort hukommelse.

- Du holder et farlig høyt tempo?

- Ja, men jeg har masse folk rundt meg som hjelper meg hele tiden. Alt fra kompliserte spørsmål om Afghanistan og klimaforhandlinger, til brillene mine. Jeg har en tendens til å legge dem fra meg. Jeg trenger dem bare når jeg skal lese, men jeg vet aldri når jeg skal lese. Det er av de små tingene i livet jeg bruker mye tid på: Hvor er brillene?

Bilen stanset opp, statsministeren hoppet ut, han hastet stakkato opp trappa og inn i det leide privatflyet. Han skulle til Norge for å delta i «Holmgang».

Oslo, etter påske. Det er dørgende stille. Vi er på vei mot Statsministerens kontor i 16. etasje, men hvor er alle statssekretærene? Hvor er de politiske sekretærene? Hvor er Giæver Eriksen? Ikke et menneske er å se. Jo der, der inne på statsministerkontoret står Jens Stoltenberg med sin politiske rådgiver Hadia Tajik. Han snakker lavt om filmen «Mannen som elsket Yngve», han så den kvelden i forveien, sier han, veldig bra film, har du sett den? Det må du.

- For en fantastisk utsikt! Kan du se huset ditt herfra?

Statsministeren går til vinduet, myser vestover. Når han får utenlandske gjester, viser han dem alltid utsikten. Han peker ned på Youngstorget og sier «the most important square in Oslo». Han peker på Operaen, Rådhuset, Akershus festning, på Slottet og - når været tillater det - på Holmenkollen.

- Og så, litt avhengig av hvor god tid jeg har, ender jeg med å si at oppi der bor jeg, sier han, og peker mot blokkene på Kringsjå.

- Close to the forest.

Det er altså herfra Norge blir styrt, og for tiden er det Jens Stoltenberg som styrer. Nå setter han seg og griper rundt kaffekruset med begge hender. Ved hans høyre side sitter rådgiveren med penn og blokk. Stoltenberg humrer. Nå kommer det noe.

- Jeg startet med en ny idrett på Finse i påsken. Skiseiling. Fram og tilbake på Finsevannet med ski og sånt seil.

- Skal ikke regjeringen forby det?

- Så du det? Jeg kom rett hjem fra Finse, og la meg på sofaen for å se Dagsrevyen. Og da var førsteoppslaget at regjeringen vurderer å forby skiseiling. Og jeg tenkte: Hvem i helvete i regjeringen er det som har bestemt det? Nå viste det seg at det var fylkesmannen i Oppland, og det var ikke snakk om forbud, men begrense hvilke områder som man kan drive med skiseiling.

Skiseiling er ikke den eneste hobbyen Jens Stoltenberg har begynt med de siste åra. Han dykker også.

- Det begynte jeg med på Fuerteventura. Vi var på en sånn klassisk Sydentur, sier han, og legger trykk på Syden. Han humrer.

- Vi hadde ikke vært i Syden siden barna var bitte små. Men så fikk vi plutselig ideen om at nå trengte familien en Sydentur. Og da vi hadde vært i Syden i én dag, skjønte jeg at dette var helt feil. Jeg kjedet meg, og skjønte at dette kom jeg ikke til å holde ut. Og da så jeg en tysker utenfor en container med et skilt: «Divingcourse». Så meldte jeg meg på, og siden har jeg vært en lidenskapelig dykker. I mars i fjor var jeg i Drøbaksundet og tok eksamen i dypdykk og nattdykk. Veldig kaldt. Og Finn Skårderud, psykiateren, er en gammel venn, og han og jeg med barn har vært mye sammen og dykket. Blant annet i Italia.

- Jeg leste at du har tatt jegerprøven også?

- Ja, ja. Dag Terje Andersen har jaktet i hele sitt liv, og har i mange år invitert meg med. Så i fjor høst gikk jeg på nettet og lette etter kurs, men det var ikke mulig å finne datoer som passet. Så da fikk jeg Dag Terje til å ringe Jeger og … Jakt og … Hva heter det for noe, da? Norsk jakt og eh … Norges Jeger- og Fiskerforbund, ja! Og så laget de kurs i etasjen under her første uka i januar.

- Bare for deg?

- Nei, vi sendte ut mail, og Trond Giske meldte seg på, og Knut Storberget, Anne Grethe Strøm-Erichsen, mannen til Åslaug Haga, sønnen min, jeg og noen til. Det var et helt vanlig kurs der vi betalte for oss, altså, men datoene var tilpasset regjeringskonferanser. Der satt vi og lærte forskjellen på mår og jerv og mink og sånne fuglearter. Vi hadde til og med våpen med inn hit, og det er en krevende prosess - å få våpen inn i bygningen her. To ganger måtte jeg trekke meg fra eksamen. Den ene gangen var kvelden da det smalt i Kabul, den andre gangen var da vi håndterte saken med Manuela Ramin Osmundsen. Men nå har jeg tatt den.

- Hva skal du skyte på?

- Mmm … det vet jeg ikke helt. Jeg har jo aldri skutt på noe, så foreløpig har jeg et veldig teoretisk forhold til det å jakte. Men jeg tror kanskje at jeg skal begynne å skyte på fugl. Vi var på Løvenskioldbanen og skjøt med hagle på leirduer. Har du gjort det eller? Utrolig morsomt. Du ligger liksom ikke der og sikter, det har du ikke tid til, men må følge den der lille keramikkgreia. Der sto jeg med Giske og Storberget og Strøm-Erichsen og hoia og traff og bomma.

- Skiseiling, dykking og jakt?

- Ja. Alt sammen er et grunnleggende uttrykk for førtiårskrise, men jeg vil si at det er positive ringvirkninger av førtiårskrisa.

Det er noen ord og fraser som alltid går igjen når Jens Stoltenberg er i media. Vi er opptatt av fellesskap og rettferdig fordeling, sier han. Og nå sitter han i stolen og nikker gjenkjennende med et mmm. Vi endrer kurs, vi er på rett vei, m mm. Ti tusen årsverk innen pleie og omsorg, mmm, to milliarder til vei og jernbane, mmm. Barnehage, ja, vi leverer og innfrir løfter mmm, vi er stolte av Soria Moria, MMMMM.

- De renner ut av deg, disse frasene?

- Jeg skulle gjerne ha møtt folk i en rolig sammenheng, der jeg kan nyansere og si at noe går bra, og at andre ting ikke går fullt så bra. Men en vesentlig del av min kommunikasjon med folk, er sånne korte snutter i nyhetssendinger eller innlegg i tv-debatter, der det er sekunder før jeg blir avbrutt. Og skal jeg kort si hva jeg står for, så er det fellesskap, velferd, og et godt arbeidsliv. Jeg føler at det er min jobb å kunne fortelle på tre sekunder hva vi står for. Og på tre timer.

- Du blir som en skuespiller som lirer av deg replikker?

- Jo, men det er noen fundamentale forskjeller. For det første, kan en god skuespiller spille en hvilken som helst rolle. Jeg kan bare være meg selv. For det andre har jeg skrevet replikkene selv. Men så er det noen likheter. Vi står på en scene og vi formidler et budskap, sier Stoltenberg, og humrer.

- Jeg holder masse foredrag, og en av de vitsene jeg forteller, fortalte jeg første gang på skolevalgsmøter i 1979. Og noen ganger tenker jeg: Skal jeg fortelle den en gang til? Og så gjør jeg det! Samme vitsen! Og folk ler like mye nå, som de gjorde i 1979.

- Hvilken vits er det?

- Nei, he-he. Det er en lang vits om en politiker som holder et langt innlegg, og så ser han ned i salen. Mange har gått hjem, noen har sovnet og så sier han at han er lei for at han har snakket så lenge, men han har glemt klokka si. Og da sier en i salen: Det gjør ikke noe at du har glemt klokka di, for bak deg henger en kalender. Ja. Fortalt med den nødvendige innlevelse på slutten av en tale, så ler folk av den.

På telefon sa Jens Stoltenbergs storesøster Camilla at «hun syntes at det var ufattelig at en så utrolig snill mann som Jens kunne bli statsminister».

- Det er kanskje sider ved deg som hun ikke kjenner?

- Nja. Hun har sjelden eller kanskje aldri sett meg sint. Det hender litt oftere i politikken, og noen ganger kan jeg bli overrasket over meg selv hvor sint jeg blir. Det renner over, altså. Jeg mister ikke fatningen, men kan reise meg og gå rundt i rommet, og holde veldig kraftige og sterke appeller der jeg forteller hvor håpløst alt er.

- Sånn: Nå må dere faen meg ta dere sammen!?

- Noe i den retningen, ja.

- Gerd-Liv Valla skrev at hun fikk oppleve deg sint?

- Ja, hvem som fikk oppleve hva, synes jeg ikke er viktig å fortelle nå. Gerd-Liv Valla har skrevet sin versjon, så får vi se om jeg en gang skal skrive min.

Camilla er statsministerens storesøster. Nini er lillesøsteren. Hun overrasket mange da hun sto fram som sprøytenarkoman.

- Nini er en utrolig sterk og intelligent jente, vi har vokst opp veldig tett, og det har fått meg til å tenke på hvor tilfeldig livet ofte er. Vi har de samme genene, den samme oppdragelsen og vanket i det samme miljøet. Hvorfor får Nini rusproblemer og ikke jeg?

- Statsministeren er på topp i samfunnet og en sprøytenarkoman er på bunn?

- Ja, og jeg har vært med henne på ulike rusinstitusjoner, og gjennom det har jeg fått oppleve det å se samfunnet fra bunn, og det ser veldig annerledes ut derfra. Men jeg tror at Ninis åpenhet har vært med å fjerne noe av skammen og fortielsen rundt det å være rusmisbruker. Og det å være i nær familie med en rusmisbruker.

- Er kona di imponert over at du er statsminister?

- Det håper jeg, og det er det lengste jeg tør å strekke meg.

- Hun virker meget bestemt?

- Hun er bestemt på at jeg ikke skal uttale meg om hva hun måtte mene om det ene eller andre.

- Er det hun som er sjef hjemme?

- Nei, vi prøver å dele på ansvaret, og med ansvar, følger makt. Hjemme hos oss er det for eksempel sånn at den som handler, bestemmer hva man spiser. Og jeg har mye makt over hva vi spiser.

- Du handler?

- Ja, og det er enkelt å handle når man blir kjørt. Jeg slipper å lete etter parkeringsplass, bilen stopper like utenfor butikken og jeg løper inn. Og jeg handler i samme Ica-butikk hver gang, og kan handle i blinde. Jeg vet hva jeg skal ha og hvor alt står, og da går det fort å fylle noen plastposer.

- Bærer livvaktene for deg, da?

- Nei, jeg bærer selv. For de skal passe på.

- Tenker du på at livvaktene er der for at ingen skal …

- Ja.

- … drepe deg?

- Ja. Og jeg føler trygghet ved å ha dem med meg.

Han forteller om en middag for mange år siden sammen med Olof Palme og Anna Lind. For unge sosialdemokrater var Olof Palme større enn Mick Jagger, som han sier. Og der satt de tre sammen i middag.

- Og han nærmest avhørte meg om hva jeg mente og ditt og datt. Han sjekket åpenbart om det var noe tæl i gutten.

Noen måneder seinere ble Olof Palme skutt.

- Og det gjorde inntrykk. Men det som gikk personlig inn på meg, var Anna. Vi var jevngamle, vi reiste mye sammen, vi ble statsråder samtidig, fikk barn samtidig. Det er få mennesker jeg har vært så nær, og det var lettere å betro seg til henne enn partivenner i Norge. Vi hadde et felles liv, men bodde i hvert vårt land. Og så ble hun knivstukket. Men jeg tenkte at hvis du blir stukket ned i Stockholm og kommer på Karolinska sjukehuset, da kan de lappe sammen hva som helst.

Han snakket med søsteren hennes om kvelden, og de regnet med at det ville gå bra. Morgenen etter hørte han nyheten om at hun var død.

- Det forandret min opplevelse av trygghet. Det er gærninger, det er aggressive folk, og nå er vi også i krig. Altså, formelt sett er vi ikke i krig, men vi deltar i krigshandlinger. Og disse tingene gjør at jeg synes det er trygt å ha livvaktene rundt meg. De er veldig profesjonelle. På den andre siden så har jeg ikke vært alene utendørs siden 17. oktober 2005.

Folk som står Jens Stoltenberg nær, forteller at det er slutt på seine kvelder. Nå legger han seg klokka elleve, seinest kvart over.

- Det er litt sant og litt usant. Jeg lever mye sunnere nå enn jeg noen gang har gjort. Jeg går på ski mer og sykler mer. Som statsminister må du være i beredskap hele tida. Det kan skje ting, ulykker, medieoppslag.

- Når var du i bakrus sist?

- He-he. Det har hendt at jeg har lagt meg litt seint etter et hyggelig lag, og ikke vært helt uthvilt da jeg våknet.

Det nærmer seg slutten på den tilmålte tida, og jeg forslår at jeg skal gi ham stikkord, så kan han svare kort.

- Arne Jacobsen?

- En flott designer som jeg har stor respekt for, he-he.

- Manuela Ramin Osmundsen?

- En svært dyktig statsråd som dessverre måtte gå av. Hvorfor? Fordi det må være hundre prosent tillit mellom en statsminister og en statsråd.

- Var dette et eksempel på der du reiste deg og ble sint?

- Bestemt, vil jeg si.

- Steklov?

- Det er dekknavnet jeg visstnok ble gitt av KGB. Tidligere spilte jeg dataspill på nettet og da kunne jeg ikke spille som Jens Stoltenberg, selvfølgelig. Så da logget jeg meg alltid inn som Steklov. Og så var jeg England og noen andre Tyskland. Så bygget vi opp en bondehær, en flåtestyrke og barket sammen, og jeg ble sønderknust. Alle de spillene jeg spiller, som «Age of Empire» og «Medival Total War», er grunnleggende litt like. Du bygger samfunn, dyrker korn, åpner gruver, handelsforbindelser og diplomati.

- Det blir litt som på jobben?

- Ja, veldig! Og det er budsjettrestriksjoner. Bruker du for mange penger på marinen, blir det mindre penger på å dyrke jorda, og da blir det mindre mat i neste omgang. Så må du vurdere om du skal bygge rikdom og kjøpe soldater, eller om du skal satse på å erobre land og bygge deg opp på den måten. Det er mange avveininger og veldig krevende. Problemet med slike spill er at det tar vanvittig med tid. Timene bare drar unna.

- Nytt stikkord: Gapminder?

- Nå står det litt stille? Jo, det er det statistiske programmet. Det er veldig bra. Det er en svenske som har utviklet det og det ligger gratis på nettet. Med det kan du sammenlikne nasjoner, spesielt på helse, og for å si det sånn: Verden går framover. Barnedødeligheten går ned, levealderen går opp. I vårt land har levealderen økt med to år de siste ti åra. Hvert år øker levealderen med 70 dager. Hvert døgn, øker levealderen med fem timer. Så du kan egentlig spille dataspill og se «Sopranos» i fem timer hver dag, og likevel ha like mange timer igjen til nyttig arbeid.

- Nynning?

- Ja, det er bare en nevrose jeg har. Jeg nynner ikke på noe bestemt, og hører det ikke selv en gang. Det er som når katten maler. Jeg nynner når jeg har det bra, og derfor nynner jeg nesten hele tiden. Nå har du ni minutter igjen.

- Da vil jeg snakke om dobbeltmoral. På den ene siden vil Norge være en fredsnasjon … legger du armene i kors?

- Nei, kom igjen, sier han og slipper hendene ned i fanget.

- På den andre siden er Norge verdens syvende største våpeneksportør?

- Er vi så store? Det var mer enn jeg husket, men det er sikkert riktig.

- På den ene siden vil Norge være en miljønasjon. På den andre siden er Norge en sterkt forurensende olje- og gassnasjon. Hadde alle oppført seg som oss, ville det gått ad undas. Ser du paradoksene?

- Ja, jeg gjør det. Men det er drøssevis av paradokser, men det er ikke noe argument mot å gjøre noe. Det er et argument for å gjøre noe. La oss ta det med miljø: Hittil har det vært et valg mellom økonomisk utvikling eller miljø. Men det er ikke lenger valget. Jeg er hundre prosent overbevist om at vi skal klare å sikre økonomisk utvikling i både fattige og rike land, og likevel få ned verdens utslipp. Da jeg ble politisk aktiv på 1970-tallet, var de store miljøproblemene sur nedbør, bly, svovel, og KFK-gasser som ødela ozonlaget. De problemene er nå langt på vei løst. All historie tilsier at vi er i stand til å løse miljøproblemer, og jeg tror at det er mulig å lage teknologi som fanger CO{-2}. Nå kan du si at klimaproblemet er større, men likevel kan vi hente erfaring fra tidligere problemer.

- Har du alltid vært teknologioptimist?

- I hvert fall i hele mitt voksne liv. Og erfaringen viser at det er grunnlag for å være optimist. Men dette kommer ikke av seg selv. Vi må endre drivkreftene i økonomien, og gjøre det miljøvennlige lønnsomt.

Å være statsminister for en hel nasjon, betyr at man må ta hensyn. Til kystfiskere i Mehamn og Kjell Inge Røkke, til industriarbeidere i Årdal og til Hydro-sjef Eivind Reiten, til skipsredere og sosialklienter. De eneste Jens Stoltenberg ikke må ta hensyn til, er opposisjonen, og Rimi-Hagen.

- Nei, ja, he-he. Politikk handler jo nettopp om det å veie og balansere hensyn mot hverandre. Hvis alle hensyn trakk i samme retning, ville det ikke vært noe problem. Men siden alle hensyn trekker i ulike retninger, må noen til slutt på ta et valg.

- Er det ensomt på toppen?

- Ja, sier han kontant.

- Det er det. I den forstand at til syvende og sist er det jeg som må bestemme. Noen ganger er det enkelt. Men veldig ofte er det gode argumenter i begge retninger.

- Det finnes ingen fasit i politikken?

- Nei, det gjør jo ikke det. Jeg går ofte og leter etter nye råd, men på et eller annet tidspunkt finnes det ikke flere råd. Da må jeg bestemme. Og det er alltid en lettelse når en beslutning er tatt.

- Da må vi avslutte, sier den politisk rådgiveren.

- Siste spørsmål. Hva skal du gjøre når du er ferdig her?

- I hele mitt liv er jeg blitt spurt om hva jeg skal gjøre etter at jeg er ferdig med det og det. Men jeg er sånn laget at jeg konsentrer meg om det jeg til enhver tid driver med. Og det jeg driver med nå, er å være statsminister.

- Skriver du på bok?

- Jeg tar notater. ■

hop@dagbladet.no
 

Les også